Se her, det er By igjen, med blogg å melde! På tide. Kleinheart har som kjent alltid hatt en ambisjon om å spenne over absolutt alt som er av interesse i hele verden, så det var vel egentlig nesten bare på høy tid at vi nå også kom drassende med en børskommentar, ihvertfall i disse tider hvor alle mann prater om finans og penger til eksport og import.

Den siste uken på børsen har vært nervøs på linje med stemningen ombord på Hindenburg da førstestyrmannen oppdaget at både sigaresken han hadde i sjenken på brua var forsvunnet og at den mildt tilbakestående pukkelryggede mekanikeren ikke var mulig å gjøre rede for eller oppdrive. Han som sa han hadde sluttet å røyke, men som hadde så tydlige abstinenser at det var tyggemerker i gummilistene på mannskapsbadeværelset. Volumet på børsen siste uken har også vært deretter: helt minimalt. Rekordmange har klatret opp og satt seg på gjerdet og venter på at det stygge dyret i pitten skal roe seg. For manges del er dette nok det klokeste.

Andre derimot, i mangel av vurderingsevne eller hemninger, ser først og fremst mulighetene i et slikt marked. Trevor Abula von Kleinheart hadde vært skuffet over sine etterkommere om ikke de også gikk brambraskt i møte med dyret. Det er egentlig vanskelig å finne en eneste aksje på OSX som har et noelunde entydig kjøpssignal for tiden, men det er mulig å se tendensen hos noen hvis man klarer å skille ut hva aksjen selv står for, kontra hva den blir utsatt for av eksternt negativt prispress. Nå er jo begge deler naturligvis like aktuelt for den endelige prissettingen, men det er det første som vil kunne bryte en aksje ut i et rally hvis den andre faktoren for en stund skulle avta. Hva er det jeg egentlig mener? Trå forsiktig. Veldig forsiktig. Følg opp posisjoner aktivt med stop-loss. Gjerne litt mer aggressivt enn du pleier, for når en aksje bryter ut negativt i dagens marked er det absolutt ingen krefter som støtter den opp igjen, og sannsynligheten for at aksjen vil klare å normalisere seg opp igjen av seg selv er liten. Support-nivåer generelt på børsen er erodert til konsistensen av flattbrød. Ikke til å stole på.

Så, til saken, her er bror Kleinhearts tips om hvor det går an å holde seg fast i børsdyret den kommende uken:

WAVE: Dette er en liten men hyggelig børskamerat. Sluttkurs på fredag var ~15,3, dit har den sunket etter at den i begynnelsen av uken skjøt opp til ~17 etter CGGs bud, som tilsvarer noe sånt; 17-18 kr aksjen. Selv om ADX i dagens posisjon er faretruende lav, og egentlig frarådende av kjøp, har fortsatt DI+ et lite overtak. Tiltagende volum i samsvar med en kursforskyvelse i bull-favør, som man kan lese av forrige ukes siste dager, vitner om et psykologisk press mot en oppside. Hvis man samtidlig ser på vimpelformasjonen WAVE har dannet over de siste to-tre dagene (candlesticks i halvtimesformasjon) borger dette for en ganske åpenbar lesning: Dersom kursen bryter den øvre linjen på mandag kan det være gode muligheter for å hente 15% over en dag eller to eller tre. Bryter den den nedre linjen bør man vurdere å komme seg ut, dersom man er lastet.

Andre kandidater til mulig oppside: SCANG, GOGL (kommer til å snu mot oppside tidligst litt ute i uka, onsdag kanskje), PRON.

Hadde også tenkt å nevne noen aksjer som det er verdt å holde seg unna, men det er egentlig så mange nå at det blir en umulig oppgave. Bare vær forsiktig. Og ikke hør på et kvekk av det jeg sier. God uke! Måtte Henka bringe börsflax til alle mann!

At Jens sikter seg inn mot stjernene, har det vel aldri vært tvil om. Med et ordforråd de fleste bare drømmer om å besitte, en faglig forståelse det lukter svidd av, og en evne til å lage god stemning hvor enn han er, så blir han sett på som en av verdens største alfabetikere.

Jeg fant dette bildet på nettet, og det er lett å se at Jens er i godt lag. Med seg ut i natten har han en bolle med lapskaus og hettegenser på. Vi i Kleinheart ønsker deg lykke til videre i Hollywood, Jens! Kanskje vi en dag snakkas der?

 I de siste ukene har det i Kleinheart-kretser foregått et eksperiment innen ikke bare moderne skrivekunst, men også samarbeid på kryss av byer i Norge. Eksperimentet har hatt som mål å “gjennom banebrytende samarbeid å levere et verk som ikke bare kan stå på egne føtter som litterært verk, men også utfordre de gjeldene tankesett og konvensjoner hva omhandler norsk litteratur”. Verket har fått den tittelen “En Dag i Kjelleren til Kjell”, og det følgende er det ferdigstilte første kapittelet. Navnene i grå skrift er avsnittenes respektive forfattere.

Kapittel 1

-Henka-
Det var en dag som alle andre. Kjell hadde kommet hjem fra arbeidet som grøftegraver, lagd seg en god kopp med tranebærtoddy og byttet sokker. Så gikk Kjell ned i kjelleren, som han hadde for vane når det var skuddår.

I kjelleren oppdaget han en gammel brødrister, brorparten av en gammel roman og en litt sliten ilder. Kjell så med misstro på ilderen, før han talte med sin kraftige og åpenbart skuffede røst:

- Her har du faen meg ingenting å gjøre.

-Eide-

Ilderen hadde nemlig sin plass i første etasje. Et gammelt badekar som Kjell hadde polstret med saueskinn. Det hadde til og med innlagt toalett. Men ikke nok med at Kjell var misfornøyd med at ilderen ikke klarte å holde seg i badekarret sitt, kjelleren var et hellig sted for Kjell. Kjelleren var stedet hvor han, hvert skuddår, fant fram sin halvferdige roman og skrev noen linjer. Grunnen til at han bare skrev hvert fjerde år var fordi hendene hans ble så tørre og oppsvulmede av å være grøftegraver at han rett og slett ikke klarte å trykke ned tastene på skrivemaskinen fra 1972, med kulehode og rettetast.

Kjell satt seg ned ved skrivemaskinen og skulle til å sette i gang da han hørte knirking fra rommet ved siden av.

-Horni-

- Helvete som det knirker. Klarer faen ikke å skrive når disse utpulte runkelydene runger som kåte piratunger på freakshow, utbrøt Kjell.

Joda, Kjell var en stri mann, som i gata var kjent som “Banne-Lars” på grunn av banningen sin. Det vokste rur på utsiden av kroppen hans, fordi han var så brukt og hard og klar, noe som hjalp han til å være ekstra klar og hard. Han gikk inn i rommet ved siden av, og oppdaget til sin store forskrekkelse at det var mennesker der.

- Å, et gammelt ektepar som puler, tenkte Kjell for seg selv.

-Eide-

Forrige uke hadde det vært et nyforelsket ungt par som trente knipemusklene og uka før det var det en gammel mann med en koffert.

- Unnskyld, sa Kjell, men dere har ikke bestillt time. Dere må nemlig bestille time før dere kommer. Det kan dere gjøre online. Nå blir det dessverre et straffegebyr på ca. 1000.

Knirkingen opphørte og det gamle ekteparet satte seg i sengen. Plutselig traff en velkjent lukt Kjell i trynet som et donkeypunch treffer Jenna Jameson. - Å faen, tenke Kjell, her er the big K to the lamydia ute og går. Da må jeg bytte det helvetes lakene etter dem.

Kjell hatet å bytte laken.

- Hvor blir det av schpenna? Spurte Kjell, jeg har jo faen ikke hele dagen.

Plutselig kom ilderen inn i rommet.

-Henka-

- Det var da som bare faen, begynte Ilderen, her er det bare bråk og doen i badekaret er tett og jeg kan ikke finne en forbanna penn i hele dette teite huset.

Ilderen hadde åpenbart tilbrakt litt for mye tid med Kjell, og begynte å plukke opp mye av den ukarismatiske banningen hans. Dette innså nå ilderen selv, og tenkte seg om et øyeblikk før han fortsatte.

- Her tror jeg faktisk ikke jeg gidder å bo lenger. Jeg flytter til et annet land. Kanskje Nederland.

Så gikk ilderen inn på naborommet, hentet den lille kofferten og forsvant resolutt ut døren uten å se seg tilbake.

- Det var jævla trist, sa Kjell og tørket en tåre.

-Horni-

Kjell ryddet ut av badekaret for første gang på mange år. Sist han ryddet i badekaret hadde han 16 færre rynker i ansiktet og kunne si “Allemann algebra - Det var bra - Skikkeligbra - Algebra, I Ripsens algebrabusk og rips” dritfort mange ganger etter hverandre. Det kunne han ikke nå. Det var mange år siden.

- Jævla smørje, utbrøt han, og tenkte på ilderen som var på vei til Nederland. Eller kanskje et annet land.

Ilderen tok en snarvei gjennom naboens hage før han var sliten og åpnet matpakken sin. Fire rosiner og to prince mild. Det tar på å røyke fikk han fort erfare. Turen hadde bare vart i snaue minuttet.

Men Nederland var snaue minuttet nærmere.

Det følgende er egentlig et kampreferat fra impulsfylla, et konsept startet av meg og Svein Jervell for noen uker siden. Poenget med spillet er at to personer konkurrerer. Det går på tur å “serve”, som vil si å ringe den andre en dag man skal på fylla, og utfordre vedkommende til å dra på impulsfylla. Vedkommende må da enten ta utfordringen og dra impulsivt ut på fylla, eller feige ut. Dersom han drar på fylla får han ett poeng, dersom han feiger ut får utfordreren et poeng. Det finnes også en “tabberegel”, som gjelder dersom man drar på fylla men gjør noe bemerkelsesverdig teit, som å kaste opp eller pådra seg en kjønnssykdom. Før denne historien starter ledet jeg 2 - 0, og det var Svein sin serv.

Følg nøye med, så kan du legge merke til at jeg i denne teksten bytter tidsform litt hyppig og tilfeldig. Dette er et nytt litterært virkemiddel jeg jobber mye med for tiden, som jeg velger å kalle “slapphet og latskap”.

Det var en kveld jeg hadde gledet meg til.

Etter en heller lang og fuktig Halloween-feiring var jeg god og klein da jeg våknet opp lørdag første November, fremdeles med ett stykk stygt mutert arm og diverse kjemikaliebeholdere utover soveromsgulvet, de fleste av dem merket “skadelig” eller “etsende”. Jeg så frem til en god og lat dag, med en rolig kveld å slappe av på. Står opp sent, slapper av og gjør ingen verdens ting. Går en tur i butikken og kjøper endel bra mat, ingen alkohol. Espen, en kammerat i leiligheten, har tenkt seg på fylla. Jeg har tenkt å holde meg hjemme. Kvelden begynner slapt foran pcen med tvserier.

Jeg hører ikke telefonen ringe, men kjenner vibrasjonen. Umiddelbart kjenner jeg at en guffen følelse begynner å gjøre seg gjeldende i mageregionen. Jeg vet ikke hva det er enda, men det er som om underbevisstheten min allerede vet hvor dette bærer vei. Av ukjent grunn titter jeg bort på msn, og blikket mitt draes som ved magi til min personlige melding. Klein, lang som han var. En monumental tabbe, og det underbevisstheten min allerede har funnet ut kryper nå også frem som bestemte tanker. Jeg trenger ikke se teksten på mobiltelefonen for å vite det. Svein Jervell Hjem. Den gutten ringer neppe for å selge sukkertøy.

Etter en kort samtale med en selvsikker Jervell ser jeg at det bare er en ting å gjøre. Selv om jeg hadde gledet meg til en sløv aften har jeg blitt servert en glimrende mulighet til å punktere kampen Jervell – Halvorsen. Jeg heller ned et glass Bushmills og hopper i dusjen.

Mens jeg slenger på meg det jeg kan finne av rene klær ringer jeg Espen og hører hvordan stemningen er for at jeg krasjer inn på det vorset han er på. Espen sier at det er greit, og at han allerede har snakket med Svein på telefonen. Det vil senere vise seg at de har lagt skumle planer. Jeg drar med meg en flaske hvitvin fra under sengen og setter av gårde mot vorspiel.

Ettersom Svein hadde vært en sleip liten fisk og ringt temmelig sent ankom jeg vorset omtrent i 22.30 – tiden. Dette var hos Konrad, en medstudent fra Datateknikk. Tilstede var broren hans og en vennegjeng jeg tror i stor grad tilhørte denne broren. Jeg rekker ikke å finne ut så mye om denne saken ettersom jeg får høre at de har tenkt seg inn på hyblene på Samfundet, og derfor må gå litt over elleve. Jeg smaker på vinen jeg grabbet med meg og registrerer at den er av den tørre sorten, ikke helt utmerket til å drikke alene, langt mindre i hastverk. Det blir en halvtime med innbitt drikking, men jeg får drukket den opp før vi går til Samfundet.

Jeg leverer som vanlig frakken, genseren og vesken min i garderoben og får et stempel for å komme inn på hyblene som “følge” (gjest) av Espen. Vi henger litt rundt på forskjellige steder på Samfundet og drikker litt. Underveis snakker jeg med Espen og Konrad om boka jeg leser for tiden – “The Game” av Neil Strauss.

Jeg har et enormt problem med innlevelse i all media, kanskje spesielt i bøker. Problemet mitt er at jeg lever meg alt for mye inn i boka / tvserien / filmen til det punktet hvor jeg begynner å oppføre meg som en av rollene i boka / tvserien / filmen. For eksempel begynte jeg, etter å ha sett litt mye “Scrubs” i en periode å ligne faretruende på dr. Cox, noe som medførte mye sarkasme og negativ innstilling til omtrent alle jeg møtte. På lignende måte prøvde jeg etter å ha lest “Idioten” å være overdrevent snill mot alle jeg møtte.

Denne gangen var det en bok om pickup-artists og sjekking jeg hadde greid å lese for mye i. Etter å ha snakket med Konrad og Espen, som begge kjente til fenomenet, ble vi enige om at det hadde vært gøy å prøve prinsippene en gang. Da vi litt senere befinner oss i en ganske tom og kjedelig bar finner jeg ut at “en gang” like gjerne kan være akkurat nå, og bestemmer meg for å teste prinsippene fra boka i praksis.

Etter å ha snakket en stund med noen jenter der må vi løpe inn på hyblene før de stenger inngangen. Espen setter kursen mot serverings-gjeng-hybelen og som hans “følge” følger jeg med han dit. Der møter vi et tomt lokale med unntak av Ørjan ( han het ikke egentlig helt Ørjan, heller Øyvind eller noe, men jeg kalte han Ørjan for det ). Ettersom det ikke var noen andre der finner vi ut at vi skal kjøre “hybel-til-hybel-tog”, gir oss like gjerne kallenavn fra Thomas Toget for å presisere viktigheten av dette. Espen leder vei og blir derfor “Thomas”, Ørjan blir “Percy” og jeg blir, naturlig vis, “Henry”.

Vi forklarer også for Percy hvordan vi testet ut “The Game”-metoden tidligere, og ettersom han også har lest boken og mener dette må være gøy blir vi enige om å prøve dette videre på de forskjellige hyblene. Dessverre kjenner både Thomas og Percy litt for mange folk på de forskjellige hyblene – eller de er i det feige hjørnet – så det blir egentlig i stor grad Henry som besøker ulike jentegrupper og spør om deres mening om den sjalu ekskjæresten, tester vennskapene deres og tester “kuben”. Om det hele ikke var produktivt, så var det ihvertfall ravende morsomt.

Vi møter også lillebroren til Svein, Knut, på en av hyblene. Vi gir han kallenavnet “Toby”, Espen gir meg to øl og drikker ingen selv, og vi kjører toget videre. Det viser seg etterhvert at Espen har fått i oppdrag av Svein å prøve å få meg overstadig beruset, så Svein kan få et poeng grunnet “tabberegelen”. Planen fungerer imidlertid ikke så bra, jeg kaster ikke opp og får ikke klamydia iløpet av kvelden. Et lite tryn på dansegulvet, men ikke spektakulært nok til å hindre Halvorsen i å ta sitt tredje strake poeng, i det som ser ut til å være en punktert kamp.

Ettersom jeg glemte å hente tingene mine fra garderoben, som stenger lenge før hyblene, må jeg til slutt gå hjem kun iført den tynne genseren jeg gikk med inne på Samfundet. Jeg fryser dog ikke, varmet som jeg er av tanken på enda et godt poeng , samt det som faktisk ble en av de morsommere turene på fylla på ganske lenge. Impulsfylla redder faktisk det som kunne blitt en kjedelig dag alene hjemme, sikkert ikke for siste gang heller.

For mer informasjon om impulsfylla med regler, kampreferater og bilder se gruppen “impulsfylla” på Facebook.

Anders, Paul og Dahle i aksjon. Det skal nevnes at dette skuddet gikk i mål.

Som de fleste vet spilte Bror Horni syverfotball for Kjelsås 2 i år. Blant andre var gamle kjenninger som Dahle, Svein og Metz på laget. Det skulle vise seg å bli en morsom og spennende sesong, som til slutt endte med tredjeplass.

Sesongen åpnet svakt med bortetap mot rivalene fra Tåsen. Men derfra fikk de blåhvite en finfin opptur med hele 10-2 over Røa, 3-2 over Koll, og uavgjort 2-2 mot sterke Bryggebermen. Ved halvspilt sesong lå vi godt an til å ta sølvet, men da trengte vi en sterk høstsesong.

Det fikk vi ikke. Det startet horribelt da Oslo Fotballkrets bestemte at vi skulle få 0 poeng for en kamp vi aldri fikk lov til å spille. Nettopp mot Tåsen. Det satte en støkk i moralen vår, og vi spilte noen middelmådige kamper. Det ble blant annet et stort 7-1-tap mot Røa, som vi hadde valset over i “festningen Myra”.

Men med iherdig kjemping til det siste, klarte vi medalje med et ramaskrik. Vi slo den overlegne serievinneren Furuset hele 4-1 på hjemmebane, og tok to glimrende seiere på walkover i de siste rundene. At Bryggebermen tapte mot Enebakk i siste runde, sørget for at vi kunne slippe jubelen løs for bronse.

Noen høydepunkter fra sesongen er verdt å ta med. Einars selvmål som så ut til å bli hans eneste nettkjenning hele sesongen, men scoret med hodet mot Rommen! Hornis dødstakling på Kolls keeper som endte med blod overalt. Avblåsningen for offside på Morten (!) borte mot Rommen, og Davids bom på åpent mål i samme kamp! Svein som bare scoret på lomper fra tolv meter. Horni som dunket ballen i vinkelen mot Koll, men gjorde det fra enda spissere vinkel mot Rommen. Paul som ikke klarte å holde nullen, før coachen avtalte det i walkover-seieren mot Vålerenga. Davids hodescoring i siste sekund mot Koll. Og selvfølgelig seieren over Furuset.

Det er mye å ta av, og man kan trygt si at det har vært trivelig å spille litt ball. Hva som skjer neste sesong er foreløpig uvisst, men det utelukkes ikke at det satses på ny. Tiden får vise! Takk for i år!

Toppscorerlista:
20: Thomas H
8: David
5: Thomas LR
5: Svein
4: Martin
2: Morten
2: Riegel
1: Anders
1: Christian
1: Einar
1: Selvmål

Tabellen:
1 Furuset 42
2 Røa 34
3 Kjelsås 29
4 Bryggebermen 28
5 Rommen 20
6 Enebakk/Driv 18
7 Tåsen 17
8 Koll 12
9 Vålerenga 7

Foto: Thomas Horni

Da er Kleinheart tilbake med den meget spennende føljetongen “Horni møter folket”, og denne gangen har Horni vært ei litta tur nede i sentrum og møtt selveste Håkon Njøten. Med strek under selveste. Alle som noen gang har vært borti norske kjendiser vil dra kjensel på denne lysluggen. Jeg vil påstå at han er en bauta innen norsk kjendisliv.

For de som ikke kjenner han; Håkon Njøten deltok i Idol i 2004, der han kom på en imponerende 5. plass. Nå, noen år senere, har han skiftet utseende til de grader, og satset på en karriere innen indiebandet “The Micropops”. Horni var så heldig å få et eksklusivt intervju i anledning deres plateslipp, og det utviklet seg til litt av en stund.

Gode historier ble delt, latter og sang og munter passiar mellom to jevngamle rampegutter. Sannsynligvis et øyeblikk jeg kommer til å huske for resten av livet. Og Håkon stilte gledelig opp på bilder. Hihi.

Johan Harstad - Hässelby 

Premisset for boken er ganske greit: Vår alles Albert Åberg kommer i puberteten, og innser at livet er problemfylt lekeplass. Og dette ikke bare fordi Albert må trekke sine ungdomsår gjennom åttitallet.

Albert har også vokst opp til å bli en usedvanlig mistilpasset person. Til dels med god grunn. Det er ikke uvanlig at en psykotisk disposisjon bryter overflaten i løpet av ungdomsårene, og det viser seg etterhvert at det er greit mye bagasje Albert har fått å bære på. Han har adfærdsvansker, er paranoid, har alvorlige relasjonsproblemer med sin far, alt dette på toppen av sin psykose. Nå ville det naturligvis være kvapsete av meg å avskrive hovedpersonens åndsliv blott som en psykiatrisk tilstand, men så syk som Albert er i denne boken, tillater bare fiksjonen at personer er uten at de blir innlagt.

Hm. Jeg merker at det ikke bare er jeg som skriver. Det sitter også en aldri så liten brodd her. Kanskje er det en oppgitt djevel i meg som er lei av forfattere og annet kunstnerrask som bruker psykiatrien som et mystisk, romantisk og røkfylt kognitivt rom de kan møblere som de vil; hvorfra deres aktanters mentale og åndelige premisser kan diktes fritt? Jeg vet ikke om det kanskje kreves usedvanlig sterk penneføring å la absurdisme stå for sin egen regning, uten å måtte sikre seg en (syltynn) kontakt med det rasjonelle ved å gi absurdismen et anstrøk av en antydning til mental forstyrrelse. ”Demonteringen har begynt” som bokens undertittel sier. Vel. Jeg skal ikke la denne innstillingen styre lesingen min, men noen måtte komme ut og si det.

Så får jeg ta for meg resten av boken da: Her. Ta en sekk med situasjonsskisser – noen av dem riktignok ganske gode, men det samlede utvalget er fullstendig tilfeldig – og tøm den mellom to permer, uten særlig tanke for komposisjon. Faktisk er det her snakk om en begredelig komposisjon. Men kanskje står det nettopp musisk i forhold til sitt eget tema, at det er snakk om en komposisjon etter punkens prinsipper. Da levner jeg faktisk boken i overkant mye cred. Uansett. Komposisjon, schmomposisjon. Så ligger nå alle disse situasjonsskissene utover hele boken, og det er på tide å sende aktantene løpende gjennom dem og lage ”handling”. Det er lett match, det er bare å stokke personene inn i bokbladene, for personene i denne boken er alle sammen todimensjonale pappfigurer. Ingen har noe større personlig nærvær enn skuespillerene i en 5. klasses juleavsluttningsskuespill, og - boże - den graden de setter seg selv og handling i scene på er direkte klein.

Denne kleinhet til tross, yngstebror Kleinheart lar seg dessverre ikke imponere.

Karakter: 3,8/10

Dance Gavin Dance slapp sitt andre album i august på Rise Records. Borte vekk er vokalist Johnny Craig som udiskutabelt er en av de aller beste vokalistene i post hardcore-scenen, og Kurt Travis fra Five Minute Ride er erstatteren. En vanskelig jobb, men Travis kommer greit fra det.

Bandet ga ut “Downtown Battle Mountain” i 2007, et debutalbum som virkelig plasserte Dance Gavin Dance på kartet, med sine progressive gitarelementer, Kraftige dual vokaler og blanding av flere sjangere. Alle elementene er fortsatt å finne. Gitarene er vel så progressive, om ikke enda mer. Jon Mess skriker som aldri før, dog ikke så imponerende som på debutalbumet, og bandet mikser fortsatt sjangere.

Drahjelp fra gjestevokalister får Dance Gavin Dance nok av på denne platen. Selveste Chino Moreno fra Deftones setter sitt preg på låta “Caviar”, enkelt en av de sterkeste sporene på albumet. Nic Newsham fra Gatsbys American Dream gjør gjestevokal på “Uneasy Hearts Weigh The Most”, og Matt Geise fra Lower Definition gjør en god jobb på “Rock Solid”. Det meste Newsham tar i blir til gull, og jobben han gjør her er veldig bra.

Sanger som “Me And Zoloft Get Along Just Fine” og “The Robot With Human Hair Pt 3″ har sterke refrenger, og får frem det beste i Dance Gavin Dance. Det klassiske partiet fra fanfavoritten “Burning Down The Nicotine Armoire” har fått plass på platen i versjon to av denne sangen, noe som er et morsomt gjenhør.

Men albumet har også sine negative sider. Produksjonen er på mange måter skuffende. Det samme er som tidligere nevnt vokaljobben til Mess. Det er også et par låter som ikke gjør det helt store (”Hot Water On Wool”, “People You Know”). Men alt i alt er “Self-Titled” er bra album som ikke er så ulikt debuten, og som sannsynligvis vil bli likt av den samme crowden som likte “Downtown Battle Mountain”.

Karakter: 7,7/10 

Dette er et av navneforslagene til bandet som tidligere har gjort seg kjent som Jockstrap. Det er et navn som skal lede tankene hen på den nære opplevelsesrusen; det å være tilstede der store ting skjer - men uten å være i kontakt med fenomenet. “Dette gjenspeiler veien vi har valgt i gå i arbeidet mot vårt nye album,” sier bandets notoriske lekkasjeinformant og trommeslager, Abula. Her er i Kleinheart er vi fortsatt spente på hva det nye navnet blir; det er bare å bli med å gjette! 

At Dahle koser seg på fest er intet nytt. Men hvem han snakker med her, det er Kleinheart uvisst. Hvem faen snakker du med, Dahle? Første person til å kjenne igjen denne unge kvinnen, vinner Kleinhearts første identifiseringskonkurranse. Premien er hemmelig.

Onsdag morgen. Klokka ringte ti på halv ni. Bussen min gikk tolv. Destinasjonen var Hønefoss, en by jeg hadde vært på reise gjennom flere ganger. Men det nærmeste jeg hadde vært å “være” der, var da jeg en gang bytta buss der. Skulle videre til Norefjell. Men ikke denne gang. Nå skulle jeg være i selve Hønefoss. For en tur det skulle bli.

Målet for turen var fotballkamp. Hønefoss Ballklubb mot Alta på det nest høyeste nivået. En kamp jeg selvfølgelig aldri hadde dratt på om jeg ikke måtte. Men kampen skulle dekkes, Horni betales. Så det bar avsted, og bussen reiste avgårde presist klokken tolv.

Reiseruta var ikke av det mest spennende slaget. Oslo - Lysaker - Sandvika - Sollihøgda - Sundvollen - Vik - Hønefoss. Vi kjørte faktisk forbi Horniveien ved Skui. Uansett, bussen ankom et Hønefoss med skyfri himmel, dog mye vind. Horni gikk mot det han trodde var idrettsparken, spurte en dame om han var på rett sted, og ble sendt motsatt retning. Jaja, en tar feil iblant. Under er ruten han burde ha tatt, og som han til slutt lærte seg.

Det viste seg at det ikke var internett i pressebua i Hønefoss idrettspark, så jeg måtte se meg nødt til å sette meg helt nederst på den ene tribunen for å kanskje få litt nett fra klubbhuset. Sola i trynet og ingen strømtilførsel. Jadda, fasilitetene var det ihvertfall ikkenoe å si på.

Kampen var heller ikke voldsomt å skryte av. Hønefoss vant til slutt 2-0. Og kulden var hard mot stakkars Horni, som holdt på å fryse ihjel. Det bar rett inn i speakerbua i pausen for litt lading og en koselig prat over en kaffe med den lokale speakeren i Hønefoss som hadde mageproblemer og var redd for å måtte på do midt i kampen.

En pølse på Mix, før hjemturen begynte. “Fin by denne Hønefoss”, tenkte Horni, i viten om at han skulle tilbake kun tre dager senere.

Et lite hopp fremover i tid. Dagen er lørdag, og klokka ringer ti på halv ti. Samme rutine som sist. Ny kamp skal dekkes, ny tur på meg. Kjøper meg en club sandwich og en litago sjokomelk på Ica Oslo S, og løper til bussen. Full kontroll nå, jeg kjenner jo Hønefoss’ skru.

Ankomst Hønefoss ti på halv ett. 40 minutter til kampstart. Denne gangen er det Sarpsborg Sparta som gjester Hønefoss idrettspark. Samme plass som sist. Like kjedelig som sist. Hønefoss vinner 1-0, og Horni pakker raskt sammen. Ti minutter til bussen går. Her må det løpes. Heldigvis rekker jeg bussen, og turen til Oslo foregår i halvsøvne.

Vil tilbake i Oslo tenker jeg: “To turer til Hønefoss på en uke. Hvor heldig er ikke jeg?”. Neste år har Hønefoss BK ny stadion med bedre fasiliteter. Kanskje det blir flere turer? Forhåpentligvis ikke. Byen er omtrent like spennende som en uke i Biologisk museum.

Til dere som bor i byen eller langt avsted, kan jeg melde at høsten også har meldt sin ankomst på Tåsen. 

I dag er det jævlig trist i Balkeby. Himmelen er helt grå, bakken er søkkvåt og det blåser hunder og katter ute. Løv som har falt ned fra Balketreet ligger overalt. Og verre skal det bli.

Høst er riktignok ille. Men når vinteren kommer, da er det godt å ha balkepeisen. Låse seg inne, skalke vinduene, og jekke seg en god rødvin som man kan varme seg på.

Det er litt trist å glede seg til sommer når kalenderen viser oktober. I år tenkte jeg å kjøpe meg en ny jakke, siden det er fire år siden sist.

Jeg slenger med et bilde jeg har tatt med mobilen av Balkeby i medgangstider. Blå himmel og grønt gress. Sånn det skal være.

Gjort mye, men lite å vise til.

Det var en oppsiktsvekkende syn som møtte meg, da jeg idag leste gjennom fotballnyhetene på Aftenposten.no. Jeg leste naturligvis om landslaget til Estland, som hadde vært ute i VM-kvalifiseringskamper. En tøff oppgave for hele laget, og ikke minst HVEM? Navnet jeg leser får det til å stikke meg langt ned i hjerterota.

På onsdag spilte Glimt-duoen Londak og Bärengrub, samt Piiroja og Aalesunds Einar Jääger hele kampen da Estland tapte 0-3 hjemme for Spania. TILs Joel Lindpere ble byttet ut etter 75 minutter.

Jeg visste jo at denne Jäger hadde vært min beste venn i vanskelige tider. Men landslagsspiller? På Estland? Umulig! Dessuten etter videre research, lignet han ikke det spor på denne Jäger som jeg var så glad i. Jeg tenkte med ett at jeg ble utsatt for en konspirasjonsteori.

 Jäger hadde vært en trofast venn i nødens tid. Da kulden satte inn som verst, og undertegnede trengte varme, glede, og sikkerhet. Dessuten var han ikke arisk, som denne fotballspiller-Jäger er. Den virkelige Jäger var definitivt svart.

Ikke får jeg svar da jeg ringer, ei heller får jeg svar på mail. Jeg var sikker på at min trofaste Einar var født i Berlin en gang på 1800-tallet. Wikipedia hevder han kom til verden i byen Kohlia i 1984. Så han er like gammel som meg? Nyheten kommer som et sjokk. Jeg får frysninger nedover ryggraden.

At du spiller på lag med Pavel Londak gjør ikke saken det spor bedre. Og om jeg noen gang tør møte deg igjen er uvisst (Selv om jeg antar jeg tar sjansen).

Hvem faen er du, Einar Jäger?

Jeg selger nå min pent brukte böblebil, grunnet økonomiske vanskeligheter. Bilen har hatt en omtenksom eier i alle årene jeg har hatt den, og den er fortsatt i meget god stand. Bilen er lydig, og stanser bare når den vet det passer for deg. Vi har hatt mange hyggelige turer sammen, både her på kontinentet og hjemme i böbleland. I alle år har den hjulpet meg med å komme meg ut og rundt, og den har drukket opp ølen min når jeg er blitt så full at jeg bare ser vannrotter i bunnen av glasset.

Bilen har som kjent et visst lune, men den er grunnleggende positivt innstilt, og det gjelder ihvertfall når den vet den må ta seg sammen. Vi flyktet en gang fra fiskebåtene utenfor kysten av Zanzibar - gjorde oss til uvenn med dem da vi böblet litt mye i vannet, var mest min skyld - og da kjørte Böblebilen på så voldsomt at vi mistet vaskeservanten jeg hadde bundet fast på taket. Det var jo ikke så farlig, ettersom vi til gjengjeld slapp unna en grusom skjebne. Denne flukten gjorde Böblebilen så og si kun på viljen - den var nesten tom for bensin i utgangspunktet. En god venn i nøden, altså.

Pris må diskuteres. (Også i samråd med Böblebilen selv.)

Pastill er en ganske undervurdert ting. Men er det egentlig en ting i det hele tatt? Eller er det mat? Jeg tror ikke pastill kan settes i en bås. Jeg tror en pastill rett og slett ikke kan være annet enn en pastill.

Uansett er en pastill noe man kan bruke på forskjellige måter. Er man godtesyk, kan man kjøpe seg gomp. Røde eller gule søte ovale pastiller som jeg selv må innrømme jeg var veldig glad i en gang i 1992. Og gir noen meg gomp den dag i dag, ville jeg nok ikke vært kar om å takke nei.

Er man derimot litt sår i halsen og vil synge opera, bør man kjøpe Ifa. Ifa er tvers igjennom verdens beste pastill. Alle som synger opera i hele verden spiser Ifa før konsert. Den klarner opp halsen, og får deg til å synge som det skulle vært i går.

De fleste pastiller skal inn i munnen. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke det finnes noe som heter stikk-pastiller. Håper egentlig ikke det gjør det.

Hva er det egentlig som definerer en pastill? Jeg tror det er graden av mykhet. En pastill kan ikke være helt hard. Den er nødt til å være ganske myk. Det er derfor man lett setter pastiller fast i tennene. Ta piller derimot, de er ganske harde, og vanskeligere å sette fast i tennene.

Jeg tror vi alle kan være enige om at verden ikke hadde vært et bedre sted uten pastiller. Jeg tror vi kan være enige om at med pastiller tilgjengelig, så knyttes verden tettere sammen. Pastiller er bra - sannsynligvis bedre enn død.

Det er noe jeg har tenkt mye på i dag; “Når hadde det IKKE smakt godt med ei pilly”? 

Jeg har ikke for vane å ha øl i kjøleskapet, med de siste dagene har jeg det og hver gang jeg har åpnet det har jeg sett de og tenkt at “Nå hadde det jammen smakt med ei litta pilly”. Jeg er, som seg hør og bør, mild motstander av drikking alene, midt på dagen uten grunn og …ja det er egentlig det. Men det betyr ikke at det ikke hadde smakt god med ei litta for det.

Derfor ønsker jeg å rulle videre diskusjonsballen og spørre leserene; Når hadde det IKKE smakt godt med en øl?
Jeg har nemlig ikke kommet på noe… 

Det er ikke svært sjelden, men særs ofte jeg tenker “Hva om …”

“Hva om jeg hoppet utfor kanten her”, “Hva om jeg trøkker denne kebaben opp i trynet på han fyren som kommer sjanglende der nede”, “Hva om jeg drar i brekket neste gang taxisjåføren svinger”. Og sånn går det. Jeg har jo aldri gjort noen av de rare tingene jeg har tenkt, ikke vet jeg hva jeg ønsker utfallet skal bli og ikke alle gangene er på fylla. I dag fikk jeg nemlig følelsen litt utenom det vanlige.

På HiO har de en innendørs klatrevegg. Den står ganske nærme trappen. Spesielt i 6. etasje er det ikke mange meterene fra trappegelenderet til veggen, men det er mange meter ned.  Likevel fikk jeg lyst til å hoppe fra kanten og ta tak i et av grepene på veggen. Selv om jeg faktisk tenkte “Herregud! Jeg hadde jo dævva.” ble jeg svimmel og fikk en syk følelse av at det var noe jeg kunne klart. “Bare hoppet en meter ut fra trappen, tatt tak i et grep som stikker fem centimeter ut fra veggen og så klatre ned nesten 20 meter til bakken”. Jah, særlig.

Ok, vi får alle sånne tanker innimellom. Noen av oss vertfall. Og hva med de nye vindusknuserene på trikken? De grønne som står oppi hjørnet hvor man bare skal dra i en ring så en fjær får dundra en jernstang inn i glassruta. Hvor lyst tror du ikke jeg har til å dra i den?  

Mange irriterer seg over tøfler av diverse slag. Her er det Kleinhearts egne Henka 2 og mannen:med:katten som får en skikkelig nøtt å bryne seg på. De er nemlig skilt ved tøffelen. Det er ingen muligheter for kontakt. Tøffelen er i veien.

Hva skal de gjøre? La diskusjonsballen rulle!