Er det endelig oppe i lyset? En svindel som Kleinheart forlengst har oppdaget og gjort verden oppmerksom på: Hvorfor vi slo Ida Wulff og tok 1. plassen på blogglisten.no

Synd det ikke har kommet en seriøs aktør for blogglisting. Tenk på alle de små bloggerne som faktisk tror de store har så mange besøk… Noe for Kleinheart?

Tøft av Ida Wulff å ta opp temaet, for her ringer det “It takes one, to know one” i mine ører…

Sånn. Da er det 18. mars, og det har endelig sluttet å snø. (Andor og snømaskinen, altså…) Uansett, var inne på admin-siden og fikset, og så da den nyeste registrerte spam-kommentaren, som sa:

Curiously…. A joke for you peoples! Did you hear about the two silkworms that had a race? …

What? Nei! Aldri hørt om de to silkeormene som har race. Fortell om de, vær så snill! Nei, forresten, du er en spambot, og dette er alt som står. Så, kan noen fortelle meg: Hvordan fortsetter vitsen? (Eller er det noe i den jeg ikke skjønner?…) Give me an answer you peoples!

http://bit.ly/5YLMnG – Er det noen som har $199 å kaste bort for å se det skje?…

Det nye året er i gang, og for å markere dette, fyrer jeg på med den ukentlige (så ukentlig det lar seg gjøre når man blogger fire ganger i livet) spalten: Ukentlig nostalgi. Her blir selvsagt det store spørsmålet: “Vil det noen gang komme flere enn én post i denne spalten?”. Vel, den som lever får se.

Førstemann ut er mannen:med:kattens gamle blogg, før han ble rekruttert til Kleinheart. Det er selvfølgelig snakk om bloggen “Vi to i heisen”, der mannen blogget om heis og andre ting. Jeg er klar over at denne bloggen er nevnt tidligere her på Kleinheart.org. Men jeg snublet over denne nå, og ønsket å dele den med dere. Det er mye god lesning gjennom hele åtte posts (mannen var standhaftig), så dere får bare kose dere.

Klikk her: balkebynvb.blogspot.com

Det er 20. Desember, vinterkulda har satt inn med ettertrykk over Nydalen, hvor nok et årlig juleverksted har produsert en enestående julekrybbe, bestående av villsau, julegjess, en erkeengel med hoggtenner og tre vise menn med pakker fra Toys’R’Us til jesusbarnet i krybben.

Men Juleverkstedet varer bare så lenge før det blir pakket ned og inn i hyller, og polposene med juleøl blir båret inn fra verandaen. Det er på tide med Juleøllaboratorium.

Utvalget er nok ikke større en fjorårets, vi har fem øl å teste, men til gjengjeld er opplegget rundt adskillig mer intrikat. Ja, noen vil kanskje velge å si relativt uforståelig.

(Spenningen stiger. Armene i kors. Vegg på flere kanter.)

Vi gir oss like gjerne i kast med første øl ut, fjorårets vinner, Aass juleøl! – Espen er først ute med å trekke nesen opp av glasset og komme med en karakteristikk: ”Søt og fin, svak julekarakter.” Espen setter også standarden når han gir den en meget middelmådig karakter 4+2. Med unntak av Ida gir nemlig alle andre rundt bordet også Aass enten 3 eller 4 i totalvurdering, og får dermed en ku av spillederen, mens Ida får en sau. Svein velger imidlertid ikke å se på dette som noe negativt, da han mener Aass står for ”et glimrende innslag av norsk breddeidrett”. Christine trekker for rustsmak og manglende krydder, men trekker opp på kontekst for juletre på emballasjen. Marianne er heller ikke ovebevist, mener det blir for lite smak, men synes likevel den passer godt for deg som ikke liker juleøl. Sistemann i svingen rundt det hjørnet av bordet, Martin, legger vekt på ølens bruksomeråde som allsidig: ”Bruk: Fest. Full.”

Henrik® legger egentlig ikke skjul på at han blander kortene når han velger å trekke på første ølen vi får på bordet fordi han selv er klein, men trekker samtidlig opp for ”fin avsats og rundt glass.”

Gjengen rundt bordet tar seg tid til å kontrollere kandidaten nøye, og sjenker seg opp igjen både en og to ganger, men til sist blir Aass ryddet av bordet og ut av rampelyset, og neste kandidat bæres inn. Dette er den adventsfargede ”Hansa Julebrygg”! Responsen er straks mer differensiert og flere flagger umiddelbart hvordan de stiller seg til bergensk øl. Mest kritisk er Christine, med vurderingen: ”Den lukter promp. Smaker det samme. Alt for rund og tykk og platt. Pluss for farge, minus for bergensk.” (Hvor fikk plussen plass i poengutdelingen ”1+1”?…) Sidemann Jens har imidlertid funnet en annen tone med dette brygget, og lar seg som vanlig forføre av intens karamellaroma til å dele ut to poeng under toppkarakter, med vurderingen ”den likte seg i munnen, selv om munnen ikke nødvendigvis likte den like godt.”

Charlotte gir samme poengutdeling, men er på sin side ikke selvmotsigende i vurderingen. Hun liker at den minner om knekk. Marianne igjen, støtter Christine i promp-anklagene, og tilføyer ”Vond/god”.

I nordre sving sitter Ida og er sjeldent generøs, og gir kandidaten attpåtil bonus for å være bergensk. Svingen videre er imidlertid ikke like positivt stemt: Svein slakter den under parolen ”Smaker som kjip saft.” og ølkjenneren Espen er på sitt mest kritiske for kvelden og lar den svi for manglende kryddersmak.

Gruppen viser seg altså å være særdeles splittet i sitt syn på denne siste av våre to inneldende kandidater, og det fører i neste omgang til at både kyr, sauer og griser deles ut, omtrentlig i likt monn. Så kommer den fasen av spillet hvor deltakerene må velge sin rolle videre, på bakgrunn av hvilke to dyr de på dette tidspunktet sitter med. Generelt er det overflod av kyr, og en skrikende mangel på griser, så mot all forventning lykkes det ikke å danne et eneste økologisk bryggeri. Dette forekommer spillederen en overraskelse, men det forstyrrer ikke spillet. Rollefordelingen blir istedet som følger:

• Espen , Martin, Thomas og Henka – ”gutta” – sitter alle med to kyr hver, og har således ikke noe annet valg enn å tre inn i rollen som Lokfører. De begynner umiddelbart å tegne toglinjer på papirduken over bordet til hverandre. Lokførerene har en sjelden egenskap å se hva som hører hjemme, og får derfor gi bonuspoeng for ølens kontekst. Imidlertid blir de innvilget muligheten til heller å gi bonuspoeng for ettersmak, ettersom ingen økologiske bryggerier – som egentlig har dette privilegiet, er i spill. Alle andre enn Espen griper denne muligheten.
• Marianne, Christine, Ida og Svein – ”jentene” – med sine sauer, trer alle inn i rollen som Lasaron. De får i det følgende lov til å gi bonuspoeng for lukt, hjemlet i Lasaronens fenomenale luktesans. Ida sin luktesans er ikke fenomenal i kveld, men lar ikke det stå i veien for å spille en god lasaron.
• Positivistene Jens og Charlotte er de eneste som på dette stadiet i spillet besitter så mye som en eneste gris, og tar dermed på seg fjærpryden og trer inn i rollen som indianer. Med sitt fenomenale syn får de gi bonuspoeng for kandidatenes utseende.

Alle deltakerene har skrevet seg over i sitt nye, store, skjema, og det er dags for å slippe vår tredje kandidat til: ”Frydenlund Juleøl”! De utdelte dyrene har nå blitt samlet inn igjen, og deltakerene har fått vite at for å kvalifisere seg til finalerunden gjelder det fremover å erverve nøyaktig de dyrene de hadde, men siden reglene tross alt fortsatt er hemmelige famles det i blinde, og Thomas – en dag før sin egen navnedag – forsøker en taktisk totalvurdering uten hell. 4+2. Thomas greier ut som sin vurdering: ”Litt anonym. God. Kunne med fordel hatt mer ettersmak. Jeg får lyst til å stå på toppen av et fjell og rope så høyt jeg kan når jeg drikker denne.” De andre lokførerene er alle aldeles enige i vurderingen av ettersmak, selv om Henka gjør et poeng av å skrive inn dette med romertall og Espen driver med kontekst og sin egen greie. Lokfører Henka har dette å si foruten et romertall: ”Fin taktil utførelse. Snill og grei, plager ingen. Ingen avsporinger.” Lokfører Espen mener ”Frydenlund” som begrep i seg selv kan inngå i argumentasjonen for å trekke opp karakteren, mens kollega Martin gir en mer deskriptiv vurdering: ”Bra trøkk! Flott farve. God lukt. Øl for gutta-boys! Dette styrer toget rett hjem. Kunne vært litt mer spenstig. Ettersmak: Bitter og god.”

Marianne, for lasaronene, har et annet syn på saken, og mener med utropstegn at dette er en ”jente-øl”. Christine melder sin mest obskure vurdering så langt: ”Bitter ettersmak av Tøyenbadet. Klør i nesa GOD lukt”. Medlasaron Ida gjør som Espen og trekker opp for at Frydenlund faktisk er Frydenlund, men det hjelper ikke stort når resten av vurderingen hennes går på at den gir klam smak i munnen, og at flasken er dårlig bekledd.

Indianerene sitter på sin kant av bordet og er uenig om hvilke edle mineraler som svarer best til kandidatens farge. Charlotte lanserer ”Nydelig smaragdrødbrun farge” mens Jens står bak ”Forlokkende rubinrødt åsyn.” De støtter ihvertfall begge godt oppom denne Frydenlund poengmessig. For første gang i den lokale juleølsmakingens historie innføres det på dette tidspunktet drikkepause, da spilleder Jens oppdager at han faktisk ikke har laget ølmerkequizen som skulle holdes i denne fasen av spillet.

Den improviseres etter fem minutters forberedelse, og det deles ut premiemarkører til den første som roper riktig svar – som regel ølmerkets opphavsland. Red Stripe blir plassert på Jamaica, Paulaner i Tyskland, men det tar litt lengre tid før gruppen klarer å plassere Mahou i Spania. Innen den tid har den vært innom både Nepal, Island og Andorra.

Så kommer ”Ringnes Juleøl Sterk” til bordet og skal til pers! Indianerene tar den nesten umiddelbart godt imot. Jens uttrykker: ”Melder opp til dans! Legger fra seg fredspipen og er på krigsstien med stjålet krydder i posen! PS: Litt tamt på krydder.” Charlotte, på sin side, bruker nå karakteristikken ”Rubinrød”, dertil: ”Litt grumsete. Sterk god smak, skarp, bitter og søt. Tydelig.”

Lokførerene nærmer seg ølen med skepsis, men blir raskt overvunnet. Henkato: ”Mørk, lite skum. Litt skummel. Passer best til MYE mat og en cd av Krzystof Krawczyk. På skinner.” Espen er enig med første indianer at det her er litt lite krydder, men trekker opp for at dette er en Osloøl. Thomas konstaterer at man nok blir full hvis man drikker nok av denne, og tilføyer: ”Foretrekker denne på juleball. Drikker gjerne denne til hvitvin.” Martin lar det ikke gå noen rundt bordet hus forbi at dette er sterk-utgaven vi smaker på, og proklamerer: ”Og så bitter og god! Med flørtende farge sklir den pent og pyntlig over tunga og rett hjem ned i magen. Forholdsvis spenstig. Ettersmak som utfordrer de laterale deler av tunga. Mmmm…”

Lasaronene synes dette er en snodig kandidat, men enes om at den er hyggelig juleantrukket. ”Ja, rett og slett himmelsk,” sier Ida. ”Men jeg må trekke for en ettersmak av potetgull.” Svein mener dette er en øl man kan gå rett hjem og drikke, men Christine legger mer i vurderingen. Hun mener den er fruktig og bitter på samme tid, men at de har spart litt vel på krydderet. Vi har nå kommet et par juleøl ned i posen, og Christine avleverer med det dagens første irregulære dom: 5 + 2 + en ballong.

Ja, det var sannelig en øl det, var de fleste enig om. (Og jaggu skal det vise seg at det er nettopp ingen andre enn årets vinnende juleøl vi nå sitter og vurderer.) Men vi må videre. Det er knapt med dyrebrikker på deltakerene rundt bordet, så det er på tide og gi dem en mulighet til til å hevde seg. Jens løper ut på kjøkkenet og henter ut et brett med små prøveglass. Det er på tide å se om deltakerene kjenner sine favoritter. Det skal blindtestes! Ringnes, Hansa og Tuborg – alle i sin regulære form – presenteres for deltakerene, og de blir bedt om å plassere de enkelte. Dette skaper anstrengt stemning og tendeneser til pits hos flere av deltakerene, (Hva om jeg ikke kjenner min favoritt?) men blotter dem ikke fullt for mot. Uttellingen er ett dyr for hver korrekte plasserte øl, og alle vet at denne runden blir avgjørende. Det treffes slik:

Siste kandidat for kvelden: Nøgne Øs God Jul, en gjenganger, nesten en vant klassiker! De slanke flaskene kommer opp av polposene, og noen gnir seg i hendene, mens andre rynker litt på nesen. Her skal løker testes.

Lasaronene er på hugget. Christine: ”Litt smak av munnvann. Nydelig lukt (Overføring av poeng.) Litt mye nakenhet.” Marianne sitter ved siden av og er litt mer skeptisk: ”Jeg likte faktisk ikke denne i det hele tatt,” sier hun, ”er det mer Frydenlund?” Ida, på sin side, begynner med trekke poeng for at det er skiføre i ølen sin, og fortsetter med å slakte den fullstendig ved å sammenligne den med en lukten av en naken lasaron og et skumparty i syden og ser drømmende ut. Svein er lei av at lasaronene skal være så krakilske, og nøyer seg med vurderingen: ”Fin øl. Vegg.”

Jens uttrykker ekstatisk at ølen lukter som en fjærpryd, og at han gjerne skulle vært lasaron i dette øyeblikk. Trekker imidlertid for fientlig smak. Charlotte gir full pott i alle ledd, og er spesielt begeistret for det svarte grumset.

Lokførerene har bestemt seg for å vinne denne runden, og Henka kliner til med gjennomført god vurdering, gir ølen toppkarakterer pluss et smilefjes, fire dødningehoder, to tommeler opp og en ”jizz” i lynboble. Espen støtter poenggivingen, mens han graver seg ned det ”solide velbalanserte skummet.” Martin understreker at dette er en øl som hører hjemme hos menn med pondus, men saluterer en ettersmak som setter spor. Thomas tar siste stikk med dagens lengste vurdering: ”Lik farge som alle i Afrika. Tar frem denne når 37-bussen kjører forbi vinduet. Tar helst bilde av denne i vidvinkel. Tror jeg er på Mikrobryggeriet når jeg drikker denne. Har mest lyst til å skrive en stil når jeg kjenner den fantastiske smaken som er mørk som døden. Trodde et øyeblikk jeg var en av gutta boys når jeg tar en slurk av denne. Gleder meg til sommer og neste jul når jeg drikker. Lyst til å bli full. Merker jeg skriver litt mye når jeg mæler i meg Nøgne mands øl. La oss ta en skål.” – Full pott.

Finale: De gjenværende deltakerene bruker nå sine dyr til å konkurrere om å være den siste igjen, ved Sau vs. Gris vs. Ku. Christine holder opp skilt for å heie frem gjenværende lasaroner, mens Tuxi holder opp skilt for å whine over Espen. Svein blir underveis arrestert for å være whinepoliti. Indianeren Charlotte har liten støtte blant sine egne, og dette ser ut til å bli avgjørende. Det er nemlig Henka, med den mektige Lokfører-lobbyen i ryggen, som tar det hele hjem i kveld, og vinner med det både årets juleølsmaking og mer polsk premieræl.

Nok en gang er det det generelle støttenivået som blir avgjørende for hvilken øl som stikker av med seieren… Frydenlund og Nøgen Mand deler annenplassen med 65 poeng, mens Ringnes stikker av med hele 70.

Endelig er lille.julaften her. Arbeidsfolk over det ganske land gleder seg over at juleferien er over oss. Barna legger seg med ekstra spenning i magen. Og dette er sannelig ikke så rart, for i dag ringes julen inn.

Jasså, sier du kanskje? Er det altså på lille.julaften at julen skal ringes inn? Fortell gjerne mer du stolte, kjekke norske blogger.

Det kan jeg godt gjøre.

Vi skal som vanlig tilbake til Schleswig-Holstein på 1700-tallet. Tid og sted er egentlig ikke så viktig, men det er nå en gang for alle i Schleswig-Holstein på 1700-tallet skikken oppstod, så sånn er det.

Det var i de årene mellom et par kriger at folk var så fryktelig redde for fe. Dette var nemlig i tiden før folk og fe ble venner, og de to gruppene stod ofte steilt mot hverandre. Ettersom ordlederen ( dette i tiden før tyskerne begynte å få dilla på førere ) i byen Lübeck var gått seg så lei av at julen ble ødelagt av fe, ble det derfor på dagen før julaften hentet inn bjellespillere fra fjernt og nær for å ringe denne kvelden. Tanken var at dette skulle skremme alle kuene ut av byen så feiringen kunne få fredelig for seg.

Det ble, som man kanskje kan tro, et riktig spetakkel. Faktisk endte det ikke bedre enn at en vandrende lynsjemob ( det var mange av disse som reiste rundt i midt-europa på denne tiden ) ble så lei bråket at de brant ordlederen, Aage, på et bål. Dette synes folk var riktig så stas, for han var ellers kjent som en hissigpropp, og siden den dag har folk mintes denne festlige natten med å ringe inn til jul.

Så der har dere sannheten folkens, sjekk på wikipedia hvis dere skal være så forbanna interesserte i de jævla kildene.

Og synes du kanskje det siste ble litt grovt? Vel, nå er julen ringt inn, så da er alt lov!

Dagens luke er, for min del, årets siste. Selv om det er vemodig, vet jeg det betyr at noe nytt og spennende står ved dørterskelen. Det kunne vært Gitar-Hornis comeback 4. juledag, Drekkedagsnatta i Kongsberg,  Julaften eller nyttårsaften. Men det er det altså ikke.

Dagen i dag betegnes som bitte.lille.julaften og det er ikke uten grunn. I dag er nemlig en veldig liten dag i forhold til dagen som kommer. Da tenker jeg ikke på lille julaften eller julaften, som man kanskje skulle tro eller Øivind Bluncks bursdag, 28 desember.

Det er i dag den 356. dagen av 2009. Jeg håper du har hatt 356 fine dager så langt og at tiden som kommer slår tiden som har vært. God jul.

Det er 21. desember 2009. En ubetydelig dag for mange av dere, kanskje. Men en stor dag for meg. Jeg har nemlig navnedag. Da jeg skrudde av lyset i natt før jeg la meg, tenkte jeg: “Jeg gleder meg til at meldingene kommer til å strømme inn på telefonen min i morgen”. Ja, kall meg gjerne naiv, men jeg trodde dere kom til å huske på meg. Nå nærmer klokken seg 17, og jeg har ikke mottatt en eneste gratulasjon. Hater livet.

La oss se litt nærmere på hva navnedag egentlig er. Ifølge Wikipedia oppstod skikken med å feire navnedag i den tidlige kristne kirken, nærmest for å redusere betydningen av fødselsdagsfeiringen. Denne ble oppfattet som en hedensk og ukristen skikk. Å feire dåpsdag og navnedag ble sett på som mer heldig enn å feire den dagen man ble født inn i arvesynden.

Greit nok, alle skikker og tradisjoner bunner ut i religion. Selv om jeg kanskje ikke er like flinke som dere andre til å ha troen i orden (Vet jo at Jens tilhører Scientologien, Kjetil tilhører Kaballah, Anders er straight edge og Henka er en god jøde), kan jeg likevel på papiret være en solid kristen person. La meg i hvert fall få feire navnedagen min.

I dag har jeg altså dekket på med duk, levende lys og god mat. Jeg tenker tilbake på gode historier rundt mitt eget navn. Hvordan bestefar ble eid etter jeg var nyfødt, for eksempel. Han trodde jo jeg skulle hete Fredrik, oppkalt etter ham selv, og kom med blomster til og gratulasjoner. “Til Vesle-Fredrik” stod det på kortet. Men neida. Her hadde ombestemmelsens kunst stått i høysetet. Det ble Thomas. Med loff på hodet.

Man kan vel egentlig si jeg er fornøyd med mitt eget navn. Eller. Jeg var i hvert fall det helt til jeg navigerte meg inn på en side der det stod litt random info om akkurat navnet Thomas. Som jeg har trikset inn i topp-bilder, ser dere kanskje mitt navn på røverspråket. Et navn jeg er særdeles lite fornøyd med. Langt ifra, jeg er ingen homofob, men å få servert navnet “Tothohomomasos” med homo plassert midt i smørøyet, nei, det liker jeg dårlig.

Dette bringer meg til mitt siste poeng, noe som jeg også leser på Wikipedia under temaet navnedag. Det er følgende: “Utover at enkelte aviser trykker dagens navn, muligens sammen med et intervju med en navneinnehaver, er markering av navnedager fremdeles lite utbredt i Norge. Navnedag feires i den norske filmen Bare Bea (2004), muligens som følge av at filmens manusforfatter er svensk.” Svensk eller ei, jeg har klina med hovedpersonen i den filmen, noe jeg er JÆVLIG stolt av.

Takk for at jeg fikk ta del i årets julekalender.

Det er nå andre år på rad vi leverer julekalender her i Kleinheart. Som den løst organiserte enheten vi er, er vi selvsagt stolte av det brede spekteret av tema som dekkes av våre diverse luker – her er retningslinjene få og den individuelle kreativiteten høy. Det kan dog ikke sees bort ifra at julen er en gjenganger. Kanskje ikke så rart i en julekalender.

Vi har nå åpnet den tyvende luken i årets julekalender, og det betyr ikke mindre enn at vi nå nærmer oss selve kjernejulen med stormskritt. Og selv om det som har skjedd i julen så langt i år og i tidligere år har blitt blogget mye om, føler jeg det er på tide med et lite blikk på julen som kommer – Julen 2009!

Her kommer derfor min lille spådom om julen, som på mirakuløst vis stemmer for alle i hele Oslo:

1: Du kommer til å spise nøyaktig det samme på julaften i år, som du spiste i fjor. Uansett hva det var i fjor ( Ribbe, Pinnekjøtt, torsk, etc ), det blir samme maten på deg i år.

2: Minst en person i familien din drikker akkurat litt for mye under minst en av de tradisjonelle middagene i julen.

3: Du skader eller skuffer deg selv eller andre, fysisk eller psykisk, med en av gavene du får til jul.

4: Du møter minst ett neshorn, en antilope, en stork eller julenissen iløpet av julen!

Der har dere det altså, spådommene om julen som gjelder for absolutt alle i hele verden. Ihvertfall de som leser Brødrene Kleinhearts Julekalender!

I det siste har min manglende evne til å ønske folk en god jul, plaget meg en del. Det er jo alltid så hyggelig å høre, men akk så tungt å si. MEN her en dag tok jeg grep, jeg booka en time hos frisøren og dro av sted med godt mot og en vanntett plan! Planen gir seg vel selv og jeg kan melde at nå ønsker jeg mange en god jul, uten at jeg trenger å åpne så mye som en munn. SUCCESS!

så fra meg til dere:

(det står God Jul, hvis du ikke hadde fantasi nok til å tenke deg det…. freak!)

Ja, her kommer nødblogg-luken i kalenderen i år også!  Men: Ikke helt som du tror, kanskje. I dag har jeg nemlig tenkt til å ta for meg litt dette fenomenet, nødblogg. Det er nemlig ikke noe som er eksklusivt forbeholdt Kleinhearts brødre under tidspress. (Selv om vi jo kanskje var først ute.)

Se her, feks. har jeg sakset en lite sak fra Andor og Barqua sin favorittavis, digi.no:

Den viser vel med all tydelighet at det er andre som har det stritt også. Her er det snakk om Nord-Trøndelag Fylkeskommune, som er blitt angrepet av et virus, og som ser seg nødt til å opprette – nettopp – en nødblogg. Forståelig nok.

Den desperate informasjonssjefen har sett seg nødt til å opprette en egen informasjonsblogg under blogger.com for å kunne informere om situasjonen til alle som er berørt, blant annet ansatte og skoleelever.

Stakkars desperate informasjonssjef. Det er ikke greit når ting går galt og det er du som blir stående i informasjonssaksa… Men, desperate informasjonssjef, du er ihvertfall ikke alene…

Svenske Steffanie opprettet også en egen nødblogg, da hun opplevde korrupte databaser. “Nöden har ingen lag,” mener Steffanie, og det tror jeg nok den desperate informasjonssjefen kunne vært enig i. Det får ihvertfall bifall av Kleinhearts Nødsentral.

I dag presenterer jeg en stil fra 8nde klasse. Velbekomme. Og så var det bare 7 dager igjen til jul.

“Endelig ferie” tenkte jeg. Det var 16. juni, klokken 17, og ferien var startet.
Jeg og noen kamerater fra jobben hadde tenkt å feriere sommerferien i Paris, nærmere bestemt Provence. Denne dagen hadde vi ventet på i snart syv uker. Og endelig var den der. Vi bare reiste oss fra pulten som den var. Og gikk smilende ut som noen store “Smily- face” ansikter.
“Vi møtes hos meg i morgen klokken 05.15 presis” sa Knut mens vi var på vei ut døren. Vi hadde bestemt oss for å ta et tidlig fly som gikk klokken 07.10. “Hvorfor må vi møte så tidlig?” spurte Freddy, han var den yngste av oss. “For å rekke gjennom Tax- free butikkene, og få noen bra seter på flyet.” Svarte jeg raskt. Jeg hadde opplevd tidligere å få litt dårlig tid i Tax- free butikkene, men det ville jeg ikke ha nå. For nå skulle det hamstres med godsaker. Ute på parkeringsplassen skilte vi lag. Jeg satt meg inn i min “roserød” Mercedes som det stod “Alt i data” på. “Alt i data” var datafirmaet jeg og mine venner hadde startet for to år siden, og det gikk ganske bra. Det var Knut, Freddy og meg. Vi hadde vært beste- kompiser siden universitetet. Vi fant fort ut at vi hadde de samme interessene og var like interessert i data.

Dagen etter ringte jeg på døra til Knut klokken 05.10. Knut åpnet døra kun få sekunder etter. “Da drar vi” sa Knut. “Men hva med Freddy?” “Han ringte og sa vi skulle møte han på flyplassen, han hadde blitt forsinket av noe”. “Forsinket av hva da?” spurte jeg. “Det sa han ikke”. Vi satt oss inn i bilen til Knut. Jeg skulle kjøre. Bilen startet ikke men bare rullet bortover veien som en skilpadde. “Hva er galt?” hørte jeg Knut spørre om mens jeg åpnet det lille dashbordet og tok ut lommelykten. “Jeg vet ikke” sa jeg. Jeg åpnet døra, og gikk bort til panseret. Jeg tok opp lokket. Der så ingenting ut til å være galt. “Hvorfor kjører ikke bilen?” ville Knut vite. “Jeg har ingen anelse. Har du hatt noen problemer før?” spurte jeg. “Nei, ingen store.” Jeg tok opp mobilen og tastet nummeret som stod på frontruta. Lappen var blitt helt bleket av sola, og jeg så så vidt nummeret. “Hallo, Falkens redningsservice. Hva kan jeg hjelpe deg med?” hørte jeg en kvinnelig stemme si i andre enden. “Hei, du. Æh, bilen min vil ikke kjøre… og jeg vet ikke hva som er galt” sa jeg. Jeg hørtes nok mer ut som en liten unge med trehjulssykkel enn en mann med 440 kubikk Mercedes. “Hva er det som er galt?” Hørte jeg stemmen si. “Det er jo det jeg ikke vet” sa jeg med en litt barsk stemme. “Jeg kan sende noen over dit” sa damen i andre enden. “Det ville vært veldig fint” sa jeg og la på.
“Hva gjør vi nå?” spurte Knut med en stemme som egentlig hørte hjemme i en grøsser film. “Vi venter” svarte jeg. Og satt meg på panseret. Bilen knirket som en gammel dør når jeg satte meg. “Hva har du egentlig gjort med bilen?” spurte jeg litt hissig. “Ingenting” sa Knut, som begynte å kaste småstein på en gammel postkasse.

Tre kvarter etterpå så vi en rød bil svinge oppover veien. Forfra så den ut som et gammelt fotoapparat. Som var klar til å bruke på blitzen. Bilen stoppet foran oss og to
muskuløse menn hoppet ut. “Var det dere som ringte” spurte den minste av de. “Det stemmer det. Dere kommer ikke for tidlig.” sa Knut, “Vi skal rekke et fly, til Frankrike. Og det går om en time”. “Vi får se hva vi kan gjøre” sa den andre mannen som så ut som Goliat i forhold til den andre. Den store mannen presset seg inn i Mercedesen, og prøvde å starte bilen. Motoren slukket med en gang. Han prøvde på nytt, men fremdeles ingen start. Den lille mannen prøvde å åpne panseret på bilen, men det satt godt fast. Etter to eller tre rykk greide han å åpne det. Han studerte motoren godt. “Ingenting galt her” sa han plutselig. “Nei, jeg tror ikke det jeg heller” sa jeg. “Det vil ta lang tid å fikse dette. Vi må jo først finne feilen” sa den store mannen. “Men vi skal ta et fly om litt under en time” sa Knut som tydeligvis var begynt å bli litt hissig. “Og vi har noen som venter på oss på flyplassen” la han til. “Sorry, men det er ikke noe mere enn det vi kan gjøre” sa den store mannen og gikk mot panseret som stod åpent som et krokodillegap. “Hva skal vi gjøre?” spurte Knut, nesten på gråten. “Vi kan jo ringe Freddy og be han hente oss” sa jeg med en spørrende stemme. “Ja, jo, kanskje. Vi kan jo prøve.”
Jeg tok opp mobilen igjen og lette meg fram til Freddy i telefonlista. Jeg trykket på den grønne knappen og hørte det ringte i andre enden. “Hallo, det er Freddy” sa Freddy. “Hei, det er meg” “Hvor er du nå?” spurte Freddy “Jeg er utenfor huset til Knut, det er noe galt med bilen. Vi får ikke startet den” “Men flyet går jo snart” sa Freddy. “Ja, vi vet det. Kan du komme og hente oss?” “Ja sikkert, men jeg vet allikevel ikke om vi rekker det. Han bor jo et stykke unna” “Det får ikke hjelpe” sa jeg. “Ok, jeg kommer med en gang.” Sa Freddy og la på. Jeg nikket til Knut og han forstod hva jeg mente. Nå hadde vi fått dårlig tid og jeg tenkte ikke lenger på hva jeg skulle kjøpe i tax free butikkene, men om vi ville rekke flyet.

Ti minutter senere hørte vi en bil i stor fart. Det var Freddy i sin nye melon fargede Porche. Han kjørte opp ved siden av oss og presset inn bremsen alt han kunne. Det luktet svidd bacon. “Hopp inn kara” sa han med en østlandsk dialekt. Vi smilt mens vi presset koffertene ned i bagasjerommet som to store hamburgere i et pitabrød. Jeg satt meg inn foran, ved siden av Freddy. “Kjør!” ropte jeg. Freddy hoppen på gasspedalen og bilen spant av gårde. Jeg så på klokka den var 06.55 “Vi rekker det ikke” tenkte jeg. “Vi rekker ikke flyet.”