Etter at han for ett og et halvt år siden kastet inn håndkleet og la artistkarrieren på hylla, er nå Gitar-Horni tilbake! Og han er tilbake for fullt! Det er Balkeby Riffklubb som har tilbudt artisten en kontrakt som Horni har signert.

“Det var med tungt hjerte jeg la gitaren på hylla i fjor sommer. Da Balkeby Riffklubb kom på banen med sitt tilbud, var det et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Det hele var for godt til å være sant.”, sa Gitar-Horni i en pressemelding etter at nyheten var et faktum. Men han var ikke den eneste som var fornøyd.

“Vi i Balkeby Riffklubb er stoked etter å ha signert selveste Gitar-Horni. Mannen er en bauta innen norsk akustisk “på sparket”-musikk, og vi gleder oss utrolig mye til å samarbeide med denne kultfiguren innen gitarmusikk.”, lød det fra plateselskapet.

Gitar-Horni har en imponerende karriere, og har tidligere spilt konsert i flere av Norges byer. Her kan byer som Oslo, Trondheim og Balkeby nevnes. I Trondheim spilte han i 2007 for fullsatt loft, der han viste hva han var god for.

Artistens sang-resumé er intet annet enn imponerende. Hvem har vel ikke hørt klassikere som “Heis alle seil”, “Bogstadveien 4″, “Vaskemaskin” og “Vulva”? Nå ligger alt til rette for nye utgivelser og nye utfordringer.

Gitar-Horni vil holde sitt reunion show under årets rOMGjul. Billetter er i salg nå!

I dagens luke presenterer jeg en verdensnyhet:

A Deadly Lovetrap In Berlin med albumet Grind the Gap på Spotify!

Det er ikke lett å forklare hva slags musikk bandet spiller, så jeg må bare anbefale alle å høre på dem. Sjangeren er noe som kalles Acoustic Grindcore som er en underkategori av Grindcore. Som Wikipedia sier er Acoustic Grindcore:

Acoustic Grindcore er, som navnet tilsier, fremført akustisk og med kun en gitar. I likhet med Noisegrind er det fokus på støy og/eller hurtighet. Til forskjell fra andre underkategorier har Acoustic Grindcore gjerne en humoristisk undertome. Eksempler på Acoustic Grindcore er A Deadly Lovetrap In Berlin.

Albumet inneholder blandt annet godlåtene: Bellwether, Ihatevaginas, My Band Is From Switzerland, Britain Wasn?t That Great After All, Scrobble This!, His Name Was Pavel Londak, Hatch To Salvation, I Played Tuba With The Armpit Brothers, The 1943 Nazi Germany Hot Dog Water Coincidence, As The Crows Paint The Heaven Blue, The Catherine Wheel Carnage og Grindfather And The Grinddeer.

Jeg håper alle koser seg med en gjennomlyttning av albumet i dag, 2. desember, og så er det bare 22 dager igjen til jul!

Turen som gikk til helvete. Det var her Horni hadde planer om å henge i sommer. I Rise Records-boothen på Warped i San Francisco. High Five med gutta i Catherine, en pilly med gjengen i Burden Of A Day, og heftige diskusjoner om abort med Oceana (Ja, samtlige sanger på deres nye album handler om abort. Hardcore).

Men neida. Isteden er jeg stuck i Norge. Ikke vet jeg om det blir festival i juni i det hele tatt (Hove, Svein?). Noe må uansett skje. Så at Attack Attack! skulle varme opp for Silverstein på enkelte shows i Europa i juni. Hadde vært gøy.

Uansett. Hva med å prøve på Warped 2010? Prøve å være tidlig ute med å arrangere en tur? Prøve å bli bestevenner med Dance Gavin Dance? Tror Warped er noe av det jeg har mest lyst til i hele verden. C’mon.

Man skal vanligvis reise et stykke for å finne sin tvillingsjel. Det heter seg så, ihvertfall. Men ikke alltid. Av og til holder det å reise til feks. Thailand.  Der bor nemlig ihvertfall én av Hornis tvillingsjeler. Det er lett å se at han ikke er helt lik. For det første ser han jo ut som en Thai, og det gjør jo ikke den Horni vi kjenner fra Kjelsås. For det andre har Thai-Horni en sans for reggae, noe vi heller ikke kan si vi kjenner Kjelsås-Horni for. På den annen side kjenner vi igjen mang en kjent egenskap felles for de begge. Det gode vesen, først og fremst. Thai-Horni, selv om han spilte i oppvarmingsbandet (før Job2Do), var nok alle tilskuerenes favoritt. Han lyste ut med god stemning over plassen, og løftet stemningen det ekstra hakket under refrenget med noen velplasserte “Wap-wap-de-de-de” og noen “Nana-nana, nana-nana”. Vi ser også at begge blad Horni er svært stabile mennesker, både av og på scenen. Ingen tvil om hvem som styrte skuta etter showet. Mens de andre thaiene vimset rundt, gikk Thai-Horni stabilt og direkte og gjorde det han skulle. Det var i det hele tatt et hyggelig gjensyn på andre siden av kloden!

(PS: Det så ikke ut som Thai-Horni hadde dame, men det vet jeg ikke så veldig mye om. Vanskelig å få innsikt.)

(PS2: Herved er utfordringen åpenbart. Eller, ingen utfordring kanskje, men hadde vært hyggelig om brødrene holder utkikk etter dobbeltgjengere av brødrene når de er ute og reiser i verden.)

Man skal faen meg ikke påstå at ulovlig nedlasting ikke fører noe godt med seg. Jeg innrømmer at jeg prøver før jeg kjøper, og det har det lille uavhengige plateselskapet Rise Records dratt god nytte av. Det er ingen hemmelighet at dette har utviklet seg til å bli mitt favoritt-label. Derfor kjøper jeg stort sett alt de gir ut. Det har resultert i at jeg nå eier over halvparten av alle cdene de har gitt ut. Og bildet over er beviset. Stolt viser jeg frem min samling av cder Rise Records har i katalogen sin!

Jeg vet mange av dere har bekymret dere for scrobblingen min. “Har han virkelig begynt å scrobble mindre for tiden?” er vanlige spørsmål jeg har overhørt. Vel, svaret er nei. Dere kan slappe av. Jeg nådde 44000 i dag, og alt er for tiden fryd og gammen. Det har gått mest i Passenger Action, A Day To Remember og selvsagt Chiodos for tiden. Og snart kan dere vente dere en virkelig godbit av et blogginnlegg, når jeg om ikke lenge kommer tilbake med mine topplister for året som har vært. Inntil videre; Fornøyelig scrobbling!

I 2002 tok Stian initiativet til å starte et lite spin-off-band til Jockstrap. Han var lei av å covre Blink-182s “All the small things”, noe vi aldri fikk ordentlig knirkefritt til. Tror kanskje det var litt for vanskelige powerchords eller noe. Resultatet ble “Plekter deilig namnam”.

Bandet besto av Stian på plekter, meg selv på gitar med plekter, og Henka på bassplekter. Vi var alle enige om at “Plekter deilig namnam” kanskje ikke var det aller beste bandnavnet. Men vi hadde ihvertfall funnet vår egen nisje. Det var nemlig ikke så mange andre band på den tiden som spiste plekter live.

Stian var helt rå, og en selvsagt frontfigur i bandet. Han kunne konsumere opptil elleve plektere hver gang vi spilte; Et mesterstykke. Henka slet med sine bassplektere, og måtte en gang til legevakten etter at det ene plekteret inneholdt peanøtt.

Vi lagde totalt tre sanger, som etter hvert utviklet seg til å bli klassikere. Vi hadde “Plekter nam”, “Jeg skal studere juss og gifte meg-plekter”, og sist men ikke minst “Nam, deilig plekter”. Sistnevnte en fan-favoritt på konserter.

Vår bandinstruktør het Jørgen Malo. Han ble helt svett av at Stian spiste så mange plektere. Da tok han seg til pannen og pustet ut. Han var også veldig opptatt av at plekterene våre var stemt til enhver tid. En veldig hyggelig fyr.

Dessverre måtte vi legge bandet dødt etter kun to år. Da hadde Stian sett seg lei av musikkens gunst, og la avgårde for å begynne å studere. Vi andre satt slukøret igjen på øvingslokalet og gikk tilbake til å covre “All the small things”. Den lyder fortsatt ikke helt bra.

Som jeg har sagt til venner og familie hver jul siden jeg var seks; Det blir ingen god jul uten god musikk. Derfor har jeg med dette tenkt til å gi dere litt vaselin til øregangene nå som stria setter inn.

La meg presentere “Jul i Balkeby”. En samling bestående av ti julesanger som garantert vil få dere til å fyre for kråka, lage julebakst, lage snøhule eller ta kaka.

* Anberlin – Baby, Please Come Home
* August Burns Red – Carol Of The Bells
* Blink-182 – I Won’t Be Home For Christmas
* Copeland – Do You Hear What I Hear?
* Fall Out Boy – Yule Shoot Your Eye Out
* Gatsbys American Dream – Christmastime Is Here
* New Found Glory – Ex-Miss
* Saosin – Mookies Last Christmas
* The Used – Alone This Holiday
* Thrice – Happy Xmas, War Is Over

Kos dere, alle sammen!

Dance Gavin Dance slapp sitt andre album i august på Rise Records. Borte vekk er vokalist Johnny Craig som udiskutabelt er en av de aller beste vokalistene i post hardcore-scenen, og Kurt Travis fra Five Minute Ride er erstatteren. En vanskelig jobb, men Travis kommer greit fra det.

Bandet ga ut “Downtown Battle Mountain” i 2007, et debutalbum som virkelig plasserte Dance Gavin Dance på kartet, med sine progressive gitarelementer, Kraftige dual vokaler og blanding av flere sjangere. Alle elementene er fortsatt å finne. Gitarene er vel så progressive, om ikke enda mer. Jon Mess skriker som aldri før, dog ikke så imponerende som på debutalbumet, og bandet mikser fortsatt sjangere.

Drahjelp fra gjestevokalister får Dance Gavin Dance nok av på denne platen. Selveste Chino Moreno fra Deftones setter sitt preg på låta “Caviar”, enkelt en av de sterkeste sporene på albumet. Nic Newsham fra Gatsbys American Dream gjør gjestevokal på “Uneasy Hearts Weigh The Most”, og Matt Geise fra Lower Definition gjør en god jobb på “Rock Solid”. Det meste Newsham tar i blir til gull, og jobben han gjør her er veldig bra.

Sanger som “Me And Zoloft Get Along Just Fine” og “The Robot With Human Hair Pt 3″ har sterke refrenger, og får frem det beste i Dance Gavin Dance. Det klassiske partiet fra fanfavoritten “Burning Down The Nicotine Armoire” har fått plass på platen i versjon to av denne sangen, noe som er et morsomt gjenhør.

Men albumet har også sine negative sider. Produksjonen er på mange måter skuffende. Det samme er som tidligere nevnt vokaljobben til Mess. Det er også et par låter som ikke gjør det helt store (“Hot Water On Wool”, “People You Know”). Men alt i alt er “Self-Titled” er bra album som ikke er så ulikt debuten, og som sannsynligvis vil bli likt av den samme crowden som likte “Downtown Battle Mountain”.

Karakter: 7,7/10 

Dette er et av navneforslagene til bandet som tidligere har gjort seg kjent som Jockstrap. Det er et navn som skal lede tankene hen på den nære opplevelsesrusen; det å være tilstede der store ting skjer – men uten å være i kontakt med fenomenet. “Dette gjenspeiler veien vi har valgt i gå i arbeidet mot vårt nye album,” sier bandets notoriske lekkasjeinformant og trommeslager, Abula. Her er i Kleinheart er vi fortsatt spente på hva det nye navnet blir; det er bare å bli med å gjette! 

Etter fem år som artist, har nå Gitar-Horni kommet med avgjørelsen om at det ikke vil bli laget mer ny musikk. – Nok er nok. Artistlivet har begynt å ta på, sier Horni, men utelukker ikke at det vil bli avholdt flere konserter i tiden fremover. Om tilbudet er godt nok, kan det la seg gjøre å spille live igjen.

Gitar-Horni gjorde seg bemerket i 2003 med debut-plata “Trivelig Musikk”, og har totalt 14 utgivelser å se tilbake på. Noen av sangene vi husker best, er “Vaskemaskin”, “Bogstadveien 4″, “Vulva”, og publikumsfavoritten “Heis Alle Seil”. Hornis siste utgivelse kom ut i juli 2005, og het “Danser Hardcore EP”. Nå er altså en epoke i norsk musikkhistorie forbi. – Jeg vil ønske å takke alle som har hjulpet til på ferden, spesielt Gitar-Halvorsen, sier Horni.

Et tilbakeblikk: Live i Colbjørnsens gate 2005.

Det er på tide å sette fokus på fenomenet Dudecore. Essensen av dudecore, slik jeg har opplevd den, går langs linjene: “vi er kjernen av hardcore, og vi står sammen og støtter hverandre som bro’s, faktisk så organiserer vi oss med chapters som en MC-klubb”. Et slags turbojugend for metalcore-kids med andre ord, for å tilnærme det til forhold her på kontinentet. Inntil nå har vi sett befriende lite til denne sub-sub-subkulturen på denne siden av atlanteren, men er det et spørsmål om tid? Jeg merker jo tross alt her nede i Polska at norsk hardcore-avant garde har begynt å spre begrepet. Jeg blir bekymret: Kommer jeg til å komme hjem til en gjeng bro’s der jeg før hadde kamerater? Kommer de svarte dudecore-flaggene til å vaie over hovedstaden idet jeg flyr over mot gardermoen?…

Through shitty flights and homeless nights we stay tight, cause we’re just:
(Crashed the van four times in England, made fun of kids with stupid accents, partied on the streets of London.)

Dudecore sangtekster. Det må jeg si. Dette gjør seg kun fortjent til en gjentakelse i barnehagestemme; Nåh, har dere gjort narr av dialekten til andre barn dere da? og festet i den rare byen London? oi oi så sykt beinharde dere er da…

Nei, ærlig talt. Dette er nerdcore, om noe. Eventuelt kan man kalle dudecore for begrepsmessig fashioncore, for det står sannelig ikke mye grit bak navnet.

Jeg tror jeg hater dudecore.
Winky-eye.

Det bilde har omkommet i en teknisk feil. Sorry. Bildet viser egentlig sveins last.fm recently played liste. Utelukkende Breathe Carolinas ene sang. (Se andors bilde…)

Noen bruker repeatknappen på spillern sin oftere enn andre. Svein Jervell er en ivrig repeat-bruker. Noen ganger går knappen varm, fordi en ivrig Svein er på ny ute etter å finne en ny sang å “spille ihjel”.

På 17. mai gjorde jeg den store tabben å vise Svein sangen “The Birds And The Bees” av gruppen “Breathe Carolina”. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort. Klart, Svein ble i fyr og flamme, og tok i bruk repeatknappen på utstyret mitt. En støvete knapp som sjelden er i bruk her i Balkeby. Han var såpass dyktig at da jeg igår oppdaget at den nye ukentlige “mest spilt”-lista på last.fm var ute, hadde Sveins repeating gitt resultater. “Breathe Carolina” var på listen.

Da jeg idag tok en snartur innom Sveins side, måtte jeg le. Bildet sier vel sitt, og vi kan alle være enige om at Svein er en bauta innen fenomenet repeating.