Tenkte jeg skulle jekke opp festivalstemningen et lite hakk. Hove nærmer seg med stormskritt, og etter to år på halvøya har undertegnede lært seg noen knep. Dermed antar jeg at man skal være rustet til alt det skumle sørlandet har bestemt seg for å gjøre mot oss.

Campen teller foreløpig fire stk. (venter på svar fra Jens, venter forgjeves?). Det er Sveiva, Henka, Espen og meg selv som foreløpig har bestemt seg for å vende snuten mot Arendal, i år sannsynligvis med boomblaster.

Artistprogrammet er interessant, kunne vært bedre (burde vært bedre), men for all del, det blir en stor opplevelse uansett, og absolutt noe å glede seg til. Om flere skulle melde sin interesse til å være med i årets utgave av Camp Nou, er det til glede for alle. Så gjør dere selv en ordentlig tjesteste av typen bjørn, og bli med på lasset. Vi snakkas på Hove 09!

I løpet av den siste tiden har vi i Kleinheart.no vært vitne til et fall i blogginteressen. Derfor har vi kommet frem til at vi må grave dypt etter å finne flere halvbrødre som kan blogge. “Mannen med Katten” kommer til å glede seg stort når han finner ut hvem som er vår nyeste blogger. Det er nemlig KATTEN TOR!! Katten Tor er hjernedød, blind på tre øyer (det bakre inkludert), sterilisert, homogenisert, og må for all del ikke forveksles med Kokken Tor.

Først litt historie: Katten Tor ble født i den nordlige byen Narva i Estland. Året var 1952 og landet het den gang Sovjetunionen. I løpet av årene som har gått, har tidens tann ymtet frempå med litt av hvert. Tor mistet hørselen allerede i 1971 pga vind, og hjernen tok farvel i 1977 fordi katten havnet under kokende varm spaghetti i et dørslag.

Testiklene ville ikke mer i 1982, og sa takk for seg under åpningsseremonien av OL i Lake Placid. De ble senere dumpet i Lake Tahoe under et marxistisk rituale. I 2003 gjennomførte Tor et program kalt “Kattens vimpelføring”, og tok med det et steg i riktig retning.

I fjor flyttet katten inn i genseren til en søt jente fra Ungarn, nærmere bestemt i brystområdet, og har holdt til der siden. Katten Tor vil i utgangspunktet blogge om reiseliv, men har også lovt å si hva han mener om ulovlig fildeling. Brødrene Kleinheart ønsker Tor hjertelig velkommen til bloggens verden! Vi forventer fanteri!

Henka, Espen og Horni stilte til lystig lag en mørk kveld i april. Målet var byen, men det var naturlig å ta med seg litt hjelp på veien mot formen. Hjelpen i dette tilfellet var det noe sære og hjemmelagde drikkespillet “Lyskaster”.

Poenget var enkelt og greit å kitte utbrente telys (som ikke veier en dritt) fra sofaposisjon, og ned i kassa. En ølkasse har som kjent 24 hull i bunn, og noe kjipt ventet på hvert eneste felt. Når jeg leser “regelarket” i ettertid, forstår jeg sånn ca 25% av lekene.

Her er altså target. Det ser kanskje lett ut, men 15 slurker hver eneste gang telyset faller på gulvet (og det gjør det ofte) tar på. Dette påvirker nødvendigvis “formen”. Enkelte felter var jackpot-felter (jackoff??), og i tillegg til selve leken på dette feltet, måtte det konsumeres antall slurker jackpoten var på. Bildet under viser at det fort kunne være mange slurker.

Det er ingen hemmelighet at samtlige deltagere var bæsj drita før klokka var 21. Alle var enige om at det var et vellykket spill (kanskje for vellykket), og tro det eller ei. Vi klarte å komme oss på byen. Alle var kjempefornøyde.

Kanskje noe å vurdere neste gang du skal ut på bytur? Sannsynligvis ikke, men her hos brødrene Kleinheart får du ihvertfall tre stk. personer du kan synes synd på pga store fritidsproblemer.

Takk for oppmerksomheten.

Først må jeg poengtere at det som ble gjort kun ble gjort for å teste  kredibiliteten til blogglisten.nos toppliste. Det var ingen annen baktanke og jeg vil be om unskyldning til alle bloggerne som ble nedrangert på grunn av dette.

I følge Nettavisen er Blogglisten.no “… en tjeneste fra Side2 og Nettavisen hvor bloggerne kan profilere seg og blogglesere kan finne fram til det aller beste i blogosfæren. Her finnes blant annet en toppliste over Norges mest leste blogger..” Blogglisten er en del av Mediehuset Nettavisen.

Topplisten deres er annerkjent og høyt respektert blandt bloggere. Øverst på denne listen er Ida Wulff, Norges mest kjente blogger.

Denne listen inteserte meg. Wulff lå jo soleklart over alle de andre bloggerne. Jeg undret på hvor mye det ville si å ligge øverst så jeg meldte inn bloggen vår. Jeg visste at med våre lunkne besøkstall ville vi aldri klare nå toppen av listen på hederlig vis. Blogglisten.no ber deg legge inn en liten html-tag på siden din. Helst et sted i malen, slik at denne blir vist på hver side. Det forundret meg at en så “viktig” side brukte en så enkel tellemetode og jeg forstod umiddelbart at min vei til toppen ikke skulle bli så lang som jeg først trodde.

For ikke å bli for teknisk nevner jeg bare at denne html-taggen vises på hver side den er plassert og serveren til blogglisten.no teller hver gang det skjer en visning. På ingen måte blir disse visningene “renset”. Det jeg gjorde var enkelt å greit og be nettleseren min, Opera, om å oppdatere siden automatisk. Dermed kunne den gjøre jobben uten at jeg måtte sitte foran PC-en.

Dagene før prosjektet hadde bloggen vår i snitt 3 besøk om dagen, etter at vi tok førsteplassen fikk vi, i løpet av to døgn, rundt 400 henvisninger fra blogglisten.no og Nettavisen. Halvparten av dem var fra blogglisten.no. Man tro at det å ligge øverst på listen burde ha mer å si for besøkstallet?

Det er urovekkende for meg at et så seriøst nettsted, som har så mye å si for folk, bruker en så enkel teknologi. Selv om jeg ikke vil anklage noen for noe, får det meg til å undre på om det ikke er flere enn meg som vet om denne svakheten og utnytter den. På bloggen vår har vi Google Analytics og i følge den hadde vi bare halvparten av de sidevisningene blogglisten.no mente vi hadde.

Jeg beklager igjen for juksingen, men meningen var å sette lys på blogglisten.nos dårlige ratingsystem. Håper Blogglisten.no leser dette slik at de kan forbedre listene sine og få dem oppdatert med reele tall for folk har stor nytte av å kunne finne de mest populære bloggene og bloggerne vil gjerne vite hvor populære deres bloger er i Norge.

Happy blogging!

- Eide

PS. Det holder ikke å komme nå i ettertid og si at dere visste om problemet da vi har ligget i toppen i to døgn uten at noe har blitt gjort.

Noe som kan plage meg er folk som suger og suger og drikker og drikker. Og når de er fornøyde lar de bare trykket gå ut av flaska med et brak. På trikken, i forelesning, på bussen, i butikken, ja egentlig over alt. Til dere vil jeg gi et tips: Hvis du holder igjen trykket du lagde med sugingen med hånda du faktisk allerede har rundt flaska, kan du ta vekk munnen og rolig slippe luften inn igjen i flaska ved å løsne grepet. Eneste lyden som kommer da er “pfft” og “boing”. Jeg utforderer dere til å prøve.

Jeg vil selv påstå at jeg er ganske selvinonisk. Om hva kunne blitt en helt egen blogg så det drøyer jeg med, det jeg heller vil kommentere er uttalelsene til Steinar Øyhaugen til dagbladet.no angående aksjesparerklubben TA-Invest.

 Ja, dere må gjerne skrive at jeg har vært naiv. Og sett tre streker under naiv, sier Øyhaugen til dagbladet.no

Videre sier han at de som styrte fondet nok er tryggere i fengsel og det tror jeg han har helt rett i. Med 200 sinte investorer, som angivelig har tapt over en halv milliard til sammen, på nakken hadde jeg nok også følt meg tryggere bak gittere om jeg var dem.

Du er kanskje låst i revers når; du prøver på ting uten å lykkes, får det du vil ha og ikke det du trenger, er aldri så trøtt, men ikke får sove?

Og kan det bli værre når du mister noe du ikke kan erstatte, eller elsker noe for gjeves?

Uansett om du er høyt oppe eller langt nede, når du elsker noe for mye til å la det gå, vil du ikke vite hva du er verd hvis du ikke prøver .

Det er da det er vanlig at et lys vil følge deg hjem og oppflamme dine bein og jeg vil prøve å fikse deg.

Turen som gikk til helvete. Det var her Horni hadde planer om å henge i sommer. I Rise Records-boothen på Warped i San Francisco. High Five med gutta i Catherine, en pilly med gjengen i Burden Of A Day, og heftige diskusjoner om abort med Oceana (Ja, samtlige sanger på deres nye album handler om abort. Hardcore).

Men neida. Isteden er jeg stuck i Norge. Ikke vet jeg om det blir festival i juni i det hele tatt (Hove, Svein?). Noe må uansett skje. Så at Attack Attack! skulle varme opp for Silverstein på enkelte shows i Europa i juni. Hadde vært gøy.

Uansett. Hva med å prøve på Warped 2010? Prøve å være tidlig ute med å arrangere en tur? Prøve å bli bestevenner med Dance Gavin Dance? Tror Warped er noe av det jeg har mest lyst til i hele verden. C’mon.

Casey Anderson er dagens store forbilde. Han er nemlig bestevenn med bjørnen Brutus i følge dagbladet.no

Bjørnevenner har vi sett før og konseptet er egentlig ikke så spennende lenger selv om det fremdeles er like skummelt. Det syke med Brutus er at han fikk være forlover i bryllupet til Casey samt at han sitter ved middagsbordet ved spesielle anledninger. Selv om bildet ser sykt manipulert ut er det utrolig funny. Jeg vil ikke vise det her i fare for å bli saksøkt av scanpix, men ta en titt i dagbladets artikkel. Ekstra funny var det at Brutus måtte vente utenfor kirken…

Når vi først er inne på morsome artikler, ta en titt på denne med skikkelig guttehumor: http://www.na24.no/article2600370.ece

Jeg hører mye radio på jobb. Og nå går det mye i P4. Det er hyggelig det, jeg liker P4. Spesielt “Lyden av Norge”, men det er også ganske så frustrerende. Gjetter man lyden vinner man nå 200 000 skattefrie grunker. Burde være en enkel sak, men jeg klarer jo pokker ikke finne ut hvilken lyd det er..

Anyways, skal bli bra å ha bursdag om noen dager. Endelig har det gått et år til. Though, det degynner å bli mange nå.

Ah. Har akkurat kommet hjem etter en deilig gåtur i Oslo. Det er litt kaldt fremdeles og flau vind, men det var deilig å røre på seg..

Jeg var på butikken i går og stod i kø (som vanlig). Der så jeg på forsiden av Se og Hør at Aksel Hennie og Tone Damli hadde hatt en het flørt på flyet. Jeg regner med det var de to ettersom det var de det var bildet av bak teksten “Het flørt på Flyet”, men man kan jo aldri vite hva artikkelen egentlig er om med mindre man blar opp og leser den. Det gadd jeg altså ikke så jeg antar at det gjaldt de. Tingen med historien er at jeg faktisk så Aksel på flyet jeg tok til London forrige tirsdag og derfor undrer jeg fælt på om det var den flyturen det magiske skjedde. Jeg leste jo som sagt ikke artikkelen så jeg vet jo ikke hvilken flytur det er snakk om. Ikke så jeg Tone på flyet, men hun regner jeg med at i så fall hadde forkledd seg litt bedre en Aksel. Jaja, jeg lever nå i trua enn så lenge.

I wanna BLOG it to you cowards, but I better be quick
cause I have just landed, and Im kind of airsick
I talked to a bird, his name was Dan
It was no normal bird, he was a madman 
from Afghan, Sudan, Japan and The United states of America
Also Sweden, France and Kuwait
He showed me a crate and it was great
I gave him my name and we went to gate
We loaded my stuff and he thought me to sing
From now on Im always going to bring
my cellphone around and never be bitter
In case that I am, you can read it on TWITTER.

Det er et spørsmål som raser rundt i hodet mitt, hver eneste gang det er klart for festligheter. Kommer Henka? Denne lange mannen med de usedvanlige hvite hendene. Han som står for 86% av alt som er moro på fest. Sist gang det var fest, var Henka der. Da ble jeg glad.

Jeg er bare en mann. Har bare to armer. Kan ikke klare alt på en gang. Kan bare klare én ting om gangen (visstnok). Men ikke kom her å tro jeg er død. Jeg er kanskje stusselig, men FAEN ikke død. Jeg kan være litt koselig iblant og.

Jeg seiler samme skip som denne bloggen.

Snakkes?

Jeg la merke til at folk ikke nødvendigvis har så lett for å stoppe for forgjengere på min vei i dag.

Den ene er der hvor bilen stopper tre minutter før du faktisk når frem til feltet og du nesten føler du burde forte deg over for ikke å skape kø bakover.

Den andre er der hvor bilen stopper for deg, men så innser at det faktisk tar lenger tid enn han hadde beregnet og så gasser over feltet i det du når frem, slik at du blir nødt til å stoppe.

Så undrer jeg, kjære leser, har du kanskje andre opplevelser?

Our world is slowly melting, still outside there is snow
I find myself shoveling, is there something I dont know

If the world is going under, why can’t someone tell us why
Shouldn’t there be thunder, and ashes in the sky

This question makes we wonder, I have to call my friends
If the world is going under, where are all the aliens

Man skal vanligvis reise et stykke for å finne sin tvillingsjel. Det heter seg så, ihvertfall. Men ikke alltid. Av og til holder det å reise til feks. Thailand.  Der bor nemlig ihvertfall én av Hornis tvillingsjeler. Det er lett å se at han ikke er helt lik. For det første ser han jo ut som en Thai, og det gjør jo ikke den Horni vi kjenner fra Kjelsås. For det andre har Thai-Horni en sans for reggae, noe vi heller ikke kan si vi kjenner Kjelsås-Horni for. På den annen side kjenner vi igjen mang en kjent egenskap felles for de begge. Det gode vesen, først og fremst. Thai-Horni, selv om han spilte i oppvarmingsbandet (før Job2Do), var nok alle tilskuerenes favoritt. Han lyste ut med god stemning over plassen, og løftet stemningen det ekstra hakket under refrenget med noen velplasserte “Wap-wap-de-de-de” og noen “Nana-nana, nana-nana”. Vi ser også at begge blad Horni er svært stabile mennesker, både av og på scenen. Ingen tvil om hvem som styrte skuta etter showet. Mens de andre thaiene vimset rundt, gikk Thai-Horni stabilt og direkte og gjorde det han skulle. Det var i det hele tatt et hyggelig gjensyn på andre siden av kloden!

(PS: Det så ikke ut som Thai-Horni hadde dame, men det vet jeg ikke så veldig mye om. Vanskelig å få innsikt.)

(PS2: Herved er utfordringen åpenbart. Eller, ingen utfordring kanskje, men hadde vært hyggelig om brødrene holder utkikk etter dobbeltgjengere av brødrene når de er ute og reiser i verden.)

Alright. Jeg tar en slurk vann. Det er på tide å vise at jeg er tilbake på bloggescenen, under byens scene. Jeg tar en slurk vann til. … Kropla Beskidu. Nam. Godt vann. Problemet bare, er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det har gått så lang tid. Det har samlet seg opp så mye, men samtidlig så lite. (Klassiker. Nesten litt for klassisk.) Jeg kan begynne kveldens bloggfremstøt i denne enden: Musikken jeg hører på nå - mens jeg blogger. Det er pianocrescendoene til (Fork and Knife) av Brand New som triller ut av squeezeboksen i skrivende stund. Så ja - sett deg gjerne inn i samme lydbilde mens du er her, åpne Spotify og søk deg frem til “Brand New”. Den er fin.

Idag skal jeg sende ut en liten hilsen på verdensveven - til noen jeg bare kjenner en bitteliten fasett av. (Hvor hyggelig er ikke dét?!) Det er en hilsen, men det er også en takk. Historien går slik: (Haha, jeg digger sånne kolon som bare blir rigget opp og introdusert! “Historien går slik - kolon! POW!!!” Noe av det beste jeg vet.) Vinterferien for meg i år har vært strandtid. Men like fullt - som ferier er - også lesetid. Da vi kom til Railay hadde jeg lyttet meg gjennom Naiv.Super mens jeg vandret opp og ned stranden på Lanta (dævver av å ligge stille når solen steker. Verste jeg vet.) og jeg hadde lest ut Cormac McArthys Alle de vakre hestene. Den var det mye hester i, den siste, og de svettet veldig mye fikk jeg inntrykk av. Jeg er ikke hestevant - annet enn for kjepphestene jeg skulle måtte ha på stallen min - men jeg har skjønt at mye av magien mellom hest og rytter oppstår i det poetisk-dynamiske bildet når hesten er svett. Gjerne rykende svett. Vel, det er ikke en så verst bok, virkelig. Kan være verdt å lese. For noen. Mye sosiologi mellom linjene. Men jeg må advare, den avsluttes med rytter i solnedgang. (Cormac, da! — eller … er ikke det egentlig klisjé det lenger, kanskje? Jeg bare tenker høyt. Det har kanskje fått tilstrekkelig formtilløp over årene til å danne sitt eget språk? En “minisjanger”. Eller kanskje altså som et motiv som er så etablert at det ikke lenger er snakk om “rytter i solnedgang” eller ikke, men hvordan “rytter i solnedgang”. Hva vet vel jeg. Jeg har knapt sett en hest i hele mitt liv. Langt mindre en rytter.)

På Railay var det så varmt at jeg over fem-seks dager orket å ligge til sammen 2 timer på stranden. Det sier seg selv at en del tid ble omregulert til “hatt og pils (Chang) og bok på veranda”-tid. Den beste tiden, vil noen si. Jeg vet ikke om jeg kan kaste meg en så bastant påstand, (hva er det jeg snakker om - det var jo jeg som fremsatte den!?) men vil ihvertfall ikke protestere. Under denne reguleringen fikk jeg god tid til å nærlese Brenn Ned Skiten, det lille Flamme Forlags litterære manifest, kan man vel kalle det. Jeg liker ideén til prosjektet veldig godt: Som forlegger må man erkjenne at man har en form for litterær makt - derfor er det redelig at en forlagsaktør stikker ut hodet litt og sier hva de selv mener om litteratur og kvalitet osv.

Som lesning er imidlertid boken som en pose med smågodt av essayer og småtekster. Men: en sånn pose med smågodt som du ikke har valgt selv, men som kommer ferdig assortert. Du vet at det følger med noen biter der som bare er helt ufyselige, og noen som ikke er spesielt gode, men som du bare spiser. Det virker som litt for mange tekster er valgt inn i samlingen på grunnlaget “dette har jeg skrevet - en gang, og det var ganske bra”, uten at teksten har noen relevans ifh. til vaskeseddelen, altså hva de utgir at boken skal dreie seg rundt. Likevel da, selv om jeg kanskje kan høre kritisk ut, så er dette den mest stimulerende leseopplevelsen jeg har hatt så langt i år.

Tilbake til Railay, til hatten og Changen (og de tomme Chang-flaskene som nå har begynt å samle seg opp i verandahjørnet.) Det kom en dag hvor jeg ikke hadde flere bøker å lese, hvor alle ovenforstående var pløyet gjennom. Da var gode råd dyre. Railay er ikke et stort sted, det er ingen veier der, og man må ta båt for å komme dit. Jeg tok min hatt på og gikk litt rundt. Flip-flop. Lyden av ledig sommergange. Optimistisk så jeg meg rundt under hattebremmen etter noe som kunne ligne en bokhandel mellom alle resortene. Jeg hadde ikke flaks. Jeg fant først noe som lignet på en bokhandel noen dager senere - det var en turistkontorstand som hadde en hylleseksjon med second-hand bøker som folk hadde levert inn, som de solgte for en billig penge - men det hjalp meg jo ikke da, flere dager før jeg fant den. Det hjalp meg imidlertid med å finne en bok til flyturen hjem - Alex Garlands The Coma. Den var pikant, men jeg var ikke helt i modus da jeg leste den, og det er en bok man må være i modus for lese. En ømfintlig bok, vil jeg kalle det. Men ikke uten sine små lyse punkter, selv om man skulle komme til å høvle over de mer sensitive poengene.

Vel, fortsatt, tilbake til den situasjon hvor jeg tusler rundt og speider etter en hylle som kan møte mitt åsyn med bokrygger. Solegangsbrisen har begynt å ta tak i hatten min, men det er ingen fare, den sitter godt på. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sulten, har jo ikke spist siden en porsjon “flied lie” til lønsj. Jeg vender sandalene mine hjemover. Det er ikke mer enn noen steinkast, selv om jeg er på helt andre siden av bukten. Det er da, på vei hjem, jeg kommer over redningen. Kaffebaren på vår strandside har - skulle du sett - “Book Exchange”. Ta en bok, legg igjen en. Men: utvalget er lite og - viser det seg, etter litt gjennomsyn - fullstendig rævva. Jommen sa jeg redning. Men (her blir det mange “men”, gitt. Men men, hyggelig å skrive barneskoleform også. Men da-, Og så-) i denne lille haugen ligger en Bukowski-bok jeg ikke har lest. Jeg tar den, og går. Jeg tar den! Og går! Poenget med “Book Exchange” er jo at man skal gi en tilbake også, men jeg har ingen å gi! 

Det er derfor jeg skriver dette, denne hilsenen. Fordi: Dette er en formell takk fra en yngre bror Kleinheart til eieren av Bukowsi-boken Nedenom og hjem som vedkommende la fra seg i kaffebaren på østsiden av Railay en eller annen gang før februar 2009. Den står nå i min bokhylle! Takk! Snakkas!

Jeg tar en slurk vann til. Godt å være tilbake. (Ble det langt? Ja, ble kanskje det. Hva kan jeg si; Blog is back. Snakkas igjen.)

Man skal faen meg ikke påstå at ulovlig nedlasting ikke fører noe godt med seg. Jeg innrømmer at jeg prøver før jeg kjøper, og det har det lille uavhengige plateselskapet Rise Records dratt god nytte av. Det er ingen hemmelighet at dette har utviklet seg til å bli mitt favoritt-label. Derfor kjøper jeg stort sett alt de gir ut. Det har resultert i at jeg nå eier over halvparten av alle cdene de har gitt ut. Og bildet over er beviset. Stolt viser jeg frem min samling av cder Rise Records har i katalogen sin!