Endelig er lille.julaften her. Arbeidsfolk over det ganske land gleder seg over at juleferien er over oss. Barna legger seg med ekstra spenning i magen. Og dette er sannelig ikke så rart, for i dag ringes julen inn.

Jasså, sier du kanskje? Er det altså på lille.julaften at julen skal ringes inn? Fortell gjerne mer du stolte, kjekke norske blogger.

Det kan jeg godt gjøre.

Vi skal som vanlig tilbake til Schleswig-Holstein på 1700-tallet. Tid og sted er egentlig ikke så viktig, men det er nå en gang for alle i Schleswig-Holstein på 1700-tallet skikken oppstod, så sånn er det.

Det var i de årene mellom et par kriger at folk var så fryktelig redde for fe. Dette var nemlig i tiden før folk og fe ble venner, og de to gruppene stod ofte steilt mot hverandre. Ettersom ordlederen ( dette i tiden før tyskerne begynte å få dilla på førere ) i byen Lübeck var gått seg så lei av at julen ble ødelagt av fe, ble det derfor på dagen før julaften hentet inn bjellespillere fra fjernt og nær for å ringe denne kvelden. Tanken var at dette skulle skremme alle kuene ut av byen så feiringen kunne få fredelig for seg.

Det ble, som man kanskje kan tro, et riktig spetakkel. Faktisk endte det ikke bedre enn at en vandrende lynsjemob ( det var mange av disse som reiste rundt i midt-europa på denne tiden ) ble så lei bråket at de brant ordlederen, Aage, på et bål. Dette synes folk var riktig så stas, for han var ellers kjent som en hissigpropp, og siden den dag har folk mintes denne festlige natten med å ringe inn til jul.

Så der har dere sannheten folkens, sjekk på wikipedia hvis dere skal være så forbanna interesserte i de jævla kildene.

Og synes du kanskje det siste ble litt grovt? Vel, nå er julen ringt inn, så da er alt lov!

Det er nå andre år på rad vi leverer julekalender her i Kleinheart. Som den løst organiserte enheten vi er, er vi selvsagt stolte av det brede spekteret av tema som dekkes av våre diverse luker – her er retningslinjene få og den individuelle kreativiteten høy. Det kan dog ikke sees bort ifra at julen er en gjenganger. Kanskje ikke så rart i en julekalender.

Vi har nå åpnet den tyvende luken i årets julekalender, og det betyr ikke mindre enn at vi nå nærmer oss selve kjernejulen med stormskritt. Og selv om det som har skjedd i julen så langt i år og i tidligere år har blitt blogget mye om, føler jeg det er på tide med et lite blikk på julen som kommer – Julen 2009!

Her kommer derfor min lille spådom om julen, som på mirakuløst vis stemmer for alle i hele Oslo:

1: Du kommer til å spise nøyaktig det samme på julaften i år, som du spiste i fjor. Uansett hva det var i fjor ( Ribbe, Pinnekjøtt, torsk, etc ), det blir samme maten på deg i år.

2: Minst en person i familien din drikker akkurat litt for mye under minst en av de tradisjonelle middagene i julen.

3: Du skader eller skuffer deg selv eller andre, fysisk eller psykisk, med en av gavene du får til jul.

4: Du møter minst ett neshorn, en antilope, en stork eller julenissen iløpet av julen!

Der har dere det altså, spådommene om julen som gjelder for absolutt alle i hele verden. Ihvertfall de som leser Brødrene Kleinhearts Julekalender!

Femten.

Luke femten.

Som så vanlig er her i Kleinhearts julekalender, skal vi i dag utforske bloggens medium. Mange vil si missbruke. Jaha, sier jeg da.

Så da tenker du vel som så: hva er det som er så spesielt denne gang? Får vi servert en blogg utelukkende skrevet på hodet? Skal vi få smakt på freshe nye former for innhold, komposisjon og språk?

Er det kanskje noe helt nytt som skal oppleves? En ny, banebrytende form for kommunikasjon som bryter med og revolusjonerer ikke bare bloggens konvensjoner men kommunikasjon generelt?

Desverre. Det eneste spesielle med dagens blogg er at den er en sykeblogg. Skrevet av en syk mann, og dertil levert noe for sent. Skrevet i feber, skrevet i smerte.

Det er vel derfor kvaliteten er som den er.

Tiden flyr når man er klein, og vi har allerede kommet til tiende luke i Brødrene Kleinhearts Julekalender. Og som seg hør og bør ved slik en anledning, skal vi eksperimentere litt i bloggens medium. Dagens luke er nemlig det som sannsynligvis er vm-historiens første frokostblogg.

Hvordan fungerer så dette, hører jeg du spør deg selv. Jo det skal jeg fortelle deg. Nå skal vi skape litt sånn fin stemning. Det viktigste er kanskje at du henter deg litt frokost, så du kan nyte bloggen i dens rette form. Smør deg noen skiver, eller hell opp litt frokostblanding hvis du helst vil ha det.

Ta deg gjerne en nytraktet kopp kaffe. Finn frem de slitte tøflene i skapet og morgenkåpen du liksom aldri får en sjanse til å få brukt skikkelig. Hell deg et kaldt, deilig glass med juice. Ta deg litt god tid denne morgenen, smak litt på hvordan det faktisk kan være deilig å stå opp noen ganger.

Skal vi så ha noen innslag i denne frokostbloggen om besøket i landet senere i dag av USAs president? Skal vi ha en gjest i studio som forteller om hvordan han bodde flerfoldige år blandt kråker i Polen for å studere deres adferd og kommunikasjonsmønster? Nei, det skal vi faktisk ikke.

For nå har jeg faktisk ganske dårlig tid og må løpe på jobben. Men du får bare bli sittende og hygge deg litt til.

Ja, også tar du og rydder av bordet da? Supert.

Historieskrivere er, som mange kanskje vet, en ufordragelig og selvopptatt gjeng. Det er en velkjent sak at det som oftest er seierherren som skriver historien. Det overasker meg derfor at historieskribentene også er så fryktelig late.

Historien er fulle av mer eller mindre fakta, som at “Napoleon led sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo i 1815″. At dette skjedde den 18. Juni er det færre som bryr seg om. Noen ganger er detenda værre – som i historien om tempelridderne og fredag den trettende ( nå er dette forsåvidt muligens bare en myte, men jeg velger å bruke den som eksempel uansett. Latskap avler latskap, i denne sammenheng ).

Ettersom det er igjennom historiebøkene ( selvsagt skrevet av historieskribentene, hvem skulle ellers lagd dem? ) at de fleste av oss får inn mye av basiskunnskapen vår i historie igjennom barne- og ungdomsårene, blir vi derfor låst fast i dette sløve og detaljfattige mønsteret. Dette er forsåvidt synd. Hvorfor? Jo, nå skal du få høre.

Christoffer Colombus oppdaget Amerika i 1492, men de færreste av oss vet for eksempel at han oppdaget Haiti den femte Desember, altså i dag. Så for alle de som sitter rundt i det veldige land i dag og mangler en anledning til å feire: skyld på historieskribentene.

Jeg, på den annen side, har kanskje grunn til å være fornøyd med denne tilstanden.

Når skolebarna i fremtiden leser om de værste av de grusomme misgjerningene i bloggens forferdelige verden, om feilstaving, latskap og en total mangel på respekt i henhold til alle skrivekunstens edle regler – da kan jeg trøste meg med at de sannsynligvis vil lære om året 2009.

Men ikke nødvendigvis om den femte Desember.

Dagbladet har kåret nettåret 2008, og det hele er på mange måter kjedelig lesning. Ikke kjedelig som i “trist”, at det går nedover. Kjedelig som i at det på mange måter interesserer meg lite hva andre mennesker synes er morsomt på YouTube og at en britisk komiker har veldig mange venner på twitter.

Det som imidlertid er spennende er “Årets comeback: Blogg”. Selv er jeg i utgangspunktet meget skeptisk til blogg som medium og ikke minst fenomen, men er selvsentrert nok til å innse at 2008 var året da Kleinheart gikk igjennom store utvidelser i både bredden og mengden av bloggtilbud. Jeg velger derfor å gi Brødrene Kleinheart ubegrenset med ære for at blogg har gjort et slikt comeback i år.

Jeg vil derfor være den første til å reise mitt glass i en skål for bloggåret 2008 og ser frem til lange, tunge morgener med motbakker, kleinhet og blogg i 2009.

 se dagbladet sin artikkel dersom du synes det virker som en god ide.

Det var en iskald dag omtrent midtveis igjennom vinteren. Frosten glinset iskald i den stille, mørke skogen.

Det var i dag det skulle skje. Alle de eldste i stammen var enig. I dag var dagen de unge mennene skulle ut og gjøres til menn. Det var det helligste og eldste av ritualer, og stemningen blant de primitive teltene var presset.

De var en drøy håndfull gutter i tenårene som stille og i ytterste ærbødighet gikk i ordnede rekker ut av leiren, ledet av den eldste og mest erfarne av skogmennene. Stillheten lå iskald over skogen, som om skogsgudene selv holdt pusten. Frosten stod kald mot ungguttenes pels- og  skinnklær, men ingen våget å si noe denne morgenen. Ingen våget å trekke gudenes oppmerksomhet mot sin lille, stakkars person blant de enorme, mørke trærne.

Det var en tid lenge før tordenen trådde i manns form og herjet over himmelhvelvingen i en vogn trukket av bukker. Det var i en tid da menneskene fremdeles tilba tordenen, ikke en personifisering. Det var en tid uendelig lenge før menneskene snudde seg mot en mann på et kors. Det var en tid da menneskene fremdeles tilba skogen i all dens stillhet og makt.

Det var skogen som skulle blidgjøres denne dagen, denne viktigste av alle dager for stammens unge menn. Etter en lang marsj i den iskalde snøen markerte lederen, stammens gamle og vise skogsmann, at de var kommet frem. Treet stod i stillhet som resten, men samtidig mer majestetisk og forferdelig enn alle de andre mørke, snødekkede trærne. Blant de eldgamle kvistene hang her og der en pyntegjenstand, hengt opp av stammens gamle for å blidgjøre gudene. I stillhet og ærefrykt samlet de unge seg. Det var nå det skjedde.

De var alle klar over hva som stod på spill. Treet kunne falle når som helst og bare skoggudene kunne avgjøre hvem som befant seg det skjebnesvangre stedet da, hvem som levde og hvem som ville kunne måtte dø. Den gamle skogsmannen tok frem sin øks, og sa en lav bønn mot treet. Så snudde han seg sakte mot ungdommen. Hans mørke røst lød unaturlig høyt i den lydløse midtvintersskogen.

“Så er vi kommet hit, gutter. Be deres stille bønner, og be alle om at dere kommer ut på andre siden i god behold. I dag våknet dere som gutter men vil returnere som menn, eller ikke i det hele tatt”.

Stillheten var nå så dyp at ett snøfnugg som falt mot bakken ville lydd som et ras i ørene til de spente unge guttene. De viste hva som kom, og idet lederen sa de siste, sermonielle ordene grep de lydløst hverandres hender.

“Så går vi rundt om en enebær busk “

Det er offisielt den 11. desember 2008. Det er, ihvertfall i enkelte deler av de forente stater av amerika, fremdeles den 10. Det er, uheldigvis, Henka sin luke i julekalenderen. Henka er, også uheldigvis, mer enn gjennomsnittlig beruset.

Så blir det brått ikke bare en vanlig luke. Så blir det brått ikke bare en vanlig studie i medioker skrivekunst. Så blir det brått litt mer alvorlig. Et lite innblikk i ikke bare et sinn i alvorlig oppløsning, men også et ørlite innblikk i Ola Nordmann påvirket av alkohol. Brått er det hele skrudd et lite stykke utover. Det hele har blitt noe større.

Etter denne innledningen skulle det selvsagt vært ett bombastisk parti, hvor Den Berusede Henka fremlegger og forsvarer en rekke nye, banebrytende påstander. Det kommer imidlertid ikke til å skje. Den Berusede Henka er litt lei og trøtt, og kommer mest sannsynlig til å legge seg og sove ganske umiddelbart. Den Berusede Henka har på det følgende tidspunkt bare en påstand å komme med, og Den Berusede Henka kommer mest sannsynlig ikke til å forsvare den videre. Den Berusede Henka har bedre ting å ta seg til, som å sove.

Den ene tingen Den Berusede Henka vil fremlegge på dette tidspunkt, og som kommer til å stå som eneste faktiske påstand etter dette ubrukelige blogginnlegget er:

“Livet er en lek. Velg de spillene som passer deg best, og spill med størst mulig innlevelse. Ellers: ikke kødd med Mannen Med Katten. Det er en motherf¤”#¤er av verdenshistoriske proposjoner.”

Takk for oss, det var det vi hadde. Dersom du følte at dette ikke hadde noen faktisk mening, og at dette ellers var ganske ubrukelig, så vil Den Berusede Henka gjerne svare med at han er beruset, og helst vil legge seg nå. Fuck off, gå ett annet sted hvis du ser etter mening. Helst til gud.

———

Handleliste-historie-tingen ble utsatt noen dager på grunn av dårlig vær, følg med videre i Brødrene Kleinhearts Julekalender for oppdateringer og videre nytt!

Jeg har blitt beskyldt for å være litt småsprø, snål og, ved mer enn en anledning, en potet. Jeg velger å tolke dette rett og slett som at jeg tar mange ting litt mindre seriøst enn de fleste, eventuelt at noen er vel opphengt i rotfrukter av søramerikansk opprinnelse. Nåvel, nok om det.

Jeg har alltid vært glad i å spille spill og inngå veddemål. Inntil ganske nylig har dette begrenset seg til diverse dataspill, idretter og brettspill. Dette var før jeg innså at ingen spillarena er større og har flere muligheter enn den daglige verden. Jeg har derfor i det siste begynt å leke fler og fler til tider uforståelige spill og leker i hverdagen, ofte bare med meg selv av ren kjedsomhet. Den siste leken fant jeg opp i dag, og er dypt involvert i dette øyeblikk.

Det hadde egentlig vært en ganske kjedelig og forutsigbar dag. Jeg hadde vært en tur på skolen og fått vite noen karakterer og kjøpt en bok. Jeg var på vei hjem for å lese litt medisin for ikke-medisinere og gikk innom butikken for å kjøpe litt mat til middag.

Det jeg oppdager idet jeg tar handlekurven er forsåvidt ganske vanlig – noen har latt handlelappen blitt liggende igjen i kurven. Jeg ser på den lille post-it lappen et øyeblikk før jeg blir enig med meg selv. En ny lek har akkurat startet, og jeg er eneste deltaker. Reglene er ikke helt klare ennå, men jeg regner med at de vil utvikles underveis. Ad-hoc spill er ofte de beste.

Jeg plukker opp lappen. Det er nå blitt min handlelapp. Det blir klart for meg at jeg skal, i tillegg til det jeg hadde tenkt å kjøpe i utgangspunktet, kjøpe alt som står på lappen og prøve etter beste evne å få brukt/ spist/ benyttet meg av det i nærmeste fremtid. Det følgende står på lappen, gjengitt best mulig:

Dopapir
gr. såpe
Appelsin / Kiwi /
Avocado Hvitost
Juice
te-lys

Greit, tenker jeg, her har jeg kanskje ikke vært så uheldig. Dopapir og grønnsåpe får man alltids bruk for. Appelsin, kiwi og avokado er kanskje ikke mine mest brukte ingredienser, men det bør da gå an å få noe ut av det. Juice drikker jeg ikke vanligvis, og te-lys selges kun i 100-pakk, men shit au. Hvitost er kjempetreff, ettersom jeg faktisk trengte gulost og jeg tolker dette som det samme. Når jeg finner ostehyllen ser jeg dog at coop sin gulost faktisk heter HVITOST. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til coop sin gigantiske, billige osteting, men lekens regler er på dette tidspunktet blitt klare: jeg må prøve å etterleve handlelisten på best mulig måte. Og dette er for god treff til å se bort fra: jeg kjøper osten og håper på det beste.

Det er først idet jeg kommer hjem, fornøyd med egen innsats at jeg legger merke til noe med handlelisten jeg ikke har sett før ( legg merke til at jeg ikke IKKE lot handlelisten bli liggende til neste potensielle deltaker, men tok den med hjem ettersom denne nå har blitt “tagget” ). Handlelisten har en andre side! Det slår meg som et ekspresstog. På den andre siden av handlelisten står en annen liste, tydeligvis tiltenkt en annen type butikk. På denne listen står oppført som følger:

Putetrekk x4 x8?
oppv. stativ
pene lysestaker
kost + støvbrett
5 x lys Rød/ gull
duft lys
Blomster hvite/røde

Ta ut 2000,-

Jeg innser nå selvsagt at jeg er på dypere vann enn først antatt, men nekter å bakke ut for det. Jeg har bestemt meg for å vinne denne konkurransen mot meg selv, og vet at jeg har god sjanse til å greie det. Jeg har fra før av tenkt meg til byen i morgen, og ser at jeg burde greie å finne alle disse tingene. Hva jeg skal med så mange putetrekk og oppvaskstativet er jeg usikker på, men kost og støvbrett er faktisk noe vi trenger i leiligheten. Resten av tingene – diverse lys, lysestaker og blomster – kan bare tyde på en ting. Jeg skal tydeligvis på date. Spennende. Jeg vet ennå ikke når og med hvem, men dette er noe jeg må fikse i nærmeste fremtid, i henhold til reglene. Jeg akter derfor også å tolke det dithen at det er meningen at jeg skal bruke flest mulig av tingene fra den første siden på denne mystiske daten. Sannsynligvis må jeg ihvertfall lage et måltid med avokado og kiwi. Hva jeg skal med så innmari mye kontanter er jeg usikker på, men jeg regner med å ta det som det kommer.

Jeg skal som sagt til byen i morgen og skaffe de siste tingene fra listen. For å følge utviklingen i saken fremover, følg med videre i Kleinhearts julekalender!

Og hvis noen vet om en bra matrett med avokado, kiwi og muligens appelsiner og HVITOST legg gjerne igjen et hint!

 I de siste ukene har det i Kleinheart-kretser foregått et eksperiment innen ikke bare moderne skrivekunst, men også samarbeid på kryss av byer i Norge. Eksperimentet har hatt som mål å “gjennom banebrytende samarbeid å levere et verk som ikke bare kan stå på egne føtter som litterært verk, men også utfordre de gjeldene tankesett og konvensjoner hva omhandler norsk litteratur”. Verket har fått den tittelen “En Dag i Kjelleren til Kjell”, og det følgende er det ferdigstilte første kapittelet. Navnene i grå skrift er avsnittenes respektive forfattere.

Kapittel 1

-Henka-
Det var en dag som alle andre. Kjell hadde kommet hjem fra arbeidet som grøftegraver, lagd seg en god kopp med tranebærtoddy og byttet sokker. Så gikk Kjell ned i kjelleren, som han hadde for vane når det var skuddår.

I kjelleren oppdaget han en gammel brødrister, brorparten av en gammel roman og en litt sliten ilder. Kjell så med misstro på ilderen, før han talte med sin kraftige og åpenbart skuffede røst:

- Her har du faen meg ingenting å gjøre.

-Eide-

Ilderen hadde nemlig sin plass i første etasje. Et gammelt badekar som Kjell hadde polstret med saueskinn. Det hadde til og med innlagt toalett. Men ikke nok med at Kjell var misfornøyd med at ilderen ikke klarte å holde seg i badekarret sitt, kjelleren var et hellig sted for Kjell. Kjelleren var stedet hvor han, hvert skuddår, fant fram sin halvferdige roman og skrev noen linjer. Grunnen til at han bare skrev hvert fjerde år var fordi hendene hans ble så tørre og oppsvulmede av å være grøftegraver at han rett og slett ikke klarte å trykke ned tastene på skrivemaskinen fra 1972, med kulehode og rettetast.

Kjell satt seg ned ved skrivemaskinen og skulle til å sette i gang da han hørte knirking fra rommet ved siden av.

-Horni-

- Helvete som det knirker. Klarer faen ikke å skrive når disse utpulte runkelydene runger som kåte piratunger på freakshow, utbrøt Kjell.

Joda, Kjell var en stri mann, som i gata var kjent som “Banne-Lars” på grunn av banningen sin. Det vokste rur på utsiden av kroppen hans, fordi han var så brukt og hard og klar, noe som hjalp han til å være ekstra klar og hard. Han gikk inn i rommet ved siden av, og oppdaget til sin store forskrekkelse at det var mennesker der.

- Å, et gammelt ektepar som puler, tenkte Kjell for seg selv.

-Eide-

Forrige uke hadde det vært et nyforelsket ungt par som trente knipemusklene og uka før det var det en gammel mann med en koffert.

- Unnskyld, sa Kjell, men dere har ikke bestillt time. Dere må nemlig bestille time før dere kommer. Det kan dere gjøre online. Nå blir det dessverre et straffegebyr på ca. 1000.

Knirkingen opphørte og det gamle ekteparet satte seg i sengen. Plutselig traff en velkjent lukt Kjell i trynet som et donkeypunch treffer Jenna Jameson. – Å faen, tenke Kjell, her er the big K to the lamydia ute og går. Da må jeg bytte det helvetes lakene etter dem.

Kjell hatet å bytte laken.

- Hvor blir det av schpenna? Spurte Kjell, jeg har jo faen ikke hele dagen.

Plutselig kom ilderen inn i rommet.

-Henka-

- Det var da som bare faen, begynte Ilderen, her er det bare bråk og doen i badekaret er tett og jeg kan ikke finne en forbanna penn i hele dette teite huset.

Ilderen hadde åpenbart tilbrakt litt for mye tid med Kjell, og begynte å plukke opp mye av den ukarismatiske banningen hans. Dette innså nå ilderen selv, og tenkte seg om et øyeblikk før han fortsatte.

- Her tror jeg faktisk ikke jeg gidder å bo lenger. Jeg flytter til et annet land. Kanskje Nederland.

Så gikk ilderen inn på naborommet, hentet den lille kofferten og forsvant resolutt ut døren uten å se seg tilbake.

- Det var jævla trist, sa Kjell og tørket en tåre.

-Horni-

Kjell ryddet ut av badekaret for første gang på mange år. Sist han ryddet i badekaret hadde han 16 færre rynker i ansiktet og kunne si “Allemann algebra – Det var bra – Skikkeligbra – Algebra, I Ripsens algebrabusk og rips” dritfort mange ganger etter hverandre. Det kunne han ikke nå. Det var mange år siden.

- Jævla smørje, utbrøt han, og tenkte på ilderen som var på vei til Nederland. Eller kanskje et annet land.

Ilderen tok en snarvei gjennom naboens hage før han var sliten og åpnet matpakken sin. Fire rosiner og to prince mild. Det tar på å røyke fikk han fort erfare. Turen hadde bare vart i snaue minuttet.

Men Nederland var snaue minuttet nærmere.

Det følgende er egentlig et kampreferat fra impulsfylla, et konsept startet av meg og Svein “Kleinvell” for noen uker siden. Poenget med spillet er at to personer konkurrerer. Det går på tur å “serve”, som vil si å ringe den andre en dag man skal på fylla, og utfordre vedkommende til å dra på impulsfylla. Vedkommende må da enten ta utfordringen og dra impulsivt ut på fylla, eller feige ut. Dersom han drar på fylla får han ett poeng, dersom han feiger ut får utfordreren et poeng. Det finnes også en “tabberegel”, som gjelder dersom man drar på fylla men gjør noe bemerkelsesverdig teit, som å kaste opp eller pådra seg en kjønnssykdom. Før denne historien starter ledet jeg 2 – 0, og det var Svein sin serv.

Følg nøye med, så kan du legge merke til at jeg i denne teksten bytter tidsform litt hyppig og tilfeldig. Dette er et nytt litterært virkemiddel jeg jobber mye med for tiden, som jeg velger å kalle “slapphet og latskap”.

Det var en kveld jeg hadde gledet meg til.

Etter en heller lang og fuktig Halloween-feiring var jeg god og klein da jeg våknet opp lørdag første November, fremdeles med ett stykk stygt mutert arm og diverse kjemikaliebeholdere utover soveromsgulvet, de fleste av dem merket “skadelig” eller “etsende”. Jeg så frem til en god og lat dag, med en rolig kveld å slappe av på. Står opp sent, slapper av og gjør ingen verdens ting. Går en tur i butikken og kjøper endel bra mat, ingen alkohol. Espen, en kammerat i leiligheten, har tenkt seg på fylla. Jeg har tenkt å holde meg hjemme. Kvelden begynner slapt foran pcen med tvserier.

Jeg hører ikke telefonen ringe, men kjenner vibrasjonen. Umiddelbart kjenner jeg at en guffen følelse begynner å gjøre seg gjeldende i mageregionen. Jeg vet ikke hva det er enda, men det er som om underbevisstheten min allerede vet hvor dette bærer vei. Av ukjent grunn titter jeg bort på msn, og blikket mitt draes som ved magi til min personlige melding. Klein, lang som han var. En monumental tabbe, og det underbevisstheten min allerede har funnet ut kryper nå også frem som bestemte tanker. Jeg trenger ikke se teksten på mobiltelefonen for å vite det. “Svein Hjem”. Den gutten ringer neppe for å selge sukkertøy.

Etter en kort samtale med en selvsikker motstander ser jeg at det bare er en ting å gjøre. Selv om jeg hadde gledet meg til en sløv aften har jeg blitt servert en glimrende mulighet til å punktere kampen Kleinvell – Halvorsen. Jeg heller ned et glass Bushmills og hopper i dusjen.

Mens jeg slenger på meg det jeg kan finne av rene klær ringer jeg Espen og hører hvordan stemningen er for at jeg krasjer inn på det vorset han er på. Espen sier at det er greit, og at han allerede har snakket med Svein på telefonen. Det vil senere vise seg at de har lagt skumle planer. Jeg drar med meg en flaske hvitvin fra under sengen og setter av gårde mot vorspiel.

Ettersom Svein hadde vært en sleip liten fisk og ringt temmelig sent ankom jeg vorset omtrent i 22.30 – tiden. Dette var hos Konrad, en medstudent fra Datateknikk. Tilstede var broren hans og en vennegjeng jeg tror i stor grad tilhørte denne broren. Jeg rekker ikke å finne ut så mye om denne saken ettersom jeg får høre at de har tenkt seg inn på hyblene på Samfundet, og derfor må gå litt over elleve. Jeg smaker på vinen jeg grabbet med meg og registrerer at den er av den tørre sorten, ikke helt utmerket til å drikke alene, langt mindre i hastverk. Det blir en halvtime med innbitt drikking, men jeg får drukket den opp før vi går til Samfundet.

Jeg leverer som vanlig frakken, genseren og vesken min i garderoben og får et stempel for å komme inn på hyblene som “følge” (gjest) av Espen. Vi henger litt rundt på forskjellige steder på Samfundet og drikker litt. Underveis snakker jeg med Espen og Konrad om boka jeg leser for tiden – “The Game” av Neil Strauss.

Jeg har et enormt problem med innlevelse i all media, kanskje spesielt i bøker. Problemet mitt er at jeg lever meg alt for mye inn i boka / tvserien / filmen til det punktet hvor jeg begynner å oppføre meg som en av rollene i boka / tvserien / filmen. For eksempel begynte jeg, etter å ha sett litt mye “Scrubs” i en periode å ligne faretruende på dr. Cox, noe som medførte mye sarkasme og negativ innstilling til omtrent alle jeg møtte. På lignende måte prøvde jeg etter å ha lest “Idioten” å være overdrevent snill mot alle jeg møtte.

Denne gangen var det en bok om pickup-artists og sjekking jeg hadde greid å lese for mye i. Etter å ha snakket med Konrad og Espen, som begge kjente til fenomenet, ble vi enige om at det hadde vært gøy å prøve prinsippene en gang. Da vi litt senere befinner oss i en ganske tom og kjedelig bar finner jeg ut at “en gang” like gjerne kan være akkurat nå, og bestemmer meg for å teste prinsippene fra boka i praksis.

Etter å ha snakket en stund med noen jenter der må vi løpe inn på hyblene før de stenger inngangen. Espen setter kursen mot serverings-gjeng-hybelen og som hans “følge” følger jeg med han dit. Der møter vi et tomt lokale med unntak av Ørjan ( han het ikke egentlig helt Ørjan, heller Øyvind eller noe, men jeg kalte han Ørjan for det ). Ettersom det ikke var noen andre der finner vi ut at vi skal kjøre “hybel-til-hybel-tog”, gir oss like gjerne kallenavn fra Thomas Toget for å presisere viktigheten av dette. Espen leder vei og blir derfor “Thomas”, Ørjan blir “Percy” og jeg blir, naturlig vis, “Henry”.

Vi forklarer også for Percy hvordan vi testet ut “The Game”-metoden tidligere, og ettersom han også har lest boken og mener dette må være gøy blir vi enige om å prøve dette videre på de forskjellige hyblene. Dessverre kjenner både Thomas og Percy litt for mange folk på de forskjellige hyblene – eller de er i det feige hjørnet – så det blir egentlig i stor grad Henry som besøker ulike jentegrupper og spør om deres mening om den sjalu ekskjæresten, tester vennskapene deres og tester “kuben”. Om det hele ikke var produktivt, så var det ihvertfall ravende morsomt.

Vi møter også lillebroren til Svein, Knut, på en av hyblene. Vi gir han kallenavnet “Toby”, Espen gir meg to øl og drikker ingen selv, og vi kjører toget videre. Det viser seg etterhvert at Espen har fått i oppdrag av Svein å prøve å få meg overstadig beruset, så Svein kan få et poeng grunnet “tabberegelen”. Planen fungerer imidlertid ikke så bra, jeg kaster ikke opp og får ikke klamydia iløpet av kvelden. Et lite tryn på dansegulvet, men ikke spektakulært nok til å hindre Halvorsen i å ta sitt tredje strake poeng, i det som ser ut til å være en punktert kamp.

Ettersom jeg glemte å hente tingene mine fra garderoben, som stenger lenge før hyblene, må jeg til slutt gå hjem kun iført den tynne genseren jeg gikk med inne på Samfundet. Jeg fryser dog ikke, varmet som jeg er av tanken på enda et godt poeng , samt det som faktisk ble en av de morsommere turene på fylla på ganske lenge. Impulsfylla redder faktisk det som kunne blitt en kjedelig dag alene hjemme, sikkert ikke for siste gang heller.

For mer informasjon om impulsfylla med regler, kampreferater og bilder se gruppen “impulsfylla” på Facebook.

Jeg vil si noe om mitt forhold til frisører.

Jeg hater.. nei vent. Dette kommer ikke til å funke. Jeg hater ikke frisører, og å påstå det kun for å få introduksjonen til denne posten til å ligne på en Odd Børretzen-låt blir bare kvalmt. La oss prøve på nytt.

Jeg misliker å gå til frisøren.

Jeg har forsåvidt ingenting imot frisører. Frisører er vel som alle andre stort sett ålreite folk. Det hender til og med at de kan være aldri så søte. Det jeg derimot etterhvert har innsett at jeg missliker er det å gå til frisøren.

Det første som skjer er selvsagt at frisøren er en dame på 1.50, og frisørstolen ikke kan stilles lavt nok. Dette med det selvsagte resultatet at jeg må slumpe i stolen som en slapp ungdomsskoleelev så den stakkars frisøren kan se hva hun gjør på hodet mitt.

Så skal selvsagt denne frisøren vite hvordan hun skal klippe håret mitt. Det er her jeg virkelig kommer til kort. Hvordan forklarer man en sveis? Jeg får det ihvertfall aldri til, og resultatet blir alltid at vi later som vi har kommet til enighet, mens damen klipper noe hun tror jeg har ønsket og jeg ber til alle hårklippingens guder. Jeg kjenner dog ikke til noen slike guder, så den bønnen blir kort.

Jeg har prøvd andre metoder for å få formidlet mine tanker til frisøren. Jeg har hatt med bilder av meg selv med en sveis jeg har vært fornøyd med. Jeg har prøvd å få frisøren til å forklare hvordan jeg kan beskrive sveisen jeg har fått etter et overraskende vellykket besøk, for så å fremføre dette ved neste besøk. Resultatene har stort sett blitt omtrent slik: frisøren er svært fornøyd, og mener jeg ligner på bildet på en prikk. Jeg er uenig.

Etter en lang unaturlig samtale om de samme gamle temaer ( “jasså, du er frisør?” ) er man så ferdig. Man får se baksiden av hodet sitt ved hjelp av et speil, og sier hvor kjempefornøyd man er med hårklippen. Frisøren har tross alt fremdeles et stort utvalg skarpe gjenstander innen rekkevidde, og jeg har få forestillinger om min egen udødelighet. Frisøren tar noe voks-ting i håret som ikke fungerer helt sånn det skal, jeg betaler, sykler hjem og fikser sveisen som best jeg kan.

Nei takk, jeg tar heller korken av Jameson og slår litt på liksom-trommene mine.

For dagen går Grand Theft Auto 4 sin seiersgang kloden over. Men alt tyder på at utviklerne Rockstar ikke har planer om å sitte på sine laurbær etter suksessen. Ryktene har allerede begynt å gå om en tilleggspakke til spillet, og informasjon Kleinheart har fått i hende kan peke på at vi snart får se kjente trakter i spillet.

Ifølge den ( svært uoffisielle ) informasjonen Kleinheart har fått tak i, vil tittelen på det neste skrittet i serien være Grand Theft Auto 4: Balkeby. Ja, det stemmer. Spillet er satt til en klone av nær-fremtidens Oslo, forvirrende nok med navnet Balkeby. Sa jeg fremtiden? Ja, det stemmer. Spillet er nemlig, som det første i serien, satt noen år frem i tid.

Coveret til GTA4: Balkeby
Klikk for stor og flott!

Året er 2015, og du kommer som den mystiske “Tigerkråke” tilbake til Balkeby, etter et langt utenlandsopphold. Og i ditt fravær har ting virkelig skjedd i byen. Historien i spillet er sålangt hysj-hysj, men Rockstar lover “en slagkraftig, gripende historie, med mer tønnelyd enn samtlige GTA-tittler hittil kombinert”.

Det vi vet er at Tigerkråke, som vanlig er i serien, havner i en rekke problemer og må løse små og store oppgaver for tidligere og nye bekjente i byen. Dette dreier seg om et bredt spekter av aktiviteter, fra å kaste brostein på politiet med Metz til å hente “Kaffe” for Henka 2. Etterhvert som byen låses opp og man får tilgang til det faktiske Balkeby, vil man også ha mulighet for å delta i en mengde mini-spill, fra Snopp og Berg-og-Ølbane til å mekke bil som aldri blir ferdig med And0r. Rockstar lover også mer og bedre musikk enn noen gang, og spillet vil komme med hundrevis av timer musikk av A Deadly Lovetrap In Berlin, Gitar Horni og selvsagt Drunken Borris. Svein har også en egen radiokanal som spiller den samme sangen gang på gang, døgnet rundt.

Dette kan umulig bli annet enn en kjempesuksess. Rockstar har gjort det igjen.