http://bit.ly/5YLMnG – Er det noen som har $199 å kaste bort for å se det skje?…

Endelig er lille.julaften her. Arbeidsfolk over det ganske land gleder seg over at juleferien er over oss. Barna legger seg med ekstra spenning i magen. Og dette er sannelig ikke så rart, for i dag ringes julen inn.

Jasså, sier du kanskje? Er det altså på lille.julaften at julen skal ringes inn? Fortell gjerne mer du stolte, kjekke norske blogger.

Det kan jeg godt gjøre.

Vi skal som vanlig tilbake til Schleswig-Holstein på 1700-tallet. Tid og sted er egentlig ikke så viktig, men det er nå en gang for alle i Schleswig-Holstein på 1700-tallet skikken oppstod, så sånn er det.

Det var i de årene mellom et par kriger at folk var så fryktelig redde for fe. Dette var nemlig i tiden før folk og fe ble venner, og de to gruppene stod ofte steilt mot hverandre. Ettersom ordlederen ( dette i tiden før tyskerne begynte å få dilla på førere ) i byen Lübeck var gått seg så lei av at julen ble ødelagt av fe, ble det derfor på dagen før julaften hentet inn bjellespillere fra fjernt og nær for å ringe denne kvelden. Tanken var at dette skulle skremme alle kuene ut av byen så feiringen kunne få fredelig for seg.

Det ble, som man kanskje kan tro, et riktig spetakkel. Faktisk endte det ikke bedre enn at en vandrende lynsjemob ( det var mange av disse som reiste rundt i midt-europa på denne tiden ) ble så lei bråket at de brant ordlederen, Aage, på et bål. Dette synes folk var riktig så stas, for han var ellers kjent som en hissigpropp, og siden den dag har folk mintes denne festlige natten med å ringe inn til jul.

Så der har dere sannheten folkens, sjekk på wikipedia hvis dere skal være så forbanna interesserte i de jævla kildene.

Og synes du kanskje det siste ble litt grovt? Vel, nå er julen ringt inn, så da er alt lov!

Jeg har rullet noen mil siden min forrige opptreden på bloggscenen. Faktisk var min forrige performance 24.desember i fjor, og det er jo som vi alle vet snart ett år siden…… ETT helt år… HÆ?! Virkelig så lenge. Joda, så lang tid har det gått.
Jeg kan ikke si jeg har savnet blogging mest av alt, for å være helt ærlig har jeg ikke savnet det for 5, fem, øre. Likevel sitter jeg da her, på jobb, den 4. desember 345 dager siden mitt forrige forsøk på et litterært oppgulp alla Jostein Gaarders Sofies Verden. Trives jeg? …kan jeg ikke påstå, men jeg gir det da et forsøk..

I den siste tiden har jeg okkupert meg selv med å lese mye limerick, som etter min mening er den beste formen for underholdning. Derfor vil jeg dele et par godbiter med dere.. Tolkning kan dere stå for selv, da de er ganske dype.

En stolprodusent i fra Stranda,
måtte vise hvor støyen hans landa.
Med digitalt kart,
ble det klart i en fart,
at det slett ikke var hos hu Anna!

Tøøøøft!!!!

Da vegguret sluttet å tikke,
så våknet den stakkars Fredrikke.
Men veggen den stod
med en Rw* så god,
at naboen merket det ikke!

PS! Rw er et mål på luftlydisolasjon mellom rom yoyo…

SNAKKAS!

Jeg er en ivrig person som trenger at det skjer mye rundt meg. Mange baller som flyr, flere tråder enn knuter. Jeg ser på meg selv som veldig tålmodig og tollerant for jeg kan godt stå en halv time å forsøke og tre nåla på en symaskin eller vente på at folk skal “shoppe ferdig”. Likevel er jeg utålmodig og ser helst at ting skjer nå, med en gang. Ikke i går, for da har det allerede skjedd og moroa er over, men akkurat “nuh”!

Hvis jeg for eksempel får en idé på bussen som jeg må sjekke opp nærmere og bussen stopper på en holdeplass, får jeg lyst til å hoppe av og løpe hjem. Selv om jeg ikke hadde kommet hjem noe raskere. Eller for eksempel nå med dette blogginnlegget hvor jeg har lyst til å klikke “Publiser” nuh med en g

Tenkte jeg skulle jekke opp festivalstemningen et lite hakk. Hove nærmer seg med stormskritt, og etter to år på halvøya har undertegnede lært seg noen knep. Dermed antar jeg at man skal være rustet til alt det skumle sørlandet har bestemt seg for å gjøre mot oss.

Campen teller foreløpig fire stk. (venter på svar fra Jens, venter forgjeves?). Det er Sveiva, Henka, Espen og meg selv som foreløpig har bestemt seg for å vende snuten mot Arendal, i år sannsynligvis med boomblaster.

Artistprogrammet er interessant, kunne vært bedre (burde vært bedre), men for all del, det blir en stor opplevelse uansett, og absolutt noe å glede seg til. Om flere skulle melde sin interesse til å være med i årets utgave av Camp Nou, er det til glede for alle. Så gjør dere selv en ordentlig tjesteste av typen bjørn, og bli med på lasset. Vi snakkas på Hove 09!

Alright. Jeg tar en slurk vann. Det er på tide å vise at jeg er tilbake på bloggescenen, under byens scene. Jeg tar en slurk vann til. … Kropla Beskidu. Nam. Godt vann. Problemet bare, er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det har gått så lang tid. Det har samlet seg opp så mye, men samtidlig så lite. (Klassiker. Nesten litt for klassisk.) Jeg kan begynne kveldens bloggfremstøt i denne enden: Musikken jeg hører på nå – mens jeg blogger. Det er pianocrescendoene til (Fork and Knife) av Brand New som triller ut av squeezeboksen i skrivende stund. Så ja – sett deg gjerne inn i samme lydbilde mens du er her, åpne Spotify og søk deg frem til “Brand New”. Den er fin.

Idag skal jeg sende ut en liten hilsen på verdensveven – til noen jeg bare kjenner en bitteliten fasett av. (Hvor hyggelig er ikke dét?!) Det er en hilsen, men det er også en takk. Historien går slik: (Haha, jeg digger sånne kolon som bare blir rigget opp og introdusert! “Historien går slik – kolon! POW!!!” Noe av det beste jeg vet.) Vinterferien for meg i år har vært strandtid. Men like fullt – som ferier er – også lesetid. Da vi kom til Railay hadde jeg lyttet meg gjennom Naiv.Super mens jeg vandret opp og ned stranden på Lanta (dævver av å ligge stille når solen steker. Verste jeg vet.) og jeg hadde lest ut Cormac McArthys Alle de vakre hestene. Den var det mye hester i, den siste, og de svettet veldig mye fikk jeg inntrykk av. Jeg er ikke hestevant – annet enn for kjepphestene jeg skulle måtte ha på stallen min – men jeg har skjønt at mye av magien mellom hest og rytter oppstår i det poetisk-dynamiske bildet når hesten er svett. Gjerne rykende svett. Vel, det er ikke en så verst bok, virkelig. Kan være verdt å lese. For noen. Mye sosiologi mellom linjene. Men jeg må advare, den avsluttes med rytter i solnedgang. (Cormac, da! — eller … er ikke det egentlig klisjé det lenger, kanskje? Jeg bare tenker høyt. Det har kanskje fått tilstrekkelig formtilløp over årene til å danne sitt eget språk? En “minisjanger”. Eller kanskje altså som et motiv som er så etablert at det ikke lenger er snakk om “rytter i solnedgang” eller ikke, men hvordan “rytter i solnedgang”. Hva vet vel jeg. Jeg har knapt sett en hest i hele mitt liv. Langt mindre en rytter.)

På Railay var det så varmt at jeg over fem-seks dager orket å ligge til sammen 2 timer på stranden. Det sier seg selv at en del tid ble omregulert til “hatt og pils (Chang) og bok på veranda”-tid. Den beste tiden, vil noen si. Jeg vet ikke om jeg kan kaste meg en så bastant påstand, (hva er det jeg snakker om – det var jo jeg som fremsatte den!?) men vil ihvertfall ikke protestere. Under denne reguleringen fikk jeg god tid til å nærlese Brenn Ned Skiten, det lille Flamme Forlags litterære manifest, kan man vel kalle det. Jeg liker ideén til prosjektet veldig godt: Som forlegger må man erkjenne at man har en form for litterær makt – derfor er det redelig at en forlagsaktør stikker ut hodet litt og sier hva de selv mener om litteratur og kvalitet osv.

Som lesning er imidlertid boken som en pose med smågodt av essayer og småtekster. Men: en sånn pose med smågodt som du ikke har valgt selv, men som kommer ferdig assortert. Du vet at det følger med noen biter der som bare er helt ufyselige, og noen som ikke er spesielt gode, men som du bare spiser. Det virker som litt for mange tekster er valgt inn i samlingen på grunnlaget “dette har jeg skrevet – en gang, og det var ganske bra”, uten at teksten har noen relevans ifh. til vaskeseddelen, altså hva de utgir at boken skal dreie seg rundt. Likevel da, selv om jeg kanskje kan høre kritisk ut, så er dette den mest stimulerende leseopplevelsen jeg har hatt så langt i år.

Tilbake til Railay, til hatten og Changen (og de tomme Chang-flaskene som nå har begynt å samle seg opp i verandahjørnet.) Det kom en dag hvor jeg ikke hadde flere bøker å lese, hvor alle ovenforstående var pløyet gjennom. Da var gode råd dyre. Railay er ikke et stort sted, det er ingen veier der, og man må ta båt for å komme dit. Jeg tok min hatt på og gikk litt rundt. Flip-flop. Lyden av ledig sommergange. Optimistisk så jeg meg rundt under hattebremmen etter noe som kunne ligne en bokhandel mellom alle resortene. Jeg hadde ikke flaks. Jeg fant først noe som lignet på en bokhandel noen dager senere – det var en turistkontorstand som hadde en hylleseksjon med second-hand bøker som folk hadde levert inn, som de solgte for en billig penge – men det hjalp meg jo ikke da, flere dager før jeg fant den. Det hjalp meg imidlertid med å finne en bok til flyturen hjem – Alex Garlands The Coma. Den var pikant, men jeg var ikke helt i modus da jeg leste den, og det er en bok man må være i modus for lese. En ømfintlig bok, vil jeg kalle det. Men ikke uten sine små lyse punkter, selv om man skulle komme til å høvle over de mer sensitive poengene.

Vel, fortsatt, tilbake til den situasjon hvor jeg tusler rundt og speider etter en hylle som kan møte mitt åsyn med bokrygger. Solegangsbrisen har begynt å ta tak i hatten min, men det er ingen fare, den sitter godt på. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sulten, har jo ikke spist siden en porsjon “flied lie” til lønsj. Jeg vender sandalene mine hjemover. Det er ikke mer enn noen steinkast, selv om jeg er på helt andre siden av bukten. Det er da, på vei hjem, jeg kommer over redningen. Kaffebaren på vår strandside har – skulle du sett – “Book Exchange”. Ta en bok, legg igjen en. Men: utvalget er lite og – viser det seg, etter litt gjennomsyn – fullstendig rævva. Jommen sa jeg redning. Men (her blir det mange “men”, gitt. Men men, hyggelig å skrive barneskoleform også. Men da-, Og så-) i denne lille haugen ligger en Bukowski-bok jeg ikke har lest. Jeg tar den, og går. Jeg tar den! Og går! Poenget med “Book Exchange” er jo at man skal gi en tilbake også, men jeg har ingen å gi! 

Det er derfor jeg skriver dette, denne hilsenen. Fordi: Dette er en formell takk fra en yngre bror Kleinheart til eieren av Bukowsi-boken Nedenom og hjem som vedkommende la fra seg i kaffebaren på østsiden av Railay en eller annen gang før februar 2009. Den står nå i min bokhylle! Takk! Snakkas!

Jeg tar en slurk vann til. Godt å være tilbake. (Ble det langt? Ja, ble kanskje det. Hva kan jeg si; Blog is back. Snakkas igjen.)

Å krysse veien kan, som vi lærer fra vi er små, være farlig. Derfor har noen glupe mennesker satt opp lys der veier og overganger krysser for at vi ganske dødelige mennesker skal vite når det er trygt å krysse. Systemene for hvem som får kjøre eller gå når er ikke alltid de mest optimale. I noen kryss får alle retninger grønt lys etter tur og så får plutselig alle fotgjengere grønt på en gang. Hyggelig om man skal tvers over krysset, men ikke så hyggelig å måtte vente en halv time først. Og det er nettopp det som er poenget i dette innlegget, min utålmodighet. For aldri, hvertfall skjelden, skjer det at jeg venter på grønn mann så lenge det er klar bane.

Jeg vil påstå at Norge er ganske konservative når det gjelder “å krysse gaten på rødt lys”. Det kan hende det er fordi man som barn blir lurt til å tro at man faktisk havner i fengsel dersom man trosser den røde mannen. Hvertfall ble jeg det og kanskje er det derfor jeg trosser det nå som voksen. Ofte har jeg sett folk vente på grønn mann i kryss hvor det er like dødt som i rundkjøringen på Bardufoss klokken 3 om natta. Det som er morsomt, og det egentlige poenget med dette innlegget, er hvor morsomt det er å se folks reaksjon i det du krysset gata på rødt når de har stått i fem minutter og ventet. Mange velger da å følge etter, men de beste menneskene er de som, på tross av det, venter det siste halve minuttet som gjenstå før de trygt kan krysse gaten i selskap med den grønne mannen.

Må innrømme jeg savner Gloria Flames litt. Jeg er sikkert den eneste som føler det sånn, men det får bare være. Det har vært stengt for oppussing i noen måneder nå, og jeg har ikke vært der siden Svein kom med sagnomsuste sitatet: “Nei, gutter.. Vi skal ikke heller dra ut i morgen?” De siste månedene har gått med på å være på Garage litt for ofte, og jeg er lei. Sikkert like lei som dere er av Gloria-maset mitt. Men nå har det seg slik at jeg savner den lystige stemningen, de trivelige menneskene både bak baren og rundt omkring. Fussballbordet og mannen med hansken. Konsertene. Det er så mye. Håper det åpner snart igjen.

Hei, Horni her! Tenkte bare å droppe innom for å fortelle dere at jeg lever fortsatt. Jeg vet det har vært dårlig med blogging fra min side i det siste, og det tar jeg selvkritikk for. Derfor gjør jeg det meget godt igjen ved å skrive et ordentlig blogginnlegg. Ja, det er faktisk helt sant. Dette er mitt aller første “Hei, nå gjør jeg det og det”-blogginnlegg.

Så hva gjør jeg? Jo, nå skal dere høre. De siste dagene har gått med på veldig mye jobb. Vi har flyttet fra Mølleparken og inn i nye lokaler i Stenersgata. Det er tvers over gata for Oslo City. Så i tiden fremover, hvis noen er i sentrum rundt klokka 11 og vil ta ei litta lunsjerunde med Horni, er det bare å friste lykken med en telefonsamtale. Er jeg på jobb, er jeg helt sikkert med.

Fritiden brukes for tiden på scrobbling (wtf?), tv-serier og pilly. Scrobbler mye av The Black Dahlia Murder for tiden, etter en finfin konsert på Garage. Ellers går det i Still Remains, In Fear And Faith, No Use For A Name, The Year Ends In Arson og Thursday. Har også startet enda et nytt musikkprosjekt, noe screamoliknende greier. Mulig det går mot navnet “To Dismantle The Crown”, eller noe annet rart. Får se.

Velvel. Jeg tror jeg skal gi meg mens leken er god. Men hvis styrken viser seg fremover, skal man ikke helt se bort ifra en liten videoblogg. Det kommer selvsagt an på aktiviteten her på siden. Har vært lite å skryte av lately. Nå skal jeg snart se en episode av Cold Case tenkte jeg, før lillegutt skal sove. Har trent i dag, og er sånn passelig bøyd i både armer og ben. Håper dere satte pris på den ordentlige bloggingen, så “bloggez vi senere, tihi”.

Å være blogger er ingen enkel sak. En arbeidstittel som tidligere ga deg status og gjesteliste gir deg nå olmeblikk og dytt i køen på supermarkedet.

Som blogger er det viktig å fornye seg og være oppdatert, ikke utdatert. Selv om jeg føler at stempelblekket på utgangsdatoen min som blogger ikke en gang har tørket virker det som inspirasjonen har blitt vasket vekk. Helt siden jeg ble tatt inn i varmen her på Kleinheart har jeg tenkt på ting å blogge om og hver gang jeg tenker på noe forunderlig vurderer jeg om det kan bli en blogg av det. For eksempel hvor rart det er at folk ikke kan stole på at jeg faktisk har trykket på døråpneren på t-banen. Folk blir fort redde for at de ikke skal komme med når døren ikke har åpnet seg etter at banen har stått stille i to sekunder. De strekker ut hånden for å trykke og rett før de når frem går døren opp. “Der kan du se”, tenker jeg og smiler.

I løpet av få år har altså blogging gått fra å være “Hæ? Hva gjør du sa du? Blågging?” til retrolistisk. Retrolistisk er et ord jeg nettopp fant opp for å vise hvor oppdatert jeg selv er, men grunnstenen er altså “retro”. Og det er det blogging er blitt. Selv tenker jeg på firkanter, trekanter og rundinger i skarpe farger når noen nevner ordet retro. Eller gamle møbler. Uansett, tingen er at retro nå er inn, det viser hvertfall den nye IKEA-katalogen, og det burde jo implisere at blogging også er inn? Men hvorfor dytter da folk meg i ryggen når jeg er på supermarkedet? Og hvorfor holder det ikke å si i køen på utestedet at jeg er blogger for å få VIP-lounge og gratis sjampanje?

Se her, det er By igjen, med blogg å melde! På tide. Kleinheart har som kjent alltid hatt en ambisjon om å spenne over absolutt alt som er av interesse i hele verden, så det var vel egentlig nesten bare på høy tid at vi nå også kom drassende med en børskommentar, ihvertfall i disse tider hvor alle mann prater om finans og penger til eksport og import.

Den siste uken på børsen har vært nervøs på linje med stemningen ombord på Hindenburg da førstestyrmannen oppdaget at både sigaresken han hadde i sjenken på brua var forsvunnet og at den mildt tilbakestående pukkelryggede mekanikeren ikke var mulig å gjøre rede for eller oppdrive. Han som sa han hadde sluttet å røyke, men som hadde så tydlige abstinenser at det var tyggemerker i gummilistene på mannskapsbadeværelset. Volumet på børsen siste uken har også vært deretter: helt minimalt. Rekordmange har klatret opp og satt seg på gjerdet og venter på at det stygge dyret i pitten skal roe seg. For manges del er dette nok det klokeste.

Andre derimot, i mangel av vurderingsevne eller hemninger, ser først og fremst mulighetene i et slikt marked. Trevor Abula von Kleinheart hadde vært skuffet over sine etterkommere om ikke de også gikk brambraskt i møte med dyret. Det er egentlig vanskelig å finne en eneste aksje på OSX som har et noelunde entydig kjøpssignal for tiden, men det er mulig å se tendensen hos noen hvis man klarer å skille ut hva aksjen selv står for, kontra hva den blir utsatt for av eksternt negativt prispress. Nå er jo begge deler naturligvis like aktuelt for den endelige prissettingen, men det er det første som vil kunne bryte en aksje ut i et rally hvis den andre faktoren for en stund skulle avta. Hva er det jeg egentlig mener? Trå forsiktig. Veldig forsiktig. Følg opp posisjoner aktivt med stop-loss. Gjerne litt mer aggressivt enn du pleier, for når en aksje bryter ut negativt i dagens marked er det absolutt ingen krefter som støtter den opp igjen, og sannsynligheten for at aksjen vil klare å normalisere seg opp igjen av seg selv er liten. Support-nivåer generelt på børsen er erodert til konsistensen av flattbrød. Ikke til å stole på.

Så, til saken, her er bror Kleinhearts tips om hvor det går an å holde seg fast i børsdyret den kommende uken:

WAVE: Dette er en liten men hyggelig børskamerat. Sluttkurs på fredag var ~15,3, dit har den sunket etter at den i begynnelsen av uken skjøt opp til ~17 etter CGGs bud, som tilsvarer noe sånt; 17-18 kr aksjen. Selv om ADX i dagens posisjon er faretruende lav, og egentlig frarådende av kjøp, har fortsatt DI+ et lite overtak. Tiltagende volum i samsvar med en kursforskyvelse i bull-favør, som man kan lese av forrige ukes siste dager, vitner om et psykologisk press mot en oppside. Hvis man samtidlig ser på vimpelformasjonen WAVE har dannet over de siste to-tre dagene (candlesticks i halvtimesformasjon) borger dette for en ganske åpenbar lesning: Dersom kursen bryter den øvre linjen på mandag kan det være gode muligheter for å hente 15% over en dag eller to eller tre. Bryter den den nedre linjen bør man vurdere å komme seg ut, dersom man er lastet.

Andre kandidater til mulig oppside: SCANG, GOGL (kommer til å snu mot oppside tidligst litt ute i uka, onsdag kanskje), PRON.

Hadde også tenkt å nevne noen aksjer som det er verdt å holde seg unna, men det er egentlig så mange nå at det blir en umulig oppgave. Bare vær forsiktig. Og ikke hør på et kvekk av det jeg sier. God uke! Måtte Henka bringe börsflax til alle mann!

Det følgende er egentlig et kampreferat fra impulsfylla, et konsept startet av meg og Svein “Kleinvell” for noen uker siden. Poenget med spillet er at to personer konkurrerer. Det går på tur å “serve”, som vil si å ringe den andre en dag man skal på fylla, og utfordre vedkommende til å dra på impulsfylla. Vedkommende må da enten ta utfordringen og dra impulsivt ut på fylla, eller feige ut. Dersom han drar på fylla får han ett poeng, dersom han feiger ut får utfordreren et poeng. Det finnes også en “tabberegel”, som gjelder dersom man drar på fylla men gjør noe bemerkelsesverdig teit, som å kaste opp eller pådra seg en kjønnssykdom. Før denne historien starter ledet jeg 2 – 0, og det var Svein sin serv.

Følg nøye med, så kan du legge merke til at jeg i denne teksten bytter tidsform litt hyppig og tilfeldig. Dette er et nytt litterært virkemiddel jeg jobber mye med for tiden, som jeg velger å kalle “slapphet og latskap”.

Det var en kveld jeg hadde gledet meg til.

Etter en heller lang og fuktig Halloween-feiring var jeg god og klein da jeg våknet opp lørdag første November, fremdeles med ett stykk stygt mutert arm og diverse kjemikaliebeholdere utover soveromsgulvet, de fleste av dem merket “skadelig” eller “etsende”. Jeg så frem til en god og lat dag, med en rolig kveld å slappe av på. Står opp sent, slapper av og gjør ingen verdens ting. Går en tur i butikken og kjøper endel bra mat, ingen alkohol. Espen, en kammerat i leiligheten, har tenkt seg på fylla. Jeg har tenkt å holde meg hjemme. Kvelden begynner slapt foran pcen med tvserier.

Jeg hører ikke telefonen ringe, men kjenner vibrasjonen. Umiddelbart kjenner jeg at en guffen følelse begynner å gjøre seg gjeldende i mageregionen. Jeg vet ikke hva det er enda, men det er som om underbevisstheten min allerede vet hvor dette bærer vei. Av ukjent grunn titter jeg bort på msn, og blikket mitt draes som ved magi til min personlige melding. Klein, lang som han var. En monumental tabbe, og det underbevisstheten min allerede har funnet ut kryper nå også frem som bestemte tanker. Jeg trenger ikke se teksten på mobiltelefonen for å vite det. “Svein Hjem”. Den gutten ringer neppe for å selge sukkertøy.

Etter en kort samtale med en selvsikker motstander ser jeg at det bare er en ting å gjøre. Selv om jeg hadde gledet meg til en sløv aften har jeg blitt servert en glimrende mulighet til å punktere kampen Kleinvell – Halvorsen. Jeg heller ned et glass Bushmills og hopper i dusjen.

Mens jeg slenger på meg det jeg kan finne av rene klær ringer jeg Espen og hører hvordan stemningen er for at jeg krasjer inn på det vorset han er på. Espen sier at det er greit, og at han allerede har snakket med Svein på telefonen. Det vil senere vise seg at de har lagt skumle planer. Jeg drar med meg en flaske hvitvin fra under sengen og setter av gårde mot vorspiel.

Ettersom Svein hadde vært en sleip liten fisk og ringt temmelig sent ankom jeg vorset omtrent i 22.30 – tiden. Dette var hos Konrad, en medstudent fra Datateknikk. Tilstede var broren hans og en vennegjeng jeg tror i stor grad tilhørte denne broren. Jeg rekker ikke å finne ut så mye om denne saken ettersom jeg får høre at de har tenkt seg inn på hyblene på Samfundet, og derfor må gå litt over elleve. Jeg smaker på vinen jeg grabbet med meg og registrerer at den er av den tørre sorten, ikke helt utmerket til å drikke alene, langt mindre i hastverk. Det blir en halvtime med innbitt drikking, men jeg får drukket den opp før vi går til Samfundet.

Jeg leverer som vanlig frakken, genseren og vesken min i garderoben og får et stempel for å komme inn på hyblene som “følge” (gjest) av Espen. Vi henger litt rundt på forskjellige steder på Samfundet og drikker litt. Underveis snakker jeg med Espen og Konrad om boka jeg leser for tiden – “The Game” av Neil Strauss.

Jeg har et enormt problem med innlevelse i all media, kanskje spesielt i bøker. Problemet mitt er at jeg lever meg alt for mye inn i boka / tvserien / filmen til det punktet hvor jeg begynner å oppføre meg som en av rollene i boka / tvserien / filmen. For eksempel begynte jeg, etter å ha sett litt mye “Scrubs” i en periode å ligne faretruende på dr. Cox, noe som medførte mye sarkasme og negativ innstilling til omtrent alle jeg møtte. På lignende måte prøvde jeg etter å ha lest “Idioten” å være overdrevent snill mot alle jeg møtte.

Denne gangen var det en bok om pickup-artists og sjekking jeg hadde greid å lese for mye i. Etter å ha snakket med Konrad og Espen, som begge kjente til fenomenet, ble vi enige om at det hadde vært gøy å prøve prinsippene en gang. Da vi litt senere befinner oss i en ganske tom og kjedelig bar finner jeg ut at “en gang” like gjerne kan være akkurat nå, og bestemmer meg for å teste prinsippene fra boka i praksis.

Etter å ha snakket en stund med noen jenter der må vi løpe inn på hyblene før de stenger inngangen. Espen setter kursen mot serverings-gjeng-hybelen og som hans “følge” følger jeg med han dit. Der møter vi et tomt lokale med unntak av Ørjan ( han het ikke egentlig helt Ørjan, heller Øyvind eller noe, men jeg kalte han Ørjan for det ). Ettersom det ikke var noen andre der finner vi ut at vi skal kjøre “hybel-til-hybel-tog”, gir oss like gjerne kallenavn fra Thomas Toget for å presisere viktigheten av dette. Espen leder vei og blir derfor “Thomas”, Ørjan blir “Percy” og jeg blir, naturlig vis, “Henry”.

Vi forklarer også for Percy hvordan vi testet ut “The Game”-metoden tidligere, og ettersom han også har lest boken og mener dette må være gøy blir vi enige om å prøve dette videre på de forskjellige hyblene. Dessverre kjenner både Thomas og Percy litt for mange folk på de forskjellige hyblene – eller de er i det feige hjørnet – så det blir egentlig i stor grad Henry som besøker ulike jentegrupper og spør om deres mening om den sjalu ekskjæresten, tester vennskapene deres og tester “kuben”. Om det hele ikke var produktivt, så var det ihvertfall ravende morsomt.

Vi møter også lillebroren til Svein, Knut, på en av hyblene. Vi gir han kallenavnet “Toby”, Espen gir meg to øl og drikker ingen selv, og vi kjører toget videre. Det viser seg etterhvert at Espen har fått i oppdrag av Svein å prøve å få meg overstadig beruset, så Svein kan få et poeng grunnet “tabberegelen”. Planen fungerer imidlertid ikke så bra, jeg kaster ikke opp og får ikke klamydia iløpet av kvelden. Et lite tryn på dansegulvet, men ikke spektakulært nok til å hindre Halvorsen i å ta sitt tredje strake poeng, i det som ser ut til å være en punktert kamp.

Ettersom jeg glemte å hente tingene mine fra garderoben, som stenger lenge før hyblene, må jeg til slutt gå hjem kun iført den tynne genseren jeg gikk med inne på Samfundet. Jeg fryser dog ikke, varmet som jeg er av tanken på enda et godt poeng , samt det som faktisk ble en av de morsommere turene på fylla på ganske lenge. Impulsfylla redder faktisk det som kunne blitt en kjedelig dag alene hjemme, sikkert ikke for siste gang heller.

For mer informasjon om impulsfylla med regler, kampreferater og bilder se gruppen “impulsfylla” på Facebook.