Er det endelig oppe i lyset? En svindel som Kleinheart forlengst har oppdaget og gjort verden oppmerksom på: Hvorfor vi slo Ida Wulff og tok 1. plassen på blogglisten.no

Synd det ikke har kommet en seriøs aktør for blogglisting. Tenk på alle de små bloggerne som faktisk tror de store har så mange besøk… Noe for Kleinheart?

Tøft av Ida Wulff å ta opp temaet, for her ringer det “It takes one, to know one” i mine ører…

Dagens luke er, for min del, årets siste. Selv om det er vemodig, vet jeg det betyr at noe nytt og spennende står ved dørterskelen. Det kunne vært Gitar-Hornis comeback 4. juledag, Drekkedagsnatta i Kongsberg,  Julaften eller nyttårsaften. Men det er det altså ikke.

Dagen i dag betegnes som bitte.lille.julaften og det er ikke uten grunn. I dag er nemlig en veldig liten dag i forhold til dagen som kommer. Da tenker jeg ikke på lille julaften eller julaften, som man kanskje skulle tro eller Øivind Bluncks bursdag, 28 desember.

Det er i dag den 356. dagen av 2009. Jeg håper du har hatt 356 fine dager så langt og at tiden som kommer slår tiden som har vært. God jul.

I dag presenterer jeg en stil fra 8nde klasse. Velbekomme. Og så var det bare 7 dager igjen til jul.

“Endelig ferie” tenkte jeg. Det var 16. juni, klokken 17, og ferien var startet.
Jeg og noen kamerater fra jobben hadde tenkt å feriere sommerferien i Paris, nærmere bestemt Provence. Denne dagen hadde vi ventet på i snart syv uker. Og endelig var den der. Vi bare reiste oss fra pulten som den var. Og gikk smilende ut som noen store “Smily- face” ansikter.
“Vi møtes hos meg i morgen klokken 05.15 presis” sa Knut mens vi var på vei ut døren. Vi hadde bestemt oss for å ta et tidlig fly som gikk klokken 07.10. “Hvorfor må vi møte så tidlig?” spurte Freddy, han var den yngste av oss. “For å rekke gjennom Tax- free butikkene, og få noen bra seter på flyet.” Svarte jeg raskt. Jeg hadde opplevd tidligere å få litt dårlig tid i Tax- free butikkene, men det ville jeg ikke ha nå. For nå skulle det hamstres med godsaker. Ute på parkeringsplassen skilte vi lag. Jeg satt meg inn i min “roserød” Mercedes som det stod “Alt i data” på. “Alt i data” var datafirmaet jeg og mine venner hadde startet for to år siden, og det gikk ganske bra. Det var Knut, Freddy og meg. Vi hadde vært beste- kompiser siden universitetet. Vi fant fort ut at vi hadde de samme interessene og var like interessert i data.

Dagen etter ringte jeg på døra til Knut klokken 05.10. Knut åpnet døra kun få sekunder etter. “Da drar vi” sa Knut. “Men hva med Freddy?” “Han ringte og sa vi skulle møte han på flyplassen, han hadde blitt forsinket av noe”. “Forsinket av hva da?” spurte jeg. “Det sa han ikke”. Vi satt oss inn i bilen til Knut. Jeg skulle kjøre. Bilen startet ikke men bare rullet bortover veien som en skilpadde. “Hva er galt?” hørte jeg Knut spørre om mens jeg åpnet det lille dashbordet og tok ut lommelykten. “Jeg vet ikke” sa jeg. Jeg åpnet døra, og gikk bort til panseret. Jeg tok opp lokket. Der så ingenting ut til å være galt. “Hvorfor kjører ikke bilen?” ville Knut vite. “Jeg har ingen anelse. Har du hatt noen problemer før?” spurte jeg. “Nei, ingen store.” Jeg tok opp mobilen og tastet nummeret som stod på frontruta. Lappen var blitt helt bleket av sola, og jeg så så vidt nummeret. “Hallo, Falkens redningsservice. Hva kan jeg hjelpe deg med?” hørte jeg en kvinnelig stemme si i andre enden. “Hei, du. Æh, bilen min vil ikke kjøre… og jeg vet ikke hva som er galt” sa jeg. Jeg hørtes nok mer ut som en liten unge med trehjulssykkel enn en mann med 440 kubikk Mercedes. “Hva er det som er galt?” Hørte jeg stemmen si. “Det er jo det jeg ikke vet” sa jeg med en litt barsk stemme. “Jeg kan sende noen over dit” sa damen i andre enden. “Det ville vært veldig fint” sa jeg og la på.
“Hva gjør vi nå?” spurte Knut med en stemme som egentlig hørte hjemme i en grøsser film. “Vi venter” svarte jeg. Og satt meg på panseret. Bilen knirket som en gammel dør når jeg satte meg. “Hva har du egentlig gjort med bilen?” spurte jeg litt hissig. “Ingenting” sa Knut, som begynte å kaste småstein på en gammel postkasse.

Tre kvarter etterpå så vi en rød bil svinge oppover veien. Forfra så den ut som et gammelt fotoapparat. Som var klar til å bruke på blitzen. Bilen stoppet foran oss og to
muskuløse menn hoppet ut. “Var det dere som ringte” spurte den minste av de. “Det stemmer det. Dere kommer ikke for tidlig.” sa Knut, “Vi skal rekke et fly, til Frankrike. Og det går om en time”. “Vi får se hva vi kan gjøre” sa den andre mannen som så ut som Goliat i forhold til den andre. Den store mannen presset seg inn i Mercedesen, og prøvde å starte bilen. Motoren slukket med en gang. Han prøvde på nytt, men fremdeles ingen start. Den lille mannen prøvde å åpne panseret på bilen, men det satt godt fast. Etter to eller tre rykk greide han å åpne det. Han studerte motoren godt. “Ingenting galt her” sa han plutselig. “Nei, jeg tror ikke det jeg heller” sa jeg. “Det vil ta lang tid å fikse dette. Vi må jo først finne feilen” sa den store mannen. “Men vi skal ta et fly om litt under en time” sa Knut som tydeligvis var begynt å bli litt hissig. “Og vi har noen som venter på oss på flyplassen” la han til. “Sorry, men det er ikke noe mere enn det vi kan gjøre” sa den store mannen og gikk mot panseret som stod åpent som et krokodillegap. “Hva skal vi gjøre?” spurte Knut, nesten på gråten. “Vi kan jo ringe Freddy og be han hente oss” sa jeg med en spørrende stemme. “Ja, jo, kanskje. Vi kan jo prøve.”
Jeg tok opp mobilen igjen og lette meg fram til Freddy i telefonlista. Jeg trykket på den grønne knappen og hørte det ringte i andre enden. “Hallo, det er Freddy” sa Freddy. “Hei, det er meg” “Hvor er du nå?” spurte Freddy “Jeg er utenfor huset til Knut, det er noe galt med bilen. Vi får ikke startet den” “Men flyet går jo snart” sa Freddy. “Ja, vi vet det. Kan du komme og hente oss?” “Ja sikkert, men jeg vet allikevel ikke om vi rekker det. Han bor jo et stykke unna” “Det får ikke hjelpe” sa jeg. “Ok, jeg kommer med en gang.” Sa Freddy og la på. Jeg nikket til Knut og han forstod hva jeg mente. Nå hadde vi fått dårlig tid og jeg tenkte ikke lenger på hva jeg skulle kjøpe i tax free butikkene, men om vi ville rekke flyet.

Ti minutter senere hørte vi en bil i stor fart. Det var Freddy i sin nye melon fargede Porche. Han kjørte opp ved siden av oss og presset inn bremsen alt han kunne. Det luktet svidd bacon. “Hopp inn kara” sa han med en østlandsk dialekt. Vi smilt mens vi presset koffertene ned i bagasjerommet som to store hamburgere i et pitabrød. Jeg satt meg inn foran, ved siden av Freddy. “Kjør!” ropte jeg. Freddy hoppen på gasspedalen og bilen spant av gårde. Jeg så på klokka den var 06.55 “Vi rekker det ikke” tenkte jeg. “Vi rekker ikke flyet.”

Hi! I’m Jonathan from Spotify. I hope you’re enjoying this Christmas calendar blog, at Kleinheart, as much as we do. At Spotify, we are constantly looking out for new posts and enjoy reading them all very much.

When Mr. Eide asked me to do a guest appearance on this blog, because he was busy entertaining Mr Obama and Will Smith, I did not hesitate to scream ‘YES’ with all the lung capacity I have. Which is actually not that much because I don’t have time to exercise. People are always listening to our music and I have to be ready to read them our ad spot. I’m constantly reading it to someone, and I’m actually reading it now while I’m writing this. And I hope you’re enjoying this post as much as we do.

So, you see, I don’t have time to exercise. In fact, I don’t have time for anything fun anymore all I do is read this stupid ad. And not that many buy our Premium Pack for just 9.99 pr month so we are not really getting the ROI that we wanted. Luckily for me, Roberta is here. She is so freakin’ hot! I hope you’re enjoying this post as much as we do.

Anyway, Mr. Eide told me that one Marzipan pig equals seven “kokosboller” and that Alexander Rybak has been advised not to talk about his problems. So I don’t really have much more to write about because I was going to tell you that Rybak told me to eat seven “kokosboller”.

Well, I hope you enjoyed reading this post as much as I did writing it. And remember that it is now also possible to upgrade to Premium Christmasship, for just a sock per day you get access to a whole bunch of socks at the end of the year, without interruption. To find out more, click the banner or visit Spotasock.com

Endelig bare 17 dager igjen til jul og hae er en liten coomic-collage til alle som venter:

I dagens luke presenterer jeg en verdensnyhet:

A Deadly Lovetrap In Berlin med albumet Grind the Gap på Spotify!

Det er ikke lett å forklare hva slags musikk bandet spiller, så jeg må bare anbefale alle å høre på dem. Sjangeren er noe som kalles Acoustic Grindcore som er en underkategori av Grindcore. Som Wikipedia sier er Acoustic Grindcore:

Acoustic Grindcore er, som navnet tilsier, fremført akustisk og med kun en gitar. I likhet med Noisegrind er det fokus på støy og/eller hurtighet. Til forskjell fra andre underkategorier har Acoustic Grindcore gjerne en humoristisk undertome. Eksempler på Acoustic Grindcore er A Deadly Lovetrap In Berlin.

Albumet inneholder blandt annet godlåtene: Bellwether, Ihatevaginas, My Band Is From Switzerland, Britain Wasn?t That Great After All, Scrobble This!, His Name Was Pavel Londak, Hatch To Salvation, I Played Tuba With The Armpit Brothers, The 1943 Nazi Germany Hot Dog Water Coincidence, As The Crows Paint The Heaven Blue, The Catherine Wheel Carnage og Grindfather And The Grinddeer.

Jeg håper alle koser seg med en gjennomlyttning av albumet i dag, 2. desember, og så er det bare 22 dager igjen til jul!

Jeg er en ivrig person som trenger at det skjer mye rundt meg. Mange baller som flyr, flere tråder enn knuter. Jeg ser på meg selv som veldig tålmodig og tollerant for jeg kan godt stå en halv time å forsøke og tre nåla på en symaskin eller vente på at folk skal “shoppe ferdig”. Likevel er jeg utålmodig og ser helst at ting skjer nå, med en gang. Ikke i går, for da har det allerede skjedd og moroa er over, men akkurat “nuh”!

Hvis jeg for eksempel får en idé på bussen som jeg må sjekke opp nærmere og bussen stopper på en holdeplass, får jeg lyst til å hoppe av og løpe hjem. Selv om jeg ikke hadde kommet hjem noe raskere. Eller for eksempel nå med dette blogginnlegget hvor jeg har lyst til å klikke “Publiser” nuh med en g

Først må jeg poengtere at det som ble gjort kun ble gjort for å teste  kredibiliteten til blogglisten.nos toppliste. Det var ingen annen baktanke og jeg vil be om unskyldning til alle bloggerne som ble nedrangert på grunn av dette.

I følge Nettavisen er Blogglisten.no “… en tjeneste fra Side2 og Nettavisen hvor bloggerne kan profilere seg og blogglesere kan finne fram til det aller beste i blogosfæren. Her finnes blant annet en toppliste over Norges mest leste blogger..” Blogglisten er en del av Mediehuset Nettavisen.

Topplisten deres er annerkjent og høyt respektert blandt bloggere. Øverst på denne listen er Ida Wulff, Norges mest kjente blogger.

Denne listen inteserte meg. Wulff lå jo soleklart over alle de andre bloggerne. Jeg undret på hvor mye det ville si å ligge øverst så jeg meldte inn bloggen vår. Jeg visste at med våre lunkne besøkstall ville vi aldri klare nå toppen av listen på hederlig vis. Blogglisten.no ber deg legge inn en liten html-tag på siden din. Helst et sted i malen, slik at denne blir vist på hver side. Det forundret meg at en så “viktig” side brukte en så enkel tellemetode og jeg forstod umiddelbart at min vei til toppen ikke skulle bli så lang som jeg først trodde.

For ikke å bli for teknisk nevner jeg bare at denne html-taggen vises på hver side den er plassert og serveren til blogglisten.no teller hver gang det skjer en visning. På ingen måte blir disse visningene “renset”. Det jeg gjorde var enkelt å greit og be nettleseren min, Opera, om å oppdatere siden automatisk. Dermed kunne den gjøre jobben uten at jeg måtte sitte foran PC-en.

Dagene før prosjektet hadde bloggen vår i snitt 3 besøk om dagen, etter at vi tok førsteplassen fikk vi, i løpet av to døgn, rundt 400 henvisninger fra blogglisten.no og Nettavisen. Halvparten av dem var fra blogglisten.no. Man tro at det å ligge øverst på listen burde ha mer å si for besøkstallet?

Det er urovekkende for meg at et så seriøst nettsted, som har så mye å si for folk, bruker en så enkel teknologi. Selv om jeg ikke vil anklage noen for noe, får det meg til å undre på om det ikke er flere enn meg som vet om denne svakheten og utnytter den. På bloggen vår har vi Google Analytics og i følge den hadde vi bare halvparten av de sidevisningene blogglisten.no mente vi hadde.

Jeg beklager igjen for juksingen, men meningen var å sette lys på blogglisten.nos dårlige ratingsystem. Håper Blogglisten.no leser dette slik at de kan forbedre listene sine og få dem oppdatert med reele tall for folk har stor nytte av å kunne finne de mest populære bloggene og bloggerne vil gjerne vite hvor populære deres bloger er i Norge.

Happy blogging!

- Eide

PS. Det holder ikke å komme nå i ettertid og si at dere visste om problemet da vi har ligget i toppen i to døgn uten at noe har blitt gjort.

Noe som kan plage meg er folk som suger og suger og drikker og drikker. Og når de er fornøyde lar de bare trykket gå ut av flaska med et brak. På trikken, i forelesning, på bussen, i butikken, ja egentlig over alt. Til dere vil jeg gi et tips: Hvis du holder igjen trykket du lagde med sugingen med hånda du faktisk allerede har rundt flaska, kan du ta vekk munnen og rolig slippe luften inn igjen i flaska ved å løsne grepet. Eneste lyden som kommer da er “pfft” og “boing”. Jeg utforderer dere til å prøve.

Jeg vil selv påstå at jeg er ganske selvinonisk. Om hva kunne blitt en helt egen blogg så det drøyer jeg med, det jeg heller vil kommentere er uttalelsene til Steinar Øyhaugen til dagbladet.no angående aksjesparerklubben TA-Invest.

 Ja, dere må gjerne skrive at jeg har vært naiv. Og sett tre streker under naiv, sier Øyhaugen til dagbladet.no

Videre sier han at de som styrte fondet nok er tryggere i fengsel og det tror jeg han har helt rett i. Med 200 sinte investorer, som angivelig har tapt over en halv milliard til sammen, på nakken hadde jeg nok også følt meg tryggere bak gittere om jeg var dem.

Du er kanskje låst i revers når; du prøver på ting uten å lykkes, får det du vil ha og ikke det du trenger, er aldri så trøtt, men ikke får sove?

Og kan det bli værre når du mister noe du ikke kan erstatte, eller elsker noe for gjeves?

Uansett om du er høyt oppe eller langt nede, når du elsker noe for mye til å la det gå, vil du ikke vite hva du er verd hvis du ikke prøver .

Det er da det er vanlig at et lys vil følge deg hjem og oppflamme dine bein og jeg vil prøve å fikse deg.