http://bit.ly/5YLMnG – Er det noen som har $199 å kaste bort for å se det skje?…

Henka, Espen og Horni stilte til lystig lag en mørk kveld i april. Målet var byen, men det var naturlig å ta med seg litt hjelp på veien mot formen. Hjelpen i dette tilfellet var det noe sære og hjemmelagde drikkespillet “Lyskaster”.

Poenget var enkelt og greit å kitte utbrente telys (som ikke veier en dritt) fra sofaposisjon, og ned i kassa. En ølkasse har som kjent 24 hull i bunn, og noe kjipt ventet på hvert eneste felt. Når jeg leser “regelarket” i ettertid, forstår jeg sånn ca 25% av lekene.

Her er altså target. Det ser kanskje lett ut, men 15 slurker hver eneste gang telyset faller på gulvet (og det gjør det ofte) tar på. Dette påvirker nødvendigvis “formen”. Enkelte felter var jackpot-felter (jackoff??), og i tillegg til selve leken på dette feltet, måtte det konsumeres antall slurker jackpoten var på. Bildet under viser at det fort kunne være mange slurker.

Det er ingen hemmelighet at samtlige deltagere var bæsj drita før klokka var 21. Alle var enige om at det var et vellykket spill (kanskje for vellykket), og tro det eller ei. Vi klarte å komme oss på byen. Alle var kjempefornøyde.

Kanskje noe å vurdere neste gang du skal ut på bytur? Sannsynligvis ikke, men her hos brødrene Kleinheart får du ihvertfall tre stk. personer du kan synes synd på pga store fritidsproblemer.

Takk for oppmerksomheten.

Dette er et av navneforslagene til bandet som tidligere har gjort seg kjent som Jockstrap. Det er et navn som skal lede tankene hen på den nære opplevelsesrusen; det å være tilstede der store ting skjer – men uten å være i kontakt med fenomenet. “Dette gjenspeiler veien vi har valgt i gå i arbeidet mot vårt nye album,” sier bandets notoriske lekkasjeinformant og trommeslager, Abula. Her er i Kleinheart er vi fortsatt spente på hva det nye navnet blir; det er bare å bli med å gjette! 

Det var en oppsiktsvekkende syn som møtte meg, da jeg idag leste gjennom fotballnyhetene på Aftenposten.no. Jeg leste naturligvis om landslaget til Estland, som hadde vært ute i VM-kvalifiseringskamper. En tøff oppgave for hele laget, og ikke minst HVEM? Navnet jeg leser får det til å stikke meg langt ned i hjerterota.

På onsdag spilte Glimt-duoen Londak og Bärengrub, samt Piiroja og Aalesunds Einar Jääger hele kampen da Estland tapte 0-3 hjemme for Spania. TILs Joel Lindpere ble byttet ut etter 75 minutter.

Jeg visste jo at denne Jäger hadde vært min beste venn i vanskelige tider. Men landslagsspiller? På Estland? Umulig! Dessuten etter videre research, lignet han ikke det spor på denne Jäger som jeg var så glad i. Jeg tenkte med ett at jeg ble utsatt for en konspirasjonsteori.

 Jäger hadde vært en trofast venn i nødens tid. Da kulden satte inn som verst, og undertegnede trengte varme, glede, og sikkerhet. Dessuten var han ikke arisk, som denne fotballspiller-Jäger er. Den virkelige Jäger var definitivt svart.

Ikke får jeg svar da jeg ringer, ei heller får jeg svar på mail. Jeg var sikker på at min trofaste Einar var født i Berlin en gang på 1800-tallet. Wikipedia hevder han kom til verden i byen Kohlia i 1984. Så han er like gammel som meg? Nyheten kommer som et sjokk. Jeg får frysninger nedover ryggraden.

At du spiller på lag med Pavel Londak gjør ikke saken det spor bedre. Og om jeg noen gang tør møte deg igjen er uvisst (Selv om jeg antar jeg tar sjansen).

Hvem faen er du, Einar Jäger?

Som kjent har Brødrene Kleinheart en lang tradisjon med å teste ting man vanligvis ikke bruker på soverommet, nettopp på soverommet. Og neste objekt ut i test er mikrobølgeovnen.

Er mikrobølgeovnens tid forbi? Definitivt ikke. Den trenger bare et lite boost. Tine kjøtt på kjøkkenet? BORING. Ta med mikrobølgeovnen inn på soverommet, og tin kjøttet der. Resultatet? Smashing.

Dessuten er det kjempemoro. Matlagingen går som en lek, når man kan leke matlaging på andre steder enn der man lager mat. Forvirret? Ikke bli. Ta deg heller en bolle. Som du baker på soverommet. I mikroen.

Mikrobølgeovn. Min gode mann.

Jeg avsier en morgenskål idag, det blir en skål i kaffe nødvendigvis – baren har ikke åpnet ennå. Idag tenkte jeg å skåle for det som i fremtiden vil bli husket som dagens scenes mest definerende instrument. Det er en skål for kakemonstervokalen. Men det behøver ikke stanse der. Det stanser først når Henka tømmer baren.

Hei min gode venn.
Sier du blogg eller bane?
Jeg sier blogg men du sier bane.
Min gode mann, min blogg kan du kjøpe for;

12 kroner.

En mann med 12 kroner til blogg, er en mann så flott.
Han har hatt og nesetipp. Ikke to eller tre, men
én.

En mann så flott er en mann med stokk og briller.
Han har 12 kroner til blogg og han har 2, to pils i en koffert.

Men min bane kan du ikke kjøpe,
den koster 13 kroner, men er ikke tilsalgs.

Min gode venn…

Blogg eller bane er et samfunDskritisk blogginnlegg som
nok en gang setter fokus på frigjøringen av Tibet.

Jeg har funnet veien opp av sengen for dagen. Hodet surrer fortsatt, karusell for fjerde dag på rad, så jeg forsøker å holde meg fast med øynene i spissbarten til Jacques, min eminente kardiolog, uten sammenligning den ypperste i hele Rue de Crap. Han foredrar om mine vitale tegn, som i større og større grad forekommer meg like forutsigbare som bingotall; han vil ha meg til å komme med innspill på behandlingsregimet, men jeg trenger tid til å tenke meg om. Sannelig, han trekker seg i den voksede barten sin og lener seg tilbake, donerer meg all tiden som ligger mellom mitt korpus og hans hvite jakkeslag. Noe godt i glasset, anmoder jeg, ja mens jeg tenker meg om – som å servere en liten en før bestillingen, du vet. Jaja. Jeg blir anbefalt en salin eller kanskje en ringer, men kjenner at i dag er en dag for en sommerfruktig dextrose.

Min eminente overseer lar meg så være i fred. Skrittene vekk minner meg om en kunsthistoriestudent jeg hadde en gang; dette var hennes mest intime hvisken til meg – om meg: jeg tror du har en magisk evne til å høre andre menneskers indre skritt, og se deres åndelige fotspor. Dagen før hadde hun fortalt meg, i samme leie, på den lille madrassen i atelieret hennes, at jeg hadde en svart og våt tunge for andres lidelse. Ja, hun var ikke noen poet, men det var noe med henne som gjorde at jeg opplevde at hun utgjorde en høyere konjunktur i en ellers gjennomtrengende triviell menneskehet. Det var ikke det at hun ikke var triviell selv, gud bedre, men hun innså det på en måte – og hun mestret å forholde seg til det, uten som en katt til en støvsuger. Jeg har hatt andre, som smører på sin rødeste leppestift som i et forsøk på å fiksere seg en livsessens.

Jeg strekker meg opp og oppjusterer dryppet mitt med enda et par tårer i minuttet. Vurderer å kalle på en søster og be om en fentanyletterrett også, men kommer frem til at jeg nok vil få mer ut av det om jeg har sprøytepumpen til gode, og kombinerer den med neste bordsetnings batteri av fluide sansespill.

Denne livslange aggresive dansen med – snarere si mot, egentlig – den gråkledte ennui. Var ikke det sartre? Jeg begynner å glemme, eller så er det bare karusellen i hodet mitt som slynger av en og annen tankerekke i blant. Hodet mitt synker ned i hodeputen igjen. Jeg kunne ha sunket videre. Sunket helt igjennom denne sengen, og vært tilbake i de lakkdunstende maleriers samling i bunn, og det kappes om å holde glassene og flaskene høyest, og dette selskapet begynner å utgjøre et dyr. Vi brøt oss inn i teatermuseet og tegnet bart på en autentisk Mucha, dette kun som en flekken av tenner. Og det trivielle, sammen med den gråkledte, vet like godt som oss at dette ravende dyret er det eneste de ikke kan røre, og vi som svetter, ekstatiske på innsiden av den tykke drakten, nøler heller ikke med å la dette nådeløse dyret ta vårt liv - dets egne, fremfor å la det henngå i gråtoner.

Nei, jeg griper om infusjonsaggregatet så det knirker i skjøten mellom medikamentflasken og infusjonsslangen, du kan ikke tvinge bohemen.

Når verden snur seg mot deg og vil gjøre deg klein som en lokfører uten dybde- eller breddesyn, så lønner det seg å hente frem okularene. Her, slik. Det lyser kleinhet og high pass-filtere lang vei, men det plager ingen med briller. Mhm.

Jeg våknet på sofaen her for litt siden, og alt jeg hørte var lyden av dyr som slåss. Det kan hende det er fordi det er tirsdag, og tirsdag kommer to dager før torsdag. Da er det ikke uvanlig at dyr finner det for godt å sloss. Eller så stikker det kanskje noe dypere. Som når bjørnene i midtlandet kommer ut for å hardcore-danse, og ender opp med å ta livet av både hund og herremann. Det er noe med dette bildet, av bamse brakar picking up pennies, som hensetter meg til det samme stemningsleiet hvori jeg første gang skjønnte at middelmådighet er en tåke ved verdens bleke hus. Dette var egentlig tenkt å blomstre til et fantastisk lite innlegg ut av min skalle, men jeg avbrytes i øyeblikket av kallet til tirsdagsquiz. Time to hit the rack.