http://bit.ly/5YLMnG - Er det noen som har $199 å kaste bort for å se det skje?…

Det nye året er i gang, og for å markere dette, fyrer jeg på med den ukentlige (så ukentlig det lar seg gjøre når man blogger fire ganger i livet) spalten: Ukentlig nostalgi. Her blir selvsagt det store spørsmålet: “Vil det noen gang komme flere enn én post i denne spalten?”. Vel, den som lever får se.

Førstemann ut er mannen:med:kattens gamle blogg, før han ble rekruttert til Kleinheart. Det er selvfølgelig snakk om bloggen “Vi to i heisen”, der mannen blogget om heis og andre ting. Jeg er klar over at denne bloggen er nevnt tidligere her på Kleinheart.org. Men jeg snublet over denne nå, og ønsket å dele den med dere. Det er mye god lesning gjennom hele åtte posts (mannen var standhaftig), så dere får bare kose dere.

Klikk her: balkebynvb.blogspot.com

Det er 20. Desember, vinterkulda har satt inn med ettertrykk over Nydalen, hvor nok et årlig juleverksted har produsert en enestående julekrybbe, bestående av villsau, julegjess, en erkeengel med hoggtenner og tre vise menn med pakker fra Toys’R’Us til jesusbarnet i krybben.

Men Juleverkstedet varer bare så lenge før det blir pakket ned og inn i hyller, og polposene med juleøl blir båret inn fra verandaen. Det er på tide med Juleøllaboratorium.

Utvalget er nok ikke større en fjorårets, vi har fem øl å teste, men til gjengjeld er opplegget rundt adskillig mer intrikat. Ja, noen vil kanskje velge å si relativt uforståelig.

(Spenningen stiger. Armene i kors. Vegg på flere kanter.)

Vi gir oss like gjerne i kast med første øl ut, fjorårets vinner, Aass juleøl! – Espen er først ute med å trekke nesen opp av glasset og komme med en karakteristikk: ”Søt og fin, svak julekarakter.” Espen setter også standarden når han gir den en meget middelmådig karakter 4+2. Med unntak av Ida gir nemlig alle andre rundt bordet også Aass enten 3 eller 4 i totalvurdering, og får dermed en ku av spillederen, mens Ida får en sau. Svein velger imidlertid ikke å se på dette som noe negativt, da han mener Aass står for ”et glimrende innslag av norsk breddeidrett”. Christine trekker for rustsmak og manglende krydder, men trekker opp på kontekst for juletre på emballasjen. Marianne er heller ikke ovebevist, mener det blir for lite smak, men synes likevel den passer godt for deg som ikke liker juleøl. Sistemann i svingen rundt det hjørnet av bordet, Martin, legger vekt på ølens bruksomeråde som allsidig: ”Bruk: Fest. Full.”

Henrik® legger egentlig ikke skjul på at han blander kortene når han velger å trekke på første ølen vi får på bordet fordi han selv er klein, men trekker samtidlig opp for ”fin avsats og rundt glass.”

Gjengen rundt bordet tar seg tid til å kontrollere kandidaten nøye, og sjenker seg opp igjen både en og to ganger, men til sist blir Aass ryddet av bordet og ut av rampelyset, og neste kandidat bæres inn. Dette er den adventsfargede ”Hansa Julebrygg”! Responsen er straks mer differensiert og flere flagger umiddelbart hvordan de stiller seg til bergensk øl. Mest kritisk er Christine, med vurderingen: ”Den lukter promp. Smaker det samme. Alt for rund og tykk og platt. Pluss for farge, minus for bergensk.” (Hvor fikk plussen plass i poengutdelingen ”1+1”?…) Sidemann Jens har imidlertid funnet en annen tone med dette brygget, og lar seg som vanlig forføre av intens karamellaroma til å dele ut to poeng under toppkarakter, med vurderingen ”den likte seg i munnen, selv om munnen ikke nødvendigvis likte den like godt.”

Charlotte gir samme poengutdeling, men er på sin side ikke selvmotsigende i vurderingen. Hun liker at den minner om knekk. Marianne igjen, støtter Christine i promp-anklagene, og tilføyer ”Vond/god”.

I nordre sving sitter Ida og er sjeldent generøs, og gir kandidaten attpåtil bonus for å være bergensk. Svingen videre er imidlertid ikke like positivt stemt: Svein slakter den under parolen ”Smaker som kjip saft.” og ølkjenneren Espen er på sitt mest kritiske for kvelden og lar den svi for manglende kryddersmak.

Gruppen viser seg altså å være særdeles splittet i sitt syn på denne siste av våre to inneldende kandidater, og det fører i neste omgang til at både kyr, sauer og griser deles ut, omtrentlig i likt monn. Så kommer den fasen av spillet hvor deltakerene må velge sin rolle videre, på bakgrunn av hvilke to dyr de på dette tidspunktet sitter med. Generelt er det overflod av kyr, og en skrikende mangel på griser, så mot all forventning lykkes det ikke å danne et eneste økologisk bryggeri. Dette forekommer spillederen en overraskelse, men det forstyrrer ikke spillet. Rollefordelingen blir istedet som følger:

• Espen , Martin, Thomas og Henka – ”gutta” – sitter alle med to kyr hver, og har således ikke noe annet valg enn å tre inn i rollen som Lokfører. De begynner umiddelbart å tegne toglinjer på papirduken over bordet til hverandre. Lokførerene har en sjelden egenskap å se hva som hører hjemme, og får derfor gi bonuspoeng for ølens kontekst. Imidlertid blir de innvilget muligheten til heller å gi bonuspoeng for ettersmak, ettersom ingen økologiske bryggerier – som egentlig har dette privilegiet, er i spill. Alle andre enn Espen griper denne muligheten.
• Marianne, Christine, Ida og Svein – ”jentene” – med sine sauer, trer alle inn i rollen som Lasaron. De får i det følgende lov til å gi bonuspoeng for lukt, hjemlet i Lasaronens fenomenale luktesans. Ida sin luktesans er ikke fenomenal i kveld, men lar ikke det stå i veien for å spille en god lasaron.
• Positivistene Jens og Charlotte er de eneste som på dette stadiet i spillet besitter så mye som en eneste gris, og tar dermed på seg fjærpryden og trer inn i rollen som indianer. Med sitt fenomenale syn får de gi bonuspoeng for kandidatenes utseende.

Alle deltakerene har skrevet seg over i sitt nye, store, skjema, og det er dags for å slippe vår tredje kandidat til: ”Frydenlund Juleøl”! De utdelte dyrene har nå blitt samlet inn igjen, og deltakerene har fått vite at for å kvalifisere seg til finalerunden gjelder det fremover å erverve nøyaktig de dyrene de hadde, men siden reglene tross alt fortsatt er hemmelige famles det i blinde, og Thomas – en dag før sin egen navnedag – forsøker en taktisk totalvurdering uten hell. 4+2. Thomas greier ut som sin vurdering: ”Litt anonym. God. Kunne med fordel hatt mer ettersmak. Jeg får lyst til å stå på toppen av et fjell og rope så høyt jeg kan når jeg drikker denne.” De andre lokførerene er alle aldeles enige i vurderingen av ettersmak, selv om Henka gjør et poeng av å skrive inn dette med romertall og Espen driver med kontekst og sin egen greie. Lokfører Henka har dette å si foruten et romertall: ”Fin taktil utførelse. Snill og grei, plager ingen. Ingen avsporinger.” Lokfører Espen mener ”Frydenlund” som begrep i seg selv kan inngå i argumentasjonen for å trekke opp karakteren, mens kollega Martin gir en mer deskriptiv vurdering: ”Bra trøkk! Flott farve. God lukt. Øl for gutta-boys! Dette styrer toget rett hjem. Kunne vært litt mer spenstig. Ettersmak: Bitter og god.”

Marianne, for lasaronene, har et annet syn på saken, og mener med utropstegn at dette er en ”jente-øl”. Christine melder sin mest obskure vurdering så langt: ”Bitter ettersmak av Tøyenbadet. Klør i nesa GOD lukt”. Medlasaron Ida gjør som Espen og trekker opp for at Frydenlund faktisk er Frydenlund, men det hjelper ikke stort når resten av vurderingen hennes går på at den gir klam smak i munnen, og at flasken er dårlig bekledd.

Indianerene sitter på sin kant av bordet og er uenig om hvilke edle mineraler som svarer best til kandidatens farge. Charlotte lanserer ”Nydelig smaragdrødbrun farge” mens Jens står bak ”Forlokkende rubinrødt åsyn.” De støtter ihvertfall begge godt oppom denne Frydenlund poengmessig. For første gang i den lokale juleølsmakingens historie innføres det på dette tidspunktet drikkepause, da spilleder Jens oppdager at han faktisk ikke har laget ølmerkequizen som skulle holdes i denne fasen av spillet.

Den improviseres etter fem minutters forberedelse, og det deles ut premiemarkører til den første som roper riktig svar – som regel ølmerkets opphavsland. Red Stripe blir plassert på Jamaica, Paulaner i Tyskland, men det tar litt lengre tid før gruppen klarer å plassere Mahou i Spania. Innen den tid har den vært innom både Nepal, Island og Andorra.

Så kommer ”Ringnes Juleøl Sterk” til bordet og skal til pers! Indianerene tar den nesten umiddelbart godt imot. Jens uttrykker: ”Melder opp til dans! Legger fra seg fredspipen og er på krigsstien med stjålet krydder i posen! PS: Litt tamt på krydder.” Charlotte, på sin side, bruker nå karakteristikken ”Rubinrød”, dertil: ”Litt grumsete. Sterk god smak, skarp, bitter og søt. Tydelig.”

Lokførerene nærmer seg ølen med skepsis, men blir raskt overvunnet. Henkato: ”Mørk, lite skum. Litt skummel. Passer best til MYE mat og en cd av Krzystof Krawczyk. På skinner.” Espen er enig med første indianer at det her er litt lite krydder, men trekker opp for at dette er en Osloøl. Thomas konstaterer at man nok blir full hvis man drikker nok av denne, og tilføyer: ”Foretrekker denne på juleball. Drikker gjerne denne til hvitvin.” Martin lar det ikke gå noen rundt bordet hus forbi at dette er sterk-utgaven vi smaker på, og proklamerer: ”Og så bitter og god! Med flørtende farge sklir den pent og pyntlig over tunga og rett hjem ned i magen. Forholdsvis spenstig. Ettersmak som utfordrer de laterale deler av tunga. Mmmm…”

Lasaronene synes dette er en snodig kandidat, men enes om at den er hyggelig juleantrukket. ”Ja, rett og slett himmelsk,” sier Ida. ”Men jeg må trekke for en ettersmak av potetgull.” Svein mener dette er en øl man kan gå rett hjem og drikke, men Christine legger mer i vurderingen. Hun mener den er fruktig og bitter på samme tid, men at de har spart litt vel på krydderet. Vi har nå kommet et par juleøl ned i posen, og Christine avleverer med det dagens første irregulære dom: 5 + 2 + en ballong.

Ja, det var sannelig en øl det, var de fleste enig om. (Og jaggu skal det vise seg at det er nettopp ingen andre enn årets vinnende juleøl vi nå sitter og vurderer.) Men vi må videre. Det er knapt med dyrebrikker på deltakerene rundt bordet, så det er på tide og gi dem en mulighet til til å hevde seg. Jens løper ut på kjøkkenet og henter ut et brett med små prøveglass. Det er på tide å se om deltakerene kjenner sine favoritter. Det skal blindtestes! Ringnes, Hansa og Tuborg – alle i sin regulære form – presenteres for deltakerene, og de blir bedt om å plassere de enkelte. Dette skaper anstrengt stemning og tendeneser til pits hos flere av deltakerene, (Hva om jeg ikke kjenner min favoritt?) men blotter dem ikke fullt for mot. Uttellingen er ett dyr for hver korrekte plasserte øl, og alle vet at denne runden blir avgjørende. Det treffes slik:

Siste kandidat for kvelden: Nøgne Øs God Jul, en gjenganger, nesten en vant klassiker! De slanke flaskene kommer opp av polposene, og noen gnir seg i hendene, mens andre rynker litt på nesen. Her skal løker testes.

Lasaronene er på hugget. Christine: ”Litt smak av munnvann. Nydelig lukt (Overføring av poeng.) Litt mye nakenhet.” Marianne sitter ved siden av og er litt mer skeptisk: ”Jeg likte faktisk ikke denne i det hele tatt,” sier hun, ”er det mer Frydenlund?” Ida, på sin side, begynner med trekke poeng for at det er skiføre i ølen sin, og fortsetter med å slakte den fullstendig ved å sammenligne den med en lukten av en naken lasaron og et skumparty i syden og ser drømmende ut. Svein er lei av at lasaronene skal være så krakilske, og nøyer seg med vurderingen: ”Fin øl. Vegg.”

Jens uttrykker ekstatisk at ølen lukter som en fjærpryd, og at han gjerne skulle vært lasaron i dette øyeblikk. Trekker imidlertid for fientlig smak. Charlotte gir full pott i alle ledd, og er spesielt begeistret for det svarte grumset.

Lokførerene har bestemt seg for å vinne denne runden, og Henka kliner til med gjennomført god vurdering, gir ølen toppkarakterer pluss et smilefjes, fire dødningehoder, to tommeler opp og en ”jizz” i lynboble. Espen støtter poenggivingen, mens han graver seg ned det ”solide velbalanserte skummet.” Martin understreker at dette er en øl som hører hjemme hos menn med pondus, men saluterer en ettersmak som setter spor. Thomas tar siste stikk med dagens lengste vurdering: ”Lik farge som alle i Afrika. Tar frem denne når 37-bussen kjører forbi vinduet. Tar helst bilde av denne i vidvinkel. Tror jeg er på Mikrobryggeriet når jeg drikker denne. Har mest lyst til å skrive en stil når jeg kjenner den fantastiske smaken som er mørk som døden. Trodde et øyeblikk jeg var en av gutta boys når jeg tar en slurk av denne. Gleder meg til sommer og neste jul når jeg drikker. Lyst til å bli full. Merker jeg skriver litt mye når jeg mæler i meg Nøgne mands øl. La oss ta en skål.” – Full pott.

Finale: De gjenværende deltakerene bruker nå sine dyr til å konkurrere om å være den siste igjen, ved Sau vs. Gris vs. Ku. Christine holder opp skilt for å heie frem gjenværende lasaroner, mens Tuxi holder opp skilt for å whine over Espen. Svein blir underveis arrestert for å være whinepoliti. Indianeren Charlotte har liten støtte blant sine egne, og dette ser ut til å bli avgjørende. Det er nemlig Henka, med den mektige Lokfører-lobbyen i ryggen, som tar det hele hjem i kveld, og vinner med det både årets juleølsmaking og mer polsk premieræl.

Nok en gang er det det generelle støttenivået som blir avgjørende for hvilken øl som stikker av med seieren… Frydenlund og Nøgen Mand deler annenplassen med 65 poeng, mens Ringnes stikker av med hele 70.

Endelig er lille.julaften her. Arbeidsfolk over det ganske land gleder seg over at juleferien er over oss. Barna legger seg med ekstra spenning i magen. Og dette er sannelig ikke så rart, for i dag ringes julen inn.

Jasså, sier du kanskje? Er det altså på lille.julaften at julen skal ringes inn? Fortell gjerne mer du stolte, kjekke norske blogger.

Det kan jeg godt gjøre.

Vi skal som vanlig tilbake til Schleswig-Holstein på 1700-tallet. Tid og sted er egentlig ikke så viktig, men det er nå en gang for alle i Schleswig-Holstein på 1700-tallet skikken oppstod, så sånn er det.

Det var i de årene mellom et par kriger at folk var så fryktelig redde for fe. Dette var nemlig i tiden før folk og fe ble venner, og de to gruppene stod ofte steilt mot hverandre. Ettersom ordlederen ( dette i tiden før tyskerne begynte å få dilla på førere ) i byen Lübeck var gått seg så lei av at julen ble ødelagt av fe, ble det derfor på dagen før julaften hentet inn bjellespillere fra fjernt og nær for å ringe denne kvelden. Tanken var at dette skulle skremme alle kuene ut av byen så feiringen kunne få fredelig for seg.

Det ble, som man kanskje kan tro, et riktig spetakkel. Faktisk endte det ikke bedre enn at en vandrende lynsjemob ( det var mange av disse som reiste rundt i midt-europa på denne tiden ) ble så lei bråket at de brant ordlederen, Aage, på et bål. Dette synes folk var riktig så stas, for han var ellers kjent som en hissigpropp, og siden den dag har folk mintes denne festlige natten med å ringe inn til jul.

Så der har dere sannheten folkens, sjekk på wikipedia hvis dere skal være så forbanna interesserte i de jævla kildene.

Og synes du kanskje det siste ble litt grovt? Vel, nå er julen ringt inn, så da er alt lov!

Dagens luke er, for min del, årets siste. Selv om det er vemodig, vet jeg det betyr at noe nytt og spennende står ved dørterskelen. Det kunne vært Gitar-Hornis comeback 4. juledag, Drekkedagsnatta i Kongsberg,  Julaften eller nyttårsaften. Men det er det altså ikke.

Dagen i dag betegnes som bitte.lille.julaften og det er ikke uten grunn. I dag er nemlig en veldig liten dag i forhold til dagen som kommer. Da tenker jeg ikke på lille julaften eller julaften, som man kanskje skulle tro eller Øivind Bluncks bursdag, 28 desember.

Det er i dag den 356. dagen av 2009. Jeg håper du har hatt 356 fine dager så langt og at tiden som kommer slår tiden som har vært. God jul.

Det er 21. desember 2009. En ubetydelig dag for mange av dere, kanskje. Men en stor dag for meg. Jeg har nemlig navnedag. Da jeg skrudde av lyset i natt før jeg la meg, tenkte jeg: “Jeg gleder meg til at meldingene kommer til å strømme inn på telefonen min i morgen”. Ja, kall meg gjerne naiv, men jeg trodde dere kom til å huske på meg. Nå nærmer klokken seg 17, og jeg har ikke mottatt en eneste gratulasjon. Hater livet.

La oss se litt nærmere på hva navnedag egentlig er. Ifølge Wikipedia oppstod skikken med å feire navnedag i den tidlige kristne kirken, nærmest for å redusere betydningen av fødselsdagsfeiringen. Denne ble oppfattet som en hedensk og ukristen skikk. Å feire dåpsdag og navnedag ble sett på som mer heldig enn å feire den dagen man ble født inn i arvesynden.

Greit nok, alle skikker og tradisjoner bunner ut i religion. Selv om jeg kanskje ikke er like flinke som dere andre til å ha troen i orden (Vet jo at Jens tilhører Scientologien, Kjetil tilhører Kaballah, Anders er straight edge og Henka er en god jøde), kan jeg likevel på papiret være en solid kristen person. La meg i hvert fall få feire navnedagen min.

I dag har jeg altså dekket på med duk, levende lys og god mat. Jeg tenker tilbake på gode historier rundt mitt eget navn. Hvordan bestefar ble eid etter jeg var nyfødt, for eksempel. Han trodde jo jeg skulle hete Fredrik, oppkalt etter ham selv, og kom med blomster til og gratulasjoner. “Til Vesle-Fredrik” stod det på kortet. Men neida. Her hadde ombestemmelsens kunst stått i høysetet. Det ble Thomas. Med loff på hodet.

Man kan vel egentlig si jeg er fornøyd med mitt eget navn. Eller. Jeg var i hvert fall det helt til jeg navigerte meg inn på en side der det stod litt random info om akkurat navnet Thomas. Som jeg har trikset inn i topp-bilder, ser dere kanskje mitt navn på røverspråket. Et navn jeg er særdeles lite fornøyd med. Langt ifra, jeg er ingen homofob, men å få servert navnet “Tothohomomasos” med homo plassert midt i smørøyet, nei, det liker jeg dårlig.

Dette bringer meg til mitt siste poeng, noe som jeg også leser på Wikipedia under temaet navnedag. Det er følgende: “Utover at enkelte aviser trykker dagens navn, muligens sammen med et intervju med en navneinnehaver, er markering av navnedager fremdeles lite utbredt i Norge. Navnedag feires i den norske filmen Bare Bea (2004), muligens som følge av at filmens manusforfatter er svensk.” Svensk eller ei, jeg har klina med hovedpersonen i den filmen, noe jeg er JÆVLIG stolt av.

Takk for at jeg fikk ta del i årets julekalender.

Det er nå andre år på rad vi leverer julekalender her i Kleinheart. Som den løst organiserte enheten vi er, er vi selvsagt stolte av det brede spekteret av tema som dekkes av våre diverse luker - her er retningslinjene få og den individuelle kreativiteten høy. Det kan dog ikke sees bort ifra at julen er en gjenganger. Kanskje ikke så rart i en julekalender.

Vi har nå åpnet den tyvende luken i årets julekalender, og det betyr ikke mindre enn at vi nå nærmer oss selve kjernejulen med stormskritt. Og selv om det som har skjedd i julen så langt i år og i tidligere år har blitt blogget mye om, føler jeg det er på tide med et lite blikk på julen som kommer - Julen 2009!

Her kommer derfor min lille spådom om julen, som på mirakuløst vis stemmer for alle i hele Oslo:

1: Du kommer til å spise nøyaktig det samme på julaften i år, som du spiste i fjor. Uansett hva det var i fjor ( Ribbe, Pinnekjøtt, torsk, etc ), det blir samme maten på deg i år.

2: Minst en person i familien din drikker akkurat litt for mye under minst en av de tradisjonelle middagene i julen.

3: Du skader eller skuffer deg selv eller andre, fysisk eller psykisk, med en av gavene du får til jul.

4: Du møter minst ett neshorn, en antilope, en stork eller julenissen iløpet av julen!

Der har dere det altså, spådommene om julen som gjelder for absolutt alle i hele verden. Ihvertfall de som leser Brødrene Kleinhearts Julekalender!

I det siste har min manglende evne til å ønske folk en god jul, plaget meg en del. Det er jo alltid så hyggelig å høre, men akk så tungt å si. MEN her en dag tok jeg grep, jeg booka en time hos frisøren og dro av sted med godt mot og en vanntett plan! Planen gir seg vel selv og jeg kan melde at nå ønsker jeg mange en god jul, uten at jeg trenger å åpne så mye som en munn. SUCCESS!

så fra meg til dere:

(det står God Jul, hvis du ikke hadde fantasi nok til å tenke deg det…. freak!)

Ja, her kommer nødblogg-luken i kalenderen i år også!  Men: Ikke helt som du tror, kanskje. I dag har jeg nemlig tenkt til å ta for meg litt dette fenomenet, nødblogg. Det er nemlig ikke noe som er eksklusivt forbeholdt Kleinhearts brødre under tidspress. (Selv om vi jo kanskje var først ute.)

Se her, feks. har jeg sakset en lite sak fra Andor og Barqua sin favorittavis, digi.no:

Den viser vel med all tydelighet at det er andre som har det stritt også. Her er det snakk om Nord-Trøndelag Fylkeskommune, som er blitt angrepet av et virus, og som ser seg nødt til å opprette - nettopp - en nødblogg. Forståelig nok.

Den desperate informasjonssjefen har sett seg nødt til å opprette en egen informasjonsblogg under blogger.com for å kunne informere om situasjonen til alle som er berørt, blant annet ansatte og skoleelever.

Stakkars desperate informasjonssjef. Det er ikke greit når ting går galt og det er du som blir stående i informasjonssaksa… Men, desperate informasjonssjef, du er ihvertfall ikke alene…

Svenske Steffanie opprettet også en egen nødblogg, da hun opplevde korrupte databaser. “Nöden har ingen lag,” mener Steffanie, og det tror jeg nok den desperate informasjonssjefen kunne vært enig i. Det får ihvertfall bifall av Kleinhearts Nødsentral.

I dag presenterer jeg en stil fra 8nde klasse. Velbekomme. Og så var det bare 7 dager igjen til jul.

“Endelig ferie” tenkte jeg. Det var 16. juni, klokken 17, og ferien var startet.
Jeg og noen kamerater fra jobben hadde tenkt å feriere sommerferien i Paris, nærmere bestemt Provence. Denne dagen hadde vi ventet på i snart syv uker. Og endelig var den der. Vi bare reiste oss fra pulten som den var. Og gikk smilende ut som noen store “Smily- face” ansikter.
“Vi møtes hos meg i morgen klokken 05.15 presis” sa Knut mens vi var på vei ut døren. Vi hadde bestemt oss for å ta et tidlig fly som gikk klokken 07.10. “Hvorfor må vi møte så tidlig?” spurte Freddy, han var den yngste av oss. “For å rekke gjennom Tax- free butikkene, og få noen bra seter på flyet.” Svarte jeg raskt. Jeg hadde opplevd tidligere å få litt dårlig tid i Tax- free butikkene, men det ville jeg ikke ha nå. For nå skulle det hamstres med godsaker. Ute på parkeringsplassen skilte vi lag. Jeg satt meg inn i min “roserød” Mercedes som det stod “Alt i data” på. “Alt i data” var datafirmaet jeg og mine venner hadde startet for to år siden, og det gikk ganske bra. Det var Knut, Freddy og meg. Vi hadde vært beste- kompiser siden universitetet. Vi fant fort ut at vi hadde de samme interessene og var like interessert i data.

Dagen etter ringte jeg på døra til Knut klokken 05.10. Knut åpnet døra kun få sekunder etter. “Da drar vi” sa Knut. “Men hva med Freddy?” “Han ringte og sa vi skulle møte han på flyplassen, han hadde blitt forsinket av noe”. “Forsinket av hva da?” spurte jeg. “Det sa han ikke”. Vi satt oss inn i bilen til Knut. Jeg skulle kjøre. Bilen startet ikke men bare rullet bortover veien som en skilpadde. “Hva er galt?” hørte jeg Knut spørre om mens jeg åpnet det lille dashbordet og tok ut lommelykten. “Jeg vet ikke” sa jeg. Jeg åpnet døra, og gikk bort til panseret. Jeg tok opp lokket. Der så ingenting ut til å være galt. “Hvorfor kjører ikke bilen?” ville Knut vite. “Jeg har ingen anelse. Har du hatt noen problemer før?” spurte jeg. “Nei, ingen store.” Jeg tok opp mobilen og tastet nummeret som stod på frontruta. Lappen var blitt helt bleket av sola, og jeg så så vidt nummeret. “Hallo, Falkens redningsservice. Hva kan jeg hjelpe deg med?” hørte jeg en kvinnelig stemme si i andre enden. “Hei, du. Æh, bilen min vil ikke kjøre… og jeg vet ikke hva som er galt” sa jeg. Jeg hørtes nok mer ut som en liten unge med trehjulssykkel enn en mann med 440 kubikk Mercedes. “Hva er det som er galt?” Hørte jeg stemmen si. “Det er jo det jeg ikke vet” sa jeg med en litt barsk stemme. “Jeg kan sende noen over dit” sa damen i andre enden. “Det ville vært veldig fint” sa jeg og la på.
“Hva gjør vi nå?” spurte Knut med en stemme som egentlig hørte hjemme i en grøsser film. “Vi venter” svarte jeg. Og satt meg på panseret. Bilen knirket som en gammel dør når jeg satte meg. “Hva har du egentlig gjort med bilen?” spurte jeg litt hissig. “Ingenting” sa Knut, som begynte å kaste småstein på en gammel postkasse.

Tre kvarter etterpå så vi en rød bil svinge oppover veien. Forfra så den ut som et gammelt fotoapparat. Som var klar til å bruke på blitzen. Bilen stoppet foran oss og to
muskuløse menn hoppet ut. “Var det dere som ringte” spurte den minste av de. “Det stemmer det. Dere kommer ikke for tidlig.” sa Knut, “Vi skal rekke et fly, til Frankrike. Og det går om en time”. “Vi får se hva vi kan gjøre” sa den andre mannen som så ut som Goliat i forhold til den andre. Den store mannen presset seg inn i Mercedesen, og prøvde å starte bilen. Motoren slukket med en gang. Han prøvde på nytt, men fremdeles ingen start. Den lille mannen prøvde å åpne panseret på bilen, men det satt godt fast. Etter to eller tre rykk greide han å åpne det. Han studerte motoren godt. “Ingenting galt her” sa han plutselig. “Nei, jeg tror ikke det jeg heller” sa jeg. “Det vil ta lang tid å fikse dette. Vi må jo først finne feilen” sa den store mannen. “Men vi skal ta et fly om litt under en time” sa Knut som tydeligvis var begynt å bli litt hissig. “Og vi har noen som venter på oss på flyplassen” la han til. “Sorry, men det er ikke noe mere enn det vi kan gjøre” sa den store mannen og gikk mot panseret som stod åpent som et krokodillegap. “Hva skal vi gjøre?” spurte Knut, nesten på gråten. “Vi kan jo ringe Freddy og be han hente oss” sa jeg med en spørrende stemme. “Ja, jo, kanskje. Vi kan jo prøve.”
Jeg tok opp mobilen igjen og lette meg fram til Freddy i telefonlista. Jeg trykket på den grønne knappen og hørte det ringte i andre enden. “Hallo, det er Freddy” sa Freddy. “Hei, det er meg” “Hvor er du nå?” spurte Freddy “Jeg er utenfor huset til Knut, det er noe galt med bilen. Vi får ikke startet den” “Men flyet går jo snart” sa Freddy. “Ja, vi vet det. Kan du komme og hente oss?” “Ja sikkert, men jeg vet allikevel ikke om vi rekker det. Han bor jo et stykke unna” “Det får ikke hjelpe” sa jeg. “Ok, jeg kommer med en gang.” Sa Freddy og la på. Jeg nikket til Knut og han forstod hva jeg mente. Nå hadde vi fått dårlig tid og jeg tenkte ikke lenger på hva jeg skulle kjøpe i tax free butikkene, men om vi ville rekke flyet.

Ti minutter senere hørte vi en bil i stor fart. Det var Freddy i sin nye melon fargede Porche. Han kjørte opp ved siden av oss og presset inn bremsen alt han kunne. Det luktet svidd bacon. “Hopp inn kara” sa han med en østlandsk dialekt. Vi smilt mens vi presset koffertene ned i bagasjerommet som to store hamburgere i et pitabrød. Jeg satt meg inn foran, ved siden av Freddy. “Kjør!” ropte jeg. Freddy hoppen på gasspedalen og bilen spant av gårde. Jeg så på klokka den var 06.55 “Vi rekker det ikke” tenkte jeg. “Vi rekker ikke flyet.”

Det er med stor overraskelse jeg leser på VG sine nettsider i dag. Etter mye bra scrolling, oppdaget jeg en litt spesiell sak. Kanskje en agurknyhet? Mer spesielt var det at den omhandler en av mine venner. Og en hytte jeg aldri hadde hørt om. Men greit, jeg leser saken.

- Det var en feil på anlegget, det var utrolig uheldig at det skjedde i helgen, sier Jensby til E24.

Utrolig uheldig, sier kanskje du. Og det vil jeg også faktisk nesten si. Selger man hytta, bør man kunne forvente at strømmen ikke blir kuttet når det er visning. Så ja, Jens, nokså uheldig. Men jeg vil si at du er PR-kåt, og at det kunne vært verre. Saken over på VG sine nettsider handlet om steining. En somalsk mann som var gravd ned til brystet i jorda. Han skulle steines pga utroskap.

Derfor ønsker jeg å stille et spørsmål til Kleinhearts brødre og lesere. Hvis du ville velge mellom disse to personene, hvem synes du er mest uheldig?

1. Den somalske mannen som skulle steines?
2. Jensby som mistet strømmen på visning?

Send svaret til forrett.no, eller skriv det i kommentarfeltet.

Femten.

Luke femten.

Som så vanlig er her i Kleinhearts julekalender, skal vi i dag utforske bloggens medium. Mange vil si missbruke. Jaha, sier jeg da.

Så da tenker du vel som så: hva er det som er så spesielt denne gang? Får vi servert en blogg utelukkende skrevet på hodet? Skal vi få smakt på freshe nye former for innhold, komposisjon og språk?

Er det kanskje noe helt nytt som skal oppleves? En ny, banebrytende form for kommunikasjon som bryter med og revolusjonerer ikke bare bloggens konvensjoner men kommunikasjon generelt?

Desverre. Det eneste spesielle med dagens blogg er at den er en sykeblogg. Skrevet av en syk mann, og dertil levert noe for sent. Skrevet i feber, skrevet i smerte.

Det er vel derfor kvaliteten er som den er.

Jeg regner meg som et dannet og kultivert menneske. Jeg løper ikke rundt og banner og sverter, jeg hilser pent på folk jeg kjenner - av og til også på folk jeg ikke kjenner, når jeg er i det lunet - og jeg oppfører meg stort sett slik at man kan omgås meg uten å skjemmes. Like fullt … hvis noen spør meg om jeg har vist fingeren i løpet av de siste månedene, så er svaret dessverre - ja.
Men hva skal man gjøre da, når man blir ordentlig sur, og kun har kroppspråk å formidle det med?

Historien går som følger: Jeg tenkte det kunne være litt trivelig med en ny plugin her på kleinheart, vi har kanskje ikke så mange av de. Hva vet jeg? Uansett… søkte jeg litt rundt forbi etter noen passende saker vi kunne pryde siden med, og joda sant nok, det var det masser av! Jeg lastet ned og lastet opp (til kleinheart), et flott stykke arbeid av en liten kinamann. let-it-snow.2.0, en fest av en plugin man ofte må se langt etter, men her er den altså. Og som det laver ned her hos oss! Det er sååå trivelig!!

Men du… hva har dette med å vise fingeren å gjøre? Jo, nå skal du høre! Jeg ble så lei av å se på snøen dale, at jeg kom til å gi pc’en min fingern. Det var ikke pent, men hva skal man gjøre? snø er liksom ikke så gøy når det aldri legger seg!!

PS. Jeg tror plugin-saken gjorde noe med kleinheart, men jeg fant ikke ut hva.. kan du prøve å laste opp styles igjen kjære bror kråke?

Jada, hemmeligetene renner på her før jul i Kleinheart! I dag skal vi inn på et tidligere uutforsket hemmelighetsomeråde: Mat! I midlertid i sammenstilling med et hemmelighetsomeråde vi allerede kjenner til: Internett.

I dag skal vi nemlig besøke mitt hemmelige domene!

Historien er like enkel som den er spennende: Det var en dag her i senhøsten, jeg ble oppringt av en av mine busser der hvor jeg studerer, og han sa: “Hei, du husker hvordan av det siste vi pratet om igår du tilbø deg å gjøre en innsats og hjelpe til til lammemiddagen vi skal ha om to timer?”

“Ja.” sa jeg.

“OKGOOD. Du skjønner, vi trenger ei litta forrett…?”

“OKACKNOWLEDGED.” Sa jeg.

Også la vi på.

Det var ihvertfall nesten sånn samtalen gikk. Også tenkte jeg at nå må jeg virkelig bli speedy gonzales på kjøkkenet, for en forrett for et helt middagselskap er ikke noe noen og enhvert kan piske sammen på to timer! Jeg henvendte meg til min trofaste følgesvenn, Interwebs, og som en ryggmargsrefleks dunket jeg inn internettadressen www.forrett.no.

Men så: “DNS-error”? WTF?! Finnes ikke den siden? Seriøst, nei det må den da gjøre… Hm. Får spørre Norid da. “% no matches” WTFFF?! En enslig liten blåklokke i det utplukkede bedet av .no-domener med generiske navn?

Vel. Sa jeg da. Da skal ihvertfall jeg ha den.

Også var den min.

Nå har jeg ikke funnet ut helt hva jeg skal med den. Det må jeg innrømme. Så langt ingen planer om å utvikle den selv, men skal ikke si aldri. Kanskje kan den inngå i min senere satsning på matjournalistikk, ved siden av flaggskipet, det internasjonale hypersegmenterte matinteressemagasinet “Duck Connoisseur“…?

Vi får se. Enn så lenge kan dere ihvertfall alle leve i trygg forvisshet om at dere trenger tips til forretter noen gang, så er ikke forrett.no stedet, enn så lenge!

Hi! I’m Jonathan from Spotify. I hope you’re enjoying this Christmas calendar blog, at Kleinheart, as much as we do. At Spotify, we are constantly looking out for new posts and enjoy reading them all very much.

When Mr. Eide asked me to do a guest appearance on this blog, because he was busy entertaining Mr Obama and Will Smith, I did not hesitate to scream ‘YES’ with all the lung capacity I have. Which is actually not that much because I don’t have time to exercise. People are always listening to our music and I have to be ready to read them our ad spot. I’m constantly reading it to someone, and I’m actually reading it now while I’m writing this. And I hope you’re enjoying this post as much as we do.

So, you see, I don’t have time to exercise. In fact, I don’t have time for anything fun anymore all I do is read this stupid ad. And not that many buy our Premium Pack for just 9.99 pr month so we are not really getting the ROI that we wanted. Luckily for me, Roberta is here. She is so freakin’ hot! I hope you’re enjoying this post as much as we do.

Anyway, Mr. Eide told me that one Marzipan pig equals seven “kokosboller” and that Alexander Rybak has been advised not to talk about his problems. So I don’t really have much more to write about because I was going to tell you that Rybak told me to eat seven “kokosboller”.

Well, I hope you enjoyed reading this post as much as I did writing it. And remember that it is now also possible to upgrade to Premium Christmasship, for just a sock per day you get access to a whole bunch of socks at the end of the year, without interruption. To find out more, click the banner or visit Spotasock.com

I dagens kalenderluke befinner det seg noe man sjelden ser på Kleinheart.org. Nemlig et intervju. Jeg tok en telefon til Anders for å høre hvordan det sto til på hjemmebane (det er mulig jeg glemte å nevne at jeg intervjuet ham på begynnelsen av samtalen).

Som journalist følte jeg det var viktig at det var meg som tok dette ansvaret, og det var deilig å komme så tett på Anders som man sjelden har vært før. Jeg ønsker derfor å lose denne nyheten med en stø og tabloid hånd ut til Kleinhearts lesere, og håper dere setter pris på dagens luke.

(Anders Widgren avfeier spekulasjonene rundt forholdet. FOTO: Thomas Horni / Kleinheart.org)

- Har aldri hatt det så bra som nå

Den populære trommeslageren slår tilbake mot bruddryktene.

Thomas Horni

“Jockstrap”-trommeslager Anders Widgren har den siste tiden blir utsatt for mye rykter som omhandler hans privatliv. I sommer flyttet han til Sagene sammen med samboeren Anne, men flere medier har spekulert i om det snart ville gå mot slutten for paret.

Nå slår 25-åringen tilbake mot ryktene, og hevder det ikke er noen ting å utsette når det kommer til kveldskosen på Sagene.

- Det går veldig fint hjemme. Jeg vil faktisk si jeg aldri har hatt det så bra som jeg har det nå for tiden, avslører Widgren til Kleinheart.org.

Trommeslageren synes det er trist at folk skriver feilaktige ting om samboerskapet, og tar nå et oppgjør mot alle skriveriene.

- Nei, det er absolutt ingen problemer. Er dette forresten et intervju? sier han spørrende.

Kleinhearts reporter må til slutt innrømme at det faktisk er et intervju, noe som ikke synes å påvirke 25-åringen fra Lindeberg. På spørsmål om det er noe Widgren til slutt har å tilføye, svarer han følgende:

- Jeg synes det var hyggelig at Obama (USAs president, red. anm.) kom til Norge.

Tiden flyr når man er klein, og vi har allerede kommet til tiende luke i Brødrene Kleinhearts Julekalender. Og som seg hør og bør ved slik en anledning, skal vi eksperimentere litt i bloggens medium. Dagens luke er nemlig det som sannsynligvis er vm-historiens første frokostblogg.

Hvordan fungerer så dette, hører jeg du spør deg selv. Jo det skal jeg fortelle deg. Nå skal vi skape litt sånn fin stemning. Det viktigste er kanskje at du henter deg litt frokost, så du kan nyte bloggen i dens rette form. Smør deg noen skiver, eller hell opp litt frokostblanding hvis du helst vil ha det.

Ta deg gjerne en nytraktet kopp kaffe. Finn frem de slitte tøflene i skapet og morgenkåpen du liksom aldri får en sjanse til å få brukt skikkelig. Hell deg et kaldt, deilig glass med juice. Ta deg litt god tid denne morgenen, smak litt på hvordan det faktisk kan være deilig å stå opp noen ganger.

Skal vi så ha noen innslag i denne frokostbloggen om besøket i landet senere i dag av USAs president? Skal vi ha en gjest i studio som forteller om hvordan han bodde flerfoldige år blandt kråker i Polen for å studere deres adferd og kommunikasjonsmønster? Nei, det skal vi faktisk ikke.

For nå har jeg faktisk ganske dårlig tid og må løpe på jobben. Men du får bare bli sittende og hygge deg litt til.

Ja, også tar du og rydder av bordet da? Supert.

Å min store blogg. Go’dag!

I dag har jeg brukt store deler av dagen på jobb, det må jeg si var en trivælig afære. Her kan jeg melde om at det ble produsert blogg av et stort kalibær!

I min søken på å effektivisere bloggingen min noe tenkte jeg at det må da være mulig å kjøre blogg fra wave. Tidligere i Q4 så jeg en video om googlewave, den var på 1t og 20min, der hadde de et lite segment med roboten bloggy. En robot som lar deg skrive og publisere posts til bloggen din. Kjempefint… Dog ikke til wordpress, men til noe googleblogg greier, som for eksempel vi to i heisen.

Jeg søkte litt rundt og fant noe som jeg ikke vil kalle det samme, men jeg vil kanskje kalle det sjåv alikevel…
Man kan faktisk integrere en wave inn i en post, jeg vet ikke helt hvordan det funker. Men jeg kan si såpass; ikke prøv dette med opera for det funker hvert fall ikke!! Så bruker du opera nå, bytt…

Over skulle det da ligge en wave, hvis det ikke gjør det var jo ikke dette sjåv i det hele tatt.

God jul enn så lenge…

Det er en ny uke, og det er på tide med en ny hemmelighet! I dag skal jeg snakke om min hemmelige hobby: laiv!
Vel. Kanskje ikke en så stor hemmelighet, ihvertfall ikke for alle, men men. Som de andre hemmelighetene jeg kommer trekkende med her i bloggen er også denne stemplet “utdatert og avgradert”. Det begynner å bli mange år siden. Men det var en god periode. You had to be there, som man sier.

Det er en rar verden vi lever i: For ikke mange år siden, da jeg var en liten flis, var det ingen andre enn de av oss som hadde lest Ringenes Herre eller spilt D&D som visste hva alver var for noe. Jeg hadde en engelsklærer på barneskolen som bare “Alver ja, sånne som Tingeling i Peter Pan!”
…
(- Nei. Sånne som Elrond, bitch.)
Men dette endret seg jo, som vi alle kjenner til. Da jeg mens jeg bodde i Oslo dro fra et nachspiel i C14 til maratonvisningen av Ringenes Herre på Colosseum var det en fremmed verden som møtte meg. Det krydde av jenter. Jente-jenter, som ikke for alt i verden hadde visst hva man skulle bruke en D20 til. (Må innrømme at jeg kom litt sent, paiet nesten med en gang jeg satte meg ned og frem til etter brorskapet var oppløst, og begynte å kjenne tegn til kleinhet allerede i løpet av Helm’s Deep, men ellers var det en kjempenatt.)

En liten digresjon i digresjonen: Tolkien ble ihvertfall solgt ut og popularisert på en verdig måte, hadde bare Whitewolf vært like heldige med vampyrene og varulvene sine…

Nok om det. Uansett: Det var altså i dette kulturelle klimaet, hvor selv ikke du visste hva en alv var, at jeg ble shanghaiet med på min første laiv. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men plutselig sto jeg der altså alene i et lånt kostyme, klar til å laive. Rollen min: En gnom. Nei, ikke som i hagegnom, mer som gnomene i D&D eller de i flyet i Warcraft 2. En fredselskende skogvokter, navn “Røyskatt”. Hatten min hadde bøy i kanten - litt som han på bildet, og jeg hadde en lang vandrestav. Jeg hadde også et plot, men det husker jeg ikke, jeg husker bare at jeg feilet fullstendig i å oppnå det. Jeg ble faktisk drept, når jeg tenker meg om. Det ble på et tidspunkt et veldig slagsmål inne i vertshuset, og jeg forsøkte å roe gemyttene ved å slå folk i svime med vandrestaven min, men da fikk jeg kjeft av vertshusholderen, og like etterpå ble jeg strupekuttet utenfor vertshuset.
Det gjorde ikke så mye, for når man dør på en laiv - ihvertfall en god en, sånn som jeg gjorde - så er det bare å ta hendene over hodet for å vise at du ikke er i spill, og gå ned til Dødsriket, som er utenfor spillomerådet, og få en ny rolle.
Dette skjedde ganske sent i laivens forløp, så den nye rollen jeg fikk var ikke like gestaltet som den jeg hadde, men jeg fikk et lite sverd og ble satt til å bli med i en bandittgjeng som skulle herje byen litt. Vi hadde også med oss en ork i følget, en grønn sværing med platerustning, og det var han som vinket mest gemyttelig til turgåerene på andre siden av vannet da vi litt senere fant oss selv på flukt fra landsbyens milits.

Jada. Det var en fin en det, men jeg ble likevel aldri helt dratt inn i laiv-miljøet. Det skulle gå flere år til neste gang jeg dukket opp på en laiv - da nesten like alene og fortapt som på den første - og dette var allerede starten på slutten av mine løpebane.

I dag er det bare sporstoffer av tegn igjen på at jeg noensinne har deltatt i denne samfunnets kanskje mest organiserte form for eskapisme, og det kan jeg konstatere med både lettelse og vemod. Men, det er som jeg sa, you had to be there.

Endelig bare 17 dager igjen til jul og hae er en liten coomic-collage til alle som venter:

Etter at han for ett og et halvt år siden kastet inn håndkleet og la artistkarrieren på hylla, er nå Gitar-Horni tilbake! Og han er tilbake for fullt! Det er Balkeby Riffklubb som har tilbudt artisten en kontrakt som Horni har signert.

“Det var med tungt hjerte jeg la gitaren på hylla i fjor sommer. Da Balkeby Riffklubb kom på banen med sitt tilbud, var det et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Det hele var for godt til å være sant.”, sa Gitar-Horni i en pressemelding etter at nyheten var et faktum. Men han var ikke den eneste som var fornøyd.

“Vi i Balkeby Riffklubb er stoked etter å ha signert selveste Gitar-Horni. Mannen er en bauta innen norsk akustisk “på sparket”-musikk, og vi gleder oss utrolig mye til å samarbeide med denne kultfiguren innen gitarmusikk.”, lød det fra plateselskapet.

Gitar-Horni har en imponerende karriere, og har tidligere spilt konsert i flere av Norges byer. Her kan byer som Oslo, Trondheim og Balkeby nevnes. I Trondheim spilte han i 2007 for fullsatt loft, der han viste hva han var god for.

Artistens sang-resumé er intet annet enn imponerende. Hvem har vel ikke hørt klassikere som “Heis alle seil”, “Bogstadveien 4″, “Vaskemaskin” og “Vulva”? Nå ligger alt til rette for nye utgivelser og nye utfordringer.

Gitar-Horni vil holde sitt reunion show under årets rOMGjul. Billetter er i salg nå!

Historieskrivere er, som mange kanskje vet, en ufordragelig og selvopptatt gjeng. Det er en velkjent sak at det som oftest er seierherren som skriver historien. Det overasker meg derfor at historieskribentene også er så fryktelig late.

Historien er fulle av mer eller mindre fakta, som at “Napoleon led sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo i 1815″. At dette skjedde den 18. Juni er det færre som bryr seg om. Noen ganger er detenda værre - som i historien om tempelridderne og fredag den trettende ( nå er dette forsåvidt muligens bare en myte, men jeg velger å bruke den som eksempel uansett. Latskap avler latskap, i denne sammenheng ).

Ettersom det er igjennom historiebøkene ( selvsagt skrevet av historieskribentene, hvem skulle ellers lagd dem? ) at de fleste av oss får inn mye av basiskunnskapen vår i historie igjennom barne- og ungdomsårene, blir vi derfor låst fast i dette sløve og detaljfattige mønsteret. Dette er forsåvidt synd. Hvorfor? Jo, nå skal du få høre.

Christoffer Colombus oppdaget Amerika i 1492, men de færreste av oss vet for eksempel at han oppdaget Haiti den femte Desember, altså i dag. Så for alle de som sitter rundt i det veldige land i dag og mangler en anledning til å feire: skyld på historieskribentene.

Jeg, på den annen side, har kanskje grunn til å være fornøyd med denne tilstanden.

Når skolebarna i fremtiden leser om de værste av de grusomme misgjerningene i bloggens forferdelige verden, om feilstaving, latskap og en total mangel på respekt i henhold til alle skrivekunstens edle regler - da kan jeg trøste meg med at de sannsynligvis vil lære om året 2009.

Men ikke nødvendigvis om den femte Desember.

Jeg har rullet noen mil siden min forrige opptreden på bloggscenen. Faktisk var min forrige performance 24.desember i fjor, og det er jo som vi alle vet snart ett år siden…… ETT helt år… HÆ?! Virkelig så lenge. Joda, så lang tid har det gått.
Jeg kan ikke si jeg har savnet blogging mest av alt, for å være helt ærlig har jeg ikke savnet det for 5, fem, øre. Likevel sitter jeg da her, på jobb, den 4. desember 345 dager siden mitt forrige forsøk på et litterært oppgulp alla Jostein Gaarders Sofies Verden. Trives jeg? …kan jeg ikke påstå, men jeg gir det da et forsøk..

I den siste tiden har jeg okkupert meg selv med å lese mye limerick, som etter min mening er den beste formen for underholdning. Derfor vil jeg dele et par godbiter med dere.. Tolkning kan dere stå for selv, da de er ganske dype.

En stolprodusent i fra Stranda,
måtte vise hvor støyen hans landa.
Med digitalt kart,
ble det klart i en fart,
at det slett ikke var hos hu Anna!

Tøøøøft!!!!

Da vegguret sluttet å tikke,
så våknet den stakkars Fredrikke.
Men veggen den stod
med en Rw* så god,
at naboen merket det ikke!

PS! Rw er et mål på luftlydisolasjon mellom rom yoyo…

SNAKKAS!

Så var vi her igjen! Det begynner å trekke seg mot jul, og nok et år tilfaller gleden meg, å kunne presentere mine luker i Kleinhearts julekalender! Jeg tror vi står foran et spennende program i år. Alle fem brødre og halvbrødre har vært spesielt tilbakeholdne med bloggingen hele det forløpede av året, kun for å spare opp krutt til disse 24 dagene. Jeg gleder meg selv!

For min egen del kan jeg si at jeg ikke har noen skarp og slepen plan for de fem lukene det har tilfalt meg å presentere, men jeg kan love at ihvertfall halvparten av dem blir saftige avsløringer fra mitt hemmelige liv! — Ja, hvorfor vente egentlig, la oss bare gå i gang! Jeg presenterer i dag: Min hemmelige blogg!

- Hva?! Hvilken type blogg kan være så hemmelig at Tigern holdern hemmelig?! - kan man spørre seg - dreier dette seg om en interiørblogg? En liberalistisk tenketank-blogg? En blogg med selvoppfunnede oppskrifter på rare legobygg? En bingoblogg?

Neida, kjære nysgjerrigper.

Bloggen det dreier seg om heter “OSX Cor“, og er intet annet enn en axjeblogg!

La meg forklare: Etter sommeren i fjor tok jeg en sekk under armen og gikk på Børs. Dette var i det hele tatt et læringsprosjekt i mine øyne, og i den sammenheng opprettet jeg en blogg som jeg holdt for meg selv, denne brukte jeg til å loggføre mine foretak på børsen, for på denne måten å kunne gå tilbake og etterprøve tidligere avgjørelser og lære litt av alle feilene begått underveis.

Jeg vil nå påstå at jeg er ferdig med Børs 101. Kjenner repene, liksom, og har fått håndlaget. En av erfaringene jeg imidlertid har gjort er hvor forholdsvis dyrt det er å day/swingtrade hvis man kun har et studentfinansiert depot i utgangpunktet. På den ene siden henger jo avkastningen sammen med størrelsen på innsatsen; på den andre siden krever det ganske mange timeverk å følge børsen nært. Så med mindre depotet er av en viss størrelse, rundt 200 000 etter mine beregninger, er det faktisk mer effektivt å bare anbringe de nevnte timeverk i en ordentlig jobb. I hvertfall hvis du tar med risiko som en faktor i det hele.

Og med den erfaringen tok jeg før sommeren alt utbytte, pakket det i sekken og forlot børsen.

Kommer nok tilbake senere, men denne hemmelige bloggen min har altså utspilt sin rolle i denne omgang, og lar seg med det avsløre… Så her er det altså bare å fråtse i mine naive beslutninger og feiltrinn! Nyt min uskyld, det blir mindre og mindre av den!

I dagens luke presenterer jeg en verdensnyhet:

A Deadly Lovetrap In Berlin med albumet Grind the Gap på Spotify!

Det er ikke lett å forklare hva slags musikk bandet spiller, så jeg må bare anbefale alle å høre på dem. Sjangeren er noe som kalles Acoustic Grindcore som er en underkategori av Grindcore. Som Wikipedia sier er Acoustic Grindcore:

Acoustic Grindcore er, som navnet tilsier, fremført akustisk og med kun en gitar. I likhet med Noisegrind er det fokus på støy og/eller hurtighet. Til forskjell fra andre underkategorier har Acoustic Grindcore gjerne en humoristisk undertome. Eksempler på Acoustic Grindcore er A Deadly Lovetrap In Berlin.

Albumet inneholder blandt annet godlåtene: Bellwether, Ihatevaginas, My Band Is From Switzerland, Britain Wasn?t That Great After All, Scrobble This!, His Name Was Pavel Londak, Hatch To Salvation, I Played Tuba With The Armpit Brothers, The 1943 Nazi Germany Hot Dog Water Coincidence, As The Crows Paint The Heaven Blue, The Catherine Wheel Carnage og Grindfather And The Grinddeer.

Jeg håper alle koser seg med en gjennomlyttning av albumet i dag, 2. desember, og så er det bare 22 dager igjen til jul!

Det er med rak rygg og lutefisk i ermet jeg ønsker velkommen til årets julekalender på Kleinheart.org. På en måte føler jeg meg stolt og beæret over å få sjansen til å skyte startskuddet for noe som nå begynner så smått å bli en tradisjon. Samtidig føler jeg at jeg har litt av en oppgave foran meg: Nemlig å dra Kleinheart.org opp av søla. Jeg ønsker å rette en finger til samtlige brødre etter alt for lite blogging og tiltak på siden det siste året. Til slutt føler jeg meg litt trøtt, men det er sannsynligvis fordi det er sent.

Uansett. Det er desember. Måneden som ofte blir omtalt med ord som “koselig”, “hygge” og “glede” har kommet seg igang. Jeg tviler vel på at brødrene er i gang med pyntingen allerede, men jeg vil med dette innlegget prøve å få i gang julestemningen blant både brødre og lesere. Og jeg vil gjøre et forsøk, ved å fortelle en historie.

Henka hadde akkurat stått opp. Det var lørdag og klokka var 15.20. “Aaah, deilig å sove litt”, tenkte han. Hvor gammel han var visste han ikke. Men at han blir fremstilt som noe yngre enn han egentlig er, det skal være sikkert. Desember var måneden, og Henka hadde sommerfugler og julenisser i magen. Han gledet seg svært til jul, og tenkte over dette da han satt og tisset på doen han hadde lest bøker ved før. “Kanskje jeg får marsipan til gave?” Han tenkte forskrekket på hvordan det skulle tatt seg ut. Mandler er jo som kjent en stor del av ingrensen i marsipan, og Henka ville dødd bare han åpnet gavepapiret. Han gikk inn på kjøkkenet, der hans far satt og brummet for seg selv.

- Hva slags juletre skal vi ha i år pappa?

- Nei, vi mæler vel på med en furu tenker jeg. De som ser best ut, vet du.

Henka gikk videre ned i kjelleren. Han måtte passe seg for å unngå å tråkke på diverse lego og småting som lå både i trappen og på kjellergulvet. Han vurderte å rydde hele kjelleren, noe som alltid ble gjort i desember der i huset. Han slo fra seg tanken da han oppdaget en stor vev. “Kanskje jeg skal veve en juleduk til Svein i år?”

Juleduken ble stor og rød. I midten var det bilde av en stor furu. Men brått ble Henka lei, og ville helst gjøre noe annet. Det var da han kom på at han hadde glemt å åpne første luke i julekalenderen hans. Han stormet opp trappen, men snublet i en stabel med bøker, og ramlet inn i et kaninbur som stod i 1. etasje.

Henka kom seg til slutt opp, og veltet seg bortover til kalenderen. I år som i fjor var de små gavene pakket inn i bokbind. “Åh, yoghurtrosiner”, tenkte Henka gledelig da han åpnet luke 1. Han var opprømt nå. Kastet i seg hele pakken i et stort jafs.

Det var da han oppdaget det. Han hadde tatt lillebrors julekalender. I luke nummer en var det ikke yoghurtrosiner, men yoghurtnøtter. En tabbe, vil mange karakterisere det som.  Allergien kom snikende, som en slange i Henkas paradis. Halsen ble tett. Tettere. Ville julen aldri komme i år? Det ble mørkere. Men plutselig kom det et lys. Henka gikk mot lyset. Åpnet øynene.

…men det var jo bare en drøm.

Jeg er en ivrig person som trenger at det skjer mye rundt meg. Mange baller som flyr, flere tråder enn knuter. Jeg ser på meg selv som veldig tålmodig og tollerant for jeg kan godt stå en halv time å forsøke og tre nåla på en symaskin eller vente på at folk skal “shoppe ferdig”. Likevel er jeg utålmodig og ser helst at ting skjer nå, med en gang. Ikke i går, for da har det allerede skjedd og moroa er over, men akkurat “nuh”!

Hvis jeg for eksempel får en idé på bussen som jeg må sjekke opp nærmere og bussen stopper på en holdeplass, får jeg lyst til å hoppe av og løpe hjem. Selv om jeg ikke hadde kommet hjem noe raskere. Eller for eksempel nå med dette blogginnlegget hvor jeg har lyst til å klikke “Publiser” nuh med en g

Tenkte jeg skulle jekke opp festivalstemningen et lite hakk. Hove nærmer seg med stormskritt, og etter to år på halvøya har undertegnede lært seg noen knep. Dermed antar jeg at man skal være rustet til alt det skumle sørlandet har bestemt seg for å gjøre mot oss.

Campen teller foreløpig fire stk. (venter på svar fra Jens, venter forgjeves?). Det er Sveiva, Henka, Espen og meg selv som foreløpig har bestemt seg for å vende snuten mot Arendal, i år sannsynligvis med boomblaster.

Artistprogrammet er interessant, kunne vært bedre (burde vært bedre), men for all del, det blir en stor opplevelse uansett, og absolutt noe å glede seg til. Om flere skulle melde sin interesse til å være med i årets utgave av Camp Nou, er det til glede for alle. Så gjør dere selv en ordentlig tjesteste av typen bjørn, og bli med på lasset. Vi snakkas på Hove 09!

I løpet av den siste tiden har vi i Kleinheart.no vært vitne til et fall i blogginteressen. Derfor har vi kommet frem til at vi må grave dypt etter å finne flere halvbrødre som kan blogge. “Mannen med Katten” kommer til å glede seg stort når han finner ut hvem som er vår nyeste blogger. Det er nemlig KATTEN TOR!! Katten Tor er hjernedød, blind på tre øyer (det bakre inkludert), sterilisert, homogenisert, og må for all del ikke forveksles med Kokken Tor.

Først litt historie: Katten Tor ble født i den nordlige byen Narva i Estland. Året var 1952 og landet het den gang Sovjetunionen. I løpet av årene som har gått, har tidens tann ymtet frempå med litt av hvert. Tor mistet hørselen allerede i 1971 pga vind, og hjernen tok farvel i 1977 fordi katten havnet under kokende varm spaghetti i et dørslag.

Testiklene ville ikke mer i 1982, og sa takk for seg under åpningsseremonien av OL i Lake Placid. De ble senere dumpet i Lake Tahoe under et marxistisk rituale. I 2003 gjennomførte Tor et program kalt “Kattens vimpelføring”, og tok med det et steg i riktig retning.

I fjor flyttet katten inn i genseren til en søt jente fra Ungarn, nærmere bestemt i brystområdet, og har holdt til der siden. Katten Tor vil i utgangspunktet blogge om reiseliv, men har også lovt å si hva han mener om ulovlig fildeling. Brødrene Kleinheart ønsker Tor hjertelig velkommen til bloggens verden! Vi forventer fanteri!

Henka, Espen og Horni stilte til lystig lag en mørk kveld i april. Målet var byen, men det var naturlig å ta med seg litt hjelp på veien mot formen. Hjelpen i dette tilfellet var det noe sære og hjemmelagde drikkespillet “Lyskaster”.

Poenget var enkelt og greit å kitte utbrente telys (som ikke veier en dritt) fra sofaposisjon, og ned i kassa. En ølkasse har som kjent 24 hull i bunn, og noe kjipt ventet på hvert eneste felt. Når jeg leser “regelarket” i ettertid, forstår jeg sånn ca 25% av lekene.

Her er altså target. Det ser kanskje lett ut, men 15 slurker hver eneste gang telyset faller på gulvet (og det gjør det ofte) tar på. Dette påvirker nødvendigvis “formen”. Enkelte felter var jackpot-felter (jackoff??), og i tillegg til selve leken på dette feltet, måtte det konsumeres antall slurker jackpoten var på. Bildet under viser at det fort kunne være mange slurker.

Det er ingen hemmelighet at samtlige deltagere var bæsj drita før klokka var 21. Alle var enige om at det var et vellykket spill (kanskje for vellykket), og tro det eller ei. Vi klarte å komme oss på byen. Alle var kjempefornøyde.

Kanskje noe å vurdere neste gang du skal ut på bytur? Sannsynligvis ikke, men her hos brødrene Kleinheart får du ihvertfall tre stk. personer du kan synes synd på pga store fritidsproblemer.

Takk for oppmerksomheten.

Først må jeg poengtere at det som ble gjort kun ble gjort for å teste  kredibiliteten til blogglisten.nos toppliste. Det var ingen annen baktanke og jeg vil be om unskyldning til alle bloggerne som ble nedrangert på grunn av dette.

I følge Nettavisen er Blogglisten.no “… en tjeneste fra Side2 og Nettavisen hvor bloggerne kan profilere seg og blogglesere kan finne fram til det aller beste i blogosfæren. Her finnes blant annet en toppliste over Norges mest leste blogger..” Blogglisten er en del av Mediehuset Nettavisen.

Topplisten deres er annerkjent og høyt respektert blandt bloggere. Øverst på denne listen er Ida Wulff, Norges mest kjente blogger.

Denne listen inteserte meg. Wulff lå jo soleklart over alle de andre bloggerne. Jeg undret på hvor mye det ville si å ligge øverst så jeg meldte inn bloggen vår. Jeg visste at med våre lunkne besøkstall ville vi aldri klare nå toppen av listen på hederlig vis. Blogglisten.no ber deg legge inn en liten html-tag på siden din. Helst et sted i malen, slik at denne blir vist på hver side. Det forundret meg at en så “viktig” side brukte en så enkel tellemetode og jeg forstod umiddelbart at min vei til toppen ikke skulle bli så lang som jeg først trodde.

For ikke å bli for teknisk nevner jeg bare at denne html-taggen vises på hver side den er plassert og serveren til blogglisten.no teller hver gang det skjer en visning. På ingen måte blir disse visningene “renset”. Det jeg gjorde var enkelt å greit og be nettleseren min, Opera, om å oppdatere siden automatisk. Dermed kunne den gjøre jobben uten at jeg måtte sitte foran PC-en.

Dagene før prosjektet hadde bloggen vår i snitt 3 besøk om dagen, etter at vi tok førsteplassen fikk vi, i løpet av to døgn, rundt 400 henvisninger fra blogglisten.no og Nettavisen. Halvparten av dem var fra blogglisten.no. Man tro at det å ligge øverst på listen burde ha mer å si for besøkstallet?

Det er urovekkende for meg at et så seriøst nettsted, som har så mye å si for folk, bruker en så enkel teknologi. Selv om jeg ikke vil anklage noen for noe, får det meg til å undre på om det ikke er flere enn meg som vet om denne svakheten og utnytter den. På bloggen vår har vi Google Analytics og i følge den hadde vi bare halvparten av de sidevisningene blogglisten.no mente vi hadde.

Jeg beklager igjen for juksingen, men meningen var å sette lys på blogglisten.nos dårlige ratingsystem. Håper Blogglisten.no leser dette slik at de kan forbedre listene sine og få dem oppdatert med reele tall for folk har stor nytte av å kunne finne de mest populære bloggene og bloggerne vil gjerne vite hvor populære deres bloger er i Norge.

Happy blogging!

- Eide

PS. Det holder ikke å komme nå i ettertid og si at dere visste om problemet da vi har ligget i toppen i to døgn uten at noe har blitt gjort.

Noe som kan plage meg er folk som suger og suger og drikker og drikker. Og når de er fornøyde lar de bare trykket gå ut av flaska med et brak. På trikken, i forelesning, på bussen, i butikken, ja egentlig over alt. Til dere vil jeg gi et tips: Hvis du holder igjen trykket du lagde med sugingen med hånda du faktisk allerede har rundt flaska, kan du ta vekk munnen og rolig slippe luften inn igjen i flaska ved å løsne grepet. Eneste lyden som kommer da er “pfft” og “boing”. Jeg utforderer dere til å prøve.

Jeg vil selv påstå at jeg er ganske selvinonisk. Om hva kunne blitt en helt egen blogg så det drøyer jeg med, det jeg heller vil kommentere er uttalelsene til Steinar Øyhaugen til dagbladet.no angående aksjesparerklubben TA-Invest.

 Ja, dere må gjerne skrive at jeg har vært naiv. Og sett tre streker under naiv, sier Øyhaugen til dagbladet.no

Videre sier han at de som styrte fondet nok er tryggere i fengsel og det tror jeg han har helt rett i. Med 200 sinte investorer, som angivelig har tapt over en halv milliard til sammen, på nakken hadde jeg nok også følt meg tryggere bak gittere om jeg var dem.

Du er kanskje låst i revers når; du prøver på ting uten å lykkes, får det du vil ha og ikke det du trenger, er aldri så trøtt, men ikke får sove?

Og kan det bli værre når du mister noe du ikke kan erstatte, eller elsker noe for gjeves?

Uansett om du er høyt oppe eller langt nede, når du elsker noe for mye til å la det gå, vil du ikke vite hva du er verd hvis du ikke prøver .

Det er da det er vanlig at et lys vil følge deg hjem og oppflamme dine bein og jeg vil prøve å fikse deg.

Turen som gikk til helvete. Det var her Horni hadde planer om å henge i sommer. I Rise Records-boothen på Warped i San Francisco. High Five med gutta i Catherine, en pilly med gjengen i Burden Of A Day, og heftige diskusjoner om abort med Oceana (Ja, samtlige sanger på deres nye album handler om abort. Hardcore).

Men neida. Isteden er jeg stuck i Norge. Ikke vet jeg om det blir festival i juni i det hele tatt (Hove, Svein?). Noe må uansett skje. Så at Attack Attack! skulle varme opp for Silverstein på enkelte shows i Europa i juni. Hadde vært gøy.

Uansett. Hva med å prøve på Warped 2010? Prøve å være tidlig ute med å arrangere en tur? Prøve å bli bestevenner med Dance Gavin Dance? Tror Warped er noe av det jeg har mest lyst til i hele verden. C’mon.

Casey Anderson er dagens store forbilde. Han er nemlig bestevenn med bjørnen Brutus i følge dagbladet.no

Bjørnevenner har vi sett før og konseptet er egentlig ikke så spennende lenger selv om det fremdeles er like skummelt. Det syke med Brutus er at han fikk være forlover i bryllupet til Casey samt at han sitter ved middagsbordet ved spesielle anledninger. Selv om bildet ser sykt manipulert ut er det utrolig funny. Jeg vil ikke vise det her i fare for å bli saksøkt av scanpix, men ta en titt i dagbladets artikkel. Ekstra funny var det at Brutus måtte vente utenfor kirken…

Når vi først er inne på morsome artikler, ta en titt på denne med skikkelig guttehumor: http://www.na24.no/article2600370.ece

Jeg hører mye radio på jobb. Og nå går det mye i P4. Det er hyggelig det, jeg liker P4. Spesielt “Lyden av Norge”, men det er også ganske så frustrerende. Gjetter man lyden vinner man nå 200 000 skattefrie grunker. Burde være en enkel sak, men jeg klarer jo pokker ikke finne ut hvilken lyd det er..

Anyways, skal bli bra å ha bursdag om noen dager. Endelig har det gått et år til. Though, det degynner å bli mange nå.

Ah. Har akkurat kommet hjem etter en deilig gåtur i Oslo. Det er litt kaldt fremdeles og flau vind, men det var deilig å røre på seg..

Jeg var på butikken i går og stod i kø (som vanlig). Der så jeg på forsiden av Se og Hør at Aksel Hennie og Tone Damli hadde hatt en het flørt på flyet. Jeg regner med det var de to ettersom det var de det var bildet av bak teksten “Het flørt på Flyet”, men man kan jo aldri vite hva artikkelen egentlig er om med mindre man blar opp og leser den. Det gadd jeg altså ikke så jeg antar at det gjaldt de. Tingen med historien er at jeg faktisk så Aksel på flyet jeg tok til London forrige tirsdag og derfor undrer jeg fælt på om det var den flyturen det magiske skjedde. Jeg leste jo som sagt ikke artikkelen så jeg vet jo ikke hvilken flytur det er snakk om. Ikke så jeg Tone på flyet, men hun regner jeg med at i så fall hadde forkledd seg litt bedre en Aksel. Jaja, jeg lever nå i trua enn så lenge.

I wanna BLOG it to you cowards, but I better be quick
cause I have just landed, and Im kind of airsick
I talked to a bird, his name was Dan
It was no normal bird, he was a madman 
from Afghan, Sudan, Japan and The United states of America
Also Sweden, France and Kuwait
He showed me a crate and it was great
I gave him my name and we went to gate
We loaded my stuff and he thought me to sing
From now on Im always going to bring
my cellphone around and never be bitter
In case that I am, you can read it on TWITTER.

Det er et spørsmål som raser rundt i hodet mitt, hver eneste gang det er klart for festligheter. Kommer Henka? Denne lange mannen med de usedvanlige hvite hendene. Han som står for 86% av alt som er moro på fest. Sist gang det var fest, var Henka der. Da ble jeg glad.

Jeg er bare en mann. Har bare to armer. Kan ikke klare alt på en gang. Kan bare klare én ting om gangen (visstnok). Men ikke kom her å tro jeg er død. Jeg er kanskje stusselig, men FAEN ikke død. Jeg kan være litt koselig iblant og.

Jeg seiler samme skip som denne bloggen.

Snakkes?

Jeg la merke til at folk ikke nødvendigvis har så lett for å stoppe for forgjengere på min vei i dag.

Den ene er der hvor bilen stopper tre minutter før du faktisk når frem til feltet og du nesten føler du burde forte deg over for ikke å skape kø bakover.

Den andre er der hvor bilen stopper for deg, men så innser at det faktisk tar lenger tid enn han hadde beregnet og så gasser over feltet i det du når frem, slik at du blir nødt til å stoppe.

Så undrer jeg, kjære leser, har du kanskje andre opplevelser?

Our world is slowly melting, still outside there is snow
I find myself shoveling, is there something I dont know

If the world is going under, why can’t someone tell us why
Shouldn’t there be thunder, and ashes in the sky

This question makes we wonder, I have to call my friends
If the world is going under, where are all the aliens

Man skal vanligvis reise et stykke for å finne sin tvillingsjel. Det heter seg så, ihvertfall. Men ikke alltid. Av og til holder det å reise til feks. Thailand.  Der bor nemlig ihvertfall én av Hornis tvillingsjeler. Det er lett å se at han ikke er helt lik. For det første ser han jo ut som en Thai, og det gjør jo ikke den Horni vi kjenner fra Kjelsås. For det andre har Thai-Horni en sans for reggae, noe vi heller ikke kan si vi kjenner Kjelsås-Horni for. På den annen side kjenner vi igjen mang en kjent egenskap felles for de begge. Det gode vesen, først og fremst. Thai-Horni, selv om han spilte i oppvarmingsbandet (før Job2Do), var nok alle tilskuerenes favoritt. Han lyste ut med god stemning over plassen, og løftet stemningen det ekstra hakket under refrenget med noen velplasserte “Wap-wap-de-de-de” og noen “Nana-nana, nana-nana”. Vi ser også at begge blad Horni er svært stabile mennesker, både av og på scenen. Ingen tvil om hvem som styrte skuta etter showet. Mens de andre thaiene vimset rundt, gikk Thai-Horni stabilt og direkte og gjorde det han skulle. Det var i det hele tatt et hyggelig gjensyn på andre siden av kloden!

(PS: Det så ikke ut som Thai-Horni hadde dame, men det vet jeg ikke så veldig mye om. Vanskelig å få innsikt.)

(PS2: Herved er utfordringen åpenbart. Eller, ingen utfordring kanskje, men hadde vært hyggelig om brødrene holder utkikk etter dobbeltgjengere av brødrene når de er ute og reiser i verden.)

Alright. Jeg tar en slurk vann. Det er på tide å vise at jeg er tilbake på bloggescenen, under byens scene. Jeg tar en slurk vann til. … Kropla Beskidu. Nam. Godt vann. Problemet bare, er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det har gått så lang tid. Det har samlet seg opp så mye, men samtidlig så lite. (Klassiker. Nesten litt for klassisk.) Jeg kan begynne kveldens bloggfremstøt i denne enden: Musikken jeg hører på nå - mens jeg blogger. Det er pianocrescendoene til (Fork and Knife) av Brand New som triller ut av squeezeboksen i skrivende stund. Så ja - sett deg gjerne inn i samme lydbilde mens du er her, åpne Spotify og søk deg frem til “Brand New”. Den er fin.

Idag skal jeg sende ut en liten hilsen på verdensveven - til noen jeg bare kjenner en bitteliten fasett av. (Hvor hyggelig er ikke dét?!) Det er en hilsen, men det er også en takk. Historien går slik: (Haha, jeg digger sånne kolon som bare blir rigget opp og introdusert! “Historien går slik - kolon! POW!!!” Noe av det beste jeg vet.) Vinterferien for meg i år har vært strandtid. Men like fullt - som ferier er - også lesetid. Da vi kom til Railay hadde jeg lyttet meg gjennom Naiv.Super mens jeg vandret opp og ned stranden på Lanta (dævver av å ligge stille når solen steker. Verste jeg vet.) og jeg hadde lest ut Cormac McArthys Alle de vakre hestene. Den var det mye hester i, den siste, og de svettet veldig mye fikk jeg inntrykk av. Jeg er ikke hestevant - annet enn for kjepphestene jeg skulle måtte ha på stallen min - men jeg har skjønt at mye av magien mellom hest og rytter oppstår i det poetisk-dynamiske bildet når hesten er svett. Gjerne rykende svett. Vel, det er ikke en så verst bok, virkelig. Kan være verdt å lese. For noen. Mye sosiologi mellom linjene. Men jeg må advare, den avsluttes med rytter i solnedgang. (Cormac, da! — eller … er ikke det egentlig klisjé det lenger, kanskje? Jeg bare tenker høyt. Det har kanskje fått tilstrekkelig formtilløp over årene til å danne sitt eget språk? En “minisjanger”. Eller kanskje altså som et motiv som er så etablert at det ikke lenger er snakk om “rytter i solnedgang” eller ikke, men hvordan “rytter i solnedgang”. Hva vet vel jeg. Jeg har knapt sett en hest i hele mitt liv. Langt mindre en rytter.)

På Railay var det så varmt at jeg over fem-seks dager orket å ligge til sammen 2 timer på stranden. Det sier seg selv at en del tid ble omregulert til “hatt og pils (Chang) og bok på veranda”-tid. Den beste tiden, vil noen si. Jeg vet ikke om jeg kan kaste meg en så bastant påstand, (hva er det jeg snakker om - det var jo jeg som fremsatte den!?) men vil ihvertfall ikke protestere. Under denne reguleringen fikk jeg god tid til å nærlese Brenn Ned Skiten, det lille Flamme Forlags litterære manifest, kan man vel kalle det. Jeg liker ideén til prosjektet veldig godt: Som forlegger må man erkjenne at man har en form for litterær makt - derfor er det redelig at en forlagsaktør stikker ut hodet litt og sier hva de selv mener om litteratur og kvalitet osv.

Som lesning er imidlertid boken som en pose med smågodt av essayer og småtekster. Men: en sånn pose med smågodt som du ikke har valgt selv, men som kommer ferdig assortert. Du vet at det følger med noen biter der som bare er helt ufyselige, og noen som ikke er spesielt gode, men som du bare spiser. Det virker som litt for mange tekster er valgt inn i samlingen på grunnlaget “dette har jeg skrevet - en gang, og det var ganske bra”, uten at teksten har noen relevans ifh. til vaskeseddelen, altså hva de utgir at boken skal dreie seg rundt. Likevel da, selv om jeg kanskje kan høre kritisk ut, så er dette den mest stimulerende leseopplevelsen jeg har hatt så langt i år.

Tilbake til Railay, til hatten og Changen (og de tomme Chang-flaskene som nå har begynt å samle seg opp i verandahjørnet.) Det kom en dag hvor jeg ikke hadde flere bøker å lese, hvor alle ovenforstående var pløyet gjennom. Da var gode råd dyre. Railay er ikke et stort sted, det er ingen veier der, og man må ta båt for å komme dit. Jeg tok min hatt på og gikk litt rundt. Flip-flop. Lyden av ledig sommergange. Optimistisk så jeg meg rundt under hattebremmen etter noe som kunne ligne en bokhandel mellom alle resortene. Jeg hadde ikke flaks. Jeg fant først noe som lignet på en bokhandel noen dager senere - det var en turistkontorstand som hadde en hylleseksjon med second-hand bøker som folk hadde levert inn, som de solgte for en billig penge - men det hjalp meg jo ikke da, flere dager før jeg fant den. Det hjalp meg imidlertid med å finne en bok til flyturen hjem - Alex Garlands The Coma. Den var pikant, men jeg var ikke helt i modus da jeg leste den, og det er en bok man må være i modus for lese. En ømfintlig bok, vil jeg kalle det. Men ikke uten sine små lyse punkter, selv om man skulle komme til å høvle over de mer sensitive poengene.

Vel, fortsatt, tilbake til den situasjon hvor jeg tusler rundt og speider etter en hylle som kan møte mitt åsyn med bokrygger. Solegangsbrisen har begynt å ta tak i hatten min, men det er ingen fare, den sitter godt på. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sulten, har jo ikke spist siden en porsjon “flied lie” til lønsj. Jeg vender sandalene mine hjemover. Det er ikke mer enn noen steinkast, selv om jeg er på helt andre siden av bukten. Det er da, på vei hjem, jeg kommer over redningen. Kaffebaren på vår strandside har - skulle du sett - “Book Exchange”. Ta en bok, legg igjen en. Men: utvalget er lite og - viser det seg, etter litt gjennomsyn - fullstendig rævva. Jommen sa jeg redning. Men (her blir det mange “men”, gitt. Men men, hyggelig å skrive barneskoleform også. Men da-, Og så-) i denne lille haugen ligger en Bukowski-bok jeg ikke har lest. Jeg tar den, og går. Jeg tar den! Og går! Poenget med “Book Exchange” er jo at man skal gi en tilbake også, men jeg har ingen å gi! 

Det er derfor jeg skriver dette, denne hilsenen. Fordi: Dette er en formell takk fra en yngre bror Kleinheart til eieren av Bukowsi-boken Nedenom og hjem som vedkommende la fra seg i kaffebaren på østsiden av Railay en eller annen gang før februar 2009. Den står nå i min bokhylle! Takk! Snakkas!

Jeg tar en slurk vann til. Godt å være tilbake. (Ble det langt? Ja, ble kanskje det. Hva kan jeg si; Blog is back. Snakkas igjen.)

Man skal faen meg ikke påstå at ulovlig nedlasting ikke fører noe godt med seg. Jeg innrømmer at jeg prøver før jeg kjøper, og det har det lille uavhengige plateselskapet Rise Records dratt god nytte av. Det er ingen hemmelighet at dette har utviklet seg til å bli mitt favoritt-label. Derfor kjøper jeg stort sett alt de gir ut. Det har resultert i at jeg nå eier over halvparten av alle cdene de har gitt ut. Og bildet over er beviset. Stolt viser jeg frem min samling av cder Rise Records har i katalogen sin!

Jeg vet mange av dere har bekymret dere for scrobblingen min. “Har han virkelig begynt å scrobble mindre for tiden?” er vanlige spørsmål jeg har overhørt. Vel, svaret er nei. Dere kan slappe av. Jeg nådde 44000 i dag, og alt er for tiden fryd og gammen. Det har gått mest i Passenger Action, A Day To Remember og selvsagt Chiodos for tiden. Og snart kan dere vente dere en virkelig godbit av et blogginnlegg, når jeg om ikke lenge kommer tilbake med mine topplister for året som har vært. Inntil videre; Fornøyelig scrobbling!

Dagbladet Magasinet melder idag om en amerikansk kvinne - Jennifer Figge - som ifølge nyhetsbyrået AP skal ha svømt tvers over Atlanterhavet på 25 dager. 3380 kilometer tilbakelagt. Flere norske medier kastet seg på saken, men ingen sjekket om dette virkelig var mulig, noe det selvsagt ikke er. Sportsreporteren Chris Chase kalte det hele for “The great Atlantic swimming hoax”.

Men nå kan imidlertid Brødrene Kleinheart melde om at en større bragd er gjort. Det er hobbysvømmeren Svein som har prestert mesterstykket å svømme jorda rundt på 40 dager. Han skal verken ha spist eller sovet på turen; Bare svømt, natt og dag. Turen startet ved kaia på Aker Brygge i Oslo i slutten av desember 2008, og 4. februar var han tilbake på kaia, noe dere kan se på bildet over.

- En glimrende gjennomført svømmetur, sa Svein til Kleinheart.org, etter ankomst Oslo. Og vi i redaksjonen kunne ikke vært mer enig. Sky’s the limit for denne atleten. Vi ønsker Svein lykke til videre med svømmingen!

Kleinheart sendte ut to mann til å teste byen London, både på godt og vondt. Svein og Horni tok turen til the Capital Hipster of Great Britain og sjekket inn på Thistle Marble Arch på stedet med 2/3 av samme navn.

Som Horni allerede visste, var dette et hotell - om kanskje ikke i særklasse - men i særdeles god klasse. Men det skulle virkelig ikke gå som smurt å komme seg dit. Ihvertfall ikke når Svein starter turen med en fabelaktig manøver. La meg beskrive:

Vi sitter på Gardermoen og venter på “Go to gate”. Tar oss en baguette fra en av de små sjappene der. Svein kaster baguette-papiret sitt og går mot gate. Etter et drøyt minutt forstår han at billetten hans er borte. Krise, flause osv.. Svein har selvsagt lagt billetten inni baguette-papiret som han kastet i søpla. Så da måtte det snus, og Svein måtte grave i søpla. Der lå billetten.

Vel fremme på Stansted og ute av terminalen møter vi noen Rumenske ungfoler som skulle til Coventry. Men siden det var snøkaos i England (1 cm snø på bakken), gikk det ingen fly dit. Bussen var flott, og etter evig tid stopper den rett utenfor hotellet.

Kvelden brukes på shopping, vorsing og Innerpartysystem. Vi tok en taxi til Islington og fant o2 academy. My Passion og MC Rut varmet opp, til Hornis store fortvilelse. Ingen sigar der, akkurat. Innerpartysystem, derimot, var meget hyggelig. Det var både Horni og Svein enige om. Videre bar det til Barfly i Camden, der Kjetil dukket opp. Det ble noen øl og litt whiskey, og kvelden ble avsluttet med en skummel kebab (To på Svein, som stort sett spiste to av alt hver gang vi spiste).

Kjetil ble med tilbake til hotellet, og mens Horni spydde som bare Horni klarer, lå Kjetil på gulvet og Svein mett og glad i senga. En vakker dag.

Hodet var fryktelig vondt på fredagen, men vi trosset smerter og dro på shopping. Kvelden var nokså lik kvelden før. Vi dro på Chiodos-konserten på Underworld i Camden, men tok oss en Subway først (Svein spiste to foot-long såklart). Sonny Moore og Fei Comodo varmet opp. Sistnevnte viste seg å være overraskende god emocore, men Horni måtte nok skrive ned Sonny Moore i boka som en klovn.

Chiodos gjorde en virkelig god jobb og overbeviste til de grader. Vi stakk videre til Club Koko, som bare lå et hardt steinkast unna. Koko var et av de morsomste utestedene undertegnede hadde vært på. Hundre etasjer, balkonger, losjer, barer, og stort dansegulv nederst, selvsagt akkompagnert av lystig livemusikk til tider. Svein danset så bra at vi ble bedt med til Whitechapel, der to engelske kvinner bodde, Zoe og Katie. Svein tryna ut av bussen på vei til Aldgate, men det hele endte som det fleste med Svein ender; Flott.

Lørdagen skulle vi egentlig på Charlton-kamp, men den ble avlyst. Derfor sov vi litt ekstra, shoppet et par timer ekstra, og slappet av mer på rommet til PL-runden. Staselig. Vi var temmelig slitne etter hard drikking de siste to dagene, så etter litt reising rundt om i London med Kjetil, satte vi oss på en kinaresturang i Chinatown. Der spiste vi i evig tid og gjorde oss svært mette.

Bussen til Stansted igjen gikk tidlig, så det ble ikke verdens hardeste kveld. Hjemturen gikk for så vidt fryktelig greit. Ingen forsinkelser og god stemning. Dermed konkluderte vi med at turen hadde vært en stor suksess, og kan absolutt gjøres årlig.

(Reisereferatet er skrevet i “passiv tid”, dvs en blanding mellom historisk presens og preteritum. Sånn i tilfelle noen språk-nerder der ute av våre 20 daglige lesere ikke kommer og klager.)

Vi stikker hit, vi. Svein og jeg, altså. Målet er Thistle Marble Arch, gode gamle firestjerners luksus. Ikke for alle og en hver, med andre ord. For de som ikke forstår, skal vi bo i den røde ringen. Det ligger i enden av Hyde Park og Oxford Street. Kan ikke tenke meg det blir annet enn shopping og champagne.

Planene er mange. Torsdag skal vi på Innerpartysystem på O2 Academy i Islington, før turen sannsynligvis går til Barfly i Camden, der det er afterparty. Fredagen blir det Chiodos på Underworld i Camden, før vi muligens stikker på Club Koko i Mornington Crescent. Vi får se, planer kan alltids endre seg. Lørdagen kan det hende vi stikker på The Valley og ser Charlton-kampen mot Cardiff. Hvis vi gidder da. Kvelden blir det vel fest igjen, før vi stikker hjem søndag morgen. Vi skal selvsagt shoppe og oppleve den flotte byen mellom eventene.

Det blir moro. Jeg antar faktisk at vi snakkas der.

Jessass.

“Gjedda” er en bra mann.

Det har jeg alltid sagt.

Endelig er styringsrenta nede i 2,5 og det er egentlig på tide å lete etter leilighet. Med boliglån på litt over 4% kan jo “hvemsomhelst” eie en leilighet fremfor å leie. Anyways, har jeg ikke tenkt å blogge om noe så kjedelig som styringsrente. Neida.

Dagbladet melder at Skandiabanken var den første banken som varslet at de kom til å kutte renten etter rentemøte i NB. “20 minutter” melder Dagbladet. “HELE 20 minutter?” spør nå jeg. I disse digitale tider burde det ikke ta mer en et halvt minutt å sende ut en pressemelding til NTB. Eller bare tekste en SMS til 02255, som er TV2s tipstelefon. 20 minutter er jo som en mannsalder i våre dager. Choppi Chopp!

Å krysse veien kan, som vi lærer fra vi er små, være farlig. Derfor har noen glupe mennesker satt opp lys der veier og overganger krysser for at vi ganske dødelige mennesker skal vite når det er trygt å krysse. Systemene for hvem som får kjøre eller gå når er ikke alltid de mest optimale. I noen kryss får alle retninger grønt lys etter tur og så får plutselig alle fotgjengere grønt på en gang. Hyggelig om man skal tvers over krysset, men ikke så hyggelig å måtte vente en halv time først. Og det er nettopp det som er poenget i dette innlegget, min utålmodighet. For aldri, hvertfall skjelden, skjer det at jeg venter på grønn mann så lenge det er klar bane.

Jeg vil påstå at Norge er ganske konservative når det gjelder “å krysse gaten på rødt lys”. Det kan hende det er fordi man som barn blir lurt til å tro at man faktisk havner i fengsel dersom man trosser den røde mannen. Hvertfall ble jeg det og kanskje er det derfor jeg trosser det nå som voksen. Ofte har jeg sett folk vente på grønn mann i kryss hvor det er like dødt som i rundkjøringen på Bardufoss klokken 3 om natta. Det som er morsomt, og det egentlige poenget med dette innlegget, er hvor morsomt det er å se folks reaksjon i det du krysset gata på rødt når de har stått i fem minutter og ventet. Mange velger da å følge etter, men de beste menneskene er de som, på tross av det, venter det siste halve minuttet som gjenstå før de trygt kan krysse gaten i selskap med den grønne mannen.

Må innrømme jeg savner Gloria Flames litt. Jeg er sikkert den eneste som føler det sånn, men det får bare være. Det har vært stengt for oppussing i noen måneder nå, og jeg har ikke vært der siden Svein kom med sagnomsuste sitatet: “Nei, gutter.. Vi skal ikke heller dra ut i morgen?” De siste månedene har gått med på å være på Garage litt for ofte, og jeg er lei. Sikkert like lei som dere er av Gloria-maset mitt. Men nå har det seg slik at jeg savner den lystige stemningen, de trivelige menneskene både bak baren og rundt omkring. Fussballbordet og mannen med hansken. Konsertene. Det er så mye. Håper det åpner snart igjen.

Hei, Horni her! Tenkte bare å droppe innom for å fortelle dere at jeg lever fortsatt. Jeg vet det har vært dårlig med blogging fra min side i det siste, og det tar jeg selvkritikk for. Derfor gjør jeg det meget godt igjen ved å skrive et ordentlig blogginnlegg. Ja, det er faktisk helt sant. Dette er mitt aller første “Hei, nå gjør jeg det og det”-blogginnlegg.

Så hva gjør jeg? Jo, nå skal dere høre. De siste dagene har gått med på veldig mye jobb. Vi har flyttet fra Mølleparken og inn i nye lokaler i Stenersgata. Det er tvers over gata for Oslo City. Så i tiden fremover, hvis noen er i sentrum rundt klokka 11 og vil ta ei litta lunsjerunde med Horni, er det bare å friste lykken med en telefonsamtale. Er jeg på jobb, er jeg helt sikkert med.

Fritiden brukes for tiden på scrobbling (wtf?), tv-serier og pilly. Scrobbler mye av The Black Dahlia Murder for tiden, etter en finfin konsert på Garage. Ellers går det i Still Remains, In Fear And Faith, No Use For A Name, The Year Ends In Arson og Thursday. Har også startet enda et nytt musikkprosjekt, noe screamoliknende greier. Mulig det går mot navnet “To Dismantle The Crown”, eller noe annet rart. Får se.

Velvel. Jeg tror jeg skal gi meg mens leken er god. Men hvis styrken viser seg fremover, skal man ikke helt se bort ifra en liten videoblogg. Det kommer selvsagt an på aktiviteten her på siden. Har vært lite å skryte av lately. Nå skal jeg snart se en episode av Cold Case tenkte jeg, før lillegutt skal sove. Har trent i dag, og er sånn passelig bøyd i både armer og ben. Håper dere satte pris på den ordentlige bloggingen, så “bloggez vi senere, tihi”.

Kjære brødre. I dag den 20 januar er en merkedag til minne om helgenene Fabian og Sebastian som ble drept med hhv. øks og piler. I norsk folketradisjon var primstavmerket en øks eller to piler i kors. Emneveden måtte hugges denne dagen før sevjen steg. Håper alle skåler stille for seg selv.

Jeg digger amerikansk TV-reklame, men enda mer digger jeg Microsoft!

Jeg zappet meg gjennom nettnyhetene som jeg ofte gjør på en tirsdag og fant Dagbladets herlige nyhet som Microsofts Songsmith! Jeg orker ikke legge ut om produktet - det fortjener en blogg i seg selv som kanskje noen mer musikkkyndige kan ta seg av - men selve reklamen er jo helt fantastisk og den følger alle normene til legning og rase en reklamefilm nå til dags burde.

Den starter med en hyggelig hvit amerikansk familie og farens utfordring med å lage en reklame til Glow in the Dark towels. Naturligvis en hetero familie. Så videre ut i filmen kommer den svarte mannen inn i bildet. Han er tilsynelatende også homofil. Perfekt å slå to fluer i en smekk der, Microsoft! Får bare håpe det ikke kommer et søksmål denne gangen. Den hyggelige mannen synger sin sang på kjøpesenteret og viser hvor lett det er å lære seg programmet og reklamen føles ferdig. MEN! Hvor er asiaten? Joda, det er bare å holde ut de forferdelige rimene og den dårlige melodien litt til så dukker den om i en kvinnelig skikkelse og ringen er sluttet. Nydelig levert Microsoft! Enda bedre enn den filmen hvor Bill var med.

Siden det tross alt er jul, tenkte jeg å friste lykken med et flax-lodd. Tenkte at det sikkert ville gi uttelling fordi vi er inne i gode tider osv. Derfor satte jeg meg ned for å kose meg litt, og tente et telys. Det var spennende å skrape loddet, men all spenning til tross; Det ble ingen gevinst, som dere kan se. Som vanlig. God jul, Thomas.

Solen speilte seg i reinvannet og refleksjonene danset grasiøst oppetter husveggene. Det var den første solskinnsdagen på flere uker og Jonas hørte latter fra parken like ved. Klokken var fem og han var godt på vei ned i sin femte kaffekopp. Kaffen hadde rent over kanten og laget brune striper i den hvite pappen. Han hadde lånt en bok, men var bare på femte side. Han hadde ikke lest de fire første. Han klarte ikke konsentrere seg. Han så på menneskene rundt seg. Menneskene som gikk forbi var tydelig oppspilt på grunn av finværet om endelig hadde ankommet den franske byen. Selv om det var begynnelsen av juni var noen allerede blitt over gjennomsnittet gyllenbrune og gikk rundt i shorts og singlet for å vise fram fargen de hadde klart å svette seg til. Jonas hadde vært så opptatt de siste ukene at han ikke hadde enset regnværet som nærmest hadde skylt bort rosebuskene som kommunen så fint hadde plantet ved benken. Jonas kikket mot den høye bygningen, men døren var fremdeles lukket og ingen hadde kommet ut. Han tok en ny slurk av kaffen og kjente ganen surne enda litt til. Han hadde ikke spist på fem timer. - Han må da være ferdig snart, tenkte Jonas og forsøkte å roe ned ristingen i beinet. Han visste ikke om det var det enorme koffeininntaket som forårsaket ristingen eller nervøsiteten.

Det var gått seks måneder siden Jonas hadde fortalt Richard om ideen. De hadde hatt forelesning på universitetet og dratt ut for å ta en øl etterpå. Da den femte ølen var blitt servert hadde Jonas spurt, - ”Hvis jeg sa at jeg vet om en måte vi kan bli ´filthy rich´ på, er det noe du ville vært interessert i å høre mer om?” Jonas likte å stille spørsmål på den måten. Han hadde det fra en amerikansk serie.  –” Selvfølgelig”, hadde Richard svart. – ”Hva om jeg sa at det ikke er helt lovlig?”, spurte Jonas igjen og løftet ølglasset for å ta en slurk. – ”Da kommer det vel an på hvor ulovlig i forhold til hvor ”filthy rich””, hadde Richard respondert og blunket lurt. – ”Jeg tipper det klassifiserer til 40 år bak murene, avhengig av hvilket land vi blir dømt i, drap om ikke politiet tar oss først og ”rich” av klasse 100 millioner, men jeg er verken jurist eller økonom”. Richard hevet øyenbrynene. – ”40 år for 100 millioner? Jeg er ikke jurist jeg heller, men det høres mye ut for så lite. Med mindre du regner med å drepe noen underveis så klart”. Jonas så på ølen og smilte før han skulte opp på Richard og sa –”Euro. 100 millioner Euro”.

———————————

I dag er dagen, tenkte Richard. En måned hadde gått siden de hadde startet jobben. Jobben som ville gjøre dem til millionærer. Jobben som kunne straffes hardere enn en drapssak om de ble dømt i USA. Dersom politiet og ikke leiemorderne fikk tak i dem så klart. Richard satt på hotellet i Grenoble og lurte på om han skulle ringen Jonas. De var to uker siden han hadde snakket med han sist. De hadde bestemt seg for å ligge lavt de siste ukene før jobben skulle avsluttes. Han sjonglerte med mobilen. Spant den rundt og kastet den i luften. Nei, det får vente, tenkte han, alt er jo planlagt og det går jo som vi håpet.Ringer jeg nå kan jeg oppføkke hele dritten. Richard hadde planlagt å møte Jonas klokken 15.00 der Rue Champollio og Rue Haxo krysser. Selv i dag måtte Richard smile når han tenkte på det. Han hadde hacket seg inn på serveren i Asia for å gjemme den hemmelige informasjonen og haxo er et slengnavn for hacking innenfor datamiljøet. Det var ingen tilfeldighet at de hadde bestemt seg for å møtes der. Rett rundt hjørnet ligger nemlig bygningen til organisasjonen de gjør jobben for. Ved siden av byens bibliotek. Klokken var blitt 14.20 og Jonas bestemte seg for å gå. Det var et stykke å gå dit fra hotellet og i dag var ikke dagen å kommer for sent.

Klokken 14.59 stod Richard på gatehjørnet. Jonas var ikke å se. Faen, tenkte Richard og fisket opp mobilen fra jakkelommen i den sølvgrå dressen. Skal jeg ringe han nå, tenkte han. Nei, jeg venter to minutter. Han sjonglerte med mobilen mens han så på en gammel mann som dro beina etter seg over fotgjengerfeltet og en brannbil som kjørte forbi. Han sluttet å spinne mobilen og startet å taste nummeret til Jonas. Før han rakk å bli ferdig kjente han et slag på skulderen. –”Hva står du her for, min gode mann”, hørte han en kjent stemme si. Det var Jonas. Det var faen meg på tide, tenkte han. –”Skal vi sette i gang?” –”Jeg er klar hvis du er klar”, sa Jonas. –”Jeg har gjort noen små endringer i planene. Du må gå opp til dem alene”. –”Hva faen!?” Utbrøt Richard. –”Jeg har ikke tid til å fortelle deg alt nå, men tro meg det er best sånn. Jeg kommer til å sitte på caféen til biblioteket rett over gata”. Richard kunne ikke tro det han hørte. Dette gikk akkurat som han hadde forutsett. –”Jeg skjønner ingenting, men jeg stoler på deg Jonas”, sa Richard og forsøkte å høres overbevisende ut mens han egentlig hadde mest lyst til å smile.

Jonas holdt Richard på skuldrene og så han i øynene. –”Du vet du kan stole på meg kompis. Jeg skal forklare deg alt senere, men jeg har ikke tid nå. Nå må vi bare sette i gang”. Jonas grep hardt om skulderbladene til Richard. Det var krefter han måtte få klemt ut fordi han måtte holde alle andre reaksjoner inne. Han kunne ikke tro at Richard gikk med på å gå inn alene. Han fikk nesten litt dårlig samvittighet av å sende sin gode venn av gårde helt alene. Nesten. –”Lykke til”, sa han, ”Dette klarer du fint alene. Jeg ville jo bare vært det tredje hjulet uansett”.

Richard nikket. –”Ikke tenk på det”, sa Richard, ”Jeg klarer meg”. De begynte å gå oppover Rue Haxo og ved Rue de Mably skilte de lag. Jonas gikk til venstre og satte seg ved bibliotekcafeen og Richard gikk rett frem et stykke og inn i bygget på østsiden av parken.

——————————————————

Richard plasserte solbrillene på nesen og løftet kofferten over til høyrehånden. Han gikk skrått og bestemt over veien, mot biblioteket. I det han passerte bordet til Jonas knelte han for å knyte skolisse på venstre sko og satt kofferten sin ved siden av kofferten til Jonas. De var like. Richard og Jonas utvekslet ikke et eneste ord. I det han reiste seg for å gå videre tok han med seg sin egen koffert, mens Jonas så en annen vei.

Jonas ventet fem minutter før han reiste seg, la fra seg fem euro, tok kofferten sin og gikk. Han smilte bak de brune solbrillene. Ingen hadde kommet ut etter Richard, ingen hadde ringt han og han gikk nå og bar på kofferten. Det var en deilig og befriende følelse. Han kunne egentlig ikke tro at det hadde gått så greit. Og stakkars Richard da, tenkte han, hva vil han gjøre når han finner ut at han har blitt lurt av sin gode venn? Det er ingenting han kan gjøre, tenkte Jonas og smilte enda litt bredere. Når jeg og Mr. B har delt pengene stikker jeg til Cuba, kjøper et hotell og kommer aldri tilbake.

Richard kjente svetten renne nedover ryggen. Aldri før hadde han gått så fort. Det føltes som han hadde gnagsår over hele foten på grunn av de nye skoene. Han hadde mest lyst til å kaste dem og løpe av gårde på sokkelessen, men det kunne vekke for mye oppmerksomhet. Han gikk fort som faen i stedet. Det var ikke langt igjen til bilen. Han rundet et hjørne, krysset et forgjengerfelt, gikk over en gressplen og kunne endelig se bilen to hundre meter unna. At Jonas kunne tro jeg var så dum, tenkte han. Det var alltid han som spurte meg om hjelp med skoleoppgavene. Det var alltid han som ikke så det store bildet. Og nå trodde han at han kunne lure meg i dette spillet. Idiot, tenkte Richard og satt seg inn i bilen. En leiebil fra Avis. Den hadde vært jævlig dyr å leie på så kort varsel, men med nesten femti millioner euro på kontoen tenkte Richard det var greit. Han skrudde på tenningen, satt bilen i gir og spant av sted. Han valgte den lokale flyplassen som destinasjon på GPS-en.

I et lite cessna 421C satt en kortvokst italiener i dress og suttet på en sigar. Mannen hadde rynker og arr i hele ansiktet. Et skremmende syn om møtte han i mørket, men i kabinlyset så han fredelig ut. Han kunne gå for å være i sekstiårene, men var egentlig bare 42. Han bladde om siden i den italienske avisen i det en mann kom inn i flyet. Han var blek, hadde blondt hår og var absolutt ingen italiener. Dressen var stripete blå. –”Velkommen Jonas”, sa italieneren. ”Takk, sir” returnerte Jonas i det han satt seg ned. Jonas la kofferten i fanget. –”Det har gått knirkefritt”, sa han, ”Alt gikk som du planla”. Italieneren hadde ikke beveget øynene vekk fra avisen siden Jonas hadde kommet. Han satt fremdeles og leste. Det må være noe jævlig interessant, tenkte Jonas, ettersom han ikke er interessert i å få datadiskene. Jonas bestemte seg for å vente på en respons. Etter fire minutter så italieneren opp på Jonas. –”Du har diskene?”, spurte han. ”Selvfølgelig”, responderte Jonas. ”Jeg tror deg ikke”, sa italieneren og rakte han avisen. Jonas kunne ikke forstå noe av det som stod der ettersom det var på italiensk, men han så et bildet av en mann han kjente godt. Det var Richard. Bildet viste Richard på knærne med hendene over hodet og en koffert stående ved siden av seg. Et drøss med politimenn hadde omringet han utenfor et fly fra Lufthansa. Jonas ble stum. ”Du har diskene?”, spurte italieneren igjen. Jonas stirret på bildet. ”Hvis ikke er du verdiløs”, la italieneren til. Jonas ristet seg løs fra avisen. ”Ja, jeg har diskene”, sa han, ”Men ikke her. De er på et trygt sted som bare jeg vet om”.  ”Jeg tror deg rett og slett ikke”, sa italieneren og ga tegn til den enorme italienske mannen som satt bak han. Mannen reiste seg og gikk mot Jonas. Jonas reiste seg i panikk. Hva faen, tenkte han. Tankene raste gjennom hodet hans, men han klarte ikke fokusere på noe. Plutselig tok han frem pistolen han hadde festet i buksebeltet og fyrte av et skudd mot den store italieneren. Med et brak gikk han i gulvet og hele flyet ristet. Jonas så seg fortvilet om og på den lille italieneren han kun kjente som mr. B. Plutselig hørte han sirener. Den lille italieneren så ut av vinduet og kunne bekrefte at det var politiet som hadde funnet dem. ”Du er under arrest”, sa plutselig mr. B. ”Hæ?” sa Jonas, ”Du er da ikke noe fut?”, sa han med et spørrende og overrasket uttrykk i ansiktet. ”Dessverre for deg er jeg nok det”, sa mannen. ”Men hvorfor, hvordan?” spurte Jonas med nesten hviskende stemme. ”Helt siden vi snappet opp en samtale mellom deg og Richard på MSN Messenger om hvordan dere planla å stjele pengene fra de rikeste imperiene i verden, har vi planlagt en måte å bruke dere til å få tak i pengene og menneskene bak. Vi tok Richard med diskene i går, som du så og vi er allerede i gang med å pågripe alle kontaktene vi fant på diskene. Det er en verdensomspennende aksjon. Takk for hjelpen. Hadde ikke du drept min gode mann for tre minutter siden ville vi kunnet inngått en avtale om forkortet soning, men det blir litt vanskelig nå. Kan du være så snill og gi meg pistolen så jeg kan arrestere deg?” Jonas var fremdeles stum. Hvordan er det mulig, tenkte han. Bare fordi vi måtte prate på Messenger en dag Richard var  syk? Det var forjævelig. Jonas la fra seg pistolen på bordet og satt seg ned på kne, akkurat slik han hadde sett Richard på bildet. I samme øyeblikk kom tre politimenn stormende inn i kabinen, la han i jern og dro han med ut av flyet.

—————————

Det var gått fem år siden de ble tatt og Richard satt i cella si og leste en bok. ”Det er telefon til deg, Richard” hørte han en vakt rope. Richard gikk til telefonen og tok røret. ”Går det bra?” hørte han en kvinnestemme spørre. ”Samme gamle” svarte Richard. ”Dette er som du vet den årlige oppdateringen.” sa kvinnestemmen. ”Ja, jeg vet”, sa Richard. ”Alt er fremdeles som før du dro”, sa kvinnen, ”Jeg betaler fremdeles penger til Saudi-Arabia”. ”Det er godt”, sa Richard, ”Fortsett med det”. Kontakten ble brutt.

Yo. I lys av siste blogginnlegg her på kleinheart tenkte jeg at en “oppskrift” på en julerelatert  web-service var på dagsordenen. Dette er ikke en komplett how-to, men det er da MORSOMT lell.

Skal du først lage en web-service kan det være greit å ha noe å kjøre alt på, jeg bruker jboss med jmx-consol (versjon 4.0.4 GA). jmx-console er kjekk hvis du ønsker litt kontroll over alle servicene dine, den gode gamle MBean inspector lar meg stoppe, starte eller kalle andre metoder jeg har skrevet i servicen. Kuuult!

Moving on… Dagens service har fått navnet Kleinheart’s Cup Of Christmas. Denne er designet for å minne deg på at det er jul, om de så er neste år eller 100 år etter det, dvs om 101 år. Evt alt i mellom og etter. Cup of christmas er strukturert på følgene vis:

::kleinheart-main (Kleinheart Cup Of Christmas)
::::kleinheart-sar (Kleinheart Cup Of Wrapper)
::::kleinheart-service (Kleinheart Cup Of Service)

kleinheart-sar er en “wrapper” som pakker kleinheart-service inn i en sar-pakke sammen med en config-fil som gjør at alt kjører under jboss. (Det trengs litt mapping for å få jboss til å starte riktig java-klasse osv.) Alt bygges med maven og ser ca slik ut når det er ferdig:

For utvikling setter jeg pris på et godt IDE slik som eclipse. Eclipse trenger ingen introduksjon, men jeg legger ved et bilde til beundring.

(det var litt utydelig)

Videre er det bare å bygge prosjektet og slenge den ferdige pakken, sar-filen fra Kleinhearts cup of wrapper, inn i jboss’ deploykatalog (hos meg er dette /opt/jboss-4.0.4.GA/server/default/deploy). Trivelig og ganske enkelt. Når jboss kjører vil den på et angitt klokkeslett fortelle deg at det er jul, sett at datoen er 24/12. Dette blir bare skrevet i loggen, ved hjelp fra log4j, så det kan være lurt å holde denne under oppsikt.

Koden har jeg lagt her sammen med en plugin du trenger for å bygge prosjektet. Det var egentlig alt jeg ville si! så fra meg til dere: Hello, Kleinheart! It’s Christmas

TJOHO og GOD JUL!

mvh
mannen

I dag er endelig dagen før dagen. Dagen før kaker og pakker.
Dagen før familien samles i sofaen og klemmer ut falske smil som takk for det nye paret med sokker.
Dagen før man spiser så mye man orker.
Det er dagen før dagen mange har gledet seg til, men også dagen før dagen med mange krav, og forventninger. En av disse er selvfølgelig kunsten å få sprø svor. Et gammelt mysterium og en umulighet for mange, men heldigvis ikke alle. De som kan det er nemlig ikke sene om å fortelle sine hemmligheter. Bla. vår landbruks- og matminister Lars Peder Brekk fra Sp stiller med sin kunnskap om svor. Dette kan nok oppfattes som forgylling av valgflesk, men ministeren vår er ikke helt grønn. Han sier til Dagbladet:

- Å steke den perfekte juleribba kan være en utfordring. Mange er bekymret for svoren, eller for at pinnekjøttet blir tørt. Men det er ikke så vanskelig hvis du følger oppskriften

“Damn, shizzle”. Tenker du nok nå, “Jeg har jo fulgt oppskriften før, men siden ministeren foreslår det skal jeg jaggu gjøre det ekstra nøye i år”.

Det er klart for feiring på kleinheart.org. Brødrene har nemlig nådd sitt hundrede innlegg. Og da er vi selvsagt utrolig fornøyde, alle mann. Som mannen:med:katten en gang sa det så fint: “Dette fortjener en vodkafest”. Og det gjør dette sannelig. Mannen tar frem vodkaflaska og utbringer en stor skål for brødrene.

Selvsagt er det tid for tilbakeblikk. Vi husker vel alle hva som skjedde oktoberdagen i 2007, da gutta ønsket velkommen en blogg som skulle vise seg å etterhvert dra over 30(!) unike brukere daglig. I tiden etter har vi kunne glede oss over anmeldelser av både litteratur og musikk, som har blitt sitert i medier verden over.

Vi har moret oss mye her på bloggen. Men da vi ønsket mannen velkommen til bords, fikk vi også et knippe samfunnskritiske innlegg, noe vi syntes var både riktig og viktig. Hans kokkekunster var også noe som ga hjertevarme. Katten så vi aldri noe til, kanskje den viser seg senere?

Som kjent ble hipsterbloggen kokt ihop etter en idé av Tigerkråka og Horni. I den første tiden var det mange som satte spørsmålstegn ved Tigerkråka sitt arbeid med bloggen. Da hans egentlige navn kom ut på nettet, kom også overskriftene, både i inn- og utland. Bildet over er en screenshot av toppsaken i danske Ekstra Bladet, som spør seg selv: “Er Jensby bare en fusentast?”

Spørsmålet kom i en vanskelig tid for bloggeren. Han hadde nettopp stilt seg undrende til fenomenet dudecore, og ble stilt opp mot veggen i ettertid. Men Tigerkråka slo knallhardt tilbake med innlegget “Tung dag idag”, og senere med hele hipsterbloggens høydepunkt så lang, nemlig Kleinhearts julekalender; En initiativ som fikk blogg-intensiviteten til å skyte i været.

Henka har vært en av årets mest spennende bloggere. Han kastet seg med godt mot og meget skjev tommel på bloggevogna, da tilbudet kom. Og resultatene kom like skjevt ut. Lite hyppig, men desto mer dybde var det i bloggingen hans. Hvem husker vel ikke Henkas engasjement for kaffen, eller hans nag til frisører?

Diktene har også betydd mye for Trondheimskorrespondenten vår. Og det har videre utviklet seg til litterære leker på brødrenes eget forum. Her fulgte vi Kjell, og ilderen som bodde i badekaret hans gjennom en reise som endte i Nederland. Hvor reisen går videre, vites ennå ikke. Dessverre for Henka fikk han rak motbør da han begynte å blogge i fylla. Motstanderne meldte seg på løpende bånd, og blant annet Maria Mena viste Henka en stiv finger (bildet under).

Introduksjonen av Kleinhearts nyeste halvbror Eide, førte også med seg mye godt. Eide har på kort tid tatt opp hverdagstemaet alkohol opptil flere ganger, men har også vist sine økonomiske interesser, ved å blogge om sentralbanksjefen. Det blir spennende å se hva gründeren har å melde i tiden fremover.

Brødrene Kleinheart er stolte over de første 100. Snart venter et nytt år med nye muligheter. Det ryktes så smått om at det vil bli innført videoblogging, og annet småknask som dere 30(!) unike lesere kan kose dere med. På vegne av samtlige brødre, halvbrødre, onkler, tanter og annet innavl, ønsker jeg dere en riktig så god jul, et godt nyttår, og et fruktbart bloggår.

Etter et langt og krevende juleverksted, etter pepperkakevindmøllen er oppe og spinning free, samles ti tørste ølrever med god kjønnsfordeling rundt et bord det står ølglass på, og det ringer inn til juleølskolens første time!

Det er ikke det mest omfattende utvalget som skal vurderes, men det er ihvertfall både fisk og fugl av juleøl, og tiden skal vise at det er nok smak!

Aller første øl ut er “Aass juleøl” - Lotte sjenker mer eller mindre hemmelighetsfult opp i glass som sendes rundt bordet. Denne juleøltesten som helhet er blindet, men det er ingen tvil om at det likevel er noen som får med seg at det er nettopp Aass som nu sjenkes opp. Etter en kort men resolutt introduksjon, hvor det blir bragt på det rene at Aass skrives med to a-er, føres glassene til munnene rundt bordet, og reaksjonene følger tett som et flysete. “Smaker vi sommer?” bryter PlaySveinPlay ut, og ser opp fra glasset. Joda, flere er enige om at dette er en sommerøl i juleøls drakt. “Lett, bitter” kommer det fra Lotte. horni og eide er enige om at denne lukter bajs,  men horni mener imidlertid at den smaker både godt og trygt. Lett. Det virker som denne juleølen klarer å utvise en viss stabilitet, selv om den ikke gjør all verdens av seg. Barqua, med sine skussmål fra E.C. Dahls ølskole, er riktignok godt fornøyd med det han smaker, og legger vekt på normalfordeling av karaktergivelsen sin. Den Samlede karakteren blir ihvertfall 39,5.

Glassene skylles ned og samles opp i enden av bordet hvor neste kandidat helles opp av ølvertinnen. Nå snakker vi Nøgne Øs Underlige Jul. Eide forsøker ikke å dekke over sin reaksjon på aromaen som møter han, “Krigersk lukt!” sier han og harker. PlaySveinPlay annonserer også at han kommer til å trekke for kjip lukt. “Vel, ja,” sier horni. “Avlang smak. Touch av skismøring. God og velkommen i mitt hjem. Kunne vært gråvann.” Tigerkråka er ikke skremt vekk av hverken lukten og smaken, til tross for en overmoden toppfrukt. “Denne smaker blomst!” roper noen rundt bordet, og det utvises egentlig ganske unison enighet. Undelig jul samler et stabilt nivå av karakterer rundt bordet, men en del lar den få svi for sin barduse lukt og smak. Samlet karakter 35.

Så følger en outsider, om man skal si det så. Julemandens Trøst har tatt seg turen over Skagerak for å la seg stå til dom. Denne blir umiddelbart møtt med svært sprikende oppfattninger. Tidligere ølskoleelever levner den ikke mye fortjeneste, mens andre er forelsket etter bare å se ølet sveipe rundt i glasset.
“Godt i små slurker!” sier eide. “Veldig julete. Karamellblomst. Spretten-søt.”
“Topp øl!” sier horni. “Passer bra på en fest. Smak av honning og lommelerke. Spriker i smaken.”
Noen er uenig i at denne passer på en fest, og mener at ølen er både mettende og kvalmende etter tre slurker, men dette utsagnet møter motstand.
Tigerkråke er også begeistret, og lovpriser aromakaramellen, og den søtlette ettersmaken.
“Denne smaker bedre enn den lukter,” sier eides gemal.
PlaySveinPlay sitter på sin side av bordet og rynker på nesen. “Dette var noe dritt. Men det gjør en jobb. Smaker litt som Oslopils. Synd.”
Barqua og Ida deler ut sine første toere for kvelden, og mener dette er noe tull. Totalkarakteren lander på 38, med sin samling av både topp- og bunnkarakterer. Desidert: Kveldens største standardavvik.

Så kommer Julebokken fra Ringnes og gjør ølglassene enda mørkere. Tigerkråka reagerer spontant, “Oi! Denne var avvisende på lukt…” Barqua er rakt uenig, og mener lukten er så innbydende som noe. “Denne sniker seg rundt smaksløkene” sier også Tigerkråka etter å ha smakt. Eide er enig; “Vertikal” er hans entydige dom. Horni levner ikke denne noen anerkjennelse: “Huff! Smaken krever for mye av stemningen. Blanding av laubær og ludobrikke.” PlaySveinPlay mener imidlertid vi her er iferd med å treffe blink, “Dette var andre boller!” roper han og triller en solid terning. Han får støtte av de skolerte ølhundene fra E.C. Dahls og Christiania, som blant annet verdsetter lakrispreget. Ida sitter likevel uanfektet på sin side av bordet og er raus med bunnkarakterene. Samlet karakter 30.

Sistemann ut er kanskje den mest stilfulle; vi hilser på Nøgne Øs God Jul.
“Høgg og hælvete!” sier eide og gjør ikke engang et forsøk på å tømme glasset.
Sidemann Tigerkråka er høylytt overrasket. “Dette lukter som barken på en utedo! Ikke negativt. Mye frukt i ganen, men den er littegrann besk.” En tett serie med juleøl har imidlertid varmet opp kråka, som smeller til med en toppkarakterer! Horni er bare halvveis entusiastisk, “smaker bedre intravenøst. Kramgod. Gjør seg godt i glasset. Naturens svar på Henrik Ibsen?”
Til tross for en entusiastisk fanbase sørger en negativt stemt vestre sving - med eide, Alexandra, Ida, Christine og Halvard - for å senke snittet. Samlet karakter likevel: 34.

Konklusjonen: Dette viser seg altså å ikke være de robuste juleølenes time, når Aass juleøl - denne testens folkelige alibi - overraskende stikker av med seieren! Den følges poengmessig tett av Julemandens trøst, men denne siste mangler det generelle støttenivået for å kunne utfordre.

Mest gjerrig med poengene ble Halvard og Ida, med snittkarakter på ufattelige 2,6. På den andre siden av skalaen har vi PlaySveinPlay, som viser rund hånd med snittkarakter på 4,7.

Dagbladet har kåret nettåret 2008, og det hele er på mange måter kjedelig lesning. Ikke kjedelig som i “trist”, at det går nedover. Kjedelig som i at det på mange måter interesserer meg lite hva andre mennesker synes er morsomt på YouTube og at en britisk komiker har veldig mange venner på twitter.

Det som imidlertid er spennende er “Årets comeback: Blogg”. Selv er jeg i utgangspunktet meget skeptisk til blogg som medium og ikke minst fenomen, men er selvsentrert nok til å innse at 2008 var året da Kleinheart gikk igjennom store utvidelser i både bredden og mengden av bloggtilbud. Jeg velger derfor å gi Brødrene Kleinheart ubegrenset med ære for at blogg har gjort et slikt comeback i år.

Jeg vil derfor være den første til å reise mitt glass i en skål for bloggåret 2008 og ser frem til lange, tunge morgener med motbakker, kleinhet og blogg i 2009.

 se dagbladet sin artikkel dersom du synes det virker som en god ide.

I følge Utenriksdepartementet var Jens Amundesen blant annet engasjert i transport av kinesiske kulier fra Asia til Karibia. I 1866, omtrent seks år før sønnen Roald ble født, ble kaptein Amundsen nær drept under et opprør blant kuliene ombord på fullriggeren «Constantin». Han ble reddet av styrmannen ombord, men bar med seg et karakteristisk arr fra øret og ned til munnviken.

Episoden, hvis man kan kalle det så - er også omtalt i Odd Arnesens biografi: Roald Amundsen som han var som ble utgitt første gang i 1929. Historien er óg gjengitt i Tor Bomann-Larsens store biografi Roald Amundsen en biografi fra 1995, men her har forfatteren med sin sans for dramaturgi føyet til at kaptein Jens Amundsen kronet sin seier over kuliene ved å tvinge dem til å dømme sin opprørsleder til døden.

I luke 2 blogget min gode bror, Horni, om han og ei litta gjedde. Jeg ønsker i dag å blogge om en helt annen Gjedde. Nemlig den Gjedda vi alle kjenner som sentralbanksjef.

Han ble født den 25. januar 1950. Det var en stormfull vinterdag på Finnøy, hvor kun de ivrigste kristne feiret Pålsmesse. En real festdag for noen, en dag til ettertanke for andre. Det heter seg nemlig at det man begynner på denne dagen vil mislykkes, uten at jeg ønsker å relatere Gjedda til det. Gjedda var en aktiv liten gutt i ungdomsårene. Han spilte fotball, senere også på Viking hvor han ble juniornorgesmester, og dro på fisketur og hang med kamereter. På fotballaget fikk han en god venn som het Svein Kvia. Gjedda pleide bare å kalle han for “Kvien”. På Finnøy ligger to av de ni middelalderkirkene i Rogaland og Gjedda likte å besøke de som barn. Spesielt i juletider for da kunne han synge med til julesangene av full hals. Ettersom faren til Gjedda var meieribestyrer, var det alltid mye mas og kjas i huset i juletria. Det måtte lages edamerost til hele kommunen og familien måtte alltid hjelpe til. Derfor var Gjedda alltid glad når julekvelden kom og familien kunne slappe av. Gjedda har alltid vært glad i jakt og ettersom elg bare finnes på Ombo lå han mye i krattet der i tenårene. Alltid med ei form for børse i hånda.

Den 1. januar 1999 fikk Gjedda en telefon fra sin kone på sitt nye kontor i Norges Bank. Han var blitt sentralbanksjef, men kona lurte bare på om han kom hjem til middag. Det gjorde han ikke. Han måtte jobbe overtid og skrive på sin første artikkel “Utfordringer i pengepolitikken” som kom ut i Aftenposten 4. mai samme år. Det ble mye overtid det året for totalt skrev han fire artikler på seks måneder.

Den 16. desember 2008 var et vendepunkt for Gjedda. Han hadde alltid vært en rolig og forsiktig mann og sa han at han skulle senke renta i små, men hyggige, steg, så kunne du stole på at det var det han kom til å gjøre. Den 16. desember derimot gjorde han noe han alltri hadde gjort før. Han tok en sjans. Han senket styringsrenten med 1.75% selv om han visste at det ikke var lurt for økonomien. Han orket bare ikke stå imot mer press fra pressen og analytikere som trodde de visste bedre enn han. Det var jo tross alt han som var sjef. Han visste best, men nå var han lei. “Ok”, tenkte han. “Hvis de tror det er så jævlig lurt å sette den ned med 1.75% så skal de faen meg få se hva som skjer”. Og han satt den ned. To måneder senere trakk han seg som sentralbanksjef som følge av resultatet.

I dag lever Gjedda et beskyttet liv tilbake på Finnøy sammen med sin familie. Han har tatt over meieriet til faren og lager Edamer for all melka han melker.

I 2002 tok Stian initiativet til å starte et lite spin-off-band til Jockstrap. Han var lei av å covre Blink-182s “All the small things”, noe vi aldri fikk ordentlig knirkefritt til. Tror kanskje det var litt for vanskelige powerchords eller noe. Resultatet ble “Plekter deilig namnam”.

Bandet besto av Stian på plekter, meg selv på gitar med plekter, og Henka på bassplekter. Vi var alle enige om at “Plekter deilig namnam” kanskje ikke var det aller beste bandnavnet. Men vi hadde ihvertfall funnet vår egen nisje. Det var nemlig ikke så mange andre band på den tiden som spiste plekter live.

Stian var helt rå, og en selvsagt frontfigur i bandet. Han kunne konsumere opptil elleve plektere hver gang vi spilte; Et mesterstykke. Henka slet med sine bassplektere, og måtte en gang til legevakten etter at det ene plekteret inneholdt peanøtt.

Vi lagde totalt tre sanger, som etter hvert utviklet seg til å bli klassikere. Vi hadde “Plekter nam”, “Jeg skal studere juss og gifte meg-plekter”, og sist men ikke minst “Nam, deilig plekter”. Sistnevnte en fan-favoritt på konserter.

Vår bandinstruktør het Jørgen Malo. Han ble helt svett av at Stian spiste så mange plektere. Da tok han seg til pannen og pustet ut. Han var også veldig opptatt av at plekterene våre var stemt til enhver tid. En veldig hyggelig fyr.

Dessverre måtte vi legge bandet dødt etter kun to år. Da hadde Stian sett seg lei av musikkens gunst, og la avgårde for å begynne å studere. Vi andre satt slukøret igjen på øvingslokalet og gikk tilbake til å covre “All the small things”. Den lyder fortsatt ikke helt bra.

It’s time for that emergency blog!
It’s kinda heavy though, I am pumped like a dog

This could be called a “Nødblogg”, but instead it’s called “Emergency”
The english wordage just better conveys the urgency

Show some heart
Kleinheart
I missed out on the dart

I have no time
Gotta chase that rhyme
With a mouthful of thyme

It feels like I’ve been doing this forever
Or maybe never
Can’t feel my way out of this bloody fog
writing the emergency blog
(test)

Det var en iskald dag omtrent midtveis igjennom vinteren. Frosten glinset iskald i den stille, mørke skogen.

Det var i dag det skulle skje. Alle de eldste i stammen var enig. I dag var dagen de unge mennene skulle ut og gjøres til menn. Det var det helligste og eldste av ritualer, og stemningen blant de primitive teltene var presset.

De var en drøy håndfull gutter i tenårene som stille og i ytterste ærbødighet gikk i ordnede rekker ut av leiren, ledet av den eldste og mest erfarne av skogmennene. Stillheten lå iskald over skogen, som om skogsgudene selv holdt pusten. Frosten stod kald mot ungguttenes pels- og  skinnklær, men ingen våget å si noe denne morgenen. Ingen våget å trekke gudenes oppmerksomhet mot sin lille, stakkars person blant de enorme, mørke trærne.

Det var en tid lenge før tordenen trådde i manns form og herjet over himmelhvelvingen i en vogn trukket av bukker. Det var i en tid da menneskene fremdeles tilba tordenen, ikke en personifisering. Det var en tid uendelig lenge før menneskene snudde seg mot en mann på et kors. Det var en tid da menneskene fremdeles tilba skogen i all dens stillhet og makt.

Det var skogen som skulle blidgjøres denne dagen, denne viktigste av alle dager for stammens unge menn. Etter en lang marsj i den iskalde snøen markerte lederen, stammens gamle og vise skogsmann, at de var kommet frem. Treet stod i stillhet som resten, men samtidig mer majestetisk og forferdelig enn alle de andre mørke, snødekkede trærne. Blant de eldgamle kvistene hang her og der en pyntegjenstand, hengt opp av stammens gamle for å blidgjøre gudene. I stillhet og ærefrykt samlet de unge seg. Det var nå det skjedde.

De var alle klar over hva som stod på spill. Treet kunne falle når som helst og bare skoggudene kunne avgjøre hvem som befant seg det skjebnesvangre stedet da, hvem som levde og hvem som ville kunne måtte dø. Den gamle skogsmannen tok frem sin øks, og sa en lav bønn mot treet. Så snudde han seg sakte mot ungdommen. Hans mørke røst lød unaturlig høyt i den lydløse midtvintersskogen.

“Så er vi kommet hit, gutter. Be deres stille bønner, og be alle om at dere kommer ut på andre siden i god behold. I dag våknet dere som gutter men vil returnere som menn, eller ikke i det hele tatt”.

Stillheten var nå så dyp at ett snøfnugg som falt mot bakken ville lydd som et ras i ørene til de spente unge guttene. De viste hva som kom, og idet lederen sa de siste, sermonielle ordene grep de lydløst hverandres hender.

“Så går vi rundt om en enebær busk “

Jeg ruslet langs nettet i dag i søken på blogg. Jeg fant bare denne, men det var godt nok for meg. Tenkte jeg skulle skrive et hyggelig innlegg om julen og julevitser. Vitser liker de fleste har jeg hørt og jeg vet akkurat hvor de beste befinner seg. Hos min trofaste venn, humoristen.no. Jeg leste ganske mange av vitsene på siden, det var ca 41 vitser i kategorien julevitser. Det ble ganske mye lol’ing. Feks. hehehe lol heh. Det var noen av vitsene som var litt lange de hoppet jeg over, og det var en jeg ikke tok. Denne tenkte jeg å dele med dere slik at noen kanskje kunne kaste litt lys over poenget.

- Julen kan ikke reddes nå!
- Jo da, jeg ringer en av mine venner.
- Hva kan han gjøre da?
- Han kan kle seg ut som deg og redde jula.
- Vil ikke barna bli lei seg hvis de finner det ut?
- Tror ikke alle barn at julenissen er tjukk da?
- Hmmm… Godt poeng.

“Hmmm… Godt poeng”. Jeg setter et lite spørsmålstegn ved den siste linjen der. Så veldig godt er vel ikke poenget, det gikk meg i hvert fall hus forbi.

Ålright. Det på på tide jeg slipper katten ut av sekken og musa ut av musehullet. Eller letter på sløret. Eller bokstav for boksav, forteller dere om mitt problem med kaviar. For selv om musa har vært i musehullet sitt, er det noe som har gnagd meg i bakhodet mange år; nemlig kaviarens evne til å ødelegge all god smak som egentlig skulle følge etter den.

Fra jeg var liten og til den dag i dag har jeg spist en del kaviar. Oftest spiser jeg det på brødskive. Gjerne sammen med egg eller gulost. Det er i og for seg godt det, men problemet er å bestemme seg for hva jeg skal spise etterpå for kaviar ødelegger jo smaken på alt annet man putter i munnen i minst to minutter etterpå. Å spise kaviar til slutt og gå rundt med kaviarånde fra det-stedet-det-er-varmt er helt uaktuelt, så la oss legge det alternativet dødt med en gang. Å spise kaviarbrødskiven som nummer to (av tre) har heller ikke vist seg å være noe godt alternativ da jeg oftest liker å avslutte måltidet med f.eks brunost eller prim. Derfor har jeg hatt det for vane, de siste årene, å spise kaviaren først.

Nå. Problemet med kaviar stopper ikke der. For et nesten enda større problem er hva man skal drikke til. En gang da jeg var mindre drakk jeg rød saft. De ble med den gangen. Juice? No no. Verken appelsin, eple, frukt eller noen form for bær. Melk går til nøds. Vann forsterker bare smaken av kaviar, som i og for seg er godt, men ikke i forsterket, utvannet, avdabbet, kjipt variant. Og her stopper min kreativitet hva frokostdrikker angår. Ja, jeg har prøvd øl. Og nei, jeg kommer ikke til å prøve det igjen.

Anyways, kjære leser. Mitt juleønske fra deg i år er en løsning på dette verdensomspennende problemet. Har du et forslag, så vær så snill å legg det ved dette innlegget.

Som jeg har sagt til venner og familie hver jul siden jeg var seks; Det blir ingen god jul uten god musikk. Derfor har jeg med dette tenkt til å gi dere litt vaselin til øregangene nå som stria setter inn.

La meg presentere “Jul i Balkeby”. En samling bestående av ti julesanger som garantert vil få dere til å fyre for kråka, lage julebakst, lage snøhule eller ta kaka.

* Anberlin - Baby, Please Come Home
* August Burns Red - Carol Of The Bells
* Blink-182 - I Won’t Be Home For Christmas
* Copeland - Do You Hear What I Hear?
* Fall Out Boy - Yule Shoot Your Eye Out
* Gatsbys American Dream - Christmastime Is Here
* New Found Glory - Ex-Miss
* Saosin - Mookies Last Christmas
* The Used - Alone This Holiday
* Thrice - Happy Xmas, War Is Over

Kos dere, alle sammen!

Idag er det duket for en liten retrospect her på huset. Mens henka var ute og lekte ulandsprosjekt har jeg sittet oppe hele natten og gransket gamle kirkebøker for å lære mer om Kleinheart-brødrene. Det er jo ikke første gang jeg tar slektsgranskningen fatt, og det begynner nå å bli åpenbart for meg at brødrene Kleinheart er den - såvidt jeg kjenner til - eneste slekten i verden som utelukkende består av horisontale slektsledd. Etterhvert som historien spiller på sine tenner og gnager seg ned gjennom epokene har det vist seg verken opphav eller avkom, kun et tilløp av brødre.

Feks. har jeg oppdaget at mannen:med:katten har en tvillingbror som er handlevognspirat i Micronesia på attenhundretallet. mannen:med:fuglen, som han heter. Se på den skjeggveksten - kan ikke være tvil om at noen gener sitter tett de to imellom ja. mannen:med:fuglen er registrert døpt i Nederland, sannsynligvis er han også oppvokst her, men han var ikke gamle flisen da han puttet en håndfull ildere i skreppa og satte kursen for sydhavene. mannen:med:fuglen går for å være en av verdens mest sjøsyke menn. Som omkringseilende pirat kunne han dermed oppnå sin barndomsdrøm om å være klein til enhver tid. mannen:med:fuglen tok verdens første sjø-scene point, da han tok livet av en hval med én enkelt powerball.

Dette er et bilde av en av de andre Kleinheart-brødrene som har fartstid som pirat i Micronesia. Vesentlig mindre er kjent om denne broren, annet enn at han hadde flat hatt og monokkel. Kanskje hadde han også noe spennende i kofferten, men det er ikke godt å si.

Det er offisielt den 11. desember 2008. Det er, ihvertfall i enkelte deler av de forente stater av amerika, fremdeles den 10. Det er, uheldigvis, Henka sin luke i julekalenderen. Henka er, også uheldigvis, mer enn gjennomsnittlig beruset.

Så blir det brått ikke bare en vanlig luke. Så blir det brått ikke bare en vanlig studie i medioker skrivekunst. Så blir det brått litt mer alvorlig. Et lite innblikk i ikke bare et sinn i alvorlig oppløsning, men også et ørlite innblikk i Ola Nordmann påvirket av alkohol. Brått er det hele skrudd et lite stykke utover. Det hele har blitt noe større.

Etter denne innledningen skulle det selvsagt vært ett bombastisk parti, hvor Den Berusede Henka fremlegger og forsvarer en rekke nye, banebrytende påstander. Det kommer imidlertid ikke til å skje. Den Berusede Henka er litt lei og trøtt, og kommer mest sannsynlig til å legge seg og sove ganske umiddelbart. Den Berusede Henka har på det følgende tidspunkt bare en påstand å komme med, og Den Berusede Henka kommer mest sannsynlig ikke til å forsvare den videre. Den Berusede Henka har bedre ting å ta seg til, som å sove.

Den ene tingen Den Berusede Henka vil fremlegge på dette tidspunkt, og som kommer til å stå som eneste faktiske påstand etter dette ubrukelige blogginnlegget er:

“Livet er en lek. Velg de spillene som passer deg best, og spill med størst mulig innlevelse. Ellers: ikke kødd med Mannen Med Katten. Det er en motherf¤”#¤er av verdenshistoriske proposjoner.”

Takk for oss, det var det vi hadde. Dersom du følte at dette ikke hadde noen faktisk mening, og at dette ellers var ganske ubrukelig, så vil Den Berusede Henka gjerne svare med at han er beruset, og helst vil legge seg nå. Fuck off, gå ett annet sted hvis du ser etter mening. Helst til gud.

———

Handleliste-historie-tingen ble utsatt noen dager på grunn av dårlig vær, følg med videre i Brødrene Kleinhearts Julekalender for oppdateringer og videre nytt!

DEAR FATHER CHRISTMAS!

My name is mannen:med:katten and I want to congratulate you on a fantastic concept, namely the good old concept; christmas, of whitch you are of course the father. In recent years I’ve stopped writing you, mostly because I think you’re a bonified asshole, this x-mas however things have changed. I’m willing to put a side my emotions if you can grant me a small favour. You see, my mother and father bought a house this summer and money is a little on the short side. They have stated that there will be no gifts this year and quite francly I think it suck rangifer tarandus balls! I’ve compiled a list of things you can give me, cuz lets be honest, thats what you’re all about. See this as an opportunity to restore your good name and reputation. Here’s the list of things you and your gnomes can buy/make:

1. GIFT CERTIFICATE @ www.cip1.com
2. Torque wrench:

• 5-50nm 3/8″ socket
• 20-210nm 1/2″ socket

3. Digital slide caliper
4. GIFT CERTIFICATE @ www.nak.no
5. Boxer shorts - björn borg - size large

Thats about it. If you fail to give me any of these items I’ll continue to think that you’re an asshole and possibly stop believing in you. Please father christmas dont let it come to that!

Best regards,
Mannen:med:katten

PS! I f**king hate you!!!

Jeg er så glad hver julekveld
For det lille barn i Betlehem
Du grønne glitrende tre, god dag!
som kom fra himlens høye slott

Nå tennes tusen julelys, Det stråler rundt
med julelys og med norske flagg
skjønn er sjelenes pilgrimsgang.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.

Så rekker jeg deg nå med glede min hånd.
Vi klapper i hendene, vi klapper og vi ler
vi går til paradis med sang.
To lys, to lys skal skinne for kjærlighet og tro,

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor
Min hjertens Jesus hviler,
og Grandma got run over by a reindeer

Hvert år den første søndagen i desember, setter jeg meg godt til rette i boden, for å ha mitt eget juleverksted. I tillegg til disse andre juleverkstedene julen har å by på, velger jeg å ha et på egenhånd i tillegg. De andre skal være så oversosiale og ivrige. I boden kan jeg sitte alene, uten press fra de andre. Dessuten kan jeg være stille, som jeg liker best.

Jeg lager en krysning mellom soldat og nisse. Starter med et stykke tre, og skjærer ut nissemannen flis etter flis. Til slutt ser den ut som dere ser på bildet til høyre.

Målet er å få laget i hvert fall 50 slike på en dag. Da blir det nissemenn i julegaver på hele familien. De begynner muligens å bli litt lei etter å ha fått nissemenn år på år siden jeg var tolv. Derfor har jeg i år gjort en vri; Det blir gule bukser. Det har jeg aldri prøvd før.

På juleverkstedene mine går det altså i hardt arbeid. Noen vil kalle det negerarbeid, men de som kaller det for det, kan fort være rasister. Men det er også hygge tilstede. Jeg har mine egne konkurranser, som jeg fort vinner, i og med at jeg er eneste deltager. I år hadde jeg drikkelek og spørrekonkurranse.

En spørrekonkurranse med kun én person kan faktisk være festligere enn man tror. Spesielt hvis man tar drikkeleken først. Jeg spilte snopp og var alle deltagerne. Ble full ganske fort, og spikkehånden falt ned på Anders-nivå. Men det gikk veldig bra.

Så om det dukker opp en slik nisse under treet deres i år, håper jeg dere alle vil sette pris på det. En ting er det i hvert fall ingen tvil om: Finere nissemann får du ikke!

At desember kom til å bli hektisk var jeg forberedt på, men her forleden dag fikk jeg virkelig smake hvor hektisk den kunne å bli. Det var en tidlig morgen. Nei, ikke veldig tidlig, men det var morgen, og jeg duret over rynek og ned szewska på vei til psykiatrien - faget hvor jeg får pasientene til å gråte med ett enkelt spørsmål. Men det er en annen historie. Jeg hadde dårlig tid, travet avgårde med Mad Caddies i øret. Det er ikke rart det gikk fort og taktfast da. Det var da det skjedde: På en strekning nedover gata er det ikke én eller to, men hele tre Greenpeace-selgere med grønne vester og full pakke, med ca. 30 meters avstand mellom hver. Og til tross for min kompromissløse gangmarsj og det faktum at gaten er full av mennesker, så blir jeg forsøkt stanset av alle tre, etter tur og helt uavhengig av hverandre. Nå er jeg jo slettes ikke interessert, og ikke har jeg tid heller om jeg så hadde vært interessert, så jeg løfter på skuldrene mens jeg passerer og antyder at noe drastisk kommer til å skje om ikke jeg innfinner meg på lokasjon A i løpet av nesten umiddelbar kort tid. Mens jeg går videre begynner jeg imidlertid å tenke litt. For det første: Hva i all verden for slags X-faktor er det jeg har pådratt meg som gjør at fotsoldatene til Greenpeace tiltrekkes meg i en så vanvittig grad? Ser jeg ut som en ecopunk? Det skulle jeg ikke mene. (Forresten, finnes det? Bortsett fra Rise Against, da. Har du noe på lager, Horni?) Jeg har jo hverken dreds eller striesekk-klær. Vel, det spørsmålet får ligge. Det andre som slo meg er: Nå, akkurat nå, så er jeg han fyren som bare druser forbi og er for bizzi til å stanse opp for livet, og alt det der. Jeg er en sånn som ville blitt fremstilt i Nemi som en del av gråtonen av menneskeheten. Det gjør meg litt perpleks. Men så slår det meg:

GODE MANN! Hadde Horni sagt til det, og Andor, som hadde gått ved siden av mens Horni utbrøt dette, hadde ikke sagt noe men bare nikket kort og bestemt for å vise at han var enig. Livet er jo ikke alltid på utsiden, så slutt å whine allready.

Jeg har blitt beskyldt for å være litt småsprø, snål og, ved mer enn en anledning, en potet. Jeg velger å tolke dette rett og slett som at jeg tar mange ting litt mindre seriøst enn de fleste, eventuelt at noen er vel opphengt i rotfrukter av søramerikansk opprinnelse. Nåvel, nok om det.

Jeg har alltid vært glad i å spille spill og inngå veddemål. Inntil ganske nylig har dette begrenset seg til diverse dataspill, idretter og brettspill. Dette var før jeg innså at ingen spillarena er større og har flere muligheter enn den daglige verden. Jeg har derfor i det siste begynt å leke fler og fler til tider uforståelige spill og leker i hverdagen, ofte bare med meg selv av ren kjedsomhet. Den siste leken fant jeg opp i dag, og er dypt involvert i dette øyeblikk.

Det hadde egentlig vært en ganske kjedelig og forutsigbar dag. Jeg hadde vært en tur på skolen og fått vite noen karakterer og kjøpt en bok. Jeg var på vei hjem for å lese litt medisin for ikke-medisinere og gikk innom butikken for å kjøpe litt mat til middag.

Det jeg oppdager idet jeg tar handlekurven er forsåvidt ganske vanlig – noen har latt handlelappen blitt liggende igjen i kurven. Jeg ser på den lille post-it lappen et øyeblikk før jeg blir enig med meg selv. En ny lek har akkurat startet, og jeg er eneste deltaker. Reglene er ikke helt klare ennå, men jeg regner med at de vil utvikles underveis. Ad-hoc spill er ofte de beste.

Jeg plukker opp lappen. Det er nå blitt min handlelapp. Det blir klart for meg at jeg skal, i tillegg til det jeg hadde tenkt å kjøpe i utgangspunktet, kjøpe alt som står på lappen og prøve etter beste evne å få brukt/ spist/ benyttet meg av det i nærmeste fremtid. Det følgende står på lappen, gjengitt best mulig:

Dopapir
gr. såpe
Appelsin / Kiwi /
Avocado Hvitost
Juice
te-lys

Greit, tenker jeg, her har jeg kanskje ikke vært så uheldig. Dopapir og grønnsåpe får man alltids bruk for. Appelsin, kiwi og avokado er kanskje ikke mine mest brukte ingredienser, men det bør da gå an å få noe ut av det. Juice drikker jeg ikke vanligvis, og te-lys selges kun i 100-pakk, men shit au. Hvitost er kjempetreff, ettersom jeg faktisk trengte gulost og jeg tolker dette som det samme. Når jeg finner ostehyllen ser jeg dog at coop sin gulost faktisk heter HVITOST. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til coop sin gigantiske, billige osteting, men lekens regler er på dette tidspunktet blitt klare: jeg må prøve å etterleve handlelisten på best mulig måte. Og dette er for god treff til å se bort fra: jeg kjøper osten og håper på det beste.

Det er først idet jeg kommer hjem, fornøyd med egen innsats at jeg legger merke til noe med handlelisten jeg ikke har sett før ( legg merke til at jeg ikke IKKE lot handlelisten bli liggende til neste potensielle deltaker, men tok den med hjem ettersom denne nå har blitt “tagget” ). Handlelisten har en andre side! Det slår meg som et ekspresstog. På den andre siden av handlelisten står en annen liste, tydeligvis tiltenkt en annen type butikk. På denne listen står oppført som følger:

Putetrekk x4 x8?
oppv. stativ
pene lysestaker
kost + støvbrett
5 x lys Rød/ gull
duft lys
Blomster hvite/røde

Ta ut 2000,-

Jeg innser nå selvsagt at jeg er på dypere vann enn først antatt, men nekter å bakke ut for det. Jeg har bestemt meg for å vinne denne konkurransen mot meg selv, og vet at jeg har god sjanse til å greie det. Jeg har fra før av tenkt meg til byen i morgen, og ser at jeg burde greie å finne alle disse tingene. Hva jeg skal med så mange putetrekk og oppvaskstativet er jeg usikker på, men kost og støvbrett er faktisk noe vi trenger i leiligheten. Resten av tingene - diverse lys, lysestaker og blomster - kan bare tyde på en ting. Jeg skal tydeligvis på date. Spennende. Jeg vet ennå ikke når og med hvem, men dette er noe jeg må fikse i nærmeste fremtid, i henhold til reglene. Jeg akter derfor også å tolke det dithen at det er meningen at jeg skal bruke flest mulig av tingene fra den første siden på denne mystiske daten. Sannsynligvis må jeg ihvertfall lage et måltid med avokado og kiwi. Hva jeg skal med så innmari mye kontanter er jeg usikker på, men jeg regner med å ta det som det kommer.

Jeg skal som sagt til byen i morgen og skaffe de siste tingene fra listen. For å følge utviklingen i saken fremover, følg med videre i Kleinhearts julekalender!

Og hvis noen vet om en bra matrett med avokado, kiwi og muligens appelsiner og HVITOST legg gjerne igjen et hint!

Jeg har alltid vært veldig opptatt av kjærlighetstester og bruker i snitt 600kr i mnd’en på diverse troverdige tester til mobilen og på nett! Ettersom det nå er juletid hadde det jo vært fint å se hvor godt jeg ville passe i et kjærlighetsbasert forhold til julen. Det har alltid oppstått blandede følelser i forbindelse med juletiden og julenissen, så for alt jeg vet kan det kanskje være noe skummelt som lusker rundt under materien.

I det siste har jeg også tatt meg tid til å pløye gjennom hønefoss vgs’ bidrag til verdensveven. Det har gitt meg mye glede og jeg føler jeg gjør noen en tjeneste ved å lese flotte aviser elevene har laget fra 2001-2005. Jeg husker jo selv da jeg gikk på grefsen vgs! Kan vel si at jeg var relativt kul noe jeg føler disse elevene også er/var.. Uansett fant jeg en ny troverdig kjærlighetstest, også helt gratis på toppen av det hele!

KJETIL, HVILKET HELL!! …at jeg fant slik et test altså!

Jeg vil opplyse at det ikke er mye som skal til for å ta disse testene. Du trenger kun ditt eget navn og navnet du vil teste kompatibilitet med. Etter du har gjort dette blir kjærligheten mellom disse navnene målt ved hjelp av en underliggende magi, muligens svart. Resultatet er er et tall i prosent, der høyere er bedre. Enkelt og greit!

Så til testen… Jeg startet, som alltid, med noen kontrollspørsmål så jeg vet testen er til å stole på.. Først ut var Brødrene Kleinheart (Ja, man kan sjekke mot mange personer samtidig)

Mannen:med:katten + Brødrene Kleinheart = 70%

Med en kjærlighet på 70% må dette regnes som strålende, og bekreftet noe jeg allerede visste. Neste spørsmål var såklart mot Kongen.

Mannen:med:katten + Kongen =38.5%

Sant nok, jeg liker Kongen litt, men ikke bedre enn brødrene. Jeg konstaterer at testen virker lovende! Siste kontrollspørsmål er mot samer

Mannen:med:katten + Samer = 19%

19% er ikke bra nok, og jeg kan egentlig si meg enig, jeg ikke har veldig mye tilovers for samer. Testen av selve testen er godkjent, den virker troverdig så her er det bare å kjøre på! De neste testene gjorde jeg fortløpende:

Mannen:med:katten + Julenissen = 56.5%
Mannen:med:katten + Advent = 28.5%
Mannen:med:katten + Juletre = 58%
Mannen:med:katten + Jesus = 39%
Mannen:med:katten + Ribbe= 19%

Jeg avluttet testen og konkluderte med at jeg ikke hadde noe spesielt å bekymre meg for. Den blandede følelsen kom av min lave kjærlighet til ribbe som jeg tilfeldigvis spiser 4 dager på rad i julen. Faktisk har jeg like mye tilovers for ribbe som jeg har til samer. Dette blir nok en gang en spennende juletid der det kun gjenstår å se hvor stort innslag av ribbe og samer som står på menyen.

Så var det blitt 3dje desember og som forventet min tur til å gyve løs på julekalenderen her på Kleinheart. Spent sitter du nok bak skjermen din og skumleser dette innledningsvåset bare for å komme til saken. Det morsomme. Det fantastisk herlige poenget som krysser julestemning og post-postmodernisme, av kleineste type, rett over de røde knestrømpene. Ja, for å si det rett ut; du venter på gullkornet.

Titelen har allerede avslør hva jeg har tenkt å skrive om i dagens luke og jeg vet du tenker, “Ok, jeg liker konseptet”, men jeg er sikker på at om du prøver dagens kombinasjon, vil du like den også.

Jul er marsipan og marsipan er jul. Når ellers enn i julestria tar du deg selv i å gripe fatt i en 30cm lang hvit pølse som du har tenkt til å fargelegge og lage forsomme figurer av? Jeg håper svaret er; aldri. MEN, det hender jeg spiser marsipan ellers i året også. Nemlig, Gullbrød! Et marsipanbrød dekket med herlig Freia sjokolade.

Som seg hør og bør er vi glade i pålegg her i Norge og aldri i livet om vi spiser brød uten det. Det norskeste av det norske pålegget må være gjeitosten. Nydelige fløyelsmyke skiver med gjeitost og ekte norsk margaring. En mer bondsk frokost skal du lete lenge etter - om du ikke leter i sekken med havregrøt forståes.

Den observante leser har nok allerede lagt sammen høna og egget og forstått hvor dagens luke skal ta oss. nemlig til:

Antageligvis tenker du; “Pøh, det var da ikke ekkelt i det hele tatt”, og er glad for at du bare skummet gjennom teksten. Og antageligvis tenker jeg at “Pøh, dette var bare en rolig start. Bare vent”. Og muligens vil du tenke på, og kanskje til og med prøve, gjeitost på Gullbrødet ditt neste gang du skal kose deg med et. Og sannsynligvis, selv om du bare har skummet gjennom innlegget, er du litt spent på hva som kommer i neste luke likevel.

- Ser du forresten hva som er dagens ord? (Om du setter sammen de uthevede bokstavene vil du kunne komme frem til et ord). Skriv det i kommentarfeltet og vær med i trekningen.

Siden det tross alt er 2. desember og Brødrene Kleinheart åpner luke nummer to i den ærverdige julekalenderen, har jeg lyst til å dele et spesielt minne med dere. Her kommer historien om mitt første møte med gjedda. Eller “Skumlefisken”, som vi pleide å kalle den.

Det var i starten av september. Året var 1989. Jeg var fem. Onkel Kleinheart hadde tatt meg med ut i båten på en ordentlig onkel/nevø-tur. Det var en slik tur man egentlig bare kunne drømme om, men hvis man lot være å drømme om den, gikk det hele i oppfyllelse.

Og denne drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg var en selverklært fiskeentusiast. Både moren og faren min så ut som dypvannsfisker, og mitt eget utseende var heller ikke mye å skryte av. Dessuten elsket jeg smaken av røye.

Det var gjedda vi var på jakt etter. Båten gynget sakte men sikkert over Lake Tahoe. Jeg dro inn et godt drag med frisk luft, og merket jeg hadde ferskvann i blodårene. Dette var livet.

Akkurat da nappet det. Onkel Kleinheart skrek ut av full hals: “Finn den jævla håven. Nå blir det fiskeslo til både forrett, middag og dessert”. Lydig som jeg var, fant jeg frem håven og tredde den over hodet i et desperat forsøk på å være morsom. Onkel holdt på å brekke fiskestanga i sinne, og ropte igjen: “Nevø! Om ikke jeg får håven nå, svabrer jeg dekket på samme måte som familien Dahlerud svabrer badegulv”.

Jeg ga håven til Onkel Kleinheart, og han halte og dro. Det var en rugg. Nå gjalt det å ikke få tugge på snøret. Onkel fikk selvfølgelig tugge på snøret, men holdt hodet kaldt og halte opp fisken. Han var stolt nå, Onkel. Stolt som en hane.

Det var en lang fisk på omkring halvannen meter, men først og fremst: Det var mitt første møte med gjedda.

Jaja. Det er kanskje litt sent. Godt over midnatt som det er, men det er fortsatt gyldig første desember noen steder i verden. Jeg har gleden av å åpne brødrenes julekalender, og jeg har tenkt til å gjøre det med en historie - faktisk to sider av en og samme historie. Utgangspunktet er et bilde av en gjeng i dress som sitter krøket sammen i et trehus. Jeg vet ikke hvor det bildet har blitt av, så jeg kan ikke dele med dere. Det jeg derimot kan vise dere, selv om det ikke henger sammen med historiene i seg selv, er et bilde av katten til mannen:med:katten.

Vel, her er altså første forgrening av dette aforismet, det er skrevet av vår alles Hengülow Trhux:

I vår barndoms vår var det hele en lek.

Vi bygde trehytta, lekte og klatret i treet. Det var glade, bekymringsløse og enkle dager. Men nå er vi blitt store. Livet er ikke lenger bare lek og moro.

Når guttene ble store, for store for leken
Og leken var dødd ut i det glade tre-fort
Da trakk de i dress og slips, som man måtte
Og startet et firma, med import og eksport.

Hva gjør vi i treet? Jeg er ikke helt sikker. Jeg tror ingen av oss er helt sikre. Ingen av oss vet det helt, men ingen av oss vil innrømme det ovenfor de andre. Vi er store nå. Hytten er blitt trangere. Det er ikke lenger plass til enkeltmennesker, bare posisjoner. Det var ikke plass til Birger, bare salgsdirektør Hjort. Det var ikke plass til Hans-Olav, kun sjefen for ukjent eksport. De svake faller fra, og velter til jorden.

Vi er alle direktører, men noen er mer direktør enn andre. De som er minst direktør av alle blir sittende på kanten av hytta, utsatt for vær og vind. Alltid i fare for å falle ned. Det har skjedd før, og vi vet alle at det vil skje igjen.

Som et egg mot bakken falt Johansen ned.
Han hadde glemt å levere årsrapporten.
Hva som skulle være med i årsrapporten var det ingen som viste, men vi viste alle at den var viktig. Svært viktig. Johansens sløvhet og uoppmerksomhet hadde kanskje kostet oss en hel masse penger. En hel masse penger ingen av oss helt visste hvor var. Ingen vet det, men ingen vil innrømme det ovenfor de andre. Det var ingen enkelt av oss som dyttet Johansen. Firmaet samlet stod lent mot Johansen, til han falt.

På treet ved siden av bygde en guttegjeng et trehus. De så han falle. De lo og pekte på ham der han falt mot sin sikre død. Jeg tror ikke de skjønte alvoret.

Men hvis de gjorde det var de drittsekker,
som lo og pekte.

Her er den andre varianten, en forgrening fra samme utgangspunkt, dette er skrevet av Hertugen av By:

Det er ikke så lett å forklare hvordan det henger sammen. Her sitter jeg i et trehus, i selskap av andre velantrukkne menn. Vel. Jeg skal ikke forsøke meg på å forklare årsaksforholdet med noe som helst autoritet, men jeg kan fortelle om de prikkene jeg vet det skal være strek mellom. De tingene jeg har skjønt at henger sammen.
De første tegnene kom for ikke mange år siden. Vi begynte å gjøre ting som vi fra før av var vant til å gjøre på det vi så på som logisk vis, på andre og mer absurde måter - fordi det ganske enkelt fungerte bedre. I starten var det bare i liten grad. Jeg husker at min tante tok med seg paraplyen inn på kjøkkenet når hun skulle sette over kaffekjelen, og varmtvannet i leiligheten varte hele natten. De omkringliggende leilighetene hadde bare varmtvann for kanskje en eller to dusjer om dagen, men etter at min tante lærte sine naboer å ta med seg paraplyene sine inn på kjøkkenet når de skulle sette over kaffekjelen - de som ikke hadde kaffekjeler fikk låne av de som hadde to - fikk alle naboene nok varmtvann hele natten igjennom.
Slik fortsatte det, og ting ble bare verre og verre. Valgene vi gjorde skiftet fra å ha grunnlag i våre egne rasjonelle verdier til det absurde, tilsynelatende meningsløse. Noen av oss, jeg selv blant annet, forsøkte å gjøre motstand. Jeg var blant de som tenkte at noe tross alt må være skyld i dette. Bevegelsen, som fenomenet kalles av oss. Mistanken har i størst grad, og for min del fortsatt, hvilt på robotene. Jeg var ikke alene. Motstandsbevegelsen hadde mange oppspring, mange uavhengine oppspring. Paradoksalt nok er imidlertid også vi blitt rammet av bevegelsen, og de fleste motstandscellene jeg har hatt noe som helst med å gjøre har bukket under for den. Jeg vet at de er radert bort, men kan ikke si av hvilken kraft. Det er bevegelsen som brakt meg dit du finner meg nå. Jeg sitter oppe i et trehus, dresskledt, med andre dresskledte menn, simpelthen fordi det er den eneste effektive måten å drive motstandskamp på. Alle vi som sitter her har det til felles at vi har en god intuisjon for bevegelsen. Vi våkner opp om morgenen og føler og vet at i dag lønner det seg å ta på seg dress, selv om vi til vanlig ville ha stilt med hoodies og molotov-cocktails, og det er denne intuisjonen for bevegelsen som har holdt oss i live - alle vi som sitter i trehuset. De hardeste motstandskjemperene og pønxene nå til dags har på seg dress og sitter i trehus. Det er som en slags absurd naturlig seleksjon.

Ja, se det. Det var vel noe å gnage på. Hvordan tror du de forskjellige historiene utvikler seg? Er det kanskje mulig at noen av dem kan overleve i den andres historier? Begge historiene viser tegn til despersjon og eliminasjon, ser du flere likheter? Fortolk og kåsér.

Jada. Så var julen igang. Og Julekalenderen til Kleinheart kommer til å blogge helt frem til jul! Her er oversikten, til glede og overraskelse til mange og enhver, kanskje blogger især:

1 jens
2 horni
3 eide
4 mannen
5 henka

6 jens
7 horni
8 eide
9 mannen
10 henka

11 jens
12 horni
13 eide
14 mannen
15 henka

16 jens
17 horni
18 eide
19 mannen
20 henka

21 jens
22 horni
23 eide
24 mannen

Det er naturligvis lov til å skrive sin egen “luke” på forhånd, dersom man ser at man ikke kommer til å ha tid eller inspirasjon på et senere tidspunkt. Jada. Følg med, følg med!

(Og forresten! Mannen:med:katten, dersom det blir nyttårsfest hos deg så lager jeg piñata! Jeg lover!) 

Hei, hyggelig å gjøre ditt bekjentskap!
Det er god stemning og de høye fem sitter løst. Vi befinner oss ubeskrivelig langt nede under jorden, muligens 3 meter eller mer. Herr Eide, som tidligere på kvelden hadde brukt sin status som blogger for å få gratis sjampis og VIP-adgang på et av byens bedre spisesteder, har nettopp ankommet. I kveld har han med seg en venn, jeg kjenner han som Svein, men du kjenner han kanskje som noe helt annet…

Etter en stund stilner praten, oljen er tjukk og arbeidet tungt.
I et forsøk på å bryte isen roper jeg

KJETIL, HVILKET HELL!!

Du har et vakkert smil og øyne som glittrer.
Jeg ønsker deg alt vel og utrykker et ønske
om å få møte deg en dag og og ta et vakkert bilde.

Kjetil sitter der tilsynelatende uaffektert, han drikker opp et halvt glass øl med en liten tøtsj jäger, før han reiser seg bukker pent og sier

Jeg liker deg, men ikke bildene dine. snakkas..

Å være blogger er ingen enkel sak. En arbeidstittel som tidligere ga deg status og gjesteliste gir deg nå olmeblikk og dytt i køen på supermarkedet.

Som blogger er det viktig å fornye seg og være oppdatert, ikke utdatert. Selv om jeg føler at stempelblekket på utgangsdatoen min som blogger ikke en gang har tørket virker det som inspirasjonen har blitt vasket vekk. Helt siden jeg ble tatt inn i varmen her på Kleinheart har jeg tenkt på ting å blogge om og hver gang jeg tenker på noe forunderlig vurderer jeg om det kan bli en blogg av det. For eksempel hvor rart det er at folk ikke kan stole på at jeg faktisk har trykket på døråpneren på t-banen. Folk blir fort redde for at de ikke skal komme med når døren ikke har åpnet seg etter at banen har stått stille i to sekunder. De strekker ut hånden for å trykke og rett før de når frem går døren opp. “Der kan du se”, tenker jeg og smiler.

I løpet av få år har altså blogging gått fra å være “Hæ? Hva gjør du sa du? Blågging?” til retrolistisk. Retrolistisk er et ord jeg nettopp fant opp for å vise hvor oppdatert jeg selv er, men grunnstenen er altså “retro”. Og det er det blogging er blitt. Selv tenker jeg på firkanter, trekanter og rundinger i skarpe farger når noen nevner ordet retro. Eller gamle møbler. Uansett, tingen er at retro nå er inn, det viser hvertfall den nye IKEA-katalogen, og det burde jo implisere at blogging også er inn? Men hvorfor dytter da folk meg i ryggen når jeg er på supermarkedet? Og hvorfor holder det ikke å si i køen på utestedet at jeg er blogger for å få VIP-lounge og gratis sjampanje?

Se her, det er By igjen, med blogg å melde! På tide. Kleinheart har som kjent alltid hatt en ambisjon om å spenne over absolutt alt som er av interesse i hele verden, så det var vel egentlig nesten bare på høy tid at vi nå også kom drassende med en børskommentar, ihvertfall i disse tider hvor alle mann prater om finans og penger til eksport og import.

Den siste uken på børsen har vært nervøs på linje med stemningen ombord på Hindenburg da førstestyrmannen oppdaget at både sigaresken han hadde i sjenken på brua var forsvunnet og at den mildt tilbakestående pukkelryggede mekanikeren ikke var mulig å gjøre rede for eller oppdrive. Han som sa han hadde sluttet å røyke, men som hadde så tydlige abstinenser at det var tyggemerker i gummilistene på mannskapsbadeværelset. Volumet på børsen siste uken har også vært deretter: helt minimalt. Rekordmange har klatret opp og satt seg på gjerdet og venter på at det stygge dyret i pitten skal roe seg. For manges del er dette nok det klokeste.

Andre derimot, i mangel av vurderingsevne eller hemninger, ser først og fremst mulighetene i et slikt marked. Trevor Abula von Kleinheart hadde vært skuffet over sine etterkommere om ikke de også gikk brambraskt i møte med dyret. Det er egentlig vanskelig å finne en eneste aksje på OSX som har et noelunde entydig kjøpssignal for tiden, men det er mulig å se tendensen hos noen hvis man klarer å skille ut hva aksjen selv står for, kontra hva den blir utsatt for av eksternt negativt prispress. Nå er jo begge deler naturligvis like aktuelt for den endelige prissettingen, men det er det første som vil kunne bryte en aksje ut i et rally hvis den andre faktoren for en stund skulle avta. Hva er det jeg egentlig mener? Trå forsiktig. Veldig forsiktig. Følg opp posisjoner aktivt med stop-loss. Gjerne litt mer aggressivt enn du pleier, for når en aksje bryter ut negativt i dagens marked er det absolutt ingen krefter som støtter den opp igjen, og sannsynligheten for at aksjen vil klare å normalisere seg opp igjen av seg selv er liten. Support-nivåer generelt på børsen er erodert til konsistensen av flattbrød. Ikke til å stole på.

Så, til saken, her er bror Kleinhearts tips om hvor det går an å holde seg fast i børsdyret den kommende uken:

WAVE: Dette er en liten men hyggelig børskamerat. Sluttkurs på fredag var ~15,3, dit har den sunket etter at den i begynnelsen av uken skjøt opp til ~17 etter CGGs bud, som tilsvarer noe sånt; 17-18 kr aksjen. Selv om ADX i dagens posisjon er faretruende lav, og egentlig frarådende av kjøp, har fortsatt DI+ et lite overtak. Tiltagende volum i samsvar med en kursforskyvelse i bull-favør, som man kan lese av forrige ukes siste dager, vitner om et psykologisk press mot en oppside. Hvis man samtidlig ser på vimpelformasjonen WAVE har dannet over de siste to-tre dagene (candlesticks i halvtimesformasjon) borger dette for en ganske åpenbar lesning: Dersom kursen bryter den øvre linjen på mandag kan det være gode muligheter for å hente 15% over en dag eller to eller tre. Bryter den den nedre linjen bør man vurdere å komme seg ut, dersom man er lastet.

Andre kandidater til mulig oppside: SCANG, GOGL (kommer til å snu mot oppside tidligst litt ute i uka, onsdag kanskje), PRON.

Hadde også tenkt å nevne noen aksjer som det er verdt å holde seg unna, men det er egentlig så mange nå at det blir en umulig oppgave. Bare vær forsiktig. Og ikke hør på et kvekk av det jeg sier. God uke! Måtte Henka bringe börsflax til alle mann!

At Jens sikter seg inn mot stjernene, har det vel aldri vært tvil om. Med et ordforråd de fleste bare drømmer om å besitte, en faglig forståelse det lukter svidd av, og en evne til å lage god stemning hvor enn han er, så blir han sett på som en av verdens største alfabetikere.

Jeg fant dette bildet på nettet, og det er lett å se at Jens er i godt lag. Med seg ut i natten har han en bolle med lapskaus og hettegenser på. Vi i Kleinheart ønsker deg lykke til videre i Hollywood, Jens! Kanskje vi en dag snakkas der?

 I de siste ukene har det i Kleinheart-kretser foregått et eksperiment innen ikke bare moderne skrivekunst, men også samarbeid på kryss av byer i Norge. Eksperimentet har hatt som mål å “gjennom banebrytende samarbeid å levere et verk som ikke bare kan stå på egne føtter som litterært verk, men også utfordre de gjeldene tankesett og konvensjoner hva omhandler norsk litteratur”. Verket har fått den tittelen “En Dag i Kjelleren til Kjell”, og det følgende er det ferdigstilte første kapittelet. Navnene i grå skrift er avsnittenes respektive forfattere.

Kapittel 1

-Henka-
Det var en dag som alle andre. Kjell hadde kommet hjem fra arbeidet som grøftegraver, lagd seg en god kopp med tranebærtoddy og byttet sokker. Så gikk Kjell ned i kjelleren, som han hadde for vane når det var skuddår.

I kjelleren oppdaget han en gammel brødrister, brorparten av en gammel roman og en litt sliten ilder. Kjell så med misstro på ilderen, før han talte med sin kraftige og åpenbart skuffede røst:

- Her har du faen meg ingenting å gjøre.

-Eide-

Ilderen hadde nemlig sin plass i første etasje. Et gammelt badekar som Kjell hadde polstret med saueskinn. Det hadde til og med innlagt toalett. Men ikke nok med at Kjell var misfornøyd med at ilderen ikke klarte å holde seg i badekarret sitt, kjelleren var et hellig sted for Kjell. Kjelleren var stedet hvor han, hvert skuddår, fant fram sin halvferdige roman og skrev noen linjer. Grunnen til at han bare skrev hvert fjerde år var fordi hendene hans ble så tørre og oppsvulmede av å være grøftegraver at han rett og slett ikke klarte å trykke ned tastene på skrivemaskinen fra 1972, med kulehode og rettetast.

Kjell satt seg ned ved skrivemaskinen og skulle til å sette i gang da han hørte knirking fra rommet ved siden av.

-Horni-

- Helvete som det knirker. Klarer faen ikke å skrive når disse utpulte runkelydene runger som kåte piratunger på freakshow, utbrøt Kjell.

Joda, Kjell var en stri mann, som i gata var kjent som “Banne-Lars” på grunn av banningen sin. Det vokste rur på utsiden av kroppen hans, fordi han var så brukt og hard og klar, noe som hjalp han til å være ekstra klar og hard. Han gikk inn i rommet ved siden av, og oppdaget til sin store forskrekkelse at det var mennesker der.

- Å, et gammelt ektepar som puler, tenkte Kjell for seg selv.

-Eide-

Forrige uke hadde det vært et nyforelsket ungt par som trente knipemusklene og uka før det var det en gammel mann med en koffert.

- Unnskyld, sa Kjell, men dere har ikke bestillt time. Dere må nemlig bestille time før dere kommer. Det kan dere gjøre online. Nå blir det dessverre et straffegebyr på ca. 1000.

Knirkingen opphørte og det gamle ekteparet satte seg i sengen. Plutselig traff en velkjent lukt Kjell i trynet som et donkeypunch treffer Jenna Jameson. - Å faen, tenke Kjell, her er the big K to the lamydia ute og går. Da må jeg bytte det helvetes lakene etter dem.

Kjell hatet å bytte laken.

- Hvor blir det av schpenna? Spurte Kjell, jeg har jo faen ikke hele dagen.

Plutselig kom ilderen inn i rommet.

-Henka-

- Det var da som bare faen, begynte Ilderen, her er det bare bråk og doen i badekaret er tett og jeg kan ikke finne en forbanna penn i hele dette teite huset.

Ilderen hadde åpenbart tilbrakt litt for mye tid med Kjell, og begynte å plukke opp mye av den ukarismatiske banningen hans. Dette innså nå ilderen selv, og tenkte seg om et øyeblikk før han fortsatte.

- Her tror jeg faktisk ikke jeg gidder å bo lenger. Jeg flytter til et annet land. Kanskje Nederland.

Så gikk ilderen inn på naborommet, hentet den lille kofferten og forsvant resolutt ut døren uten å se seg tilbake.

- Det var jævla trist, sa Kjell og tørket en tåre.

-Horni-

Kjell ryddet ut av badekaret for første gang på mange år. Sist han ryddet i badekaret hadde han 16 færre rynker i ansiktet og kunne si “Allemann algebra - Det var bra - Skikkeligbra - Algebra, I Ripsens algebrabusk og rips” dritfort mange ganger etter hverandre. Det kunne han ikke nå. Det var mange år siden.

- Jævla smørje, utbrøt han, og tenkte på ilderen som var på vei til Nederland. Eller kanskje et annet land.

Ilderen tok en snarvei gjennom naboens hage før han var sliten og åpnet matpakken sin. Fire rosiner og to prince mild. Det tar på å røyke fikk han fort erfare. Turen hadde bare vart i snaue minuttet.

Men Nederland var snaue minuttet nærmere.

Det følgende er egentlig et kampreferat fra impulsfylla, et konsept startet av meg og Svein “Kleinvell” for noen uker siden. Poenget med spillet er at to personer konkurrerer. Det går på tur å “serve”, som vil si å ringe den andre en dag man skal på fylla, og utfordre vedkommende til å dra på impulsfylla. Vedkommende må da enten ta utfordringen og dra impulsivt ut på fylla, eller feige ut. Dersom han drar på fylla får han ett poeng, dersom han feiger ut får utfordreren et poeng. Det finnes også en “tabberegel”, som gjelder dersom man drar på fylla men gjør noe bemerkelsesverdig teit, som å kaste opp eller pådra seg en kjønnssykdom. Før denne historien starter ledet jeg 2 - 0, og det var Svein sin serv.

Følg nøye med, så kan du legge merke til at jeg i denne teksten bytter tidsform litt hyppig og tilfeldig. Dette er et nytt litterært virkemiddel jeg jobber mye med for tiden, som jeg velger å kalle “slapphet og latskap”.

Det var en kveld jeg hadde gledet meg til.

Etter en heller lang og fuktig Halloween-feiring var jeg god og klein da jeg våknet opp lørdag første November, fremdeles med ett stykk stygt mutert arm og diverse kjemikaliebeholdere utover soveromsgulvet, de fleste av dem merket “skadelig” eller “etsende”. Jeg så frem til en god og lat dag, med en rolig kveld å slappe av på. Står opp sent, slapper av og gjør ingen verdens ting. Går en tur i butikken og kjøper endel bra mat, ingen alkohol. Espen, en kammerat i leiligheten, har tenkt seg på fylla. Jeg har tenkt å holde meg hjemme. Kvelden begynner slapt foran pcen med tvserier.

Jeg hører ikke telefonen ringe, men kjenner vibrasjonen. Umiddelbart kjenner jeg at en guffen følelse begynner å gjøre seg gjeldende i mageregionen. Jeg vet ikke hva det er enda, men det er som om underbevisstheten min allerede vet hvor dette bærer vei. Av ukjent grunn titter jeg bort på msn, og blikket mitt draes som ved magi til min personlige melding. Klein, lang som han var. En monumental tabbe, og det underbevisstheten min allerede har funnet ut kryper nå også frem som bestemte tanker. Jeg trenger ikke se teksten på mobiltelefonen for å vite det. “Svein Hjem”. Den gutten ringer neppe for å selge sukkertøy.

Etter en kort samtale med en selvsikker motstander ser jeg at det bare er en ting å gjøre. Selv om jeg hadde gledet meg til en sløv aften har jeg blitt servert en glimrende mulighet til å punktere kampen Kleinvell – Halvorsen. Jeg heller ned et glass Bushmills og hopper i dusjen.

Mens jeg slenger på meg det jeg kan finne av rene klær ringer jeg Espen og hører hvordan stemningen er for at jeg krasjer inn på det vorset han er på. Espen sier at det er greit, og at han allerede har snakket med Svein på telefonen. Det vil senere vise seg at de har lagt skumle planer. Jeg drar med meg en flaske hvitvin fra under sengen og setter av gårde mot vorspiel.

Ettersom Svein hadde vært en sleip liten fisk og ringt temmelig sent ankom jeg vorset omtrent i 22.30 – tiden. Dette var hos Konrad, en medstudent fra Datateknikk. Tilstede var broren hans og en vennegjeng jeg tror i stor grad tilhørte denne broren. Jeg rekker ikke å finne ut så mye om denne saken ettersom jeg får høre at de har tenkt seg inn på hyblene på Samfundet, og derfor må gå litt over elleve. Jeg smaker på vinen jeg grabbet med meg og registrerer at den er av den tørre sorten, ikke helt utmerket til å drikke alene, langt mindre i hastverk. Det blir en halvtime med innbitt drikking, men jeg får drukket den opp før vi går til Samfundet.

Jeg leverer som vanlig frakken, genseren og vesken min i garderoben og får et stempel for å komme inn på hyblene som “følge” (gjest) av Espen. Vi henger litt rundt på forskjellige steder på Samfundet og drikker litt. Underveis snakker jeg med Espen og Konrad om boka jeg leser for tiden – “The Game” av Neil Strauss.

Jeg har et enormt problem med innlevelse i all media, kanskje spesielt i bøker. Problemet mitt er at jeg lever meg alt for mye inn i boka / tvserien / filmen til det punktet hvor jeg begynner å oppføre meg som en av rollene i boka / tvserien / filmen. For eksempel begynte jeg, etter å ha sett litt mye “Scrubs” i en periode å ligne faretruende på dr. Cox, noe som medførte mye sarkasme og negativ innstilling til omtrent alle jeg møtte. På lignende måte prøvde jeg etter å ha lest “Idioten” å være overdrevent snill mot alle jeg møtte.

Denne gangen var det en bok om pickup-artists og sjekking jeg hadde greid å lese for mye i. Etter å ha snakket med Konrad og Espen, som begge kjente til fenomenet, ble vi enige om at det hadde vært gøy å prøve prinsippene en gang. Da vi litt senere befinner oss i en ganske tom og kjedelig bar finner jeg ut at “en gang” like gjerne kan være akkurat nå, og bestemmer meg for å teste prinsippene fra boka i praksis.

Etter å ha snakket en stund med noen jenter der må vi løpe inn på hyblene før de stenger inngangen. Espen setter kursen mot serverings-gjeng-hybelen og som hans “følge” følger jeg med han dit. Der møter vi et tomt lokale med unntak av Ørjan ( han het ikke egentlig helt Ørjan, heller Øyvind eller noe, men jeg kalte han Ørjan for det ). Ettersom det ikke var noen andre der finner vi ut at vi skal kjøre “hybel-til-hybel-tog”, gir oss like gjerne kallenavn fra Thomas Toget for å presisere viktigheten av dette. Espen leder vei og blir derfor “Thomas”, Ørjan blir “Percy” og jeg blir, naturlig vis, “Henry”.

Vi forklarer også for Percy hvordan vi testet ut “The Game”-metoden tidligere, og ettersom han også har lest boken og mener dette må være gøy blir vi enige om å prøve dette videre på de forskjellige hyblene. Dessverre kjenner både Thomas og Percy litt for mange folk på de forskjellige hyblene – eller de er i det feige hjørnet – så det blir egentlig i stor grad Henry som besøker ulike jentegrupper og spør om deres mening om den sjalu ekskjæresten, tester vennskapene deres og tester “kuben”. Om det hele ikke var produktivt, så var det ihvertfall ravende morsomt.

Vi møter også lillebroren til Svein, Knut, på en av hyblene. Vi gir han kallenavnet “Toby”, Espen gir meg to øl og drikker ingen selv, og vi kjører toget videre. Det viser seg etterhvert at Espen har fått i oppdrag av Svein å prøve å få meg overstadig beruset, så Svein kan få et poeng grunnet “tabberegelen”. Planen fungerer imidlertid ikke så bra, jeg kaster ikke opp og får ikke klamydia iløpet av kvelden. Et lite tryn på dansegulvet, men ikke spektakulært nok til å hindre Halvorsen i å ta sitt tredje strake poeng, i det som ser ut til å være en punktert kamp.

Ettersom jeg glemte å hente tingene mine fra garderoben, som stenger lenge før hyblene, må jeg til slutt gå hjem kun iført den tynne genseren jeg gikk med inne på Samfundet. Jeg fryser dog ikke, varmet som jeg er av tanken på enda et godt poeng , samt det som faktisk ble en av de morsommere turene på fylla på ganske lenge. Impulsfylla redder faktisk det som kunne blitt en kjedelig dag alene hjemme, sikkert ikke for siste gang heller.

For mer informasjon om impulsfylla med regler, kampreferater og bilder se gruppen “impulsfylla” på Facebook.

Anders, Paul og Dahle i aksjon. Det skal nevnes at dette skuddet gikk i mål.

Som de fleste vet spilte Bror Horni syverfotball for Kjelsås 2 i år. Blant andre var gamle kjenninger som Dahle, Svein og Metz på laget. Det skulle vise seg å bli en morsom og spennende sesong, som til slutt endte med tredjeplass.

Sesongen åpnet svakt med bortetap mot rivalene fra Tåsen. Men derfra fikk de blåhvite en finfin opptur med hele 10-2 over Røa, 3-2 over Koll, og uavgjort 2-2 mot sterke Bryggebermen. Ved halvspilt sesong lå vi godt an til å ta sølvet, men da trengte vi en sterk høstsesong.

Det fikk vi ikke. Det startet horribelt da Oslo Fotballkrets bestemte at vi skulle få 0 poeng for en kamp vi aldri fikk lov til å spille. Nettopp mot Tåsen. Det satte en støkk i moralen vår, og vi spilte noen middelmådige kamper. Det ble blant annet et stort 7-1-tap mot Røa, som vi hadde valset over i “festningen Myra”.

Men med iherdig kjemping til det siste, klarte vi medalje med et ramaskrik. Vi slo den overlegne serievinneren Furuset hele 4-1 på hjemmebane, og tok to glimrende seiere på walkover i de siste rundene. At Bryggebermen tapte mot Enebakk i siste runde, sørget for at vi kunne slippe jubelen løs for bronse.

Noen høydepunkter fra sesongen er verdt å ta med. Einars selvmål som så ut til å bli hans eneste nettkjenning hele sesongen, men scoret med hodet mot Rommen! Hornis dødstakling på Kolls keeper som endte med blod overalt. Avblåsningen for offside på Morten (!) borte mot Rommen, og Davids bom på åpent mål i samme kamp! Svein som bare scoret på lomper fra tolv meter. Horni som dunket ballen i vinkelen mot Koll, men gjorde det fra enda spissere vinkel mot Rommen. Paul som ikke klarte å holde nullen, før coachen avtalte det i walkover-seieren mot Vålerenga. Davids hodescoring i siste sekund mot Koll. Og selvfølgelig seieren over Furuset.

Det er mye å ta av, og man kan trygt si at det har vært trivelig å spille litt ball. Hva som skjer neste sesong er foreløpig uvisst, men det utelukkes ikke at det satses på ny. Tiden får vise! Takk for i år!

Toppscorerlista:
20: Thomas H
8: David
5: Thomas LR
5: Svein
4: Martin
2: Morten
2: Riegel
1: Anders
1: Christian
1: Einar
1: Selvmål

Tabellen:
1 Furuset 42
2 Røa 34
3 Kjelsås 29
4 Bryggebermen 28
5 Rommen 20
6 Enebakk/Driv 18
7 Tåsen 17
8 Koll 12
9 Vålerenga 7

Foto: Thomas Horni

Da er Kleinheart tilbake med den meget spennende føljetongen “Horni møter folket”, og denne gangen har Horni vært ei litta tur nede i sentrum og møtt selveste Håkon Njøten. Med strek under selveste. Alle som noen gang har vært borti norske kjendiser vil dra kjensel på denne lysluggen. Jeg vil påstå at han er en bauta innen norsk kjendisliv.

For de som ikke kjenner han; Håkon Njøten deltok i Idol i 2004, der han kom på en imponerende 5. plass. Nå, noen år senere, har han skiftet utseende til de grader, og satset på en karriere innen indiebandet “The Micropops”. Horni var så heldig å få et eksklusivt intervju i anledning deres plateslipp, og det utviklet seg til litt av en stund.

Gode historier ble delt, latter og sang og munter passiar mellom to jevngamle rampegutter. Sannsynligvis et øyeblikk jeg kommer til å huske for resten av livet. Og Håkon stilte gledelig opp på bilder. Hihi.

Johan Harstad - Hässelby 

Premisset for boken er ganske greit: Vår alles Albert Åberg kommer i puberteten, og innser at livet er problemfylt lekeplass. Og dette ikke bare fordi Albert må trekke sine ungdomsår gjennom åttitallet.

Albert har også vokst opp til å bli en usedvanlig mistilpasset person. Til dels med god grunn. Det er ikke uvanlig at en psykotisk disposisjon bryter overflaten i løpet av ungdomsårene, og det viser seg etterhvert at det er greit mye bagasje Albert har fått å bære på. Han har adfærdsvansker, er paranoid, har alvorlige relasjonsproblemer med sin far, alt dette på toppen av sin psykose. Nå ville det naturligvis være kvapsete av meg å avskrive hovedpersonens åndsliv blott som en psykiatrisk tilstand, men så syk som Albert er i denne boken, tillater bare fiksjonen at personer er uten at de blir innlagt.

Hm. Jeg merker at det ikke bare er jeg som skriver. Det sitter også en aldri så liten brodd her. Kanskje er det en oppgitt djevel i meg som er lei av forfattere og annet kunstnerrask som bruker psykiatrien som et mystisk, romantisk og røkfylt kognitivt rom de kan møblere som de vil; hvorfra deres aktanters mentale og åndelige premisser kan diktes fritt? Jeg vet ikke om det kanskje kreves usedvanlig sterk penneføring å la absurdisme stå for sin egen regning, uten å måtte sikre seg en (syltynn) kontakt med det rasjonelle ved å gi absurdismen et anstrøk av en antydning til mental forstyrrelse. ”Demonteringen har begynt” som bokens undertittel sier. Vel. Jeg skal ikke la denne innstillingen styre lesingen min, men noen måtte komme ut og si det.

Så får jeg ta for meg resten av boken da: Her. Ta en sekk med situasjonsskisser – noen av dem riktignok ganske gode, men det samlede utvalget er fullstendig tilfeldig – og tøm den mellom to permer, uten særlig tanke for komposisjon. Faktisk er det her snakk om en begredelig komposisjon. Men kanskje står det nettopp musisk i forhold til sitt eget tema, at det er snakk om en komposisjon etter punkens prinsipper. Da levner jeg faktisk boken i overkant mye cred. Uansett. Komposisjon, schmomposisjon. Så ligger nå alle disse situasjonsskissene utover hele boken, og det er på tide å sende aktantene løpende gjennom dem og lage ”handling”. Det er lett match, det er bare å stokke personene inn i bokbladene, for personene i denne boken er alle sammen todimensjonale pappfigurer. Ingen har noe større personlig nærvær enn skuespillerene i en 5. klasses juleavsluttningsskuespill, og - boże - den graden de setter seg selv og handling i scene på er direkte klein.

Denne kleinhet til tross, yngstebror Kleinheart lar seg dessverre ikke imponere.

Karakter: 3,8/10

Dance Gavin Dance slapp sitt andre album i august på Rise Records. Borte vekk er vokalist Johnny Craig som udiskutabelt er en av de aller beste vokalistene i post hardcore-scenen, og Kurt Travis fra Five Minute Ride er erstatteren. En vanskelig jobb, men Travis kommer greit fra det.

Bandet ga ut “Downtown Battle Mountain” i 2007, et debutalbum som virkelig plasserte Dance Gavin Dance på kartet, med sine progressive gitarelementer, Kraftige dual vokaler og blanding av flere sjangere. Alle elementene er fortsatt å finne. Gitarene er vel så progressive, om ikke enda mer. Jon Mess skriker som aldri før, dog ikke så imponerende som på debutalbumet, og bandet mikser fortsatt sjangere.

Drahjelp fra gjestevokalister får Dance Gavin Dance nok av på denne platen. Selveste Chino Moreno fra Deftones setter sitt preg på låta “Caviar”, enkelt en av de sterkeste sporene på albumet. Nic Newsham fra Gatsbys American Dream gjør gjestevokal på “Uneasy Hearts Weigh The Most”, og Matt Geise fra Lower Definition gjør en god jobb på “Rock Solid”. Det meste Newsham tar i blir til gull, og jobben han gjør her er veldig bra.

Sanger som “Me And Zoloft Get Along Just Fine” og “The Robot With Human Hair Pt 3″ har sterke refrenger, og får frem det beste i Dance Gavin Dance. Det klassiske partiet fra fanfavoritten “Burning Down The Nicotine Armoire” har fått plass på platen i versjon to av denne sangen, noe som er et morsomt gjenhør.

Men albumet har også sine negative sider. Produksjonen er på mange måter skuffende. Det samme er som tidligere nevnt vokaljobben til Mess. Det er også et par låter som ikke gjør det helt store (”Hot Water On Wool”, “People You Know”). Men alt i alt er “Self-Titled” er bra album som ikke er så ulikt debuten, og som sannsynligvis vil bli likt av den samme crowden som likte “Downtown Battle Mountain”.

Karakter: 7,7/10 

Dette er et av navneforslagene til bandet som tidligere har gjort seg kjent som Jockstrap. Det er et navn som skal lede tankene hen på den nære opplevelsesrusen; det å være tilstede der store ting skjer - men uten å være i kontakt med fenomenet. “Dette gjenspeiler veien vi har valgt i gå i arbeidet mot vårt nye album,” sier bandets notoriske lekkasjeinformant og trommeslager, Abula. Her er i Kleinheart er vi fortsatt spente på hva det nye navnet blir; det er bare å bli med å gjette! 

At Dahle koser seg på fest er intet nytt. Men hvem han snakker med her, det er Kleinheart uvisst. Hvem faen snakker du med, Dahle? Første person til å kjenne igjen denne unge kvinnen, vinner Kleinhearts første identifiseringskonkurranse. Premien er hemmelig.

Onsdag morgen. Klokka ringte ti på halv ni. Bussen min gikk tolv. Destinasjonen var Hønefoss, en by jeg hadde vært på reise gjennom flere ganger. Men det nærmeste jeg hadde vært å “være” der, var da jeg en gang bytta buss der. Skulle videre til Norefjell. Men ikke denne gang. Nå skulle jeg være i selve Hønefoss. For en tur det skulle bli.

Målet for turen var fotballkamp. Hønefoss Ballklubb mot Alta på det nest høyeste nivået. En kamp jeg selvfølgelig aldri hadde dratt på om jeg ikke måtte. Men kampen skulle dekkes, Horni betales. Så det bar avsted, og bussen reiste avgårde presist klokken tolv.

Reiseruta var ikke av det mest spennende slaget. Oslo - Lysaker - Sandvika - Sollihøgda - Sundvollen - Vik - Hønefoss. Vi kjørte faktisk forbi Horniveien ved Skui. Uansett, bussen ankom et Hønefoss med skyfri himmel, dog mye vind. Horni gikk mot det han trodde var idrettsparken, spurte en dame om han var på rett sted, og ble sendt motsatt retning. Jaja, en tar feil iblant. Under er ruten han burde ha tatt, og som han til slutt lærte seg.

Det viste seg at det ikke var internett i pressebua i Hønefoss idrettspark, så jeg måtte se meg nødt til å sette meg helt nederst på den ene tribunen for å kanskje få litt nett fra klubbhuset. Sola i trynet og ingen strømtilførsel. Jadda, fasilitetene var det ihvertfall ikkenoe å si på.

Kampen var heller ikke voldsomt å skryte av. Hønefoss vant til slutt 2-0. Og kulden var hard mot stakkars Horni, som holdt på å fryse ihjel. Det bar rett inn i speakerbua i pausen for litt lading og en koselig prat over en kaffe med den lokale speakeren i Hønefoss som hadde mageproblemer og var redd for å måtte på do midt i kampen.

En pølse på Mix, før hjemturen begynte. “Fin by denne Hønefoss”, tenkte Horni, i viten om at han skulle tilbake kun tre dager senere.

Et lite hopp fremover i tid. Dagen er lørdag, og klokka ringer ti på halv ti. Samme rutine som sist. Ny kamp skal dekkes, ny tur på meg. Kjøper meg en club sandwich og en litago sjokomelk på Ica Oslo S, og løper til bussen. Full kontroll nå, jeg kjenner jo Hønefoss’ skru.

Ankomst Hønefoss ti på halv ett. 40 minutter til kampstart. Denne gangen er det Sarpsborg Sparta som gjester Hønefoss idrettspark. Samme plass som sist. Like kjedelig som sist. Hønefoss vinner 1-0, og Horni pakker raskt sammen. Ti minutter til bussen går. Her må det løpes. Heldigvis rekker jeg bussen, og turen til Oslo foregår i halvsøvne.

Vil tilbake i Oslo tenker jeg: “To turer til Hønefoss på en uke. Hvor heldig er ikke jeg?”. Neste år har Hønefoss BK ny stadion med bedre fasiliteter. Kanskje det blir flere turer? Forhåpentligvis ikke. Byen er omtrent like spennende som en uke i Biologisk museum.

Til dere som bor i byen eller langt avsted, kan jeg melde at høsten også har meldt sin ankomst på Tåsen. 

I dag er det jævlig trist i Balkeby. Himmelen er helt grå, bakken er søkkvåt og det blåser hunder og katter ute. Løv som har falt ned fra Balketreet ligger overalt. Og verre skal det bli.

Høst er riktignok ille. Men når vinteren kommer, da er det godt å ha balkepeisen. Låse seg inne, skalke vinduene, og jekke seg en god rødvin som man kan varme seg på.

Det er litt trist å glede seg til sommer når kalenderen viser oktober. I år tenkte jeg å kjøpe meg en ny jakke, siden det er fire år siden sist.

Jeg slenger med et bilde jeg har tatt med mobilen av Balkeby i medgangstider. Blå himmel og grønt gress. Sånn det skal være.

Gjort mye, men lite å vise til.

Det var en oppsiktsvekkende syn som møtte meg, da jeg idag leste gjennom fotballnyhetene på Aftenposten.no. Jeg leste naturligvis om landslaget til Estland, som hadde vært ute i VM-kvalifiseringskamper. En tøff oppgave for hele laget, og ikke minst HVEM? Navnet jeg leser får det til å stikke meg langt ned i hjerterota.

På onsdag spilte Glimt-duoen Londak og Bärengrub, samt Piiroja og Aalesunds Einar Jääger hele kampen da Estland tapte 0-3 hjemme for Spania. TILs Joel Lindpere ble byttet ut etter 75 minutter.

Jeg visste jo at denne Jäger hadde vært min beste venn i vanskelige tider. Men landslagsspiller? På Estland? Umulig! Dessuten etter videre research, lignet han ikke det spor på denne Jäger som jeg var så glad i. Jeg tenkte med ett at jeg ble utsatt for en konspirasjonsteori.

 Jäger hadde vært en trofast venn i nødens tid. Da kulden satte inn som verst, og undertegnede trengte varme, glede, og sikkerhet. Dessuten var han ikke arisk, som denne fotballspiller-Jäger er. Den virkelige Jäger var definitivt svart.

Ikke får jeg svar da jeg ringer, ei heller får jeg svar på mail. Jeg var sikker på at min trofaste Einar var født i Berlin en gang på 1800-tallet. Wikipedia hevder han kom til verden i byen Kohlia i 1984. Så han er like gammel som meg? Nyheten kommer som et sjokk. Jeg får frysninger nedover ryggraden.

At du spiller på lag med Pavel Londak gjør ikke saken det spor bedre. Og om jeg noen gang tør møte deg igjen er uvisst (Selv om jeg antar jeg tar sjansen).

Hvem faen er du, Einar Jäger?

Jeg selger nå min pent brukte böblebil, grunnet økonomiske vanskeligheter. Bilen har hatt en omtenksom eier i alle årene jeg har hatt den, og den er fortsatt i meget god stand. Bilen er lydig, og stanser bare når den vet det passer for deg. Vi har hatt mange hyggelige turer sammen, både her på kontinentet og hjemme i böbleland. I alle år har den hjulpet meg med å komme meg ut og rundt, og den har drukket opp ølen min når jeg er blitt så full at jeg bare ser vannrotter i bunnen av glasset.

Bilen har som kjent et visst lune, men den er grunnleggende positivt innstilt, og det gjelder ihvertfall når den vet den må ta seg sammen. Vi flyktet en gang fra fiskebåtene utenfor kysten av Zanzibar - gjorde oss til uvenn med dem da vi böblet litt mye i vannet, var mest min skyld - og da kjørte Böblebilen på så voldsomt at vi mistet vaskeservanten jeg hadde bundet fast på taket. Det var jo ikke så farlig, ettersom vi til gjengjeld slapp unna en grusom skjebne. Denne flukten gjorde Böblebilen så og si kun på viljen - den var nesten tom for bensin i utgangspunktet. En god venn i nøden, altså.

Pris må diskuteres. (Også i samråd med Böblebilen selv.)

Pastill er en ganske undervurdert ting. Men er det egentlig en ting i det hele tatt? Eller er det mat? Jeg tror ikke pastill kan settes i en bås. Jeg tror en pastill rett og slett ikke kan være annet enn en pastill.

Uansett er en pastill noe man kan bruke på forskjellige måter. Er man godtesyk, kan man kjøpe seg gomp. Røde eller gule søte ovale pastiller som jeg selv må innrømme jeg var veldig glad i en gang i 1992. Og gir noen meg gomp den dag i dag, ville jeg nok ikke vært kar om å takke nei.

Er man derimot litt sår i halsen og vil synge opera, bør man kjøpe Ifa. Ifa er tvers igjennom verdens beste pastill. Alle som synger opera i hele verden spiser Ifa før konsert. Den klarner opp halsen, og får deg til å synge som det skulle vært i går.

De fleste pastiller skal inn i munnen. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke det finnes noe som heter stikk-pastiller. Håper egentlig ikke det gjør det.

Hva er det egentlig som definerer en pastill? Jeg tror det er graden av mykhet. En pastill kan ikke være helt hard. Den er nødt til å være ganske myk. Det er derfor man lett setter pastiller fast i tennene. Ta piller derimot, de er ganske harde, og vanskeligere å sette fast i tennene.

Jeg tror vi alle kan være enige om at verden ikke hadde vært et bedre sted uten pastiller. Jeg tror vi kan være enige om at med pastiller tilgjengelig, så knyttes verden tettere sammen. Pastiller er bra - sannsynligvis bedre enn død.

Det er noe jeg har tenkt mye på i dag; “Når hadde det IKKE smakt godt med ei pilly”? 

Jeg har ikke for vane å ha øl i kjøleskapet, med de siste dagene har jeg det og hver gang jeg har åpnet det har jeg sett de og tenkt at “Nå hadde det jammen smakt med ei litta pilly”. Jeg er, som seg hør og bør, mild motstander av drikking alene, midt på dagen uten grunn og …ja det er egentlig det. Men det betyr ikke at det ikke hadde smakt god med ei litta for det.

Derfor ønsker jeg å rulle videre diskusjonsballen og spørre leserene; Når hadde det IKKE smakt godt med en øl?
Jeg har nemlig ikke kommet på noe… 

Det er ikke svært sjelden, men særs ofte jeg tenker “Hva om …”

“Hva om jeg hoppet utfor kanten her”, “Hva om jeg trøkker denne kebaben opp i trynet på han fyren som kommer sjanglende der nede”, “Hva om jeg drar i brekket neste gang taxisjåføren svinger”. Og sånn går det. Jeg har jo aldri gjort noen av de rare tingene jeg har tenkt, ikke vet jeg hva jeg ønsker utfallet skal bli og ikke alle gangene er på fylla. I dag fikk jeg nemlig følelsen litt utenom det vanlige.

På HiO har de en innendørs klatrevegg. Den står ganske nærme trappen. Spesielt i 6. etasje er det ikke mange meterene fra trappegelenderet til veggen, men det er mange meter ned.  Likevel fikk jeg lyst til å hoppe fra kanten og ta tak i et av grepene på veggen. Selv om jeg faktisk tenkte “Herregud! Jeg hadde jo dævva.” ble jeg svimmel og fikk en syk følelse av at det var noe jeg kunne klart. “Bare hoppet en meter ut fra trappen, tatt tak i et grep som stikker fem centimeter ut fra veggen og så klatre ned nesten 20 meter til bakken”. Jah, særlig.

Ok, vi får alle sånne tanker innimellom. Noen av oss vertfall. Og hva med de nye vindusknuserene på trikken? De grønne som står oppi hjørnet hvor man bare skal dra i en ring så en fjær får dundra en jernstang inn i glassruta. Hvor lyst tror du ikke jeg har til å dra i den?  

Mange irriterer seg over tøfler av diverse slag. Her er det Kleinhearts egne Henka 2 og mannen:med:katten som får en skikkelig nøtt å bryne seg på. De er nemlig skilt ved tøffelen. Det er ingen muligheter for kontakt. Tøffelen er i veien.

Hva skal de gjøre? La diskusjonsballen rulle!

Foto: Thomas Horni

Fra folkemunne er det kjent at Horni alltid har hatt spesielle folk i sin omgangskrets; Folk som betyr noe. Og i den snart velkjente serien “Horni møter folket”, får man se hvilke personer som har slått av en liten prat med kjendisbloggeren. For ja, det er det Kleinheart.org har blitt; En kjendisblogg. Len deg godt til rette, og kos deg med en liten bit kjendis-Norge.

Maria Arredondo starter ballet. Jeg møtte henne i anledning “Sound of Music”-prøvene, og man kan si det var flott. Jeg tror hun tenkte at jeg var veldig kjekk, og hadde lyst til å invitere meg med ut på en kaffe eller noe, men hun våget ikke spørre. Det føltes sånn.

Hun smilte og lo, og sa hun hadde satt pris på om jeg kom for å se stykket. Jeg svarte at jeg skulle det, men innerst inne vet man jo aldri hva det blir til med meg. Jo. Man vet. Jeg kommer ikke til å se det.

Uansett, en fin dag var det. Og et vakkert minne har det blitt. Stay tuned for flere kjendisgodbiter her på Kleinheart.org.

 Jeg møtte en jente da jeg var rundt 13 år. Jeg ble introdusert for henne gjennom søstra til en venn av meg. Søstra var noen år eldre. Det var ingen bra første date. Jeg likte henne ikke i det hele tatt. Noen uker senere møtte jeg henne igjen på en slags gatefest. Hun var like kjip. Jeg tror det tok to eller tre år med ufrekevente møter før jeg falt for henne, men da var jeg forelsket. For alltid.   

Nå har det gått noen år og vi bumber stadig borti hverandre. I helger og ukedager. I det siste har jeg sett henne så ofte at man neste kunne tro vi var sammen, men jeg har bestemt meg for at vi ikke skal ha fast følge. Jeg vil ikke bli en av de som ødelegger livet sitt på grunn av forhold. Vi går heldigvis mye bedre sammen nå enn da jeg var 13. Jeg elsker lukten hennes, smaken, følelsen av å ha henne rundt meg og å holde henne i hånden. Det er jeg som har forandret meg, ikke hun. Hun er den samme. Jeg husker de første gangene vi rota som veldig spesielle og følelsen dagen etter pleide å være fin. Nå om dagen våkner jeg oftes med en dårlig følelse og det hender jeg angrer på ting vi har gjort sammen. Hun er kjent for å gjøre smarte menn dumme, men vi pleier å ha det så utrolig hyggelig at jeg ikke klarer å holde meg borte fra henne. Hun er langt i fra perfekt. Hun er tidkrevende og oftest grunnen til at jeg er blakk og hadde hun vært en vanlig jente hadde jeg slettet nummeret hennes for lenge siden.   

Jeg liker å tro at vi har et sunt forhold og jeg er glad i henne selv om hun kan gjøre meg rar. Før tenkte jeg ofte at “nok er nok”, men så kom helgen og hun spurt meg om mine planer. Da svaret var -Ingenting, var hun flink til å overbevise meg om at vi burde møtes. Nå har jeg innsett at hun er en del av livet mitt og ser du meg til helgen er nok sjansen stor for at vi roter igjen… 

 
Igjen faller bladene rødlige ned
De faller fra greiner de koste seg med
Gjennom sommeren. 

 Tenk om du var et blad som hang og tenkte “Om litt - 
kommer brått kulden og  tar fra meg livet mitt”
Og du faller.  

 Fra grenen du gjennom sommeren har kost
Faller du ned på bakken og blir most
Av en rake 

  Med tidens tann blir du omsider til jord
Det evige kretsløp på planeten vi bor
Er fantastisk. 

 For i jorden vil jeg så både humle og bygg
Gjæret med vann får det damer på rygg
Åhei skål.

  Gjennom vinteren er det kun vi to sammen
Under dyner og pledd oppå laken og halmen
Holder vi varmen 

 Brått banker våren forsiktig på
Fram med solkrem og øl det er sommer nå
Før høsten…

Jeg vil si noe om mitt forhold til frisører.

Jeg hater.. nei vent. Dette kommer ikke til å funke. Jeg hater ikke frisører, og å påstå det kun for å få introduksjonen til denne posten til å ligne på en Odd Børretzen-låt blir bare kvalmt. La oss prøve på nytt.

Jeg misliker å gå til frisøren.

Jeg har forsåvidt ingenting imot frisører. Frisører er vel som alle andre stort sett ålreite folk. Det hender til og med at de kan være aldri så søte. Det jeg derimot etterhvert har innsett at jeg missliker er det å gå til frisøren.

Det første som skjer er selvsagt at frisøren er en dame på 1.50, og frisørstolen ikke kan stilles lavt nok. Dette med det selvsagte resultatet at jeg må slumpe i stolen som en slapp ungdomsskoleelev så den stakkars frisøren kan se hva hun gjør på hodet mitt.

Så skal selvsagt denne frisøren vite hvordan hun skal klippe håret mitt. Det er her jeg virkelig kommer til kort. Hvordan forklarer man en sveis? Jeg får det ihvertfall aldri til, og resultatet blir alltid at vi later som vi har kommet til enighet, mens damen klipper noe hun tror jeg har ønsket og jeg ber til alle hårklippingens guder. Jeg kjenner dog ikke til noen slike guder, så den bønnen blir kort.

Jeg har prøvd andre metoder for å få formidlet mine tanker til frisøren. Jeg har hatt med bilder av meg selv med en sveis jeg har vært fornøyd med. Jeg har prøvd å få frisøren til å forklare hvordan jeg kan beskrive sveisen jeg har fått etter et overraskende vellykket besøk, for så å fremføre dette ved neste besøk. Resultatene har stort sett blitt omtrent slik: frisøren er svært fornøyd, og mener jeg ligner på bildet på en prikk. Jeg er uenig.

Etter en lang unaturlig samtale om de samme gamle temaer ( “jasså, du er frisør?” ) er man så ferdig. Man får se baksiden av hodet sitt ved hjelp av et speil, og sier hvor kjempefornøyd man er med hårklippen. Frisøren har tross alt fremdeles et stort utvalg skarpe gjenstander innen rekkevidde, og jeg har få forestillinger om min egen udødelighet. Frisøren tar noe voks-ting i håret som ikke fungerer helt sånn det skal, jeg betaler, sykler hjem og fikser sveisen som best jeg kan.

Nei takk, jeg tar heller korken av Jameson og slår litt på liksom-trommene mine.

Som kjent har Brødrene Kleinheart en lang tradisjon med å teste ting man vanligvis ikke bruker på soverommet, nettopp på soverommet. Og neste objekt ut i test er mikrobølgeovnen.

Er mikrobølgeovnens tid forbi? Definitivt ikke. Den trenger bare et lite boost. Tine kjøtt på kjøkkenet? BORING. Ta med mikrobølgeovnen inn på soverommet, og tin kjøttet der. Resultatet? Smashing.

Dessuten er det kjempemoro. Matlagingen går som en lek, når man kan leke matlaging på andre steder enn der man lager mat. Forvirret? Ikke bli. Ta deg heller en bolle. Som du baker på soverommet. I mikroen.

Mikrobølgeovn. Min gode mann.

Jeg avsier en morgenskål idag, det blir en skål i kaffe nødvendigvis - baren har ikke åpnet ennå. Idag tenkte jeg å skåle for det som i fremtiden vil bli husket som dagens scenes mest definerende instrument. Det er en skål for kakemonstervokalen. Men det behøver ikke stanse der. Det stanser først når Henka tømmer baren.

Jeg har lyst til å avslutte denne uken med å sende en stor takk til Mark Noble, som til de grader ødela for laget sitt i dag. Noble tenkte det var like greit å bli utvist, og på ti minutter pådro han seg to helt korrekte gule kort; Det første ved å viljehandse, det andre ved å komme seilende for sent inn i en takling med knottene først.

Oppgjøret endte med 3-0-tap mot Manchester City, og gjorde en allerede sur dag enda surere for Bror Horni som fulgte kampen fra postgirobyggets syvende etasje.

Mark Noble - Takk skal du faen meg ha.

Du var ute i går. De få hjernecellene som fremdeles er aktive holder pipekonsert over masakeren som fant sted kvelden før og magen har sitt eget private opprør. I følge Medisinhåndbokens avsnitt “Dagen der på” har du pådratt deg kleinhet. Anbefalt medisinering er et glass Cola annenhver time til symtomene avtar.Du forsøker å huske hvor og hva fra i går og om det var verd dagens miserablitet.Du var på vors. Det var hygelig. Du traff byen i en passe, muligens litt overdrevet, påvirket tilstand, men alt var bra. Utestedet var passe fullt, ølen var passe kald, musikken var passe pop. Passe var desverre ikke bra nok og følge skulle videre.Du kommer deg fram til noe som tilsynelatende ser ut som er vors. Klokken er over ett. Det er jenter der, men når alle har satt seg og du gjør tellingen ser det ut til at kjønnsfordelingen er biased. Det blå laget har en spiller for mye. Greit nok. Det rosa laget stiller i joggebusker antageligvis for komforten sin del. OK. Kvaliteten på kvelden har sunket fra hyggelig til OK. Fornuften vinner heldigvis over instinktet og du drar.Du var ute i går. Du drakk, du tok to taxier, du hadde nattmat. Kvelden var en liten katastrofe, men likevel våknet du med en kleinhet fra hælvete. Hvorfor? Er ikke kleinhet straffen for alle morsomhetene man gjorde dagen før? Hvis man da ikke hadde det morsomt, fortjener man da kleinheten som alltid følger? Nei, men rettferdigheten syntes ikke alltid så tydelig gjennom en reindråpes fall mot jorden. Dessverre.

- Hei og velkommen. Jo takk, bare bra. Vil du ha litt vin? Rød eller hvit? Det skal bli. Jeg er veldig glad for å se deg igjen, det er så lenge siden sist. Hehe. Jo da, døgnet har bare fireogtjue timer, men det føles liksom som en evighet. Har du hatt det bra? Jeg vi´kke vite det, men jeg vil vite det. Det er godt å høre. Jeg har laget litt mat hvis du er sulten. Det gjør ingenting, den holder seg lenge i plastfolie. Ja, det er jo for så vidt sant. Jeg har jo bare varmet den opp. Hehe. Har du gjort noe spennende siden sist da? Jeg vi´kke vite det, men jeg vil vite det så både si det og ikke si det. Nei, ikke jeg heller. Jeg har lyst til å lyve og si at jeg drømte om deg i natt, men det er ikke sant. Ja, det var det jeg tenkte også, så jeg sa det likevel. Er du ferdig med vinen, vil du ha litt til? Jeg vi´kke vite det, så si det. Vær så god. Ja. Ja. Hehe. Ja. Ikke jeg heller! Haha. Du kan jammen meg spøke. Forrige gang jeg så den var på DVD hos en venn. Du liker den? Jeg vil vite det, ikke si det. Nei, jeg har den ikke, det er vennen min som har den. Jeg kan spørre neste gang. Fint at du kunne komme i dag da. Nå har vi det hyggelig, men hvor mange har du ligget med egentlig?

I natt var det klart for de olympiske lekers sannsynligvis mest spennende konkurranse; Nemlig turnøvelsen bom for kvinner. Med hjertet i halsen satt jeg der alene midt på natten og fulgte konkurransen med argusøyne. Min favoritt Shawn Johnson fra USA var på forhånd blant favorittene til å vinne, etter å ha blitt nummer tre i kvalifiseringen. Kunne hun klare det?

Svaret var ja. Alt satt som det skulle! Først gjorde Kinas yndling Cheng Fei en god serie. Så falt storfavoritten Li Shanshan av bommen, og ble med det straffet såpass at medaljesjansene røk. Til slutt sto bare Johnson og Nastia Lukin fra USA igjen. Det var Johnsons tur.

Front Pike; standing tucked full; switch split leap to layout step out to pike back; 2 back handsprings to a back layout; full-in tuck dismount. Tårene trillet. Nå var det bare verdensener Lukin som kunne ta fra Johnson medaljen.

Lukin var ustø. Det ville bli jevnt. Johnson hadde 16.225 poeng. Begge holdt seg foran ansiktet. 16.025!! Johnson vinner! Det var et stort øyeblikk sportshistorie. Et øyeblikk som vil bli husket i mange mange år.

Farfar satt på trappa utenfor smia hans en varm dag i juni. Luftfuktigheten hadde passert fire millioner luftfuktighetmeter i sekundet, og svetten stod som en foss ut av panna hans. Dette var dagen da solen hatet verden, og ville gjøre livet surt for befolkningen. Farfar tok av seg brillene, slukket sigaretten i strålen som stod ut fra panna, og gikk inn i smia.

- Helvete som det steiker, sa han til seg selv. Men en kan vel ikke gjøre stort annet enn å smi seg en ny kaffetrakter.

Så han gjorde det. Kaffetrakteren ble enorm. Da den var ferdig, kokte Farfar seg en kopp deilig norsk kaffe. Kaffebønnene var plukket i Akershus’ mektige skoger, og ga en mild, rund smak, som Farfar likte så godt.

Plutselig ringte det på døren. Inn kom en lystig gutt med et stort brev i hånden. Brevet var skrevet på et tykt A2-ark, så det var vanskelig å få med seg inn den smale døren. Farfar åpnet brevet. På brevet stod det ingenting. Det fikk Farfar til å fly i flint. Så sint ble han, at han ødela hele smia og døde av utmattelse.

I ettertid viste det seg at det egentlig stod noe på brevet. Farfar hadde bare glemt å ta på seg brillene igjen. Smålig eid, det, Farfar.

Etter fem år som artist, har nå Gitar-Horni kommet med avgjørelsen om at det ikke vil bli laget mer ny musikk. - Nok er nok. Artistlivet har begynt å ta på, sier Horni, men utelukker ikke at det vil bli avholdt flere konserter i tiden fremover. Om tilbudet er godt nok, kan det la seg gjøre å spille live igjen.

Gitar-Horni gjorde seg bemerket i 2003 med debut-plata “Trivelig Musikk”, og har totalt 14 utgivelser å se tilbake på. Noen av sangene vi husker best, er “Vaskemaskin”, “Bogstadveien 4″, “Vulva”, og publikumsfavoritten “Heis Alle Seil”. Hornis siste utgivelse kom ut i juli 2005, og het “Danser Hardcore EP”. Nå er altså en epoke i norsk musikkhistorie forbi. - Jeg vil ønske å takke alle som har hjulpet til på ferden, spesielt Gitar-Halvorsen, sier Horni.

Et tilbakeblikk: Live i Colbjørnsens gate 2005.

En engelsk bonde har funnet grunnen til kugalskap..

En kvinnelig TV-reporter besøkte en bonde for å intervjue
han om hva han mente var hovedgrunnen til kugalskap.

Reporteren: God kveld, vi er her for å hente informasjon
om grunnen til kugalskap.

Bonden: Grunnen?
Bonden stirret på reporteren og sa: vet du at
oksen knuller kua en gang i året da??

Reporteren (lett rødmende): Ja, dette er jo ny informasjon
for meg, men hva er relasjonen mellom dette fenomenet
og kugalskap?

Bonden: Vet du at vi melker kuene hele fire ganger om dagen?

Reporteren: Dette er veldig verdifull informansjon, men hva med
å komme til poenget?

Bonden: jeg kommer til poenget. Ville ikke du også blitt gal hvis
jeg lekte med puppene dine fire ganger om dagen,
men bare knulla deg en gang i året?

min gode mann

Det er på tide å sette fokus på fenomenet Dudecore. Essensen av dudecore, slik jeg har opplevd den, går langs linjene: “vi er kjernen av hardcore, og vi står sammen og støtter hverandre som bro’s, faktisk så organiserer vi oss med chapters som en MC-klubb”. Et slags turbojugend for metalcore-kids med andre ord, for å tilnærme det til forhold her på kontinentet. Inntil nå har vi sett befriende lite til denne sub-sub-subkulturen på denne siden av atlanteren, men er det et spørsmål om tid? Jeg merker jo tross alt her nede i Polska at norsk hardcore-avant garde har begynt å spre begrepet. Jeg blir bekymret: Kommer jeg til å komme hjem til en gjeng bro’s der jeg før hadde kamerater? Kommer de svarte dudecore-flaggene til å vaie over hovedstaden idet jeg flyr over mot gardermoen?…

Through shitty flights and homeless nights we stay tight, cause we’re just:
(Crashed the van four times in England, made fun of kids with stupid accents, partied on the streets of London.)

Dudecore sangtekster. Det må jeg si. Dette gjør seg kun fortjent til en gjentakelse i barnehagestemme; Nåh, har dere gjort narr av dialekten til andre barn dere da? og festet i den rare byen London? oi oi så sykt beinharde dere er da…

Nei, ærlig talt. Dette er nerdcore, om noe. Eventuelt kan man kalle dudecore for begrepsmessig fashioncore, for det står sannelig ikke mye grit bak navnet.

Jeg tror jeg hater dudecore.
Winky-eye.

I anledning at boken min - som dere kanskje allerede kjenner til etter Andors smigrende presentasjon - nå er i ferd med å bli oversatt til tysk, har agenten min bedt meg om å komponere et utdrag som kan brukes i salgspresentasjoner og pressemeldinger og slikt. Jeg var forresten på en bokmesse i München sist helg, for å presentere boken min. Jeg hadde med meg et hundespann og en hattebutikk. Det ble et show. Men også: Så kom jeg over et velkjent ansikt i gjengen av bokelskere som minglet utenfor toalettanlegget på messen. Det var Andor. (Noen av dere vil kanskje reagere på dette, At Andor angivelig skal ha minglet. Det gjorde han heller ikke. Det var sånn jeg kjente han igjen.) Det var hyggelig å treffe Andor igjen og jeg ropte stille mange hyggelige kommentarer til ham, slik jeg pleier. Og han svarte med like hyggelige kommentarer, på engelsk med sammenbitte tenner og tre prikker etter hver setning, slik han pleier.

Vel, poenget ihvertfall, er at jeg tenkte jeg skulle dele dette utdraget med mine brødre på Kleinheart. Ingen grunn til å holde noe tilbake for denne bloggen som blir sluppet løs i tysk presse.

(Det skjedde forresten også noe helt vanvittig da Andor og jeg bestemte oss for å kjøre dampveivals hjem fra München; (Vi var fulle som måker, og rakk ikke bussen de skandinaviske forlagene hadde satt opp sammen. Synd, egentlig, for jeg og Andor hadde allerede lastet bussen full med smuglegods og weissbier kvelden i forveien, mens alle de andre satt i storsalen og hørte på en nypult Åsne Seierstad snakke om tsjetsjenske hunder med hatter. Det var også til publikums forlystelse at Henrik Langeland måtte bæres ut av lokalet etter å ha tisset på seg selv i et akutt anfall av new literaturism, eller hva det var. Det var ingen ringere enn Andor som hadde pult Åsne, sjenket Henrik, og lært dem begge om hunder med hatter.) Men ja, altså, det må han nesten få fortelle om selv, Andor. Det om dampveivalsen, altså.)

Her er utdraget: (Det er in medias res - midt i planeten, i følge Andor - i en scene hvor negeren med gul frakk, han heter Formynd, er på vei til en leilighet med to eskimoer som bygger en modell, med alle tenkelige virkemidler, av en historie hvis refraksjoner belyser verdens tilblivelse og undergang i symbol av et ekorn. Personen som går sammen med Formynd er telegramgutten, som har vært og hentet Formynd på hotellet hvor han egentlig bor. Telegramgutten er det ene av de to barna han er på vei med.)

De to står under en palme på Rue de Cakes og venter på at trikken skal passere så de får krysset gaten. Formynd lar seg hensette til sine ungdomsår via en assosiasjonsrekke med utgangspunkt i den passerende trikken. Hans debut fant sted i en trikkestall. Det hadde nesten kostet ham livet, men det hadde ikke vært så farlig der og da. Formynd har skjønt at leiligheten gutten fører ham til ligger umiddlerbart på andre siden av gaten, så han begynner å strekke i slipset sitt, og tørke seg enda mer pertentlig om munnviken for potensielle blindgjengere av noen kokoskorn. Omtrent samtidlig aksellererer trikken plutselig, påfølgende smeller det lengre fremme, og hele greia stanser med et hvin. Munnhuggeri oppstår: En ung bekfrakket mann på sykkel med kurv har blitt rent i senk av trikken idet den første krysset den andres spor. Den ungen mannen - en advokat, sikkert, tenker Formynd på vei mot bråket da han ser den unge mannens rake, nesten overutbøyde rygg - har klart å hoppe av sykkelen sin under sammenstøtet, og har dermed unngått annen traume enn en forkrøplet sykkel. Trikkeføreren stabler seg selv ut av førerhuset sitt - som er alt for lite, forresten, til den relativt store trikkeføreren. Når han sitter i førerposisjon sitter han med hodet nede mellom skulderbladene, og med knærne foran øynene.
- Der kan du se, sier den unge mannen, nesten skingrende. Det var den fjerde sykkelen min denne uken.
Trikkeføreren går frem og luter seg over trikkeforparten for å inspisere etter skader, men sier ingenting. Han stryker trikken sin her og der med to fingre. Mens han står der tar den ungen mannen til orde for å formidle sin mistanke om at trikkeførerens hjerne er laget av barberskum eller porøst balsatre.
- Fordømt. Nå har jeg bare to sykler igjen, sier den unge mannen og stikker hendene i lommene på frakken. Så må jeg begynne å bruke av sortimentet i butikken min.
- Du får sende skadeskjema til trikkeombudet, sier trikkeføreren og retter seg opp.
- Ja, såpass har jeg forstått, sier den unge mannen. Men den mølla begynte jeg på allerede etter du kverket den første sykkelen min, men jeg har enda ikke fått noe ordentlig svar. Jeg får bare vite at saksbehandlingen er under behandling. Og at jeg har sendt inn feilutfyllte skjemaer og at saksbehandler er på feire, og sånn bare fortsetter det.
Trikkeføreren går tilbake og lener seg inn i førerhuset, romsterer rundt og kommer til slutt ut igjen, og bærer ikke tegn til å høre så nye etter til den unge mannens vedvarende tirade. Ved utgangen trekker han i en spak og lukker klappdørene manuellt. På den ene delen av døren er det tegnet små sykler i en kvadrat, og trikkeføreren teller seg til enden av dem før han tar korken av spirttusjen han hentet ut av førerhuset og begynner under stor konsentrasjon å tegne inn en ny stensilert tegning av en sykkel i system med de gamle. Denne, som de fleste tegningene som allerede er på døren, får påtegnet seg en strekmann med frakk.
Den unge mannen gir opp sitt allerede halvveise forsøk på å få noen form for oppreisning ut av trikken og trikkeføreren, han begynner å plukke opp sykkeldelene som har spredd seg foran trikken.
- Synd med sykkelen da, sier Formynd. Den var fin. Deutsche Fahrrad.
- Ja, det er egentlig flotte sykler, sier den unge mannen. Jeg solgte meg ut av advokatfirmaet mitt for å få nok kapital til at jeg kunne begynne å importere dem, men forretningen går heller dårlig når byens to trikkeførere har inngått en konkurranse om hvem av dem som kan kjøre ned flest. En ting er jo syklene i seg selv, men folk blir jo drept.
- Det virker som kommer greit fra det da? sier Formynd.
- Ja, jeg har gudskjelov teknikken inne. Dette er ikke den første sykkelen jeg har hoppet av i min tid. Men den erfaringen har jo naturligvis ikke kundene mine.
- Nei, naturligvis ikke.
Og, med den lille enigheten som beveggrunn utveksler de to visittkort, før Formynd følger etter telegramgutten til oppgangen på den andre siden av gaten.
- Skal jeg følge deg opp? spør gutten.
Formynd nikker, og gutten ringer på en av ringeklokkene, men begynner samtidlig å låse opp ytterdøren med en egen nøkkel. På vei opp den første trappen i oppgangen summer døråpningssignalet langt på etterskudd, og noen snakker også gjennom intercomen til en gjest som har kommet seg inn for lenge siden.

Det bilde har omkommet i en teknisk feil. Sorry. Bildet viser egentlig sveins last.fm recently played liste. Utelukkende Breathe Carolinas ene sang. (Se andors bilde…)

Noen bruker repeatknappen på spillern sin oftere enn andre. Svein Jervell er en ivrig repeat-bruker. Noen ganger går knappen varm, fordi en ivrig Svein er på ny ute etter å finne en ny sang å “spille ihjel”.

På 17. mai gjorde jeg den store tabben å vise Svein sangen “The Birds And The Bees” av gruppen “Breathe Carolina”. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort. Klart, Svein ble i fyr og flamme, og tok i bruk repeatknappen på utstyret mitt. En støvete knapp som sjelden er i bruk her i Balkeby. Han var såpass dyktig at da jeg igår oppdaget at den nye ukentlige “mest spilt”-lista på last.fm var ute, hadde Sveins repeating gitt resultater. “Breathe Carolina” var på listen.

Da jeg idag tok en snartur innom Sveins side, måtte jeg le. Bildet sier vel sitt, og vi kan alle være enige om at Svein er en bauta innen fenomenet repeating.

For dagen går Grand Theft Auto 4 sin seiersgang kloden over. Men alt tyder på at utviklerne Rockstar ikke har planer om å sitte på sine laurbær etter suksessen. Ryktene har allerede begynt å gå om en tilleggspakke til spillet, og informasjon Kleinheart har fått i hende kan peke på at vi snart får se kjente trakter i spillet.

Ifølge den ( svært uoffisielle ) informasjonen Kleinheart har fått tak i, vil tittelen på det neste skrittet i serien være Grand Theft Auto 4: Balkeby. Ja, det stemmer. Spillet er satt til en klone av nær-fremtidens Oslo, forvirrende nok med navnet Balkeby. Sa jeg fremtiden? Ja, det stemmer. Spillet er nemlig, som det første i serien, satt noen år frem i tid.

Coveret til GTA4: Balkeby
Klikk for stor og flott!

Året er 2015, og du kommer som den mystiske “Tigerkråke” tilbake til Balkeby, etter et langt utenlandsopphold. Og i ditt fravær har ting virkelig skjedd i byen. Historien i spillet er sålangt hysj-hysj, men Rockstar lover “en slagkraftig, gripende historie, med mer tønnelyd enn samtlige GTA-tittler hittil kombinert”.

Det vi vet er at Tigerkråke, som vanlig er i serien, havner i en rekke problemer og må løse små og store oppgaver for tidligere og nye bekjente i byen. Dette dreier seg om et bredt spekter av aktiviteter, fra å kaste brostein på politiet med Metz til å hente “Kaffe” for Henka 2. Etterhvert som byen låses opp og man får tilgang til det faktiske Balkeby, vil man også ha mulighet for å delta i en mengde mini-spill, fra Snopp og Berg-og-Ølbane til å mekke bil som aldri blir ferdig med And0r. Rockstar lover også mer og bedre musikk enn noen gang, og spillet vil komme med hundrevis av timer musikk av A Deadly Lovetrap In Berlin, Gitar Horni og selvsagt Drunken Borris. Svein har også en egen radiokanal som spiller den samme sangen gang på gang, døgnet rundt.

Dette kan umulig bli annet enn en kjempesuksess. Rockstar har gjort det igjen.

Hei min gode venn.
Sier du blogg eller bane?
Jeg sier blogg men du sier bane.
Min gode mann, min blogg kan du kjøpe for;

12 kroner.

En mann med 12 kroner til blogg, er en mann så flott.
Han har hatt og nesetipp. Ikke to eller tre, men
én.

En mann så flott er en mann med stokk og briller.
Han har 12 kroner til blogg og han har 2, to pils i en koffert.

Men min bane kan du ikke kjøpe,
den koster 13 kroner, men er ikke tilsalgs.

Min gode venn…

Blogg eller bane er et samfunDskritisk blogginnlegg som
nok en gang setter fokus på frigjøringen av Tibet.

Her er en liten oversikt over hva som skjer på konsertfronten de nesten månedene. Hvis noen kunne tenke seg å henge litt med Horni, ta noen pils, se kvalitetsmusikk osv, er dette sannsynligvis arrangementer han vil befinne seg på.

22/4 - Antillectual (HOL), Smash The Statues (HOL), FORK (NOR) @ Paragrafen. (Melodiøs Hardcore)

30/4 - Rumble In Rhodos (NOR), Jordan (FR) @ John Dee. (Indierock)

7/5 - HORSE The Band (US), Manhattan Skyline (NOR), Mamma Jeg Blör (NOR) @ Garage. (Nintendocore/Grindcore)

14/5 - Cursed (CAN), Käthe Kollwitz (NOR), Shinra (NOR) @ Garage. (Hardcore)

21/5 - Strike Anywhere (US), Death Is Not Glamorous (NOR) @ Garage. (Melodiøs Hardcore)

23/5 - Ignite (US), Death Before Dishonor (US), Burnthe8track (CAN), The Change (SWE) @ Garage. (Melodiøs Hardcore)

28/5 - Silverstein (CAN), Dead By April (SWE), Today Forever (GER) @ John Dee. (Emocore)

31/5 - All Time Low (US), Armatage Shanks (NOR) @ Garage. (Pop-Punk)

10/6 - At Half-Mast (US) @ Maiden. (Old School Hardcore)

14/6 - Billy Talent (CAN), Paramore (US) @ Norwegian Wood. (Rock/Pop-Punk)

23/6 - The Used (US), Killswitch Engage (US), Coheed And Cambria (US), Converge (US), Bullet For My Valentine (WAL), Avenged Sevenfold (US), Bad Religion (US), Flogging Molly (IRL) m.fl. @ Hovefestivalen.

25/6 - Comeback Kid (US), Shai Hulud (US), Crime In Stereo (US), That Kind That Kills (SWE) @ Maiden. (Hardcore)

27/6 - NOFX (US), Lagwagon (US) @ Sentrum Scene. (Skatepunk)

5/7 - Genghis Tron (US) @ Maiden. (Elektronisk Grindcore)

7/7 - Agnostic Front (US) @ Garage. (Hardcore)

30/7 - Bane (US), TV Smith (UK) @ Maiden. (Old School Hardcore)

13/8 - Madball (US) @ Garage. (Hardcore)

Med andre ord mye å glede seg til, mange pils å drikke, mye pit å moshe osv. Håper på å se akkurat deg på disse arrangementene. Ha en fin konsert-sommer, og ikke bli alt for turned on av gutta i All Time Low (bildet).

..som bror Kleinheart skal bli. Google er, ifølge hemmelige undersøkelser utført av klin gærne østeuropeiske vitenskapsmenn, etter Facebook og brajj den ledende årsaken til arbeidsledighet i Europa. Jeg kjenner mange som har fått seg en tankevekker etter å ha googlet eget navn, og funnet både nedgravde skjelletter og andre levninger etter tider da ting var enklere og litt dummere.

Jeg har ved flere anledninger googlet meg selv, men det blir sjelden noe særlig spenning av det hele. Utstyrt med verdens vanligste og mest kjedelige navn, uten så mye som et frekt lite mellomnavn, har jeg aldri sett snurten av meg selv blant leger, arkitektforeningsledere og han “med The Christmas Rascals som vant Sørlandstoppen”. Bra for deg.

Denne uken tenkte jeg dog å prøve noe annet, nemlig å google kallenavnet mitt, Henka. Ikke et like vanlig navn, i Norge i det minste. Igjen blir det første resultatet noe skuffende. Endel treff som virker japanske i sin opprinnelse ( Henka er en teknikk i sumobryting, av noen ansett for noe ufint ). Henka Johansson, trommis i det svenske bandet Clawfinger. Registrerer færre treff på feilstavede svenske fotballspillere enn sist. Positivt.

Det er da jeg, litt nede på siden finner en link til en side på ikkepedia.org. En side jeg aldri har hørt om, men da jeg er en stor fan av den engelske uncyclopedia, tenker jeg at dette må jo være noe spennende, eller i det minste teit.

Det som møter meg er umiddelbart ikke skuffende. Bildet fra starten av denne bloggen ( med undertittelen “En henker som henker en Henk” ) liker jeg. Lenger nede på siden finner jeg også denne billige photoshopingen, som ikke desto mindre gjør meg litt fornøyd.

Det er da jeg gjør det jeg fremdeles angrer bittert på, å begynne å lese teksten. Her er et utdrag av noen av de første linjene fra artikkelen.

Ordet henk (Bøyd Henka), har sitt opphav fra Fauske Kommune i Nordland, Norge.

I begynnelsen var dette bare lokalt ombredt i en skole klasse. Nå er hele kommunen blitt infisert av ordbruken.

Ordet stammer fra selveste Stor Henka, aka Henrik. Henrik gjorde alt som de andre gjorde og hermet hele tia. Ordet har gjennom tid utviklet seg fra Henrik til Henk/Henka.

Andre måter å si henk på er, hærmer, homo, fag, fuckface, morra di og OMG! med flere.

Det er da det treffer meg. Dette er ikke en festlig artikkel skrevet med stø hånd, om noe vi alle setter pris på, nemlig meg. Dette er en del av landet som, tydeligvis i mangel på kommunikasjon av omverdenen, har dyrket frem sin egen, forskrudde bruk av det vakre ordet Henka. Dette er en artikkel og et uttrykk som bygger på hets av en enkeltperson, fra en skoleklasse som fremviser oppfinnsomheten og vittigheten til en barnehageavdeling.

Det er til syvende og sist derfor jeg skriver dette innlegget i dag. Ettersom jeg ikke kjenner denne “Stor Henka”, og derfor ikke kan henvende meg til han personlig.

( Stor ) Henka: du må vite dette, at selv om du i Fauske kommune kanskje er uthengt som Henka, er du i godt selskap i resten av landet.

Jeg løfter min hatt for en ukjent bekjent.

Det finnes en ting som har opptatt flere av mine timer her i livet. Noe jeg har tenkt på. Tanken har streifet meg mange ganger. I hvilket yrke får man mest sand i skrittet?

Badevakt, tenker kanskje noen. Sitte på stranda og passe på så ingen drukner. Løpe rundt i sanden og være sjef. Mye sand overalt osv. Men nei. Jeg tror ikke det er badevakt vi er ute etter.

Kanskje arkeolog? Grave i sanden etter oldtidsskatter. Grave så mye sand at det fort havner mye i skrittet. Ja, tenker du. Nei, tenker jeg. Tror ikke man får så mye sand i skrittet av å grave etter skatter.

Jeg tror vi må over i idrettens verden. Sandvolleyballspiller? Ja, meget mulig. Disse godt trente kroppene som kaster seg rundt i sanden må da være nødt til å ha litt uflaks med sand i buksa både titt og ofte. Sannsynligvis titt. Men likevel slår det meg at det heller ikke er sandvolleyballspiller jeg er ute etter.

Det må da være lengdehopper! ”Heisann, jeg skal bare ta hundre meters fart, hoppe så langt jeg kan, lande i sanda med beina wide open som grabben til en gravemaskin. Det er sikkert lurt”. Jeg har dessverre aldri fått sjansen til å spørre en lengdehopper om dette virkelig er et problem, men om sjansen byr seg en gang, kommer jeg til å benytte meg av den. Kanskje de teiper?

Andre forslag? Bare å skyte.

 Jeg møtte Jens for 4 år siden på en måkekonferanse. Jeg var der for å skaffe

nye kontakter til min nye forretningsidé,
nemlig å bruke måker som måleenhet når man
veier bananer før eksport.
Jens; fordi han likte måker godt.
“spesielt HETTEMÅKER!!!”, sa han stille.

(Dette var før den store måkeepisoden i 2003 da Jens så to måker sitte i et tre og bestemte seg for å like kråker.)

“Jeg må si deg noen ord… mann til mann”, sa Jens og røsket meg litt i nakken. Greit nok, tenkte jeg. Tiltross for at dette var første gang jeg møtte han ble jeg med, for det er alltid koselig med en liten alvorsprat. Jens ville vise meg en bok han holdt på med, tittel; “en neger i gul frakk og rødt skjerf.. på en vei med to barn”.

Han hadde viet 13 år av livet til denne boka, og den inneholdt utelukkende hunder med hatter. Jeg måtte virkelig bite meg i tungen for ikke for ikke å komme med negative utspill, men tenkte at dette måtte være et stort lass med dritt.

Man, was I ever wrong! …

I løpet av de neste 5 minuttene jeg satt og snakket med Jens, forsto jeg hvor oppegånde og velinformert denne mannen var. Hvis du noen gang er ute etter å se hunder med hatter samtidig som du kommer deg i “the best shape of your life”, som han så pent sa det, er det Jens’ bok du bør lese. Hånden på hjertet! Jens er så trygg på seg selv, at hvis du ikke liker boka får du pengene igjen..

Case closed!

Vi skal ut på vandring. Året vi skal tilbake til er det herrens år 1953. Mosen var deiligere å gå barbent på den gangen. Hjortene sang hymner om tyttebær, jordbær og blåbær. Værgudene smilte til folket, og folket smilte tilbake. Vannet var friskere, menneskene gladere. Bekken som rant det det er bilvei i dag, bruste av iver og skummet så selv oteren ble overrasket da den skulle bade. Ingenting å klage over.

På viddene løp geitene rundt og bet seg selv i skrittet av glede. Alt var jo så idyllisk. Snøen var kram året rundt, og den smakte som vaniljesaus. Og eplemost. Plantene var alltid grønne. Men om du spurte de om de kunne være gule og røde, ble de gjerne det.

Menneskene var vennlige. Gikk man i butikken og betalte med en hundrelapp, snudde folk seg, klappet i hendene og spilte trekkspill, mens de smilte så selv den mest bortgjemte jeksel var synlig på en kilometers avstand. Hundre kroner. Det var mye penger den gangen. Den gangen, ja.

Den dag i dag er plantene brune, folk er sure, og scene kids har sluttet med å bygge scener. Det er 2008.

Plutselig har alle begynt å krangle om semikolonet bør være en del av det gode selskap av tegnsett, eller om det bør kastes ut i kulden og få lov til å dø der. (http://www.guardian.co.uk/world/2008/apr/04/france.britishidentity) Bror mener egentlig det er flåsete og spjåkete å ta dette opp til en diskusjon, når det egentlig bare er et simpelt spørsmål om bruk eller avhold for hver og enkelts vedkommende, men siden dette først er blitt en greie, så skal ikke Kleinheart holde seg for god til å tone flagg. Bror er på sin hals Pro-Semikolon. Hvis man først forstår det er det vanskelig å ikke ha aktelse for det; dette tegnet som må behandles med de varsomste hender, men som riktig anvendt kan avgi en nyansekraft i tegnsettingen som er fullstendig uten sidestykke. Kanskje er det et for presist instrument for vår tid? Vel, ikke for bror ihvertfall. Alt for semikolonet! Ja!

Det begynner, som vanlig, slik æventyr gjør,
I et uryddig rom, bak en hvit, lukket dør.
Midt iblant rotet, lik et bombet bordell,
Finner vi vår forteller, en sen fredag kveld.

Skribenten er sliten, for uken var seig,
Det er godt den er over, for nå er han lei.
Men enda så får ikke helten vår sovet,
Det er enda en ting, noe som han har lovet.

Han sitter ved skjermen og sliter seg vill,
Han ønsker så gjerne, men får ikke til.
Han er som en fisker, men har ingen fangst,
Han skal skrive blogg, men er redd han har angst.

Han sitter i stillhet, for angsten er stor,
Hans hode er uttømt for planer og ord.
Han sitter i stillhet, sans inspirasjon,
Hans hjerne er tom, som en utskutt patron.

Det treffer han da, slik som sånt ofte gjør,
Og enden er god – slik et æventyr bør.
Han smiler, og ser på sitt kall som en plikt,
Så hvisker han stille:
                                Jeg skriver et dikt.

Brødrene Kleinheart kan på denne dag, 1. april, annonsere at vi har fått bekreftet at en egen del av campomerådet på Hovefestivalen vil bli demarkert til varmluftsballonger. Dette er storveis nyheter for Brødrene Kleinheart, som sedvanlig tar seg rundt på festivaler i varmluftsballonger. “Det har vært et visst press fra varmluftsballongmiljøet om å få sitt eget camp-flak, og vi har nå besluttet at vi skal satse på å få til det.” heter det fra arrangørene. “Om nødvendig, kan vi ofre litt av miljøcampen til dette.”

En bror Kleinheart kan bekrefte at brødrene har vært blant de aktive pådriverene fra ballongmiljøet det her siktes til.

Kartet over campen på Hovefestivalens egen nettside er enda ikke oppdatert med den nye anvisningen.

Brødrene Kleinheart akter å reise direkte fra Hovefestivalen videre til enda en festival - naturligvis i varmluftsballong, og jobber nå for også å få denne festivalarrangøren til å avgi en egen ballongcamp.

Storebror sitter i vinduskarmen med avisen under den ene armen. Ute er det mørkt. Det regner. Livet er ikke voldsomt mye å skryte av for tiden. Kaffen har blitt kald. Sigarettene smaker gjedde. Skikkelig tørr gjedde. Bikkja som pleide å bo i hulen utenfor har tatt seg selv på fersken i å bjeffe etter en brannbil som bråkte mer enn den burde.

- Nei, på tide med noe bakverk, sa Storebror til bikkja.

Vinduet var igjen, så bikkja hørte ikke hva Storebror sa. Han bare rullet seg rundt et par ganger, før han gikk tilbake i hulen sin. Storebror loffet ned på bakern, og kjøpte fire vannbakkels. Vannbakkels pleide vanligvis ikke å hjelpe på gikta til Storebror, men i dag verket det ikke så mye. Storebror smilte.

Plutselig banket det på døra. Storebror tok av seg slåbroken og åpnet. Til sin store forskrekkelse merket storebror at det ikke stod noen utenfor. Men det lå en lapp på gulvet.

På lappen stod det “Så deg i vinduet i sted. Vi snakkes. Hilsen bikkja”.

Snakkes, tenkte Storebror.

Bror er sent ute med et oppgjør. Lik en sheriff som har solgt hesten sin og går for å oppklare et togtyveri til fots.

Men, bedre sent enn aldri. (Selv om det riktignok kun sjelden er godt nok.) Dette oppgjøret er først og fremst personlig, og det er vel egentlig også derfor en bror ikke tar det så tungt at sakens aktualitet for lengst er blåst over, i den større sammenheng.
Herfra har det allerede meldt seg to ubesvarte motivasjonsspørsmål: Hvorfor gidder sheriffen å gå langs toglinjene når han vet han etter alle solemerker kommer til å komme alt for sent til å kunne utgjøre noen forskjell, og hvorfor har en klein bror satt seg for å besvare noe som ikke lenger er et spørsmål. Sheriffen kan jeg ikke svare for i denne omgang, men jeg vet noe om denne broren. Det går omtrent slik: En natt bror lå våken og innbilte seg at han ble intervjuet av Kråketigeren om hans forhold til kiosklitteratur, begynte noen nøkkelpunkter å formere seg, og anrette seg i et mønster som var broren så påfallende at han ikke kunne la være å skrible det ned. Om ikke annet så for å ha det tilgjengelig om spørsmålet skulle melde seg på ny. På samme måte kan kanskje denne Sheriffen ha et brev på innerlommen av vesten som er forklaring god nok for å selge sin hest og ta bena fatt.

Nei. Jeg skal forsøke å la være å la tåkefyrsten føre pennen, og holde meg til saken: Bror bryr seg tydligvis nok om litteraturens vesen til at han ser noe poeng i å ta dette oppgjøret i det hele tatt. Da bror var liten, og før han ble spesielt klein, sovnet han rett som det var med en kosebamse i nevene, og det er kanskje fordi denne funksjonen nå har tilfalt bror sine bøker at det kjennes riktig å yte dem den samme hengivenhet som man ville bamsen den gang. Redda litteraturen, död eller levande. Det er imidlertid ikke dermed sagt at dette ikke er helt uinteressant.

Problemet: Hvordan kan landets mestselgende forfatter ikke kvalifisere til medlemskap i forfatterforeningen?

Dette var det jo like mange innlegg på den gangen spørsmålet var hipt som det er svevebusker i ørkenen. Torgrim Eggen hadde blant annet en kronikk i en eller annen avis hvor han forsøker å poengtere at et kvalitetsprinsipp er like gjeldene for litteratur som for vin, selv om en nybegynner kanskje vil ha problemer med å gjenkjenne det i begge tilfelle. Bror synes det imidlertid her mangler noen aspekter for å kunne gjøre analogiovergangen fullstendig, og dermed representerende. Dessuten appelerer den ikke til den delen av de drikkende som ikke bryr seg om en vin er rød eller hvit, all den tid man skal drikke og ikke male. Hovedsaklig er det en vesentlig forskjell i hvordan vin og litteratur fremstilles, og da det definerte problemet har direkte sammenheng med produksjonsfasens natur er dette nødvendigvis en ganske stor svakhet ved Eggens lille stykke.

Kunst er tyveri. Goldt sagt. Minus de negative konnotasjonene. Kanskje spesielt den narrative kunsten, derved litteraturen. Dette er selve litteraturens virkemåte: Å stjele fra stående litteraturkultur konsepter, passasjer, situasjonsidéer, etc. - for så å kombinere dem på nye måter. Slik får du nye uttrykk, og er rekombinasjonen god får du nye uttrykk av verdi. Denne ny-verdiskapningen innenfor det skrevne, denne videreforedlingen, er i brors øyne det som kjennetegner litteratur som fenomen.

Innenfor samme uttrykkssfære finnes det imidlertid andre måter å produsere på: Når en forfatter stjeler, men uten å videreforedle. Enten ved hensikt - som er tilfelle med kiosklitteratur, hvor forfatteren imitativt tapper av andre teksters sammenstillinger - eller uten hensikt, fordi forfatteren simpelthen ikke evner bedre. Det siste er åpenbart verdiløst. Det første - å stjele uten intensjon om å videreforedle - er ikke bare verdiløst, men det er innenfor uttrykksfæren en synd. En synd med et navn, det er en klisjé.

Bror finner det egentlig fristende å forklare sin holdning til krimsjangeren innenfor dette systemet også, når han først er i gang. Det blir riktignok en digresjon. Vel, ingen fare for at noen leser dette uansett, så digress i vei. Krim faller et sted mellom litteratur og kiosklitteratur - eller kall det siste forresten underholdningslitteratur, så betegner vi med det all form for litteratur som ikke søker utover seg selv, men blott mot leserens responsregister. Krim hever seg over det sistnevnte ved at det faktisk vektlegger foredlingen av verdier, rekombinasjonen og nykomposisjonen - men, og dette er grunnen til at bror fortsatt ikke kan vedkjenne seg at krim generelt er litteratur; denne rekombinasjonen har i sjangerens tilfelle fokus på krimplottet, ikke på litteraturen i seg selv. Dermed gjør sjangeren seg delaktig i å være underholdningslitteratur. Bror er naturligvis klar over at det også finnes “høyverdig” litteratur innenfor krimsjangeren, men det er isåfall ikke i kraft av å være krimlitteratur, men fordi krimsjangeren - i motsetning til kiosksjangeren - ikke er uforenlig med litteraturens virkemåte.

Tilbake til problemstillingen om medlemskapet i forfatterforeningen: Her har egentlig forfatterforeningen spent ben på seg selv ved å ta seg et for allment navn. Hva er en forfatterforening? Nøvendigvis en forening for forfattere. I dette tilfellet en fagforening. Hva er forfatter? En person som i større eller mindre grad lever av å skrive bøker. Er det etter disse kritereiene noen som kan nekte for at en som skriver aldri så ræva bøker fortsatt er en forfatter, og således burde ha rett til å være medlem av forfatterforeningen? Nei. Problemet er at forfatterforeningen er et villedende navn, for det er slettes ingen forfatterforening. Det er en litteraturforening. Og hadde de tatt dette navnet fra utgangspunktet av hadde de ikke hatt problemet med å bli rent ned dørene av taskenspillere som ikke kjenner sin besøkelsestid. Da kunne man ha avvist kioskforfatterene i porten med tilrop om at OK, så er du forfatter, men det du skriver er faen ikke litteratur. Keniggets.

(Bror er åpen for saklige korrekser, så lenge de ikke kommer fra And0r.)

“Med kinesisk brostein limt til et plastnett kan man nå øke antall brostein pr time dramatisk,” sier Atle Hansen i Norsk SteinMiljø. Dette er godt nytt for oss som synes det ofte kan bli litt lav frekvens på brosteinsprosjektilene når vi er i klinsj med politiet. Atle Hansen er ikke selv helt sikker på hva persen hans egentlig er, men antar at han med nyvinningen ihvertfall tar mellom 40 og 60 kvm brostein på en dag. Godt gjort Atle! Jeg tenker det synger i skjoldene til politiet når du er ute! Det er jo nesten på nivå med And0r. 

Poesien.

Poesien er ikke din fiende, men en venn i natten. Poesien er ikke voldelig, men slår uten angst og anger. Poesien står deg ikke bi, men følger deg tett. Poesien kommer alltid alene, men går tidlig.

Poesien er en skute på havet, evig på søken. Som en svale, fjernt fra sitt hjemland som vet den skal dø. Som en venn iblant venner, alltid ensom.

I poesien er alle mennesker nyfødte. I alle mennesker er poesien ufødt, men allikevel gammel. Poeten er evig ung, men dør hver dag.

Når mennesket reiser, tar han poesien med seg. Når han drar blir poesien igjen som et lag syltetøy på en nystekt skive en tidlig høstdag, mens løvet faller som fugler mot avgrunnen.

Poesien er ikke skapt for sinnet, men sinnet er poesiens hjemsted, sa min venn til meg. Mens vi kastet brostein på politiet.

Dessverre traff jeg han i hodet så han døde, men det var ikke et uhell.

En pakke. Samme hvor stor den er. Ingen bryr seg. Den skal fra A til B. Hvem A er, bryr ingen seg om. Hvem B er, bryr bare B seg om. Ok. Pakken er middels stor. Den leveres til en mann på postkontoret. Kanskje det er en dame. Alle driter egentlig i om det er mann eller en dame. Personen sier at det er greit, og sier hvor mye A må betale. A betaler. Pakken legges i en postsekk.

- Den blir sendt i dag, forsikrer mannen eller dama bak disken. 

Greit nok. Pakken er sendt. Jævla smart, tenker A. Smart-post. Men hva pakken tenker, er det ingen som skjenker en tanke. Ingen bryr seg om hvordan pakken har det. Alle tenker stort sett bare på seg selv. Ihvertfall B.

Pakken ligger i postsekken. Snart skal den gjennom et helvete av en ferd. Dårlig transport. Folk som hiver pakkene rundt så det smeller. Frem og tilbake. Dunk. Au. Pakken har det vondt. Pakken er helt vanvittig forvirra. Skjønner ingenting. Snart er den fremme hos B.

Men det er bare innholdet som er interessant. Når pakken er fremme, tas innholdet ut. Pakken blir sannsynligvis bare kasta i søpla. Ingen bryr seg.

Hva om man vet man er pakken. Hva faen gjør man da?

Nå har de gamle dødd og du unge blitt født og de mellomstore kommet seg til flat mat for en tropisk pizza til mat etter en fyllesyk juleferie. Det er et nytt år i byen, og det var ikke lengre plass til det gamle. Det vil si at et annet land nå har tatt over det året vi nettopp gikk ut av, med alle dets strømninger, farser og fadeser. Eller kan hende har det bare blitt presset oppover i landet. Noen av oss husker fortsatt hva som skjedde med 1991.

Her er et bilde jeg tok mens jeg var i Balkeby og drakk enten kaffe eller børst:

Det er første gang jeg noensinne har opplevd at en heis har blitt erklært “upålitelig”. De fleste heiser som går på tverke pleier å bli “i ustand”, men ikke i Balkeby. Der blir heisen bare “upålitelig”. Humørsyk og grinete. Den tar deg til femte etasje når du egentlig vil av i tredje, den stanser mellom etasjene når du ser deg selv i speilet, og den finner på å nekte å bevege seg fra kjelleretasjen om du ikke har med en kvalifisert heisfører om bord. Det siste er vanskelig, for de er det ikke mange av igjen, men de få som er kjenner godt til Balkeby, så er alle relativt raskt på pletten om det skulle trengs.

Det som er mer til ettertanke, eller som ihvertfall jeg ville tenkt litt over hvis jeg bodde i Balkeby og måtte forholde meg til Balkebyheisen hver eneste dag, var hvorfor heisen faktisk ble “upålitelig” i juletiden. Jeg vet ihvertfall at Andor ikke var hjemme da det skjedde, og det kan jo være en troverdig grunn. Hvis jeg var en heis ville jeg også blitt litt humørsyk om Andor ikke var hjemme til å kjøre opp og ned med meg av og til. Ihvertfall når det er jul, da! Når jeg tenker over det tror jeg kanskje jeg skal begynne å ta med en liten julegave til balkebyheisen fremover, så vi slipper at den blir trist når den må kjøre sikk-sakk mellom all julematlukten oppover i oppgangen.

Vel. Heldigvis rakk jeg å se at heisen ble friskmeldt før jeg dro fra Oslo igjen, så det må vel nesten bety at Andor er tilbake i hus. Eller at juledepresjonen er over. Gode ting, uansett.

Apropos Andor, jeg ble nettopp ferdig med Saabye Christensens “Oscar Wildes heis” (OMG, forresten! Enda mer heis! Det var ikke tilsiktet.) Det er en novellesamling, og det er noen noveller der som kan gjøre godt. Også er det den aller siste novellen i hele boken. Den heter “Såmannen”, er kun tre sider lang, og kanskje den mest utilgjengelige av alle novellene i skreppa. Les første siden av denne novellen under, så kommer det med ett til å stå langt mer klart frem at det ikke er tilfeldig at novellesamlingen har blitt oppkalt etter en heis:

Ja, og dermed var liksom det sagt. Nu: Godt nytt år, Andor, og alle andre. Til sist bare en liten oppfordring til alle og enhver: Bruk den tiden i det neste året du står i en heis og venter, til å tenke deg litt om! Eller til å kline. Men da må man helst være to. Og heisfører gjelds ikke.

Dette er historien, eller referatet, fra en bror som ikke legger en tromme imellom for å slå litt på kleinhetens tromme! Bror har vært i lag tidligere ikveld, inntatt nok brunt til å kunne male hele bjørvika og nå var det på tide å komme sedg hjem etterhvert. Bror tok ut sin retningssans av hatten og la i vei, alle kunne ane at dette kom til å går bra, men ikke før helt til sist.
Etter nesten 20+ minutters saftig gange i isbitende og hestekaldt vær, ser bror - som egentglitg var på vei nordover - at han igjen er kommet ned på waldermart rahnes gate. Et kvartal lengere oppe enn han begynte. Det er på dette tidspunktet bror skjønner:

1. Bror er drita. Et indise på dette - utover den miserable stifinningen, er at bror hikker så høyt mens han står foroverlent og forsøker å tyde trikkekart at forbipasserende skvetter.
2. Bror har ikke stedsans på denn e tiden av døgnet il å drive å stifinne for eget forgodtebefinnende.

dette er jo trist, men bror må bite i nederlaget og følge thranegata ned til kielland og oppover, ingen vei utenom! OImorgen kommer nok kanskje bror til p være en smule klein, men inntil da: Skål! Vi feirer ikke kleinhet uten å ha noe å vise til, og det skal helst være eav internasjonalt kaliber!

Etter mye klaging ( igjen ) på manglende bloggvirksomhet er tiden kommet for missbruk av dette grumsete mediet igjen. Fremdeles i sterk skepsis til blogging vil jeg prøve å begi meg ut på den vanskelige andreposten. Heldigvis for alle involverte har jeg ingenting å snakke om denne gangen, etter å ha brukt det eneste temaet som interesserer meg, meg selv og mine fobier, i min første post. Dessverre for alle involverte er kanskje mer treffende.

Vi begir oss i gang. Det å flytte fra det ville studentlivet i Trondheim ( ganske vanskelig å være ironisk i skrevet form, red. anm. ) hjem til mor og far i juleferien er ikke uten komplikasjoner. Her kunne jeg gått inn på mye. Mitt overdrevne og noe skremmende savn til xboxen min. Min overdrevne og noe skremmende frykt for å falle ut av den smalere sengen. Min overdrevne og noe skremmende tendens til å ødelegge egen kropp ved avtagende trening og uansvarlig kebabinntak. Jeg velger heller å fokusere på problematikken knyttet til en fremmed kaffetrakter.

Jeg har i løpet av høsten utviklet et – dere gjettet det - overdrevet og noe skremmende forhold til kaffetrakteren vår i Trondheim. Vi har vært igjennom tykt og tynt. Det er vanskelig å kunne forestille seg en morgen uten dens vidunderlige produkt. Vi har vært igjennom utallige lange, tunge netter sammen. Jeg har igjennom prøving og feiling funnet akkurat den blandingen vann og kaffe som trengs for å jage vekk Henka 3 de tøffe morgenene. Jeg trenger ikke lenger tenke for å produsere akkurat den mørke, kraftige kaffen jeg liker best. Det sitter i hendene.

Jeg trenger vel ikke beskrive angsten jeg dermed opplever ved å komme hjem til en kaffetrakter jeg ikke kjenner. En kaffetrakter som for meg er mer fremmed enn det stedet på ryggen man ikke kan nå, mer uforståelig enn kvinners sinn og tenkemåter. Og det er ikke bare trakteren. Selve kaffeskapet er fylt opp av alskens fremmede sorter og varianter, sorter og varianter jeg ikke kjenner, ikke forstår. Jeg famler i blinde i et rom med gjemte gaver, men også dødelige feller. Her forleden måtte jeg frem med et slags apparatur og male egne kaffebønner. Jeg er på fremmed mark, og fellene er mange.

Men jeg gjør, dag for dag, en viss fremgang. Jeg begynner å se sammenhenger, skjønne årsak og virkning bak mine eksperimenter. Mine øyne begynner å venne seg til mørket i det fremmede rommet, og jeg begynner å ane hvor de søteste gavene befinner seg. Og det aner meg nå at ved å beseire dette gedigne virvar av fremmede kaffesorter og apparater, vil jeg finne gaver som overgår selv min villeste fantasi. Og de som kjenner min fantasi vil innse at dette ikke er lite. Og ikke minst: ved å overvinne denne fremmede slagmark, kan det tenkes jeg oppnår en ting jeg ikke lenger har turt drømme om.

Å overvinne meg selv.

( takk til http://www.toothpastefordinner.com/ for lån av bilde )

Tenk deg følgende; du går inn en dør, du kjenner dufter fra en annen verden, du befinner deg i en leilighet. Denne leiligheten befinner seg i nærheten av et sted. Et sted der høyre er høyre og venstre er på Yayas. Du gjetter riktig, du er i paradis, rettere sagt det kulinariske paradis.
Du er i balkeby l.nr 224!

Restauranten har plass til 40 gjester innendørs og 50 utendørs på balkongen.

- Vi kunne saktens ha flere bord, men vi prioriterer at gjestene har plass rundt
seg og kan hygge seg uten å føle at de blir kikket over skulderen, meddeler restaurantens eier og dagligleder Farbror Flink..

Balkeby kjøkken as tilbyr spennede retter fra en legendarisk meny, en meny vi alle kjenner som dagens. Dagens i dag, 14-12-2007, er pasta m/brokkoli,kalkun i boks og sopp fra toppen av skapet.

Til drikke blir du servert drinkmix ala singapor sling. En utmerket kombinasjon.

Ost er valgfritt, men balkeby kjøkken as tror ost hever smaken.
Det er anbefalt ca 600 gram per porsjon skal du heve smaken til et akseptabelt nivå.

Dra til paradis, dra til balkeby!

A Deadly Lovetrap In Berlin har nok en gang brutt seg inn i studioene til Balkeby Riffklubb. Resultatet er “Hatch To Salvation”. Sangen er skrevet av Pusekatten og Henka 2, men også Dahle slipper til med en liten bøy mot slutten. Dette er den fjerde låta fra det kommende albumet. Anbefalt for de som liker motorsykler, tømmerhogging, trim for eldre, blodbad og tran.

Last ned sangen her:  A Deadly Lovetrap In Berlin - Hatch To Salvation

Kim don’t care; got it tight, got it right. Obv take shit from no-one. Fall out boy, no rly. Got shades, ofc. No smiles for free, hipster got nukes.

Første gang jeg traff Mannen med katten, var en gang jeg hadde satt meg fast i heisen i Balkeby. Jeg husker ikke så mye fra den episoden, annet enn at jeg var forferdelig fyllesyk, og at jeg ikke klarte å få tak i noen kapabel heisoperatør. Så tror jeg jeg sovnet en stund i balkeheisen, jeg ble ihvertfall borte en stund, men jeg husker at jeg våknet av at noen hadde fått heisen igang igjen, og jeg kjente at heisen var på vei mot flat mat. Det var Anders, såklart. Han hadde haxet heisen med en konsoll. Jeg så det da jeg kom ned, han sto med radiokontrollen rundt halsen. Anders er den person jeg kjenner som kan mest om heis. Han er forfatteren av den eminente bloggen Vi to i heisen o_O, som i mange år har vært min viktigste aktualitetskilde om heis og heismanøvre. I tillegg har han gjort en merittverdig innsats for samfunnet, når det gjelder å spotte freaks i heis. Jeg håper han kan fortsette dette virket nå når han inngår blant brødrene og halvbrødrene Kleinheart! Velkommen i heisen!

Si hei(s) til Abula!

Det klages og sytes ganske mye for tiden. Det viser seg faktisk at det er flere som klager og syter enn som skryter for tiden. Det viser seg videre at overraskende mange av de som klager og syter klager og syter fordi Henka ikke blogger.

Det er på tide å endre på dette.

Det er på tide med:

Blogg.

Grunnen til at jeg ikke tidligere har skrevet blogg, er ganske enkelt, at jeg er redd. Jeg er redd for blogg. Ikke bare fenomenet. Ikke bare bloggere. Jeg er redd for mediet. Jeg er redd for å bli fanget i bloggens nett. Jeg er redd jeg vil begi meg ned en mørk, dyster vei. Jeg er redd jeg, før jeg vet ordet av det, bruker ordet pretensiøs i en setning. Jeg er redd jeg vil se meg selv som blogger. Jeg er redd jeg en dag vil våkne og tro at folk faktisk bryr meg om det jeg skriver, og at mine ord forandrer hverdagen til barn i Afrika.

Selv ordet skremmer meg. Ordet blogg har fått en overdreven, pretensiøs tone. Ordet blogg i seg selv inviterer til skryt.

Men vent, sier du kanskje nå! Er ikke skryt inn? Er ikke skrytingen det som står som den siste skanse i denne nye, kalde verden av klaging? Er ikke skrytet nettopp en varmeovn i det kalde norske samfunn, der folk er så redd for å tråkke hverandre på tærne at de har mistet evnen til å vise stolthet over seg selv og sine egne? Et samfunn der folk er redde for å elske?

Nei, det tror jeg faktisk ikke.

Brødrene Kleinheart klinker til med en kåring. Og det er ikke en hvilken som helst kåring. Vi tar for oss de ti kjipeste og særeste band-navnene innen “scenen”. Så det er vel bare å kjøre på. Straight ahead, liksom.

10: My Cubic Emotion

Dette Portugisiske emohardcorebandet smeller til med en skikkelig firkanta følelse og fortjener tiendeplassen.

9: Dogpiss

Nittitalls oldschool pop-punkere som synger om sigaretter. Snakkas.

8: Monty Are I

Guttegjeng fra Delaware som er flinkere til å lage musikk enn til å finne på bandnavn. De var nok ikke så flinke på skolebenken heller.

7: XtoopuretodieX OG Deep Enough To Die

To band deler plassen. De første er nok litt for edge for de flestes smak, de andre er tydeligvis gode til å gå i dybden framfor bredden.

6: Q And Not U

Dette er indie. Da trenger jeg vel ikke si så mye mer.

5: The Red Jumpsuit Apparatus

Koserock prydet med noen skrik nå og da. Men musikken funker så det holder. Lurer virkelig på hvordan det apparatet ser ut.

4: Prom Night Fist Fight

OoOoO, se på oss, vi er hardcore og tøffe. Vi sloss med bare nevene, og går på do med bukse på, osv.

3: Fy Fan

Dette er en gjeng med svensker som lager rask og sint hardcore, gjerne med et politisk syn på lager. De synger også om at de hater politiet. Og det står det jo respekt av.

2: Guns’N'Wankers

Noen av de som spilte i dette skatepunk-bandet, var også med i Dogpiss. De andre medlemmene kom fra Snuff. Så sannsynligvis la de ikke sjela si i å finne et navn som folk tenker “Åh, dypt”, da de starta bandet.

1: Witches With Dicks

Vi har en vinner! Witches With Dicks snapper seieren. Det er fullt fortjent. Kynisk og svett oldschool poppunk. Jeg tror jeg nevner at den er svett en gang til. Trenger jeg å nevne at gutta i bandet er under 20? Kleinheart gratulerer!

(…og hvis noen lurer på hvem det er bilde av, så er det jo det sveitsiske/estlandske rockebandet Vanilla Ninja. De kom ikke med på lista.) 

(foto: John Isaacs )

En dag bror våknet opp og var klein oppdaget han at han hadde - vel, ihvertfall - tre armer, men var egentlig mest bekymret for om han egentlig burde hatt fler. Bror setter seg opp i sengen, pannesvettetørking gjøres, bekymringen går snart over i en sugende panikk og bror kjenner at trapesartister kaster seg rundt under mellomgulvet som innunder et sirkustelt. Bror setter fart ut mot kjøkkenet men blir tatt igjen av en kjempehummer som slår han i bakken, rett ved dørstokken. Imidlertid en rent konseptuell hummer, og et rent konseptuellt slag, så istedenfor å smelle i dørken og reise seg opp igjen med en blåveis som blinker, forsvinner bror gjennom gulvet og ut i eteren. Fra å være sengeliggende og klein, til plutselig å sveve, eller svømme, uten egentlig å beherske noen av delene, i en konseptuell eter, hvor foregående kvelds fyllameldinger danner kometskudd med haler av pulserende lys rundt ham - livsfarlige, for hummeren vet de er gode ledetråder. Angst! Terskelen for ting som flyter ut er ikke høy hos en klein bror. Tilbake på kjøkkengulvet renner linjer av tekst ut av kjøleskapet, og langs disse skrekkinngytende linjene ser vi antydningene til en bok:

“The Raw Shark Texts” møtte først bror som et hypet fenomen; det var egentlig en freak av en bok som nesten tilfeldigvis falt opp i handlekurven min på amazon. Fordi jeg hadde hørt mye om den, men enda mer fordi de jeg har hørt om den fra, har hatt vanskelig med å faktisk si noe om boken. Det er et godt tegn. Ofte. Dessuten kostet den stusselige £3.99. Vel. Som med de fleste andre hypede bøker begynner lesingen med en slags medregnet skuffelse - over at det jeg leser fortsatt er bare en bok, og at den faktisk har svakheter. Etterhvert, imidlertid, begynner den å utfolde seg til den strukturen som hypen viser tilbake til, og som faktisk hever mine kleine øyebryn - i positiv forstand.

Romanens hovedperson er Eric Sanderson den andre. Det eneste som skiller ham fra Eric Sanderson den første er det følgende: En konseptuell hai, et bekjentskap med en professor som bor i en labyrint bygget av bøker, et fullstendig hukommelsestap, og en nær-drukningsdøden-opplevelse i egen dagligstue. Man tager altså en stk. platonisk idéverden, slipper derinn en overstadig mannevond hai, lar følgelig et skjær av et William Gibson-aktig Matrix-driv prege interaksjonen mellom den jagede hovedpersonen og haien som av og til trenger igjennom til han fra idéverdenen for å spise sjelen hans. Her er det altså snakk om en mer eller mindre sømløs sammenveving av abstraksjon og realisme. Nå er det ikke unikt å anvende abstraksjon og surrelisme som innslag for å betone eller modulere en prinsipal fortellerlinje, men dette er skrevet som en hel symfoni hvor surrealisme har en av førstestemmene.

Hall har selv uttalt at en av kommentarene han har fått på boken er at den ikke kunne ha vært skrevet for ti år siden. Det har et gram av sannhet i seg, men er egentlig mest piss. Den kunne lett ha blitt skrevet for ti år siden - eller tyve, for den saks skyld, men den ville neppe ha trengt gjennom til det populærkulturelle marked slik den har gjort idag. (Gyldendal, som har oversatt og pushet boken ut i det norske markedet, vil nok kanskje være litt uenig i at den har gjort det i det hele tatt. Den har angivelig crap salgstall her til lands…) For ti-tyve år siden ville den sannsynligvis kun ha funnet et tilstrekkelig modent publikum i den mindre scenen som er science fiction-litteratur. Denne genren har imidlertid frembragt mer eksplorative romaner enn dette, tidligere enn for ti-tyve år siden.

Tittelen, “The Raw Shark Texts” henspiller på Rorschach-testen, mer populært kjent som inkblot-testen, hvor man lar et subjekt fortelle hva han ser i en serie blekk-klatter for å anslå om vedkommende er psykotisk eller ikke. Dette danner jo en litt besnærende paratekst til romanen, men har ikke noen videre innvirkning. Eller, det ligger jo noe i hentydningen til forestillingsevnen, boken er tross alt en suppe av realisme og surrealisme som krever litt innsats for å kunne leses som en helhet. Det sagt, så er det egentlig en suppe som smaker helt greit, men som litteratur er dette langt ifra høyverdig. Dialogen er i stor grad ganske platt, figurene er karakterløse stereotyper og poetikken har absolutt ingen edge. Kort sagt: Denne romanen har dette anstrøket av overfladiskhet som bøker som er skrevet for å bli visualisert som en film stort sett har. Men så er filmrettighetene også solgt for lengst.

All denne gallen fra en klein bror til tross, det er noe ved denne boken som gjør den verdt et anerkjennende tipp på hatten; det er noe ved den som overbeviser om at hypen den har fått ikke er helt ufortjent. Hovedsakelig dette: Når det kommer til ren og skjær litterær orginalitet så er dette den sterkeste boken jeg har lest på lang tid.

At e-bøker er den fjollete og fullstendig useriøse lillebroren til de uhåndterlige hardbackene er egentlig lett kunnskap. Likevel er det de som mener at den er noe å satse på, og amazon har i stor stil rukket opp hånden og meldt seg i denne gjengen. Vel. Dem om det, vi dømmer ingen. Det er heller ikke poenget. Poenget er at Steven Poole, forfatteren av boken Trigger Happy - som jo egentlig begynner å bli sine år gammel nå - er så misfornøyd med denne ebok-satsningen til amazon at han har besluttet å gjøre sin egen. Det idiosynkratiske ved denne satsingen må vel sies å ligge i dens enkelhet; for en begrenset tid vil boken være tilgjengelig online i lett nedlastbar og anvendbar .pdf-form.
Bror Kleinheart anbefaler, for alle som allerede har en sans for den fornøyelige studien av dataspill som interaksjonsform og ikke minst estetisk form, men også for alle som ikke visste at de brydde seg, men som overrasker seg selv ved å la seg fascinere av de skarptrukne idéene om hvordan dataspill relaterer seg til andre medieformer! Film, kunst, litteratur. Litteratur, som er best på fest.
Kleinhearts første hyperlink til en annen blogg: Her.

Det kan være greit å spre litt kolera iblant. Derfor introduserer jeg Hornis Kleine Band-Tips. Her vil jeg med svært ujevne mellomrom legge ut en samling med fem hippe tracks av band som er fullstendig ukjente. Alt du trenger å gjøre er å laste ned, høre på, og smile bredere enn Henka når han ikke har kyssesyken! Feedback er også bra. La kommentar-karusellen spinne!

Brightwood - My Reply 

Brightwood er fra Portland, Oregon. Ifølge de selv, spiller de alternativ rock. Ok, de gjør kanskje det. Men når jeg hører på Brightwood, hører jeg 1400 brannmenn som slukker gnisten til alle band som noen gang har spilt alternativ rock. My Reply er rett og slett fin. Hadde jeg vært full, gått hjem fra byen med iPoden i lomma, hørt refrenget i denne sangen, og var like ved Balkeby, ville jeg sannsynligvis gått meg en ekstra runde. Backup-vokalen fra helvete (In a good way). Her gjelder det å kose seg.

Fiore - Let’s Make This Instinctive

Fiore er så scene at de har en sang som heter Prelude To Post. Whoa! Selv kategoriserer de seg i landet mellom rock og ambient, og har sin bakgrunn fra punkscenen i Orange County, Cali. Innimellom synger de to vokalistene så surt at blå castello lukter pils. Men det gjør ingen verdens ting, for samtidig utretter de et jævlig tøft samspill vokalt, og lager nyskapende, catchy rock music. Tøft.

Here I Come Falling - Bite The Bullet 

Ting skjer i Here I Come Falling-leiren. Platekontrakt med beryktede Rise Records er signert, og debut-album kommer før bakrusen etter nyttårsaften har lagt seg. Dette er sannsynligvis verdens mest kristne band (Og det bør si litt, i og med at jeg kjenner den kristne emo/metalcore-scenen bedre enn jeg burde være stolt av). Ja, det er breakdowns ganger tusen. Moshpit ganger elleve. Og The Devil Wears Prada ganger mus. Til og med synthen er på plass. Men det er noe med sanger der man venter og venter, og til slutt blir belønnet med det “å så forutsigbare” clean vocals-refrenget. Og enda mer spesielt er det når dette refrenget selvfølgelig bare kommer en gang i sangen. Eid. Men men, gøy er det, og disse kommer antakelig å bli store etterhvert.

The Wonder Years - Let’s Moshercise!!! 

“Å faen, jeg er 15 år igjen”, er det jeg tenker når jeg hører The Wonder Years. Dette er melodiøs pop-punk the nineties way. Kontrakt med temmelig ukjente No Sleep Records, og debut akkurat sluppet. Barnslige tekster, barnslige titler og barnslig synth. Men herregud, dette var jo the good times da jeg var ung og stygg. For fans av tidlig New Found Glory, Saves The Day og Lifetime. Let’s Moshercise!!

Safe Inside - Fame And Miss Fortune 

Hvis man tar en kanin, plasserer den i en speedbåt, lar den kjøre i en orange verden der smeltet sukker er hav, og i tillegg kræsjer den inn i en brygge bestående av 90 radioer fra 1987, vet du hvordan det føles når Safe Inside spiller. Temmelig rart. Dette er synth-pop-punk, bare dratt mye lenger enn det som egentlig går an. Det er ganske cheesy, men det funker. I hvert fall i tre minutter om gangen. Liker du en litt dårlig, men veldig morsom variant av Hellogoodbye, liker du dette. Hvis du hater kaniner, hater du dette.

Last ned samlingen her: 

http://rapidshare.com/files/69302047/Hornis_Kleine_Band-Tips_Vol.1.rar.html 

Yambo er en gjøk som våkner en dag i en sykehusseng og ikke husker noe av sitt eget liv. Heldigvis er han litterat, og dette er forutsetning nok til at han husker alle bøker han noensinne har lest. (Retrograd amnesi, ja, flott unnskyldning, forfatter for ikke-medisinere.) Det tar ihvertfall ikke lang tid før vi ser han ta seg rundt på sykehuset og uttrykke seg utelukkende i sitater fra verdenslitteraturen. Etterhvert skjønner han også at hans frelse fra dette mystiske hukommelsestapet ligger i å oppsøke sitt behendig avseglede barndomshjem og plage leseren med å bruke brorparten av en bok på å fortelle om hvordan tegneseriene han leste som liten sneip formet han som person - ad infinitum.

Men rett skal være rett, Eco er ikke talentløs, og det er en del godbiter rundt omkring i boken, hadde det bare ikke vært så langt mellom hver… Her er uansett et lite utdrag hvor Eco får vist hvor god han kan være til å veie ord:

   One sunday, Papà, a soccer fan and a bit disappointed in that son of his who spends his days ruining his eyes over books, takes me to a match. It is a minor contest, the stands are nearly empty, speckled with the colours of the few onlookers, blotches on white stands that are scorching in the sun. The game is stopped by a referee’s whistle, one captain protests the call, the other players move around the field aimlessly. Two colours of jerseys in disarray, bored athletes milling around about a green field, a scattered mess. Everything stalls. What happens unreels now in slow motion, as in a parochial movie theatre when the sound suddenly cuts off with a miaow, movements become more careful, then jerk frame by frame to a stop on a single image, which dissolves on the screen like melting wax.
And in that moment I experience a revelation.
I realize now that it was a painful sense that the world is purposeless, the lazy fruit of a misunderstanding, but in that moment I was able to translate what I felt only as: “God does not exist.”

Om du liker at bøker, passierende og mediterende som de kan være, ihvertfall har en viss flyt, så vil det være bortkastet av meg å skrive dette innlegget om jeg ikke også opplyser om at Eco har forsvinnende liten intensjon om å komme leseren i møte akkurat på dette punktet. Denne gamle reven nærer simpelthen ingen respekt for narrativet og dets funksjon, og ser ut til å være mer enn tilfreds med å la sitt eget knusktørre tankespinn bære seg selv. Unødvendig å tilføye, kanskje, overlater han til leseren å måtte - hente - den - sjæl, når det naturligvis viser seg at tankespinnet ikke evner dette. Nå er ikke det å unnlate å gjøre seg alt for tilgjengelig en synd i seg selv, men når jeg som leser denne lefsa hans tar hvert skritt jeg tar gjennom boken for å følge hans spor av smuler, så forventer jeg å få noe igjen for det; jeg forventer en pay-off eller en avsluttning som gjør vandringen verdt tiden. I enden av Ecos smulespor er det derimot lite å finne, det beste han har å by på er en dødscene innhyllet i noen - egentlig mest pretensiøse - delirier. Eco forsøker også å kle disse i estetikken og ikonene av sin barndom. — Og som det faller i fisk, som bare skikkelig skikkelig tung fisk kan. Eco er og blir en akademiker, det er hver eneste setning i denne boken et vitnesbyrd på, og når han så forsøker å trekke til seg beina og fly ut i nostalgigonzo-solnedgangen, kan jeg ikke annet enn å bli stående igjen og vinke. Hit, men ikke lenger. Jeg innser at jeg har gitt opp boken, men siden det ikke er mange sidene igjen, tusler jeg det siste stykket frem til målstreken, mens Eco kun har øyne for solnedgangen, som en slags fatalistisk Karslon på taket.

Det eneste prosjektet som faktisk har noe driv i denne boken er hovedpersonens innbitte forsøk på å huske ansiktet til sin ungdomskjærlighet, et prosjekt som har de fleste av den siste halvdel av bokens små glimt av ytre handling viet til seg. Denne jakten kuliminerer imidlertid i et teppefall som leseren lenge i forkant godt vet ikke kan leve opp til sin oppbyggning - eller innfri på annet vis, uansett hvilket utløp det har. (Samtidlig kan det ikke heller like gjerne kalles et antiklimaks, for jeg ga opp forventningene om et klimaks for lenge siden.)

Jeg innser at jeg har lest nok av Eco. Han er ingen dårlig forfatter, men det er bare så mange som er så mye bedre.

(hipster vet å sette pris ofc)

Hva tynger ikke i hodet og hvilken smerte sitter ikke i hjertet: når verdens låtskrivere skal dekonstruere sine tanker og følelser nyter organ-nivået den definitive troneplasseringen som foretrukket tematisk løpebane. Men det hender, rett som det er, at noen i verdens barnehage av barder finner det for godt å gå enda et par hakk inn i seg selv…

I utgangspunktet hadde jeg egentlig tenkt til å skrive et innlegg om forskjellige biologiske molekylers lyriske manifestasjon, men jeg fant ingen god gjengivelse av “Ode to Serotonin” på nettet, og jeg kommer ikke på hvilket band det var som nylig ga ut et album hvor en av sangene er “Histamine”, så jeg ble sittende med ganske tynt matriale. Altså skal nøye med dette ene: Hemoglobin. Som kroppens viktigste lille omstreifer og hjertets aller største prosjekt, er det kanskje et naturlig valg når kun én av kroppens små helter skal velges. (All den tid ingen har laget en sang om p53-proteinet, ihvertfall.) Dertil at 80% av Kleinhearts tilhengere er ivrige wristcutters. “Heamoglobin is the key, to a healthy heartbeat” synger Placebo. Dette er jo naturligvis en sannhet med visse moderasjoner, men jeg skal styre klar av fagprat her. Nyt heller sangen:

Det er to år siden Vheissu ble utgitt; et album som forandret folks syn på Thrice som band. Et album som var beviset på at Thrice hadde forlatt sine røtter for godt, og lagt nye stier åpne foran seg. Og ikke bare var det nyskapende, men Thrice behersket det. Nå er bandet tilbake med sitt sjette studioalbum “The Alchemy Index Vol. 1″.

“The Alchemy Index Vol. 1″ består av to EP’er, henholdsvis “Fire” og “Water”, og er første del av to album som totalt gir oss de fire elementene. “Vol. 2″ er ventet til våren, der vi får servert både “Earth” og “Wind”.

“Fire” er vårt første møte med “The Alchemy Index”. Dette er Thrice slik vi kjenner de fra før, eller i hvert fall nesten. Firebreather starter ballet, og er en powerballade som er like dyster som den er vakker. Blottet for tempo, uten at det har nevneverdig betydning. The Messenger er albumets korteste spor, og sannsynligvis også den kraftigste. Dette er Thrice på sitt aller beste. Raskere, hardere, og også melodiøst. Refrenget er knallsterkt, og er albumets høydepunkt. Backdraft og The Arsonist beviser at Thrice også med “The Alchemy Index” beveger seg over mot nye landskaper. Sangene preges av sære kryptiske vers der refrengene er sterke, og selve flaggskipet i sangene. Sistnevnte er riktignok bedre enn Backdraft, som kan virke som et litt for iherdig forsøk på å ikke høres ut som seg selv. Burn The Fleet trekker tempoet ned igjen, og der det absolutt er en god sang, kan den nærme seg kanten til det kjedelige til tider. Et episk vidunder får æren av å avslutte “Fire”. The Flame Deluge er “The Alchemy Index” svar på Stand And Feel Your Worth fra “Vheissu”. Med kraftig bruk av distortion på vokalist Dustin Kensrues stemme kan sangen høres ut som en krysning av Sigur Ros på speed og eldre Hopesfall.

“Water” er Thrice slik man aldri kunne drømme om å høre de. Riktignok har bandet selv lekt meg sjangeren tidligere (Se Atlantic fra “Vheissu”), men en hel EP med dreamy, sære og vakre sanger er ikke hverdagskost. Men behersker de det? Det gir Digital Sea tvilerne svar på. Ikke bare er Digital Sea en atmosfærisk og vakker drømmeballade, den er også albumets høydepunkt sammen med The Messenger. Open Water fortsetter der Digital Sea slapp, og er også særdeles behagelig å høre på. “Water” starter med andre ord sterkt, men faller etterhvert. Lost Continent følger opp i samme fotspor som de foregående sangene, men inntrykket blekner litt da Thrice følger den samme oppskriften. Visstnok er Lost Continent en fin sang, men det kan bli mye av det samme av et band som er er veldig opptatt av å unngå akkurat dette. Det merkeligste øyeblikket på albumet er den seks minutter lange instrumentalen Night Diving; nok et bevis på at Thrice ikke er redd for å prøve på nye ting. Sangen er også relativt ensformig, men passer godt med temaet, og er stemningsskapende på et høyere nivå. The Whaler og Kings Upon The Main avslutter Vol. 2, der førstnevnte tar i bruk mengder av sampling med tilhørende piano. Definitivt et av de sterkeste sporene på “Water”. Kings Upon The Main klarer dessverre ikke å bevare det gode inntrykket The Whaler gir, og setter et noe merkverdig punktum på et allerede spesielt album.

Noe av det mest imponerende med “The Alchemy Index”, er at Thrice har produsert hele albumet selv. Fra innspilling, til mixing og mastering. Til og med artworken er hjemmelaget. Det viser hva for et multitalent Thrice har i gitarist Teppei Teranishi, som har vært drivkraften bak prosjektet.

At Thrice virkelig mestrer forskjellige sjangere, og får til det de forsøker å få til, kommer ikke som et sjokk. “Water” er en sterk EP. Likevel gir “Fire” et noe bedre inntrykk, muligens fordi den er kraftigere og mer hardtslående. Thrice har beveget seg vekk, nok en gang. Og nok en gang gjør de det til 20 i stilkarakter. “Vheissu” blåste karakterskalaen til helvete. Det gjør ikke “The Alchemy Index”, men viser at Thrice rett og slett er et utrolig bra band uansett hva de gjør.

Karakter: 7,5/10

Om hvordan det viktigste du leser kanskje er det du hopper over. Et lite litterært fridykk med skrevet snorkel og lesebrillene til Davy Jones.

Jeg skal forsøke å holde de utagerende obskure skyggene av pretensiøsitet i dette innlegget til et minimum, men med akkopagnement av Thrice sitt vannalbum er det nok en fare for at de av og til kan slå seg selv ut til brummende dysterhet – se, der er jeg allerede igang… Nå er dessuten en av grunnene til at jeg i det hele tatt skriver for denne bloggen å vedlikeholde håndverket enn så lenge jeg er i eksil, og ettersom det er heller sjelden jeg får kastet meg rundt og skrevet noe, så bærer de få skrevene stykkene her nok litt preg av den overdrevenhet som følger av en desperat markering av egne tegn; sjeldene, men dype gisp over en brutt vannflate som det kan tegne til å være, om du vil.

Denne gangen skal vi altså ned på havets bunn. Det litterære havet, i dette tilfellet. Fra den tåkelagte havoverflaten og ned gjennom spekteret av dype blåtoner. Vi skal ned under vrakgodset av overfladisk litteratur som flyter i vannskorpen. Forbi de halvoppløste likene som ikke har sunket lengere enn til like under, sammen med fillete pocketbøker og krimlitteratur. Den gamle mannen ser oss bli en del av sjøen, vi trekker fyllepenner i brede bevegelser foran oss for å holde råhaiene på avstand mens vi nedstiger. Ikke le, du får vann i nesen. Smilehull er også farlig på denne dybden, trykk, osv. Ser du, Moby Dick spiser krill som egentlig er bittesmå astronauter som roper Houstonwehaveaproblem mens de farer inn i sluket og nok forstår at de aldri får se sin egen nasjons store roman. Gamle utleste og uleste aviser flyter forbi oss og er eneste spor igjen av en verdensomseiling som passerte forbi her for flere uker siden. Ved det hyperplasiske korallrevet av semikolon – ved nærmere ettersyn mine semikolon! – er det en annen hipster i forskemannsdrakt som ler av en forkjølet reke som får alt snørret i antennene og rostrumet sitt. Kan du se bunnen nå? Konturene av bundede bøker og tradepaperbacker som stikker seg ut av grumset. Jarmann! Hva gjør De her? Glemte figurer som tar veien direkte fra skyggen av protagonisten og hit ned. Han skjøt seg selv på Tjuvholmen, for simpelthen å kunne velte ut til sin ontologiske favn. Disse figurene som sleper seg rundt på bunnen her, uten å bry seg om naturen av deres værende – de er overgitt allerede. De vibrerer allerede, nesten umerkelig, av den dypeste tonen det mørke havet har for dem. Det er her nede vi finner det vi leter etter;

Det du aldri leser.

Du ser det ikke; hvilken form tar det? Jeg er ikke sikker, hvordan skulle jeg vite det, egentlig. Se deg om du da, se om du ser det. Men se hvor du går, disse bøkene kan sluke deg like lett som du kan sluke dem – det er ikke alle bøkene som ligger her nede av samme grunn.

Æsj. Nå har jeg rotet meg inn i noe jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal komme meg ut av. Som en mester som gir sin lærling et oppdrag han selv egentlig ikke vet hvordan kan løses. Ah. Skal vi se, jeg har et kart her. Nu er vi direkte under … Direkte under teksten, det er der vi er. Det er her vi er. Og det var vel også poenget, kjære lærling, å ta denne undersiden nærmere i betraktning. For her, rundt oss i denne understrømmen, er også underlesningen. Dette du leser, men uten egentlig å feste deg ved det; dette du leser, men som du allerede mens du leser det velger å la være å forsøke å bringe til noe høyere bevissthetsplan. Konkylene du vet nærer en dybde du kan suge margen ut av, men som du nøyer deg med å stryke overflaten av før du gir den videre til sjøen. Og du tror det gir deg rett til å synge som konkylene, at du har sett overflaten på tusen av dem? I beste fall andres skisser av deres innside?

Har du funnet noe ennå? Nei. Men hva tenker du, hva er viktigst? Det er mange nok nå som advokerer at å høre konkyliesangen førstehånds er overflødig, at det er viktigere å ha kjennskap til den oppleste historien av konkylienes nybrudd av mønstre og toner. At det er en kulturell fellesnevrose å skamme seg over å nøye seg med å stryke dem over overflaten, eller til og med å sende dem ut på dypet igjen uten å ha fjernet de bittersøte broddene av det uoppdagede som i utgangspunktet ikke er deg innvidd. Hvordan begynte jeg å snakke om konkylier her, egentlig? Du står jo og børster sjøstjerner ut av en innholdsfortegnelse.

En bibliotekarfisk svømmer forbi i midjehøyde mens den søker gjennom bøkene med sin lille lanterne. Jeg tenker: Å tviholde på nærlesingen, som med en intensjon om å komme igjennom alt, eller ihvertfall, for å kunne demarkere sin litterære sfære – en naivitet utstrukket inn i mørket i alle retninger. Disse uleste bøkene dekker faktisk hele havbunnen. (Er disse to virkemåtene så komplementere at de kan settes opp imot hverandre som noelunde symmetriske motparter? Nærlesningen og de enkeltstående litterære dypdykkene på den ene siden; skummede bøker og vandringen på skallkonjunkturer på den andre siden. Hvor kanskje et større bilde forsøkes malt, skjønt med tynnere maling.) Finner du noe i den innholdsfortegnelsen?… Æsj. Jeg vet som sagt ikke hva jeg tok deg med ned hit for å finne; kanskje var det bare opplevelsen av deg selv stående til knes i dette. Om du lot deg lure til å tro at jeg var noen slags læremester kan det kanskje komme av min froskedrakt, som jeg har laget av konkylieskjell. Se, svømmeføttene mine er også laget i samme stilen. Nei, for sent, pokker, du burde ha sett i stad, før jeg tråkket opp dette grumset.

Hipster har blitt spurt om å belyse hva denne raske ordvendingen henspiller på. Ved første øyekast kan det jo virke litt sært at et fenomen oppstår ved at noe tar seg selv av veggen og går. Skal vi se om vi kan sløse litt lys rundt dette. Først, noen fastere eller løsere ender å feste argumentasjonen i: (kildekritikk- eller henvisning no-no I have hipster dont care obv.)

A wall is a structure, usually taller than it is thick, and wider than it is tall.

Walls usually have one of three major functions:
 1. To keep things out, like rain, foxes or barbarians
 2. To keep things in, like heat, geese or East Germans
 3. To keep things up, like roofs.

Gjess kan man vel strengt tatt ikke si så veldig mye bra om. Det beste man kan gjøre med gjess er å jage de så fjærene fyker, og det er ikke veldig hipt, selv om det må innrømmes en ikke neglisjerbar underholdningsverdi. Rever og barbarer, derimot, har noe gående. I den senere tid, ihvertfall, har det vist seg å være et slektskap mellom barbari og hipstervirksomhet; rever er simpelthen for smarte til å la være å være hippe. Men om rever og barbarer har en plass på verdens hipsterpall, så var det vitterlig øst-tyskere som bygde den. Se her bare:

The film finally anti-climaxes in an extended sequence at a crowded dance hall where sozzled East German hipsters listlessly sway to a pop beat, marking time before the onrush of an empty future.

Empty Future. Jeg skal ikke besudle dette med mine egne betraktninger og heller hive ballen direkte videre til Edward R. Murrow, en fantastisk svart/hvitt-mann, og kanskje den største av alle radiohipstere;

Language is the memory of man. Without it he has no past, a paltry present, and an empty future. With it he can bring his dreams to life.

Nå begynner det vel snart å komme tilstrekkelig høytløftende tankegods i omløp her til at man bare kan snike seg vekk uten å la det ligge igjen noen egentlig avslutning? Hipster dont mind ofc good night and good luck.

Jeg har funnet veien opp av sengen for dagen. Hodet surrer fortsatt, karusell for fjerde dag på rad, så jeg forsøker å holde meg fast med øynene i spissbarten til Jacques, min eminente kardiolog, uten sammenligning den ypperste i hele Rue de Crap. Han foredrar om mine vitale tegn, som i større og større grad forekommer meg like forutsigbare som bingotall; han vil ha meg til å komme med innspill på behandlingsregimet, men jeg trenger tid til å tenke meg om. Sannelig, han trekker seg i den voksede barten sin og lener seg tilbake, donerer meg all tiden som ligger mellom mitt korpus og hans hvite jakkeslag. Noe godt i glasset, anmoder jeg, ja mens jeg tenker meg om - som å servere en liten en før bestillingen, du vet. Jaja. Jeg blir anbefalt en salin eller kanskje en ringer, men kjenner at i dag er en dag for en sommerfruktig dextrose.

Min eminente overseer lar meg så være i fred. Skrittene vekk minner meg om en kunsthistoriestudent jeg hadde en gang; dette var hennes mest intime hvisken til meg - om meg: jeg tror du har en magisk evne til å høre andre menneskers indre skritt, og se deres åndelige fotspor. Dagen før hadde hun fortalt meg, i samme leie, på den lille madrassen i atelieret hennes, at jeg hadde en svart og våt tunge for andres lidelse. Ja, hun var ikke noen poet, men det var noe med henne som gjorde at jeg opplevde at hun utgjorde en høyere konjunktur i en ellers gjennomtrengende triviell menneskehet. Det var ikke det at hun ikke var triviell selv, gud bedre, men hun innså det på en måte - og hun mestret å forholde seg til det, uten som en katt til en støvsuger. Jeg har hatt andre, som smører på sin rødeste leppestift som i et forsøk på å fiksere seg en livsessens.

Jeg strekker meg opp og oppjusterer dryppet mitt med enda et par tårer i minuttet. Vurderer å kalle på en søster og be om en fentanyletterrett også, men kommer frem til at jeg nok vil få mer ut av det om jeg har sprøytepumpen til gode, og kombinerer den med neste bordsetnings batteri av fluide sansespill.

Denne livslange aggresive dansen med - snarere si mot, egentlig - den gråkledte ennui. Var ikke det sartre? Jeg begynner å glemme, eller så er det bare karusellen i hodet mitt som slynger av en og annen tankerekke i blant. Hodet mitt synker ned i hodeputen igjen. Jeg kunne ha sunket videre. Sunket helt igjennom denne sengen, og vært tilbake i de lakkdunstende maleriers samling i bunn, og det kappes om å holde glassene og flaskene høyest, og dette selskapet begynner å utgjøre et dyr. Vi brøt oss inn i teatermuseet og tegnet bart på en autentisk Mucha, dette kun som en flekken av tenner. Og det trivielle, sammen med den gråkledte, vet like godt som oss at dette ravende dyret er det eneste de ikke kan røre, og vi som svetter, ekstatiske på innsiden av den tykke drakten, nøler heller ikke med å la dette nådeløse dyret ta vårt liv - dets egne, fremfor å la det henngå i gråtoner.

Nei, jeg griper om infusjonsaggregatet så det knirker i skjøten mellom medikamentflasken og infusjonsslangen, du kan ikke tvinge bohemen.

Ok, for det første er dette ikke en spøk. Dette er sann fakta.

Gratulerer med snart vel overstått “Edge Day”. Dette er hentet fra www.punknews.org:

It’s October 17, 2007, Edge Day. The celebration of Edge, and you can take part by checking out a local straight edge hardcore show, getting a sick XXEDGEXX tattoo and abstaining from booze, drugs and smoking while yelling “True till death.”

Helt fair. Jeg har i hvert fall ikke gjort noe galt i dag (Nesten ikke, jeg spiste kylling til middag). Jeg har holdt meg langt unna alkohol og røyk, og kost meg på jobb. Dessverre fikk jeg ikke sjansen til å stille på et hardcoreshow eller få meg en tøff edge-tattoo, men jeg kommer sterkere tilbake neste år.

Her er historien om Edge Day:

The first annual National Edge Day was celebrated on October 17, 1999 at the final Ten Yard Fight concert at the nightclub Karma in Boston, Massachusetts. The concert also featured the bands Bane, In My Eyes, Fastbreak, Reach The Sky and Floorpunch. This show marked the end of the 1990s youth crew revival.

Jeg foreslår at vi er litt mer på alerten neste år, og får til en storslått feiring samlet.

Happy Edge Day alle mann!

Når verden snur seg mot deg og vil gjøre deg klein som en lokfører uten dybde- eller breddesyn, så lønner det seg å hente frem okularene. Her, slik. Det lyser kleinhet og high pass-filtere lang vei, men det plager ingen med briller. Mhm.

Jeg våknet på sofaen her for litt siden, og alt jeg hørte var lyden av dyr som slåss. Det kan hende det er fordi det er tirsdag, og tirsdag kommer to dager før torsdag. Da er det ikke uvanlig at dyr finner det for godt å sloss. Eller så stikker det kanskje noe dypere. Som når bjørnene i midtlandet kommer ut for å hardcore-danse, og ender opp med å ta livet av både hund og herremann. Det er noe med dette bildet, av bamse brakar picking up pennies, som hensetter meg til det samme stemningsleiet hvori jeg første gang skjønnte at middelmådighet er en tåke ved verdens bleke hus. Dette var egentlig tenkt å blomstre til et fantastisk lite innlegg ut av min skalle, men jeg avbrytes i øyeblikket av kallet til tirsdagsquiz. Time to hit the rack.

Bror Kleinheart våkner opp. Prøver å la kroppskarusellen reise. Isteden vil den spinne. Bøye. Tøye. Brekker kroppen tilbake i sengen.

HODET!

- Å nei, det er truffet av et fly, høres på avstand.

- Å shit, det er hipster Bror Kleinheart, kommer fra et annet sted.

Det er ikke lett å forstå hva som skjedde i går, men det er derimot virkelig lett å forstå hva kvelden innebar. Pilly. Hipp kveld med seidel i spissen. Det ga resultater, obv. Her prøver man å jekke kroppen ut av liggende og inn i stående, men den bare vil seg ikke. Bror Kleinheart er klein. Som en bøtte.

Hipt!

Intro betyr introduksjon, men kunne godt også betydd hipster. Derfor kommer nå en hipster.

Henka var hans navn, og han var hipster når han ble født. Mange lurer kanskje på: hva har en slik etterstreber å gjøre på Brødrene Kleinhearts Hipsterblog? Han er da virkelig hverken en bror Kleinheart, eller en hipster? Dette er ikke umulig, men heller ikke særlig hipster.

Mitt navn er altså Henka, eller “hipster” på dansk om du vil. Kvart dansk, og halvt hipster. Jeg er lang som han var, hipster bred, og omtrent et snes år gammel. Og halvt hipster som jeg er, er jeg også halvbrødre med Kleinheart. Derfor kommer jeg iblant til å slenge inn noe tøv på denne bloggen, når jeg føler meg litt hipster. Så det er noe å se frem til for alle og enhver hipster.

Og når man har skrevet hipster i hver eneste setning, har man kanskje gjort seg fortjent til det?

Hipster.

En kort hilsen av en introduksjon. By er navnet; kontinentet er hjemstedet, en litterat i fiendens leir; Kleinhart-bror; liker ord og setninger som slår andre mennesker i ansiktet; liker ikke trivialitet og berm; det hippeste jeg har gjort er å ta på meg svarte hornbriller uten styrke og snike inn begrepet “hipster” mange ganger fler enn jeg kan telle i en samtale med noen som ikke er hipster; er istand til å utvikle flytskjemaer for hvordan man blir den hippeste hipsteren i trange bukser; ble født samtidlig og på samme sted som norges første prøverørsbarn (hipt!!!)
Dette siste er også toneangivende for min fremferd overfor den våte mørke gren av menneskehet der ute: Når det nye og hippe blir unnfanget, er ikke jeg noen semihipster som står og ser på og skriver flåsete morgenblad-innlegg - trallala, mikke mus, la la la “på tide med et høyere presisjonsnivå” - nei, da finner du meg som en parallell konstruksjon til det hippe, en refleksjon hvori kun det hippe faktisk ser seg selv.
På tide med et lavere pretensiøsitetsnivå; jo, nei, jeg skal ikke si mer, annet enn å opplyse om at karusellen spinner bedere på øl. Snakkas!

Hipster hopster!

Horni her, introduserer Brødrene Kleinhearts Hipsterblog! Dette gjør jeg samtidig som jeg spiser en boks ananas i biter. Det beste man kan gjøre når man er i kontakt med nye ting og mennesker, er å lære og kjenne. Her skal dere få lov til å kjenne meg.

La meg presentere…

Hornis hipsterfakta om Horni!

Navn: Horni
Bror Kleinheart: Ja
Har spist ananas i biter: Ja
Høyde: Hipster
Lengde: Hipster
Bredde: Passe
Liker: Øl
Liker ikke: Å bli slått hardt i ansiktet
Alder: 23

La hipsterkarusellen spinne!