Sånn. Da er det 18. mars, og det har endelig sluttet å snø. (Andor og snømaskinen, altså…) Uansett, var inne på admin-siden og fikset, og så da den nyeste registrerte spam-kommentaren, som sa:

Curiously…. A joke for you peoples! Did you hear about the two silkworms that had a race? …

What? Nei! Aldri hørt om de to silkeormene som har race. Fortell om de, vær så snill! Nei, forresten, du er en spambot, og dette er alt som står. Så, kan noen fortelle meg: Hvordan fortsetter vitsen? (Eller er det noe i den jeg ikke skjønner?…) Give me an answer you peoples!

http://bit.ly/5YLMnG – Er det noen som har $199 å kaste bort for å se det skje?…

Det er 20. Desember, vinterkulda har satt inn med ettertrykk over Nydalen, hvor nok et årlig juleverksted har produsert en enestående julekrybbe, bestående av villsau, julegjess, en erkeengel med hoggtenner og tre vise menn med pakker fra Toys’R’Us til jesusbarnet i krybben.

Men Juleverkstedet varer bare så lenge før det blir pakket ned og inn i hyller, og polposene med juleøl blir båret inn fra verandaen. Det er på tide med Juleøllaboratorium.

Utvalget er nok ikke større en fjorårets, vi har fem øl å teste, men til gjengjeld er opplegget rundt adskillig mer intrikat. Ja, noen vil kanskje velge å si relativt uforståelig.

(Spenningen stiger. Armene i kors. Vegg på flere kanter.)

Vi gir oss like gjerne i kast med første øl ut, fjorårets vinner, Aass juleøl! – Espen er først ute med å trekke nesen opp av glasset og komme med en karakteristikk: ”Søt og fin, svak julekarakter.” Espen setter også standarden når han gir den en meget middelmådig karakter 4+2. Med unntak av Ida gir nemlig alle andre rundt bordet også Aass enten 3 eller 4 i totalvurdering, og får dermed en ku av spillederen, mens Ida får en sau. Svein velger imidlertid ikke å se på dette som noe negativt, da han mener Aass står for ”et glimrende innslag av norsk breddeidrett”. Christine trekker for rustsmak og manglende krydder, men trekker opp på kontekst for juletre på emballasjen. Marianne er heller ikke ovebevist, mener det blir for lite smak, men synes likevel den passer godt for deg som ikke liker juleøl. Sistemann i svingen rundt det hjørnet av bordet, Martin, legger vekt på ølens bruksomeråde som allsidig: ”Bruk: Fest. Full.”

Henrik® legger egentlig ikke skjul på at han blander kortene når han velger å trekke på første ølen vi får på bordet fordi han selv er klein, men trekker samtidlig opp for ”fin avsats og rundt glass.”

Gjengen rundt bordet tar seg tid til å kontrollere kandidaten nøye, og sjenker seg opp igjen både en og to ganger, men til sist blir Aass ryddet av bordet og ut av rampelyset, og neste kandidat bæres inn. Dette er den adventsfargede ”Hansa Julebrygg”! Responsen er straks mer differensiert og flere flagger umiddelbart hvordan de stiller seg til bergensk øl. Mest kritisk er Christine, med vurderingen: ”Den lukter promp. Smaker det samme. Alt for rund og tykk og platt. Pluss for farge, minus for bergensk.” (Hvor fikk plussen plass i poengutdelingen ”1+1”?…) Sidemann Jens har imidlertid funnet en annen tone med dette brygget, og lar seg som vanlig forføre av intens karamellaroma til å dele ut to poeng under toppkarakter, med vurderingen ”den likte seg i munnen, selv om munnen ikke nødvendigvis likte den like godt.”

Charlotte gir samme poengutdeling, men er på sin side ikke selvmotsigende i vurderingen. Hun liker at den minner om knekk. Marianne igjen, støtter Christine i promp-anklagene, og tilføyer ”Vond/god”.

I nordre sving sitter Ida og er sjeldent generøs, og gir kandidaten attpåtil bonus for å være bergensk. Svingen videre er imidlertid ikke like positivt stemt: Svein slakter den under parolen ”Smaker som kjip saft.” og ølkjenneren Espen er på sitt mest kritiske for kvelden og lar den svi for manglende kryddersmak.

Gruppen viser seg altså å være særdeles splittet i sitt syn på denne siste av våre to inneldende kandidater, og det fører i neste omgang til at både kyr, sauer og griser deles ut, omtrentlig i likt monn. Så kommer den fasen av spillet hvor deltakerene må velge sin rolle videre, på bakgrunn av hvilke to dyr de på dette tidspunktet sitter med. Generelt er det overflod av kyr, og en skrikende mangel på griser, så mot all forventning lykkes det ikke å danne et eneste økologisk bryggeri. Dette forekommer spillederen en overraskelse, men det forstyrrer ikke spillet. Rollefordelingen blir istedet som følger:

• Espen , Martin, Thomas og Henka – ”gutta” – sitter alle med to kyr hver, og har således ikke noe annet valg enn å tre inn i rollen som Lokfører. De begynner umiddelbart å tegne toglinjer på papirduken over bordet til hverandre. Lokførerene har en sjelden egenskap å se hva som hører hjemme, og får derfor gi bonuspoeng for ølens kontekst. Imidlertid blir de innvilget muligheten til heller å gi bonuspoeng for ettersmak, ettersom ingen økologiske bryggerier – som egentlig har dette privilegiet, er i spill. Alle andre enn Espen griper denne muligheten.
• Marianne, Christine, Ida og Svein – ”jentene” – med sine sauer, trer alle inn i rollen som Lasaron. De får i det følgende lov til å gi bonuspoeng for lukt, hjemlet i Lasaronens fenomenale luktesans. Ida sin luktesans er ikke fenomenal i kveld, men lar ikke det stå i veien for å spille en god lasaron.
• Positivistene Jens og Charlotte er de eneste som på dette stadiet i spillet besitter så mye som en eneste gris, og tar dermed på seg fjærpryden og trer inn i rollen som indianer. Med sitt fenomenale syn får de gi bonuspoeng for kandidatenes utseende.

Alle deltakerene har skrevet seg over i sitt nye, store, skjema, og det er dags for å slippe vår tredje kandidat til: ”Frydenlund Juleøl”! De utdelte dyrene har nå blitt samlet inn igjen, og deltakerene har fått vite at for å kvalifisere seg til finalerunden gjelder det fremover å erverve nøyaktig de dyrene de hadde, men siden reglene tross alt fortsatt er hemmelige famles det i blinde, og Thomas – en dag før sin egen navnedag – forsøker en taktisk totalvurdering uten hell. 4+2. Thomas greier ut som sin vurdering: ”Litt anonym. God. Kunne med fordel hatt mer ettersmak. Jeg får lyst til å stå på toppen av et fjell og rope så høyt jeg kan når jeg drikker denne.” De andre lokførerene er alle aldeles enige i vurderingen av ettersmak, selv om Henka gjør et poeng av å skrive inn dette med romertall og Espen driver med kontekst og sin egen greie. Lokfører Henka har dette å si foruten et romertall: ”Fin taktil utførelse. Snill og grei, plager ingen. Ingen avsporinger.” Lokfører Espen mener ”Frydenlund” som begrep i seg selv kan inngå i argumentasjonen for å trekke opp karakteren, mens kollega Martin gir en mer deskriptiv vurdering: ”Bra trøkk! Flott farve. God lukt. Øl for gutta-boys! Dette styrer toget rett hjem. Kunne vært litt mer spenstig. Ettersmak: Bitter og god.”

Marianne, for lasaronene, har et annet syn på saken, og mener med utropstegn at dette er en ”jente-øl”. Christine melder sin mest obskure vurdering så langt: ”Bitter ettersmak av Tøyenbadet. Klør i nesa GOD lukt”. Medlasaron Ida gjør som Espen og trekker opp for at Frydenlund faktisk er Frydenlund, men det hjelper ikke stort når resten av vurderingen hennes går på at den gir klam smak i munnen, og at flasken er dårlig bekledd.

Indianerene sitter på sin kant av bordet og er uenig om hvilke edle mineraler som svarer best til kandidatens farge. Charlotte lanserer ”Nydelig smaragdrødbrun farge” mens Jens står bak ”Forlokkende rubinrødt åsyn.” De støtter ihvertfall begge godt oppom denne Frydenlund poengmessig. For første gang i den lokale juleølsmakingens historie innføres det på dette tidspunktet drikkepause, da spilleder Jens oppdager at han faktisk ikke har laget ølmerkequizen som skulle holdes i denne fasen av spillet.

Den improviseres etter fem minutters forberedelse, og det deles ut premiemarkører til den første som roper riktig svar – som regel ølmerkets opphavsland. Red Stripe blir plassert på Jamaica, Paulaner i Tyskland, men det tar litt lengre tid før gruppen klarer å plassere Mahou i Spania. Innen den tid har den vært innom både Nepal, Island og Andorra.

Så kommer ”Ringnes Juleøl Sterk” til bordet og skal til pers! Indianerene tar den nesten umiddelbart godt imot. Jens uttrykker: ”Melder opp til dans! Legger fra seg fredspipen og er på krigsstien med stjålet krydder i posen! PS: Litt tamt på krydder.” Charlotte, på sin side, bruker nå karakteristikken ”Rubinrød”, dertil: ”Litt grumsete. Sterk god smak, skarp, bitter og søt. Tydelig.”

Lokførerene nærmer seg ølen med skepsis, men blir raskt overvunnet. Henkato: ”Mørk, lite skum. Litt skummel. Passer best til MYE mat og en cd av Krzystof Krawczyk. På skinner.” Espen er enig med første indianer at det her er litt lite krydder, men trekker opp for at dette er en Osloøl. Thomas konstaterer at man nok blir full hvis man drikker nok av denne, og tilføyer: ”Foretrekker denne på juleball. Drikker gjerne denne til hvitvin.” Martin lar det ikke gå noen rundt bordet hus forbi at dette er sterk-utgaven vi smaker på, og proklamerer: ”Og så bitter og god! Med flørtende farge sklir den pent og pyntlig over tunga og rett hjem ned i magen. Forholdsvis spenstig. Ettersmak som utfordrer de laterale deler av tunga. Mmmm…”

Lasaronene synes dette er en snodig kandidat, men enes om at den er hyggelig juleantrukket. ”Ja, rett og slett himmelsk,” sier Ida. ”Men jeg må trekke for en ettersmak av potetgull.” Svein mener dette er en øl man kan gå rett hjem og drikke, men Christine legger mer i vurderingen. Hun mener den er fruktig og bitter på samme tid, men at de har spart litt vel på krydderet. Vi har nå kommet et par juleøl ned i posen, og Christine avleverer med det dagens første irregulære dom: 5 + 2 + en ballong.

Ja, det var sannelig en øl det, var de fleste enig om. (Og jaggu skal det vise seg at det er nettopp ingen andre enn årets vinnende juleøl vi nå sitter og vurderer.) Men vi må videre. Det er knapt med dyrebrikker på deltakerene rundt bordet, så det er på tide og gi dem en mulighet til til å hevde seg. Jens løper ut på kjøkkenet og henter ut et brett med små prøveglass. Det er på tide å se om deltakerene kjenner sine favoritter. Det skal blindtestes! Ringnes, Hansa og Tuborg – alle i sin regulære form – presenteres for deltakerene, og de blir bedt om å plassere de enkelte. Dette skaper anstrengt stemning og tendeneser til pits hos flere av deltakerene, (Hva om jeg ikke kjenner min favoritt?) men blotter dem ikke fullt for mot. Uttellingen er ett dyr for hver korrekte plasserte øl, og alle vet at denne runden blir avgjørende. Det treffes slik:

Siste kandidat for kvelden: Nøgne Øs God Jul, en gjenganger, nesten en vant klassiker! De slanke flaskene kommer opp av polposene, og noen gnir seg i hendene, mens andre rynker litt på nesen. Her skal løker testes.

Lasaronene er på hugget. Christine: ”Litt smak av munnvann. Nydelig lukt (Overføring av poeng.) Litt mye nakenhet.” Marianne sitter ved siden av og er litt mer skeptisk: ”Jeg likte faktisk ikke denne i det hele tatt,” sier hun, ”er det mer Frydenlund?” Ida, på sin side, begynner med trekke poeng for at det er skiføre i ølen sin, og fortsetter med å slakte den fullstendig ved å sammenligne den med en lukten av en naken lasaron og et skumparty i syden og ser drømmende ut. Svein er lei av at lasaronene skal være så krakilske, og nøyer seg med vurderingen: ”Fin øl. Vegg.”

Jens uttrykker ekstatisk at ølen lukter som en fjærpryd, og at han gjerne skulle vært lasaron i dette øyeblikk. Trekker imidlertid for fientlig smak. Charlotte gir full pott i alle ledd, og er spesielt begeistret for det svarte grumset.

Lokførerene har bestemt seg for å vinne denne runden, og Henka kliner til med gjennomført god vurdering, gir ølen toppkarakterer pluss et smilefjes, fire dødningehoder, to tommeler opp og en ”jizz” i lynboble. Espen støtter poenggivingen, mens han graver seg ned det ”solide velbalanserte skummet.” Martin understreker at dette er en øl som hører hjemme hos menn med pondus, men saluterer en ettersmak som setter spor. Thomas tar siste stikk med dagens lengste vurdering: ”Lik farge som alle i Afrika. Tar frem denne når 37-bussen kjører forbi vinduet. Tar helst bilde av denne i vidvinkel. Tror jeg er på Mikrobryggeriet når jeg drikker denne. Har mest lyst til å skrive en stil når jeg kjenner den fantastiske smaken som er mørk som døden. Trodde et øyeblikk jeg var en av gutta boys når jeg tar en slurk av denne. Gleder meg til sommer og neste jul når jeg drikker. Lyst til å bli full. Merker jeg skriver litt mye når jeg mæler i meg Nøgne mands øl. La oss ta en skål.” – Full pott.

Finale: De gjenværende deltakerene bruker nå sine dyr til å konkurrere om å være den siste igjen, ved Sau vs. Gris vs. Ku. Christine holder opp skilt for å heie frem gjenværende lasaroner, mens Tuxi holder opp skilt for å whine over Espen. Svein blir underveis arrestert for å være whinepoliti. Indianeren Charlotte har liten støtte blant sine egne, og dette ser ut til å bli avgjørende. Det er nemlig Henka, med den mektige Lokfører-lobbyen i ryggen, som tar det hele hjem i kveld, og vinner med det både årets juleølsmaking og mer polsk premieræl.

Nok en gang er det det generelle støttenivået som blir avgjørende for hvilken øl som stikker av med seieren… Frydenlund og Nøgen Mand deler annenplassen med 65 poeng, mens Ringnes stikker av med hele 70.

Ja, her kommer nødblogg-luken i kalenderen i år også!  Men: Ikke helt som du tror, kanskje. I dag har jeg nemlig tenkt til å ta for meg litt dette fenomenet, nødblogg. Det er nemlig ikke noe som er eksklusivt forbeholdt Kleinhearts brødre under tidspress. (Selv om vi jo kanskje var først ute.)

Se her, feks. har jeg sakset en lite sak fra Andor og Barqua sin favorittavis, digi.no:

Den viser vel med all tydelighet at det er andre som har det stritt også. Her er det snakk om Nord-Trøndelag Fylkeskommune, som er blitt angrepet av et virus, og som ser seg nødt til å opprette – nettopp – en nødblogg. Forståelig nok.

Den desperate informasjonssjefen har sett seg nødt til å opprette en egen informasjonsblogg under blogger.com for å kunne informere om situasjonen til alle som er berørt, blant annet ansatte og skoleelever.

Stakkars desperate informasjonssjef. Det er ikke greit når ting går galt og det er du som blir stående i informasjonssaksa… Men, desperate informasjonssjef, du er ihvertfall ikke alene…

Svenske Steffanie opprettet også en egen nødblogg, da hun opplevde korrupte databaser. “Nöden har ingen lag,” mener Steffanie, og det tror jeg nok den desperate informasjonssjefen kunne vært enig i. Det får ihvertfall bifall av Kleinhearts Nødsentral.

Jada, hemmeligetene renner på her før jul i Kleinheart! I dag skal vi inn på et tidligere uutforsket hemmelighetsomeråde: Mat! I midlertid i sammenstilling med et hemmelighetsomeråde vi allerede kjenner til: Internett.

I dag skal vi nemlig besøke mitt hemmelige domene!

Historien er like enkel som den er spennende: Det var en dag her i senhøsten, jeg ble oppringt av en av mine busser der hvor jeg studerer, og han sa: “Hei, du husker hvordan av det siste vi pratet om igår du tilbø deg å gjøre en innsats og hjelpe til til lammemiddagen vi skal ha om to timer?”

“Ja.” sa jeg.

“OKGOOD. Du skjønner, vi trenger ei litta forrett…?”

“OKACKNOWLEDGED.” Sa jeg.

Også la vi på.

Det var ihvertfall nesten sånn samtalen gikk. Også tenkte jeg at nå må jeg virkelig bli speedy gonzales på kjøkkenet, for en forrett for et helt middagselskap er ikke noe noen og enhvert kan piske sammen på to timer! Jeg henvendte meg til min trofaste følgesvenn, Interwebs, og som en ryggmargsrefleks dunket jeg inn internettadressen www.forrett.no.

Men så: “DNS-error”? WTF?! Finnes ikke den siden? Seriøst, nei det må den da gjøre… Hm. Får spørre Norid da. “% no matches” WTFFF?! En enslig liten blåklokke i det utplukkede bedet av .no-domener med generiske navn?

Vel. Sa jeg da. Da skal ihvertfall jeg ha den.

Også var den min.

Nå har jeg ikke funnet ut helt hva jeg skal med den. Det må jeg innrømme. Så langt ingen planer om å utvikle den selv, men skal ikke si aldri. Kanskje kan den inngå i min senere satsning på matjournalistikk, ved siden av flaggskipet, det internasjonale hypersegmenterte matinteressemagasinet “Duck Connoisseur“…?

Vi får se. Enn så lenge kan dere ihvertfall alle leve i trygg forvisshet om at dere trenger tips til forretter noen gang, så er ikke forrett.no stedet, enn så lenge!

Det er en ny uke, og det er på tide med en ny hemmelighet! I dag skal jeg snakke om min hemmelige hobby: laiv!
Vel. Kanskje ikke en så stor hemmelighet, ihvertfall ikke for alle, men men. Som de andre hemmelighetene jeg kommer trekkende med her i bloggen er også denne stemplet “utdatert og avgradert”. Det begynner å bli mange år siden. Men det var en god periode. You had to be there, som man sier.

Det er en rar verden vi lever i: For ikke mange år siden, da jeg var en liten flis, var det ingen andre enn de av oss som hadde lest Ringenes Herre eller spilt D&D som visste hva alver var for noe. Jeg hadde en engelsklærer på barneskolen som bare “Alver ja, sånne som Tingeling i Peter Pan!”
…
(- Nei. Sånne som Elrond, bitch.)
Men dette endret seg jo, som vi alle kjenner til. Da jeg mens jeg bodde i Oslo dro fra et nachspiel i C14 til maratonvisningen av Ringenes Herre på Colosseum var det en fremmed verden som møtte meg. Det krydde av jenter. Jente-jenter, som ikke for alt i verden hadde visst hva man skulle bruke en D20 til. (Må innrømme at jeg kom litt sent, paiet nesten med en gang jeg satte meg ned og frem til etter brorskapet var oppløst, og begynte å kjenne tegn til kleinhet allerede i løpet av Helm’s Deep, men ellers var det en kjempenatt.)

En liten digresjon i digresjonen: Tolkien ble ihvertfall solgt ut og popularisert på en verdig måte, hadde bare Whitewolf vært like heldige med vampyrene og varulvene sine…

Nok om det. Uansett: Det var altså i dette kulturelle klimaet, hvor selv ikke du visste hva en alv var, at jeg ble shanghaiet med på min første laiv. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men plutselig sto jeg der altså alene i et lånt kostyme, klar til å laive. Rollen min: En gnom. Nei, ikke som i hagegnom, mer som gnomene i D&D eller de i flyet i Warcraft 2. En fredselskende skogvokter, navn “Røyskatt”. Hatten min hadde bøy i kanten – litt som han på bildet, og jeg hadde en lang vandrestav. Jeg hadde også et plot, men det husker jeg ikke, jeg husker bare at jeg feilet fullstendig i å oppnå det. Jeg ble faktisk drept, når jeg tenker meg om. Det ble på et tidspunkt et veldig slagsmål inne i vertshuset, og jeg forsøkte å roe gemyttene ved å slå folk i svime med vandrestaven min, men da fikk jeg kjeft av vertshusholderen, og like etterpå ble jeg strupekuttet utenfor vertshuset.
Det gjorde ikke så mye, for når man dør på en laiv – ihvertfall en god en, sånn som jeg gjorde – så er det bare å ta hendene over hodet for å vise at du ikke er i spill, og gå ned til Dødsriket, som er utenfor spillomerådet, og få en ny rolle.
Dette skjedde ganske sent i laivens forløp, så den nye rollen jeg fikk var ikke like gestaltet som den jeg hadde, men jeg fikk et lite sverd og ble satt til å bli med i en bandittgjeng som skulle herje byen litt. Vi hadde også med oss en ork i følget, en grønn sværing med platerustning, og det var han som vinket mest gemyttelig til turgåerene på andre siden av vannet da vi litt senere fant oss selv på flukt fra landsbyens milits.

Jada. Det var en fin en det, men jeg ble likevel aldri helt dratt inn i laiv-miljøet. Det skulle gå flere år til neste gang jeg dukket opp på en laiv – da nesten like alene og fortapt som på den første – og dette var allerede starten på slutten av mine løpebane.

I dag er det bare sporstoffer av tegn igjen på at jeg noensinne har deltatt i denne samfunnets kanskje mest organiserte form for eskapisme, og det kan jeg konstatere med både lettelse og vemod. Men, det er som jeg sa, you had to be there.

Så var vi her igjen! Det begynner å trekke seg mot jul, og nok et år tilfaller gleden meg, å kunne presentere mine luker i Kleinhearts julekalender! Jeg tror vi står foran et spennende program i år. Alle fem brødre og halvbrødre har vært spesielt tilbakeholdne med bloggingen hele det forløpede av året, kun for å spare opp krutt til disse 24 dagene. Jeg gleder meg selv!

For min egen del kan jeg si at jeg ikke har noen skarp og slepen plan for de fem lukene det har tilfalt meg å presentere, men jeg kan love at ihvertfall halvparten av dem blir saftige avsløringer fra mitt hemmelige liv! — Ja, hvorfor vente egentlig, la oss bare gå i gang! Jeg presenterer i dag: Min hemmelige blogg!

- Hva?! Hvilken type blogg kan være så hemmelig at Tigern holdern hemmelig?! - kan man spørre seg – dreier dette seg om en interiørblogg? En liberalistisk tenketank-blogg? En blogg med selvoppfunnede oppskrifter på rare legobygg? En bingoblogg?

Neida, kjære nysgjerrigper.

Bloggen det dreier seg om heter “OSX Cor“, og er intet annet enn en axjeblogg!

La meg forklare: Etter sommeren i fjor tok jeg en sekk under armen og gikk på Børs. Dette var i det hele tatt et læringsprosjekt i mine øyne, og i den sammenheng opprettet jeg en blogg som jeg holdt for meg selv, denne brukte jeg til å loggføre mine foretak på børsen, for på denne måten å kunne gå tilbake og etterprøve tidligere avgjørelser og lære litt av alle feilene begått underveis.

Jeg vil nå påstå at jeg er ferdig med Børs 101. Kjenner repene, liksom, og har fått håndlaget. En av erfaringene jeg imidlertid har gjort er hvor forholdsvis dyrt det er å day/swingtrade hvis man kun har et studentfinansiert depot i utgangpunktet. På den ene siden henger jo avkastningen sammen med størrelsen på innsatsen; på den andre siden krever det ganske mange timeverk å følge børsen nært. Så med mindre depotet er av en viss størrelse, rundt 200 000 etter mine beregninger, er det faktisk mer effektivt å bare anbringe de nevnte timeverk i en ordentlig jobb. I hvertfall hvis du tar med risiko som en faktor i det hele.

Og med den erfaringen tok jeg før sommeren alt utbytte, pakket det i sekken og forlot børsen.

Kommer nok tilbake senere, men denne hemmelige bloggen min har altså utspilt sin rolle i denne omgang, og lar seg med det avsløre… Så her er det altså bare å fråtse i mine naive beslutninger og feiltrinn! Nyt min uskyld, det blir mindre og mindre av den!

Man skal vanligvis reise et stykke for å finne sin tvillingsjel. Det heter seg så, ihvertfall. Men ikke alltid. Av og til holder det å reise til feks. Thailand.  Der bor nemlig ihvertfall én av Hornis tvillingsjeler. Det er lett å se at han ikke er helt lik. For det første ser han jo ut som en Thai, og det gjør jo ikke den Horni vi kjenner fra Kjelsås. For det andre har Thai-Horni en sans for reggae, noe vi heller ikke kan si vi kjenner Kjelsås-Horni for. På den annen side kjenner vi igjen mang en kjent egenskap felles for de begge. Det gode vesen, først og fremst. Thai-Horni, selv om han spilte i oppvarmingsbandet (før Job2Do), var nok alle tilskuerenes favoritt. Han lyste ut med god stemning over plassen, og løftet stemningen det ekstra hakket under refrenget med noen velplasserte “Wap-wap-de-de-de” og noen “Nana-nana, nana-nana”. Vi ser også at begge blad Horni er svært stabile mennesker, både av og på scenen. Ingen tvil om hvem som styrte skuta etter showet. Mens de andre thaiene vimset rundt, gikk Thai-Horni stabilt og direkte og gjorde det han skulle. Det var i det hele tatt et hyggelig gjensyn på andre siden av kloden!

(PS: Det så ikke ut som Thai-Horni hadde dame, men det vet jeg ikke så veldig mye om. Vanskelig å få innsikt.)

(PS2: Herved er utfordringen åpenbart. Eller, ingen utfordring kanskje, men hadde vært hyggelig om brødrene holder utkikk etter dobbeltgjengere av brødrene når de er ute og reiser i verden.)

Alright. Jeg tar en slurk vann. Det er på tide å vise at jeg er tilbake på bloggescenen, under byens scene. Jeg tar en slurk vann til. … Kropla Beskidu. Nam. Godt vann. Problemet bare, er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det har gått så lang tid. Det har samlet seg opp så mye, men samtidlig så lite. (Klassiker. Nesten litt for klassisk.) Jeg kan begynne kveldens bloggfremstøt i denne enden: Musikken jeg hører på nå – mens jeg blogger. Det er pianocrescendoene til (Fork and Knife) av Brand New som triller ut av squeezeboksen i skrivende stund. Så ja – sett deg gjerne inn i samme lydbilde mens du er her, åpne Spotify og søk deg frem til “Brand New”. Den er fin.

Idag skal jeg sende ut en liten hilsen på verdensveven – til noen jeg bare kjenner en bitteliten fasett av. (Hvor hyggelig er ikke dét?!) Det er en hilsen, men det er også en takk. Historien går slik: (Haha, jeg digger sånne kolon som bare blir rigget opp og introdusert! “Historien går slik – kolon! POW!!!” Noe av det beste jeg vet.) Vinterferien for meg i år har vært strandtid. Men like fullt – som ferier er – også lesetid. Da vi kom til Railay hadde jeg lyttet meg gjennom Naiv.Super mens jeg vandret opp og ned stranden på Lanta (dævver av å ligge stille når solen steker. Verste jeg vet.) og jeg hadde lest ut Cormac McArthys Alle de vakre hestene. Den var det mye hester i, den siste, og de svettet veldig mye fikk jeg inntrykk av. Jeg er ikke hestevant – annet enn for kjepphestene jeg skulle måtte ha på stallen min – men jeg har skjønt at mye av magien mellom hest og rytter oppstår i det poetisk-dynamiske bildet når hesten er svett. Gjerne rykende svett. Vel, det er ikke en så verst bok, virkelig. Kan være verdt å lese. For noen. Mye sosiologi mellom linjene. Men jeg må advare, den avsluttes med rytter i solnedgang. (Cormac, da! — eller … er ikke det egentlig klisjé det lenger, kanskje? Jeg bare tenker høyt. Det har kanskje fått tilstrekkelig formtilløp over årene til å danne sitt eget språk? En “minisjanger”. Eller kanskje altså som et motiv som er så etablert at det ikke lenger er snakk om “rytter i solnedgang” eller ikke, men hvordan “rytter i solnedgang”. Hva vet vel jeg. Jeg har knapt sett en hest i hele mitt liv. Langt mindre en rytter.)

På Railay var det så varmt at jeg over fem-seks dager orket å ligge til sammen 2 timer på stranden. Det sier seg selv at en del tid ble omregulert til “hatt og pils (Chang) og bok på veranda”-tid. Den beste tiden, vil noen si. Jeg vet ikke om jeg kan kaste meg en så bastant påstand, (hva er det jeg snakker om – det var jo jeg som fremsatte den!?) men vil ihvertfall ikke protestere. Under denne reguleringen fikk jeg god tid til å nærlese Brenn Ned Skiten, det lille Flamme Forlags litterære manifest, kan man vel kalle det. Jeg liker ideén til prosjektet veldig godt: Som forlegger må man erkjenne at man har en form for litterær makt – derfor er det redelig at en forlagsaktør stikker ut hodet litt og sier hva de selv mener om litteratur og kvalitet osv.

Som lesning er imidlertid boken som en pose med smågodt av essayer og småtekster. Men: en sånn pose med smågodt som du ikke har valgt selv, men som kommer ferdig assortert. Du vet at det følger med noen biter der som bare er helt ufyselige, og noen som ikke er spesielt gode, men som du bare spiser. Det virker som litt for mange tekster er valgt inn i samlingen på grunnlaget “dette har jeg skrevet – en gang, og det var ganske bra”, uten at teksten har noen relevans ifh. til vaskeseddelen, altså hva de utgir at boken skal dreie seg rundt. Likevel da, selv om jeg kanskje kan høre kritisk ut, så er dette den mest stimulerende leseopplevelsen jeg har hatt så langt i år.

Tilbake til Railay, til hatten og Changen (og de tomme Chang-flaskene som nå har begynt å samle seg opp i verandahjørnet.) Det kom en dag hvor jeg ikke hadde flere bøker å lese, hvor alle ovenforstående var pløyet gjennom. Da var gode råd dyre. Railay er ikke et stort sted, det er ingen veier der, og man må ta båt for å komme dit. Jeg tok min hatt på og gikk litt rundt. Flip-flop. Lyden av ledig sommergange. Optimistisk så jeg meg rundt under hattebremmen etter noe som kunne ligne en bokhandel mellom alle resortene. Jeg hadde ikke flaks. Jeg fant først noe som lignet på en bokhandel noen dager senere – det var en turistkontorstand som hadde en hylleseksjon med second-hand bøker som folk hadde levert inn, som de solgte for en billig penge – men det hjalp meg jo ikke da, flere dager før jeg fant den. Det hjalp meg imidlertid med å finne en bok til flyturen hjem – Alex Garlands The Coma. Den var pikant, men jeg var ikke helt i modus da jeg leste den, og det er en bok man må være i modus for lese. En ømfintlig bok, vil jeg kalle det. Men ikke uten sine små lyse punkter, selv om man skulle komme til å høvle over de mer sensitive poengene.

Vel, fortsatt, tilbake til den situasjon hvor jeg tusler rundt og speider etter en hylle som kan møte mitt åsyn med bokrygger. Solegangsbrisen har begynt å ta tak i hatten min, men det er ingen fare, den sitter godt på. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sulten, har jo ikke spist siden en porsjon “flied lie” til lønsj. Jeg vender sandalene mine hjemover. Det er ikke mer enn noen steinkast, selv om jeg er på helt andre siden av bukten. Det er da, på vei hjem, jeg kommer over redningen. Kaffebaren på vår strandside har – skulle du sett – “Book Exchange”. Ta en bok, legg igjen en. Men: utvalget er lite og – viser det seg, etter litt gjennomsyn – fullstendig rævva. Jommen sa jeg redning. Men (her blir det mange “men”, gitt. Men men, hyggelig å skrive barneskoleform også. Men da-, Og så-) i denne lille haugen ligger en Bukowski-bok jeg ikke har lest. Jeg tar den, og går. Jeg tar den! Og går! Poenget med “Book Exchange” er jo at man skal gi en tilbake også, men jeg har ingen å gi! 

Det er derfor jeg skriver dette, denne hilsenen. Fordi: Dette er en formell takk fra en yngre bror Kleinheart til eieren av Bukowsi-boken Nedenom og hjem som vedkommende la fra seg i kaffebaren på østsiden av Railay en eller annen gang før februar 2009. Den står nå i min bokhylle! Takk! Snakkas!

Jeg tar en slurk vann til. Godt å være tilbake. (Ble det langt? Ja, ble kanskje det. Hva kan jeg si; Blog is back. Snakkas igjen.)

Etter et langt og krevende juleverksted, etter pepperkakevindmøllen er oppe og spinning free, samles ti tørste ølrever med god kjønnsfordeling rundt et bord det står ølglass på, og det ringer inn til juleølskolens første time!

Det er ikke det mest omfattende utvalget som skal vurderes, men det er ihvertfall både fisk og fugl av juleøl, og tiden skal vise at det er nok smak!

Aller første øl ut er “Aass juleøl” – Lotte sjenker mer eller mindre hemmelighetsfult opp i glass som sendes rundt bordet. Denne juleøltesten som helhet er blindet, men det er ingen tvil om at det likevel er noen som får med seg at det er nettopp Aass som nu sjenkes opp. Etter en kort men resolutt introduksjon, hvor det blir bragt på det rene at Aass skrives med to a-er, føres glassene til munnene rundt bordet, og reaksjonene følger tett som et flysete. “Smaker vi sommer?” bryter PlaySveinPlay ut, og ser opp fra glasset. Joda, flere er enige om at dette er en sommerøl i juleøls drakt. “Lett, bitter” kommer det fra Lotte. horni og eide er enige om at denne lukter bajs,  men horni mener imidlertid at den smaker både godt og trygt. Lett. Det virker som denne juleølen klarer å utvise en viss stabilitet, selv om den ikke gjør all verdens av seg. Barqua, med sine skussmål fra E.C. Dahls ølskole, er riktignok godt fornøyd med det han smaker, og legger vekt på normalfordeling av karaktergivelsen sin. Den Samlede karakteren blir ihvertfall 39,5.

Glassene skylles ned og samles opp i enden av bordet hvor neste kandidat helles opp av ølvertinnen. Nå snakker vi Nøgne Øs Underlige Jul. Eide forsøker ikke å dekke over sin reaksjon på aromaen som møter han, “Krigersk lukt!” sier han og harker. PlaySveinPlay annonserer også at han kommer til å trekke for kjip lukt. “Vel, ja,” sier horni. “Avlang smak. Touch av skismøring. God og velkommen i mitt hjem. Kunne vært gråvann.” Tigerkråka er ikke skremt vekk av hverken lukten og smaken, til tross for en overmoden toppfrukt. “Denne smaker blomst!” roper noen rundt bordet, og det utvises egentlig ganske unison enighet. Undelig jul samler et stabilt nivå av karakterer rundt bordet, men en del lar den få svi for sin barduse lukt og smak. Samlet karakter 35.

Så følger en outsider, om man skal si det så. Julemandens Trøst har tatt seg turen over Skagerak for å la seg stå til dom. Denne blir umiddelbart møtt med svært sprikende oppfattninger. Tidligere ølskoleelever levner den ikke mye fortjeneste, mens andre er forelsket etter bare å se ølet sveipe rundt i glasset.
“Godt i små slurker!” sier eide. “Veldig julete. Karamellblomst. Spretten-søt.”
“Topp øl!” sier horni. “Passer bra på en fest. Smak av honning og lommelerke. Spriker i smaken.”
Noen er uenig i at denne passer på en fest, og mener at ølen er både mettende og kvalmende etter tre slurker, men dette utsagnet møter motstand.
Tigerkråke er også begeistret, og lovpriser aromakaramellen, og den søtlette ettersmaken.
“Denne smaker bedre enn den lukter,” sier eides gemal.
PlaySveinPlay sitter på sin side av bordet og rynker på nesen. “Dette var noe dritt. Men det gjør en jobb. Smaker litt som Oslopils. Synd.”
Barqua og Ida deler ut sine første toere for kvelden, og mener dette er noe tull. Totalkarakteren lander på 38, med sin samling av både topp- og bunnkarakterer. Desidert: Kveldens største standardavvik.

Så kommer Julebokken fra Ringnes og gjør ølglassene enda mørkere. Tigerkråka reagerer spontant, “Oi! Denne var avvisende på lukt…” Barqua er rakt uenig, og mener lukten er så innbydende som noe. “Denne sniker seg rundt smaksløkene” sier også Tigerkråka etter å ha smakt. Eide er enig; “Vertikal” er hans entydige dom. Horni levner ikke denne noen anerkjennelse: “Huff! Smaken krever for mye av stemningen. Blanding av laubær og ludobrikke.” PlaySveinPlay mener imidlertid vi her er iferd med å treffe blink, “Dette var andre boller!” roper han og triller en solid terning. Han får støtte av de skolerte ølhundene fra E.C. Dahls og Christiania, som blant annet verdsetter lakrispreget. Ida sitter likevel uanfektet på sin side av bordet og er raus med bunnkarakterene. Samlet karakter 30.

Sistemann ut er kanskje den mest stilfulle; vi hilser på Nøgne Øs God Jul.
“Høgg og hælvete!” sier eide og gjør ikke engang et forsøk på å tømme glasset.
Sidemann Tigerkråka er høylytt overrasket. “Dette lukter som barken på en utedo! Ikke negativt. Mye frukt i ganen, men den er littegrann besk.” En tett serie med juleøl har imidlertid varmet opp kråka, som smeller til med en toppkarakterer! Horni er bare halvveis entusiastisk, “smaker bedre intravenøst. Kramgod. Gjør seg godt i glasset. Naturens svar på Henrik Ibsen?”
Til tross for en entusiastisk fanbase sørger en negativt stemt vestre sving – med eide, Alexandra, Ida, Christine og Halvard – for å senke snittet. Samlet karakter likevel: 34.

Konklusjonen: Dette viser seg altså å ikke være de robuste juleølenes time, når Aass juleøl – denne testens folkelige alibi – overraskende stikker av med seieren! Den følges poengmessig tett av Julemandens trøst, men denne siste mangler det generelle støttenivået for å kunne utfordre.

Mest gjerrig med poengene ble Halvard og Ida, med snittkarakter på ufattelige 2,6. På den andre siden av skalaen har vi PlaySveinPlay, som viser rund hånd med snittkarakter på 4,7.

It’s time for that emergency blog!
It’s kinda heavy though, I am pumped like a dog

This could be called a “Nødblogg”, but instead it’s called “Emergency”
The english wordage just better conveys the urgency

Show some heart
Kleinheart
I missed out on the dart

I have no time
Gotta chase that rhyme
With a mouthful of thyme

It feels like I’ve been doing this forever
Or maybe never
Can’t feel my way out of this bloody fog
writing the emergency blog
(test)

Idag er det duket for en liten retrospect her på huset. Mens henka var ute og lekte ulandsprosjekt har jeg sittet oppe hele natten og gransket gamle kirkebøker for å lære mer om Kleinheart-brødrene. Det er jo ikke første gang jeg tar slektsgranskningen fatt, og det begynner nå å bli åpenbart for meg at brødrene Kleinheart er den – såvidt jeg kjenner til – eneste slekten i verden som utelukkende består av horisontale slektsledd. Etterhvert som historien spiller på sine tenner og gnager seg ned gjennom epokene har det vist seg verken opphav eller avkom, kun et tilløp av brødre.

Feks. har jeg oppdaget at mannen:med:katten har en tvillingbror som er handlevognspirat i Micronesia på attenhundretallet. mannen:med:fuglen, som han heter. Se på den skjeggveksten – kan ikke være tvil om at noen gener sitter tett de to imellom ja. mannen:med:fuglen er registrert døpt i Nederland, sannsynligvis er han også oppvokst her, men han var ikke gamle flisen da han puttet en håndfull ildere i skreppa og satte kursen for sydhavene. mannen:med:fuglen går for å være en av verdens mest sjøsyke menn. Som omkringseilende pirat kunne han dermed oppnå sin barndomsdrøm om å være klein til enhver tid. mannen:med:fuglen tok verdens første sjø-scene point, da han tok livet av en hval med én enkelt powerball.

Dette er et bilde av en av de andre Kleinheart-brødrene som har fartstid som pirat i Micronesia. Vesentlig mindre er kjent om denne broren, annet enn at han hadde flat hatt og monokkel. Kanskje hadde han også noe spennende i kofferten, men det er ikke godt å si.

At desember kom til å bli hektisk var jeg forberedt på, men her forleden dag fikk jeg virkelig smake hvor hektisk den kunne å bli. Det var en tidlig morgen. Nei, ikke veldig tidlig, men det var morgen, og jeg duret over rynek og ned szewska på vei til psykiatrien – faget hvor jeg får pasientene til å gråte med ett enkelt spørsmål. Men det er en annen historie. Jeg hadde dårlig tid, travet avgårde med Mad Caddies i øret. Det er ikke rart det gikk fort og taktfast da. Det var da det skjedde: På en strekning nedover gata er det ikke én eller to, men hele tre Greenpeace-selgere med grønne vester og full pakke, med ca. 30 meters avstand mellom hver. Og til tross for min kompromissløse gangmarsj og det faktum at gaten er full av mennesker, så blir jeg forsøkt stanset av alle tre, etter tur og helt uavhengig av hverandre. Nå er jeg jo slettes ikke interessert, og ikke har jeg tid heller om jeg så hadde vært interessert, så jeg løfter på skuldrene mens jeg passerer og antyder at noe drastisk kommer til å skje om ikke jeg innfinner meg på lokasjon A i løpet av nesten umiddelbar kort tid. Mens jeg går videre begynner jeg imidlertid å tenke litt. For det første: Hva i all verden for slags X-faktor er det jeg har pådratt meg som gjør at fotsoldatene til Greenpeace tiltrekkes meg i en så vanvittig grad? Ser jeg ut som en ecopunk? Det skulle jeg ikke mene. (Forresten, finnes det? Bortsett fra Rise Against, da. Har du noe på lager, Horni?) Jeg har jo hverken dreds eller striesekk-klær. Vel, det spørsmålet får ligge. Det andre som slo meg er: Nå, akkurat nå, så er jeg han fyren som bare druser forbi og er for bizzi til å stanse opp for livet, og alt det der. Jeg er en sånn som ville blitt fremstilt i Nemi som en del av gråtonen av menneskeheten. Det gjør meg litt perpleks. Men så slår det meg:

GODE MANN! Hadde Horni sagt til det, og Andor, som hadde gått ved siden av mens Horni utbrøt dette, hadde ikke sagt noe men bare nikket kort og bestemt for å vise at han var enig. Livet er jo ikke alltid på utsiden, så slutt å whine allready.