Johan Harstad – Hässelby 

Premisset for boken er ganske greit: Vår alles Albert Åberg kommer i puberteten, og innser at livet er problemfylt lekeplass. Og dette ikke bare fordi Albert må trekke sine ungdomsår gjennom åttitallet.

Albert har også vokst opp til å bli en usedvanlig mistilpasset person. Til dels med god grunn. Det er ikke uvanlig at en psykotisk disposisjon bryter overflaten i løpet av ungdomsårene, og det viser seg etterhvert at det er greit mye bagasje Albert har fått å bære på. Han har adfærdsvansker, er paranoid, har alvorlige relasjonsproblemer med sin far, alt dette på toppen av sin psykose. Nå ville det naturligvis være kvapsete av meg å avskrive hovedpersonens åndsliv blott som en psykiatrisk tilstand, men så syk som Albert er i denne boken, tillater bare fiksjonen at personer er uten at de blir innlagt.

Hm. Jeg merker at det ikke bare er jeg som skriver. Det sitter også en aldri så liten brodd her. Kanskje er det en oppgitt djevel i meg som er lei av forfattere og annet kunstnerrask som bruker psykiatrien som et mystisk, romantisk og røkfylt kognitivt rom de kan møblere som de vil; hvorfra deres aktanters mentale og åndelige premisser kan diktes fritt? Jeg vet ikke om det kanskje kreves usedvanlig sterk penneføring å la absurdisme stå for sin egen regning, uten å måtte sikre seg en (syltynn) kontakt med det rasjonelle ved å gi absurdismen et anstrøk av en antydning til mental forstyrrelse. ”Demonteringen har begynt” som bokens undertittel sier. Vel. Jeg skal ikke la denne innstillingen styre lesingen min, men noen måtte komme ut og si det.

Så får jeg ta for meg resten av boken da: Her. Ta en sekk med situasjonsskisser – noen av dem riktignok ganske gode, men det samlede utvalget er fullstendig tilfeldig – og tøm den mellom to permer, uten særlig tanke for komposisjon. Faktisk er det her snakk om en begredelig komposisjon. Men kanskje står det nettopp musisk i forhold til sitt eget tema, at det er snakk om en komposisjon etter punkens prinsipper. Da levner jeg faktisk boken i overkant mye cred. Uansett. Komposisjon, schmomposisjon. Så ligger nå alle disse situasjonsskissene utover hele boken, og det er på tide å sende aktantene løpende gjennom dem og lage ”handling”. Det er lett match, det er bare å stokke personene inn i bokbladene, for personene i denne boken er alle sammen todimensjonale pappfigurer. Ingen har noe større personlig nærvær enn skuespillerene i en 5. klasses juleavsluttningsskuespill, og – boże – den graden de setter seg selv og handling i scene på er direkte klein.

Denne kleinhet til tross, yngstebror Kleinheart lar seg dessverre ikke imponere.

Karakter: 3,8/10

Dance Gavin Dance slapp sitt andre album i august på Rise Records. Borte vekk er vokalist Johnny Craig som udiskutabelt er en av de aller beste vokalistene i post hardcore-scenen, og Kurt Travis fra Five Minute Ride er erstatteren. En vanskelig jobb, men Travis kommer greit fra det.

Bandet ga ut “Downtown Battle Mountain” i 2007, et debutalbum som virkelig plasserte Dance Gavin Dance på kartet, med sine progressive gitarelementer, Kraftige dual vokaler og blanding av flere sjangere. Alle elementene er fortsatt å finne. Gitarene er vel så progressive, om ikke enda mer. Jon Mess skriker som aldri før, dog ikke så imponerende som på debutalbumet, og bandet mikser fortsatt sjangere.

Drahjelp fra gjestevokalister får Dance Gavin Dance nok av på denne platen. Selveste Chino Moreno fra Deftones setter sitt preg på låta “Caviar”, enkelt en av de sterkeste sporene på albumet. Nic Newsham fra Gatsbys American Dream gjør gjestevokal på “Uneasy Hearts Weigh The Most”, og Matt Geise fra Lower Definition gjør en god jobb på “Rock Solid”. Det meste Newsham tar i blir til gull, og jobben han gjør her er veldig bra.

Sanger som “Me And Zoloft Get Along Just Fine” og “The Robot With Human Hair Pt 3″ har sterke refrenger, og får frem det beste i Dance Gavin Dance. Det klassiske partiet fra fanfavoritten “Burning Down The Nicotine Armoire” har fått plass på platen i versjon to av denne sangen, noe som er et morsomt gjenhør.

Men albumet har også sine negative sider. Produksjonen er på mange måter skuffende. Det samme er som tidligere nevnt vokaljobben til Mess. Det er også et par låter som ikke gjør det helt store (“Hot Water On Wool”, “People You Know”). Men alt i alt er “Self-Titled” er bra album som ikke er så ulikt debuten, og som sannsynligvis vil bli likt av den samme crowden som likte “Downtown Battle Mountain”.

Karakter: 7,7/10 

(foto: John Isaacs )

En dag bror våknet opp og var klein oppdaget han at han hadde – vel, ihvertfall – tre armer, men var egentlig mest bekymret for om han egentlig burde hatt fler. Bror setter seg opp i sengen, pannesvettetørking gjøres, bekymringen går snart over i en sugende panikk og bror kjenner at trapesartister kaster seg rundt under mellomgulvet som innunder et sirkustelt. Bror setter fart ut mot kjøkkenet men blir tatt igjen av en kjempehummer som slår han i bakken, rett ved dørstokken. Imidlertid en rent konseptuell hummer, og et rent konseptuellt slag, så istedenfor å smelle i dørken og reise seg opp igjen med en blåveis som blinker, forsvinner bror gjennom gulvet og ut i eteren. Fra å være sengeliggende og klein, til plutselig å sveve, eller svømme, uten egentlig å beherske noen av delene, i en konseptuell eter, hvor foregående kvelds fyllameldinger danner kometskudd med haler av pulserende lys rundt ham - livsfarlige, for hummeren vet de er gode ledetråder. Angst! Terskelen for ting som flyter ut er ikke høy hos en klein bror. Tilbake på kjøkkengulvet renner linjer av tekst ut av kjøleskapet, og langs disse skrekkinngytende linjene ser vi antydningene til en bok:

“The Raw Shark Texts” møtte først bror som et hypet fenomen; det var egentlig en freak av en bok som nesten tilfeldigvis falt opp i handlekurven min på amazon. Fordi jeg hadde hørt mye om den, men enda mer fordi de jeg har hørt om den fra, har hatt vanskelig med å faktisk si noe om boken. Det er et godt tegn. Ofte. Dessuten kostet den stusselige £3.99. Vel. Som med de fleste andre hypede bøker begynner lesingen med en slags medregnet skuffelse – over at det jeg leser fortsatt er bare en bok, og at den faktisk har svakheter. Etterhvert, imidlertid, begynner den å utfolde seg til den strukturen som hypen viser tilbake til, og som faktisk hever mine kleine øyebryn – i positiv forstand.

Romanens hovedperson er Eric Sanderson den andre. Det eneste som skiller ham fra Eric Sanderson den første er det følgende: En konseptuell hai, et bekjentskap med en professor som bor i en labyrint bygget av bøker, et fullstendig hukommelsestap, og en nær-drukningsdøden-opplevelse i egen dagligstue. Man tager altså en stk. platonisk idéverden, slipper derinn en overstadig mannevond hai, lar følgelig et skjær av et William Gibson-aktig Matrix-driv prege interaksjonen mellom den jagede hovedpersonen og haien som av og til trenger igjennom til han fra idéverdenen for å spise sjelen hans. Her er det altså snakk om en mer eller mindre sømløs sammenveving av abstraksjon og realisme. Nå er det ikke unikt å anvende abstraksjon og surrelisme som innslag for å betone eller modulere en prinsipal fortellerlinje, men dette er skrevet som en hel symfoni hvor surrealisme har en av førstestemmene.

Hall har selv uttalt at en av kommentarene han har fått på boken er at den ikke kunne ha vært skrevet for ti år siden. Det har et gram av sannhet i seg, men er egentlig mest piss. Den kunne lett ha blitt skrevet for ti år siden – eller tyve, for den saks skyld, men den ville neppe ha trengt gjennom til det populærkulturelle marked slik den har gjort idag. (Gyldendal, som har oversatt og pushet boken ut i det norske markedet, vil nok kanskje være litt uenig i at den har gjort det i det hele tatt. Den har angivelig crap salgstall her til lands…) For ti-tyve år siden ville den sannsynligvis kun ha funnet et tilstrekkelig modent publikum i den mindre scenen som er science fiction-litteratur. Denne genren har imidlertid frembragt mer eksplorative romaner enn dette, tidligere enn for ti-tyve år siden.

Tittelen, “The Raw Shark Texts” henspiller på Rorschach-testen, mer populært kjent som inkblot-testen, hvor man lar et subjekt fortelle hva han ser i en serie blekk-klatter for å anslå om vedkommende er psykotisk eller ikke. Dette danner jo en litt besnærende paratekst til romanen, men har ikke noen videre innvirkning. Eller, det ligger jo noe i hentydningen til forestillingsevnen, boken er tross alt en suppe av realisme og surrealisme som krever litt innsats for å kunne leses som en helhet. Det sagt, så er det egentlig en suppe som smaker helt greit, men som litteratur er dette langt ifra høyverdig. Dialogen er i stor grad ganske platt, figurene er karakterløse stereotyper og poetikken har absolutt ingen edge. Kort sagt: Denne romanen har dette anstrøket av overfladiskhet som bøker som er skrevet for å bli visualisert som en film stort sett har. Men så er filmrettighetene også solgt for lengst.

All denne gallen fra en klein bror til tross, det er noe ved denne boken som gjør den verdt et anerkjennende tipp på hatten; det er noe ved den som overbeviser om at hypen den har fått ikke er helt ufortjent. Hovedsakelig dette: Når det kommer til ren og skjær litterær orginalitet så er dette den sterkeste boken jeg har lest på lang tid.

Yambo er en gjøk som våkner en dag i en sykehusseng og ikke husker noe av sitt eget liv. Heldigvis er han litterat, og dette er forutsetning nok til at han husker alle bøker han noensinne har lest. (Retrograd amnesi, ja, flott unnskyldning, forfatter for ikke-medisinere.) Det tar ihvertfall ikke lang tid før vi ser han ta seg rundt på sykehuset og uttrykke seg utelukkende i sitater fra verdenslitteraturen. Etterhvert skjønner han også at hans frelse fra dette mystiske hukommelsestapet ligger i å oppsøke sitt behendig avseglede barndomshjem og plage leseren med å bruke brorparten av en bok på å fortelle om hvordan tegneseriene han leste som liten sneip formet han som person - ad infinitum.

Men rett skal være rett, Eco er ikke talentløs, og det er en del godbiter rundt omkring i boken, hadde det bare ikke vært så langt mellom hver… Her er uansett et lite utdrag hvor Eco får vist hvor god han kan være til å veie ord:

   One sunday, Papà, a soccer fan and a bit disappointed in that son of his who spends his days ruining his eyes over books, takes me to a match. It is a minor contest, the stands are nearly empty, speckled with the colours of the few onlookers, blotches on white stands that are scorching in the sun. The game is stopped by a referee’s whistle, one captain protests the call, the other players move around the field aimlessly. Two colours of jerseys in disarray, bored athletes milling around about a green field, a scattered mess. Everything stalls. What happens unreels now in slow motion, as in a parochial movie theatre when the sound suddenly cuts off with a miaow, movements become more careful, then jerk frame by frame to a stop on a single image, which dissolves on the screen like melting wax.
And in that moment I experience a revelation.
I realize now that it was a painful sense that the world is purposeless, the lazy fruit of a misunderstanding, but in that moment I was able to translate what I felt only as: “God does not exist.”

Om du liker at bøker, passierende og mediterende som de kan være, ihvertfall har en viss flyt, så vil det være bortkastet av meg å skrive dette innlegget om jeg ikke også opplyser om at Eco har forsvinnende liten intensjon om å komme leseren i møte akkurat på dette punktet. Denne gamle reven nærer simpelthen ingen respekt for narrativet og dets funksjon, og ser ut til å være mer enn tilfreds med å la sitt eget knusktørre tankespinn bære seg selv. Unødvendig å tilføye, kanskje, overlater han til leseren å måtte - hente – den – sjæl, når det naturligvis viser seg at tankespinnet ikke evner dette. Nå er ikke det å unnlate å gjøre seg alt for tilgjengelig en synd i seg selv, men når jeg som leser denne lefsa hans tar hvert skritt jeg tar gjennom boken for å følge hans spor av smuler, så forventer jeg å få noe igjen for det; jeg forventer en pay-off eller en avsluttning som gjør vandringen verdt tiden. I enden av Ecos smulespor er det derimot lite å finne, det beste han har å by på er en dødscene innhyllet i noen – egentlig mest pretensiøse – delirier. Eco forsøker også å kle disse i estetikken og ikonene av sin barndom. — Og som det faller i fisk, som bare skikkelig skikkelig tung fisk kan. Eco er og blir en akademiker, det er hver eneste setning i denne boken et vitnesbyrd på, og når han så forsøker å trekke til seg beina og fly ut i nostalgigonzo-solnedgangen, kan jeg ikke annet enn å bli stående igjen og vinke. Hit, men ikke lenger. Jeg innser at jeg har gitt opp boken, men siden det ikke er mange sidene igjen, tusler jeg det siste stykket frem til målstreken, mens Eco kun har øyne for solnedgangen, som en slags fatalistisk Karslon på taket.

Det eneste prosjektet som faktisk har noe driv i denne boken er hovedpersonens innbitte forsøk på å huske ansiktet til sin ungdomskjærlighet, et prosjekt som har de fleste av den siste halvdel av bokens små glimt av ytre handling viet til seg. Denne jakten kuliminerer imidlertid i et teppefall som leseren lenge i forkant godt vet ikke kan leve opp til sin oppbyggning – eller innfri på annet vis, uansett hvilket utløp det har. (Samtidlig kan det ikke heller like gjerne kalles et antiklimaks, for jeg ga opp forventningene om et klimaks for lenge siden.)

Jeg innser at jeg har lest nok av Eco. Han er ingen dårlig forfatter, men det er bare så mange som er så mye bedre.

Det er to år siden Vheissu ble utgitt; et album som forandret folks syn på Thrice som band. Et album som var beviset på at Thrice hadde forlatt sine røtter for godt, og lagt nye stier åpne foran seg. Og ikke bare var det nyskapende, men Thrice behersket det. Nå er bandet tilbake med sitt sjette studioalbum “The Alchemy Index Vol. 1″.

“The Alchemy Index Vol. 1″ består av to EP’er, henholdsvis “Fire” og “Water”, og er første del av to album som totalt gir oss de fire elementene. “Vol. 2″ er ventet til våren, der vi får servert både “Earth” og “Wind”.

“Fire” er vårt første møte med “The Alchemy Index”. Dette er Thrice slik vi kjenner de fra før, eller i hvert fall nesten. Firebreather starter ballet, og er en powerballade som er like dyster som den er vakker. Blottet for tempo, uten at det har nevneverdig betydning. The Messenger er albumets korteste spor, og sannsynligvis også den kraftigste. Dette er Thrice på sitt aller beste. Raskere, hardere, og også melodiøst. Refrenget er knallsterkt, og er albumets høydepunkt. Backdraft og The Arsonist beviser at Thrice også med “The Alchemy Index” beveger seg over mot nye landskaper. Sangene preges av sære kryptiske vers der refrengene er sterke, og selve flaggskipet i sangene. Sistnevnte er riktignok bedre enn Backdraft, som kan virke som et litt for iherdig forsøk på å ikke høres ut som seg selv. Burn The Fleet trekker tempoet ned igjen, og der det absolutt er en god sang, kan den nærme seg kanten til det kjedelige til tider. Et episk vidunder får æren av å avslutte “Fire”. The Flame Deluge er “The Alchemy Index” svar på Stand And Feel Your Worth fra “Vheissu”. Med kraftig bruk av distortion på vokalist Dustin Kensrues stemme kan sangen høres ut som en krysning av Sigur Ros på speed og eldre Hopesfall.

“Water” er Thrice slik man aldri kunne drømme om å høre de. Riktignok har bandet selv lekt meg sjangeren tidligere (Se Atlantic fra “Vheissu”), men en hel EP med dreamy, sære og vakre sanger er ikke hverdagskost. Men behersker de det? Det gir Digital Sea tvilerne svar på. Ikke bare er Digital Sea en atmosfærisk og vakker drømmeballade, den er også albumets høydepunkt sammen med The Messenger. Open Water fortsetter der Digital Sea slapp, og er også særdeles behagelig å høre på. “Water” starter med andre ord sterkt, men faller etterhvert. Lost Continent følger opp i samme fotspor som de foregående sangene, men inntrykket blekner litt da Thrice følger den samme oppskriften. Visstnok er Lost Continent en fin sang, men det kan bli mye av det samme av et band som er er veldig opptatt av å unngå akkurat dette. Det merkeligste øyeblikket på albumet er den seks minutter lange instrumentalen Night Diving; nok et bevis på at Thrice ikke er redd for å prøve på nye ting. Sangen er også relativt ensformig, men passer godt med temaet, og er stemningsskapende på et høyere nivå. The Whaler og Kings Upon The Main avslutter Vol. 2, der førstnevnte tar i bruk mengder av sampling med tilhørende piano. Definitivt et av de sterkeste sporene på “Water”. Kings Upon The Main klarer dessverre ikke å bevare det gode inntrykket The Whaler gir, og setter et noe merkverdig punktum på et allerede spesielt album.

Noe av det mest imponerende med “The Alchemy Index”, er at Thrice har produsert hele albumet selv. Fra innspilling, til mixing og mastering. Til og med artworken er hjemmelaget. Det viser hva for et multitalent Thrice har i gitarist Teppei Teranishi, som har vært drivkraften bak prosjektet.

At Thrice virkelig mestrer forskjellige sjangere, og får til det de forsøker å få til, kommer ikke som et sjokk. “Water” er en sterk EP. Likevel gir “Fire” et noe bedre inntrykk, muligens fordi den er kraftigere og mer hardtslående. Thrice har beveget seg vekk, nok en gang. Og nok en gang gjør de det til 20 i stilkarakter. “Vheissu” blåste karakterskalaen til helvete. Det gjør ikke “The Alchemy Index”, men viser at Thrice rett og slett er et utrolig bra band uansett hva de gjør.

Karakter: 7,5/10