Alright. Jeg tar en slurk vann. Det er på tide å vise at jeg er tilbake på bloggescenen, under byens scene. Jeg tar en slurk vann til. … Kropla Beskidu. Nam. Godt vann. Problemet bare, er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det har gått så lang tid. Det har samlet seg opp så mye, men samtidlig så lite. (Klassiker. Nesten litt for klassisk.) Jeg kan begynne kveldens bloggfremstøt i denne enden: Musikken jeg hører på nå – mens jeg blogger. Det er pianocrescendoene til (Fork and Knife) av Brand New som triller ut av squeezeboksen i skrivende stund. Så ja – sett deg gjerne inn i samme lydbilde mens du er her, åpne Spotify og søk deg frem til “Brand New”. Den er fin.

Idag skal jeg sende ut en liten hilsen på verdensveven – til noen jeg bare kjenner en bitteliten fasett av. (Hvor hyggelig er ikke dét?!) Det er en hilsen, men det er også en takk. Historien går slik: (Haha, jeg digger sånne kolon som bare blir rigget opp og introdusert! “Historien går slik – kolon! POW!!!” Noe av det beste jeg vet.) Vinterferien for meg i år har vært strandtid. Men like fullt – som ferier er – også lesetid. Da vi kom til Railay hadde jeg lyttet meg gjennom Naiv.Super mens jeg vandret opp og ned stranden på Lanta (dævver av å ligge stille når solen steker. Verste jeg vet.) og jeg hadde lest ut Cormac McArthys Alle de vakre hestene. Den var det mye hester i, den siste, og de svettet veldig mye fikk jeg inntrykk av. Jeg er ikke hestevant – annet enn for kjepphestene jeg skulle måtte ha på stallen min – men jeg har skjønt at mye av magien mellom hest og rytter oppstår i det poetisk-dynamiske bildet når hesten er svett. Gjerne rykende svett. Vel, det er ikke en så verst bok, virkelig. Kan være verdt å lese. For noen. Mye sosiologi mellom linjene. Men jeg må advare, den avsluttes med rytter i solnedgang. (Cormac, da! — eller … er ikke det egentlig klisjé det lenger, kanskje? Jeg bare tenker høyt. Det har kanskje fått tilstrekkelig formtilløp over årene til å danne sitt eget språk? En “minisjanger”. Eller kanskje altså som et motiv som er så etablert at det ikke lenger er snakk om “rytter i solnedgang” eller ikke, men hvordan “rytter i solnedgang”. Hva vet vel jeg. Jeg har knapt sett en hest i hele mitt liv. Langt mindre en rytter.)

På Railay var det så varmt at jeg over fem-seks dager orket å ligge til sammen 2 timer på stranden. Det sier seg selv at en del tid ble omregulert til “hatt og pils (Chang) og bok på veranda”-tid. Den beste tiden, vil noen si. Jeg vet ikke om jeg kan kaste meg en så bastant påstand, (hva er det jeg snakker om – det var jo jeg som fremsatte den!?) men vil ihvertfall ikke protestere. Under denne reguleringen fikk jeg god tid til å nærlese Brenn Ned Skiten, det lille Flamme Forlags litterære manifest, kan man vel kalle det. Jeg liker ideén til prosjektet veldig godt: Som forlegger må man erkjenne at man har en form for litterær makt – derfor er det redelig at en forlagsaktør stikker ut hodet litt og sier hva de selv mener om litteratur og kvalitet osv.

Som lesning er imidlertid boken som en pose med smågodt av essayer og småtekster. Men: en sånn pose med smågodt som du ikke har valgt selv, men som kommer ferdig assortert. Du vet at det følger med noen biter der som bare er helt ufyselige, og noen som ikke er spesielt gode, men som du bare spiser. Det virker som litt for mange tekster er valgt inn i samlingen på grunnlaget “dette har jeg skrevet – en gang, og det var ganske bra”, uten at teksten har noen relevans ifh. til vaskeseddelen, altså hva de utgir at boken skal dreie seg rundt. Likevel da, selv om jeg kanskje kan høre kritisk ut, så er dette den mest stimulerende leseopplevelsen jeg har hatt så langt i år.

Tilbake til Railay, til hatten og Changen (og de tomme Chang-flaskene som nå har begynt å samle seg opp i verandahjørnet.) Det kom en dag hvor jeg ikke hadde flere bøker å lese, hvor alle ovenforstående var pløyet gjennom. Da var gode råd dyre. Railay er ikke et stort sted, det er ingen veier der, og man må ta båt for å komme dit. Jeg tok min hatt på og gikk litt rundt. Flip-flop. Lyden av ledig sommergange. Optimistisk så jeg meg rundt under hattebremmen etter noe som kunne ligne en bokhandel mellom alle resortene. Jeg hadde ikke flaks. Jeg fant først noe som lignet på en bokhandel noen dager senere – det var en turistkontorstand som hadde en hylleseksjon med second-hand bøker som folk hadde levert inn, som de solgte for en billig penge – men det hjalp meg jo ikke da, flere dager før jeg fant den. Det hjalp meg imidlertid med å finne en bok til flyturen hjem – Alex Garlands The Coma. Den var pikant, men jeg var ikke helt i modus da jeg leste den, og det er en bok man må være i modus for lese. En ømfintlig bok, vil jeg kalle det. Men ikke uten sine små lyse punkter, selv om man skulle komme til å høvle over de mer sensitive poengene.

Vel, fortsatt, tilbake til den situasjon hvor jeg tusler rundt og speider etter en hylle som kan møte mitt åsyn med bokrygger. Solegangsbrisen har begynt å ta tak i hatten min, men det er ingen fare, den sitter godt på. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sulten, har jo ikke spist siden en porsjon “flied lie” til lønsj. Jeg vender sandalene mine hjemover. Det er ikke mer enn noen steinkast, selv om jeg er på helt andre siden av bukten. Det er da, på vei hjem, jeg kommer over redningen. Kaffebaren på vår strandside har – skulle du sett – “Book Exchange”. Ta en bok, legg igjen en. Men: utvalget er lite og – viser det seg, etter litt gjennomsyn – fullstendig rævva. Jommen sa jeg redning. Men (her blir det mange “men”, gitt. Men men, hyggelig å skrive barneskoleform også. Men da-, Og så-) i denne lille haugen ligger en Bukowski-bok jeg ikke har lest. Jeg tar den, og går. Jeg tar den! Og går! Poenget med “Book Exchange” er jo at man skal gi en tilbake også, men jeg har ingen å gi! 

Det er derfor jeg skriver dette, denne hilsenen. Fordi: Dette er en formell takk fra en yngre bror Kleinheart til eieren av Bukowsi-boken Nedenom og hjem som vedkommende la fra seg i kaffebaren på østsiden av Railay en eller annen gang før februar 2009. Den står nå i min bokhylle! Takk! Snakkas!

Jeg tar en slurk vann til. Godt å være tilbake. (Ble det langt? Ja, ble kanskje det. Hva kan jeg si; Blog is back. Snakkas igjen.)

Solen speilte seg i reinvannet og refleksjonene danset grasiøst oppetter husveggene. Det var den første solskinnsdagen på flere uker og Jonas hørte latter fra parken like ved. Klokken var fem og han var godt på vei ned i sin femte kaffekopp. Kaffen hadde rent over kanten og laget brune striper i den hvite pappen. Han hadde lånt en bok, men var bare på femte side. Han hadde ikke lest de fire første. Han klarte ikke konsentrere seg. Han så på menneskene rundt seg. Menneskene som gikk forbi var tydelig oppspilt på grunn av finværet om endelig hadde ankommet den franske byen. Selv om det var begynnelsen av juni var noen allerede blitt over gjennomsnittet gyllenbrune og gikk rundt i shorts og singlet for å vise fram fargen de hadde klart å svette seg til. Jonas hadde vært så opptatt de siste ukene at han ikke hadde enset regnværet som nærmest hadde skylt bort rosebuskene som kommunen så fint hadde plantet ved benken. Jonas kikket mot den høye bygningen, men døren var fremdeles lukket og ingen hadde kommet ut. Han tok en ny slurk av kaffen og kjente ganen surne enda litt til. Han hadde ikke spist på fem timer. – Han må da være ferdig snart, tenkte Jonas og forsøkte å roe ned ristingen i beinet. Han visste ikke om det var det enorme koffeininntaket som forårsaket ristingen eller nervøsiteten.

Det var gått seks måneder siden Jonas hadde fortalt Richard om ideen. De hadde hatt forelesning på universitetet og dratt ut for å ta en øl etterpå. Da den femte ølen var blitt servert hadde Jonas spurt, – ”Hvis jeg sa at jeg vet om en måte vi kan bli ´filthy rich´ på, er det noe du ville vært interessert i å høre mer om?” Jonas likte å stille spørsmål på den måten. Han hadde det fra en amerikansk serie.  –” Selvfølgelig”, hadde Richard svart. – ”Hva om jeg sa at det ikke er helt lovlig?”, spurte Jonas igjen og løftet ølglasset for å ta en slurk. – ”Da kommer det vel an på hvor ulovlig i forhold til hvor ”filthy rich””, hadde Richard respondert og blunket lurt. – ”Jeg tipper det klassifiserer til 40 år bak murene, avhengig av hvilket land vi blir dømt i, drap om ikke politiet tar oss først og ”rich” av klasse 100 millioner, men jeg er verken jurist eller økonom”. Richard hevet øyenbrynene. – ”40 år for 100 millioner? Jeg er ikke jurist jeg heller, men det høres mye ut for så lite. Med mindre du regner med å drepe noen underveis så klart”. Jonas så på ølen og smilte før han skulte opp på Richard og sa –”Euro. 100 millioner Euro”.

———————————

I dag er dagen, tenkte Richard. En måned hadde gått siden de hadde startet jobben. Jobben som ville gjøre dem til millionærer. Jobben som kunne straffes hardere enn en drapssak om de ble dømt i USA. Dersom politiet og ikke leiemorderne fikk tak i dem så klart. Richard satt på hotellet i Grenoble og lurte på om han skulle ringen Jonas. De var to uker siden han hadde snakket med han sist. De hadde bestemt seg for å ligge lavt de siste ukene før jobben skulle avsluttes. Han sjonglerte med mobilen. Spant den rundt og kastet den i luften. Nei, det får vente, tenkte han, alt er jo planlagt og det går jo som vi håpet.Ringer jeg nå kan jeg oppføkke hele dritten. Richard hadde planlagt å møte Jonas klokken 15.00 der Rue Champollio og Rue Haxo krysser. Selv i dag måtte Richard smile når han tenkte på det. Han hadde hacket seg inn på serveren i Asia for å gjemme den hemmelige informasjonen og haxo er et slengnavn for hacking innenfor datamiljøet. Det var ingen tilfeldighet at de hadde bestemt seg for å møtes der. Rett rundt hjørnet ligger nemlig bygningen til organisasjonen de gjør jobben for. Ved siden av byens bibliotek. Klokken var blitt 14.20 og Jonas bestemte seg for å gå. Det var et stykke å gå dit fra hotellet og i dag var ikke dagen å kommer for sent.

Klokken 14.59 stod Richard på gatehjørnet. Jonas var ikke å se. Faen, tenkte Richard og fisket opp mobilen fra jakkelommen i den sølvgrå dressen. Skal jeg ringe han nå, tenkte han. Nei, jeg venter to minutter. Han sjonglerte med mobilen mens han så på en gammel mann som dro beina etter seg over fotgjengerfeltet og en brannbil som kjørte forbi. Han sluttet å spinne mobilen og startet å taste nummeret til Jonas. Før han rakk å bli ferdig kjente han et slag på skulderen. –”Hva står du her for, min gode mann”, hørte han en kjent stemme si. Det var Jonas. Det var faen meg på tide, tenkte han. –”Skal vi sette i gang?” –”Jeg er klar hvis du er klar”, sa Jonas. –”Jeg har gjort noen små endringer i planene. Du må gå opp til dem alene”. –”Hva faen!?” Utbrøt Richard. –”Jeg har ikke tid til å fortelle deg alt nå, men tro meg det er best sånn. Jeg kommer til å sitte på caféen til biblioteket rett over gata”. Richard kunne ikke tro det han hørte. Dette gikk akkurat som han hadde forutsett. –”Jeg skjønner ingenting, men jeg stoler på deg Jonas”, sa Richard og forsøkte å høres overbevisende ut mens han egentlig hadde mest lyst til å smile.

Jonas holdt Richard på skuldrene og så han i øynene. –”Du vet du kan stole på meg kompis. Jeg skal forklare deg alt senere, men jeg har ikke tid nå. Nå må vi bare sette i gang”. Jonas grep hardt om skulderbladene til Richard. Det var krefter han måtte få klemt ut fordi han måtte holde alle andre reaksjoner inne. Han kunne ikke tro at Richard gikk med på å gå inn alene. Han fikk nesten litt dårlig samvittighet av å sende sin gode venn av gårde helt alene. Nesten. –”Lykke til”, sa han, ”Dette klarer du fint alene. Jeg ville jo bare vært det tredje hjulet uansett”.

Richard nikket. –”Ikke tenk på det”, sa Richard, ”Jeg klarer meg”. De begynte å gå oppover Rue Haxo og ved Rue de Mably skilte de lag. Jonas gikk til venstre og satte seg ved bibliotekcafeen og Richard gikk rett frem et stykke og inn i bygget på østsiden av parken.

——————————————————

Richard plasserte solbrillene på nesen og løftet kofferten over til høyrehånden. Han gikk skrått og bestemt over veien, mot biblioteket. I det han passerte bordet til Jonas knelte han for å knyte skolisse på venstre sko og satt kofferten sin ved siden av kofferten til Jonas. De var like. Richard og Jonas utvekslet ikke et eneste ord. I det han reiste seg for å gå videre tok han med seg sin egen koffert, mens Jonas så en annen vei.

Jonas ventet fem minutter før han reiste seg, la fra seg fem euro, tok kofferten sin og gikk. Han smilte bak de brune solbrillene. Ingen hadde kommet ut etter Richard, ingen hadde ringt han og han gikk nå og bar på kofferten. Det var en deilig og befriende følelse. Han kunne egentlig ikke tro at det hadde gått så greit. Og stakkars Richard da, tenkte han, hva vil han gjøre når han finner ut at han har blitt lurt av sin gode venn? Det er ingenting han kan gjøre, tenkte Jonas og smilte enda litt bredere. Når jeg og Mr. B har delt pengene stikker jeg til Cuba, kjøper et hotell og kommer aldri tilbake.

Richard kjente svetten renne nedover ryggen. Aldri før hadde han gått så fort. Det føltes som han hadde gnagsår over hele foten på grunn av de nye skoene. Han hadde mest lyst til å kaste dem og løpe av gårde på sokkelessen, men det kunne vekke for mye oppmerksomhet. Han gikk fort som faen i stedet. Det var ikke langt igjen til bilen. Han rundet et hjørne, krysset et forgjengerfelt, gikk over en gressplen og kunne endelig se bilen to hundre meter unna. At Jonas kunne tro jeg var så dum, tenkte han. Det var alltid han som spurte meg om hjelp med skoleoppgavene. Det var alltid han som ikke så det store bildet. Og nå trodde han at han kunne lure meg i dette spillet. Idiot, tenkte Richard og satt seg inn i bilen. En leiebil fra Avis. Den hadde vært jævlig dyr å leie på så kort varsel, men med nesten femti millioner euro på kontoen tenkte Richard det var greit. Han skrudde på tenningen, satt bilen i gir og spant av sted. Han valgte den lokale flyplassen som destinasjon på GPS-en.

I et lite cessna 421C satt en kortvokst italiener i dress og suttet på en sigar. Mannen hadde rynker og arr i hele ansiktet. Et skremmende syn om møtte han i mørket, men i kabinlyset så han fredelig ut. Han kunne gå for å være i sekstiårene, men var egentlig bare 42. Han bladde om siden i den italienske avisen i det en mann kom inn i flyet. Han var blek, hadde blondt hår og var absolutt ingen italiener. Dressen var stripete blå. –”Velkommen Jonas”, sa italieneren. ”Takk, sir” returnerte Jonas i det han satt seg ned. Jonas la kofferten i fanget. –”Det har gått knirkefritt”, sa han, ”Alt gikk som du planla”. Italieneren hadde ikke beveget øynene vekk fra avisen siden Jonas hadde kommet. Han satt fremdeles og leste. Det må være noe jævlig interessant, tenkte Jonas, ettersom han ikke er interessert i å få datadiskene. Jonas bestemte seg for å vente på en respons. Etter fire minutter så italieneren opp på Jonas. –”Du har diskene?”, spurte han. ”Selvfølgelig”, responderte Jonas. ”Jeg tror deg ikke”, sa italieneren og rakte han avisen. Jonas kunne ikke forstå noe av det som stod der ettersom det var på italiensk, men han så et bildet av en mann han kjente godt. Det var Richard. Bildet viste Richard på knærne med hendene over hodet og en koffert stående ved siden av seg. Et drøss med politimenn hadde omringet han utenfor et fly fra Lufthansa. Jonas ble stum. ”Du har diskene?”, spurte italieneren igjen. Jonas stirret på bildet. ”Hvis ikke er du verdiløs”, la italieneren til. Jonas ristet seg løs fra avisen. ”Ja, jeg har diskene”, sa han, ”Men ikke her. De er på et trygt sted som bare jeg vet om”.  ”Jeg tror deg rett og slett ikke”, sa italieneren og ga tegn til den enorme italienske mannen som satt bak han. Mannen reiste seg og gikk mot Jonas. Jonas reiste seg i panikk. Hva faen, tenkte han. Tankene raste gjennom hodet hans, men han klarte ikke fokusere på noe. Plutselig tok han frem pistolen han hadde festet i buksebeltet og fyrte av et skudd mot den store italieneren. Med et brak gikk han i gulvet og hele flyet ristet. Jonas så seg fortvilet om og på den lille italieneren han kun kjente som mr. B. Plutselig hørte han sirener. Den lille italieneren så ut av vinduet og kunne bekrefte at det var politiet som hadde funnet dem. ”Du er under arrest”, sa plutselig mr. B. ”Hæ?” sa Jonas, ”Du er da ikke noe fut?”, sa han med et spørrende og overrasket uttrykk i ansiktet. ”Dessverre for deg er jeg nok det”, sa mannen. ”Men hvorfor, hvordan?” spurte Jonas med nesten hviskende stemme. ”Helt siden vi snappet opp en samtale mellom deg og Richard på MSN Messenger om hvordan dere planla å stjele pengene fra de rikeste imperiene i verden, har vi planlagt en måte å bruke dere til å få tak i pengene og menneskene bak. Vi tok Richard med diskene i går, som du så og vi er allerede i gang med å pågripe alle kontaktene vi fant på diskene. Det er en verdensomspennende aksjon. Takk for hjelpen. Hadde ikke du drept min gode mann for tre minutter siden ville vi kunnet inngått en avtale om forkortet soning, men det blir litt vanskelig nå. Kan du være så snill og gi meg pistolen så jeg kan arrestere deg?” Jonas var fremdeles stum. Hvordan er det mulig, tenkte han. Bare fordi vi måtte prate på Messenger en dag Richard var  syk? Det var forjævelig. Jonas la fra seg pistolen på bordet og satt seg ned på kne, akkurat slik han hadde sett Richard på bildet. I samme øyeblikk kom tre politimenn stormende inn i kabinen, la han i jern og dro han med ut av flyet.

—————————

Det var gått fem år siden de ble tatt og Richard satt i cella si og leste en bok. ”Det er telefon til deg, Richard” hørte han en vakt rope. Richard gikk til telefonen og tok røret. ”Går det bra?” hørte han en kvinnestemme spørre. ”Samme gamle” svarte Richard. ”Dette er som du vet den årlige oppdateringen.” sa kvinnestemmen. ”Ja, jeg vet”, sa Richard. ”Alt er fremdeles som før du dro”, sa kvinnen, ”Jeg betaler fremdeles penger til Saudi-Arabia”. ”Det er godt”, sa Richard, ”Fortsett med det”. Kontakten ble brutt.

Johan Harstad – Hässelby 

Premisset for boken er ganske greit: Vår alles Albert Åberg kommer i puberteten, og innser at livet er problemfylt lekeplass. Og dette ikke bare fordi Albert må trekke sine ungdomsår gjennom åttitallet.

Albert har også vokst opp til å bli en usedvanlig mistilpasset person. Til dels med god grunn. Det er ikke uvanlig at en psykotisk disposisjon bryter overflaten i løpet av ungdomsårene, og det viser seg etterhvert at det er greit mye bagasje Albert har fått å bære på. Han har adfærdsvansker, er paranoid, har alvorlige relasjonsproblemer med sin far, alt dette på toppen av sin psykose. Nå ville det naturligvis være kvapsete av meg å avskrive hovedpersonens åndsliv blott som en psykiatrisk tilstand, men så syk som Albert er i denne boken, tillater bare fiksjonen at personer er uten at de blir innlagt.

Hm. Jeg merker at det ikke bare er jeg som skriver. Det sitter også en aldri så liten brodd her. Kanskje er det en oppgitt djevel i meg som er lei av forfattere og annet kunstnerrask som bruker psykiatrien som et mystisk, romantisk og røkfylt kognitivt rom de kan møblere som de vil; hvorfra deres aktanters mentale og åndelige premisser kan diktes fritt? Jeg vet ikke om det kanskje kreves usedvanlig sterk penneføring å la absurdisme stå for sin egen regning, uten å måtte sikre seg en (syltynn) kontakt med det rasjonelle ved å gi absurdismen et anstrøk av en antydning til mental forstyrrelse. ”Demonteringen har begynt” som bokens undertittel sier. Vel. Jeg skal ikke la denne innstillingen styre lesingen min, men noen måtte komme ut og si det.

Så får jeg ta for meg resten av boken da: Her. Ta en sekk med situasjonsskisser – noen av dem riktignok ganske gode, men det samlede utvalget er fullstendig tilfeldig – og tøm den mellom to permer, uten særlig tanke for komposisjon. Faktisk er det her snakk om en begredelig komposisjon. Men kanskje står det nettopp musisk i forhold til sitt eget tema, at det er snakk om en komposisjon etter punkens prinsipper. Da levner jeg faktisk boken i overkant mye cred. Uansett. Komposisjon, schmomposisjon. Så ligger nå alle disse situasjonsskissene utover hele boken, og det er på tide å sende aktantene løpende gjennom dem og lage ”handling”. Det er lett match, det er bare å stokke personene inn i bokbladene, for personene i denne boken er alle sammen todimensjonale pappfigurer. Ingen har noe større personlig nærvær enn skuespillerene i en 5. klasses juleavsluttningsskuespill, og – boże – den graden de setter seg selv og handling i scene på er direkte klein.

Denne kleinhet til tross, yngstebror Kleinheart lar seg dessverre ikke imponere.

Karakter: 3,8/10

I anledning at boken min – som dere kanskje allerede kjenner til etter Andors smigrende presentasjon – nå er i ferd med å bli oversatt til tysk, har agenten min bedt meg om å komponere et utdrag som kan brukes i salgspresentasjoner og pressemeldinger og slikt. Jeg var forresten på en bokmesse i München sist helg, for å presentere boken min. Jeg hadde med meg et hundespann og en hattebutikk. Det ble et show. Men også: Så kom jeg over et velkjent ansikt i gjengen av bokelskere som minglet utenfor toalettanlegget på messen. Det var Andor. (Noen av dere vil kanskje reagere på dette, At Andor angivelig skal ha minglet. Det gjorde han heller ikke. Det var sånn jeg kjente han igjen.) Det var hyggelig å treffe Andor igjen og jeg ropte stille mange hyggelige kommentarer til ham, slik jeg pleier. Og han svarte med like hyggelige kommentarer, på engelsk med sammenbitte tenner og tre prikker etter hver setning, slik han pleier.

Vel, poenget ihvertfall, er at jeg tenkte jeg skulle dele dette utdraget med mine brødre på Kleinheart. Ingen grunn til å holde noe tilbake for denne bloggen som blir sluppet løs i tysk presse.

(Det skjedde forresten også noe helt vanvittig da Andor og jeg bestemte oss for å kjøre dampveivals hjem fra München; (Vi var fulle som måker, og rakk ikke bussen de skandinaviske forlagene hadde satt opp sammen. Synd, egentlig, for jeg og Andor hadde allerede lastet bussen full med smuglegods og weissbier kvelden i forveien, mens alle de andre satt i storsalen og hørte på en nypult Åsne Seierstad snakke om tsjetsjenske hunder med hatter. Det var også til publikums forlystelse at Henrik Langeland måtte bæres ut av lokalet etter å ha tisset på seg selv i et akutt anfall av new literaturism, eller hva det var. Det var ingen ringere enn Andor som hadde pult Åsne, sjenket Henrik, og lært dem begge om hunder med hatter.) Men ja, altså, det må han nesten få fortelle om selv, Andor. Det om dampveivalsen, altså.)

Her er utdraget: (Det er in medias res – midt i planeten, i følge Andor – i en scene hvor negeren med gul frakk, han heter Formynd, er på vei til en leilighet med to eskimoer som bygger en modell, med alle tenkelige virkemidler, av en historie hvis refraksjoner belyser verdens tilblivelse og undergang i symbol av et ekorn. Personen som går sammen med Formynd er telegramgutten, som har vært og hentet Formynd på hotellet hvor han egentlig bor. Telegramgutten er det ene av de to barna han er på vei med.)

De to står under en palme på Rue de Cakes og venter på at trikken skal passere så de får krysset gaten. Formynd lar seg hensette til sine ungdomsår via en assosiasjonsrekke med utgangspunkt i den passerende trikken. Hans debut fant sted i en trikkestall. Det hadde nesten kostet ham livet, men det hadde ikke vært så farlig der og da. Formynd har skjønt at leiligheten gutten fører ham til ligger umiddlerbart på andre siden av gaten, så han begynner å strekke i slipset sitt, og tørke seg enda mer pertentlig om munnviken for potensielle blindgjengere av noen kokoskorn. Omtrent samtidlig aksellererer trikken plutselig, påfølgende smeller det lengre fremme, og hele greia stanser med et hvin. Munnhuggeri oppstår: En ung bekfrakket mann på sykkel med kurv har blitt rent i senk av trikken idet den første krysset den andres spor. Den ungen mannen – en advokat, sikkert, tenker Formynd på vei mot bråket da han ser den unge mannens rake, nesten overutbøyde rygg – har klart å hoppe av sykkelen sin under sammenstøtet, og har dermed unngått annen traume enn en forkrøplet sykkel. Trikkeføreren stabler seg selv ut av førerhuset sitt – som er alt for lite, forresten, til den relativt store trikkeføreren. Når han sitter i førerposisjon sitter han med hodet nede mellom skulderbladene, og med knærne foran øynene.
- Der kan du se, sier den unge mannen, nesten skingrende. Det var den fjerde sykkelen min denne uken.
Trikkeføreren går frem og luter seg over trikkeforparten for å inspisere etter skader, men sier ingenting. Han stryker trikken sin her og der med to fingre. Mens han står der tar den ungen mannen til orde for å formidle sin mistanke om at trikkeførerens hjerne er laget av barberskum eller porøst balsatre.
- Fordømt. Nå har jeg bare to sykler igjen, sier den unge mannen og stikker hendene i lommene på frakken. Så må jeg begynne å bruke av sortimentet i butikken min.
- Du får sende skadeskjema til trikkeombudet, sier trikkeføreren og retter seg opp.
- Ja, såpass har jeg forstått, sier den unge mannen. Men den mølla begynte jeg på allerede etter du kverket den første sykkelen min, men jeg har enda ikke fått noe ordentlig svar. Jeg får bare vite at saksbehandlingen er under behandling. Og at jeg har sendt inn feilutfyllte skjemaer og at saksbehandler er på feire, og sånn bare fortsetter det.
Trikkeføreren går tilbake og lener seg inn i førerhuset, romsterer rundt og kommer til slutt ut igjen, og bærer ikke tegn til å høre så nye etter til den unge mannens vedvarende tirade. Ved utgangen trekker han i en spak og lukker klappdørene manuellt. På den ene delen av døren er det tegnet små sykler i en kvadrat, og trikkeføreren teller seg til enden av dem før han tar korken av spirttusjen han hentet ut av førerhuset og begynner under stor konsentrasjon å tegne inn en ny stensilert tegning av en sykkel i system med de gamle. Denne, som de fleste tegningene som allerede er på døren, får påtegnet seg en strekmann med frakk.
Den unge mannen gir opp sitt allerede halvveise forsøk på å få noen form for oppreisning ut av trikken og trikkeføreren, han begynner å plukke opp sykkeldelene som har spredd seg foran trikken.
- Synd med sykkelen da, sier Formynd. Den var fin. Deutsche Fahrrad.
- Ja, det er egentlig flotte sykler, sier den unge mannen. Jeg solgte meg ut av advokatfirmaet mitt for å få nok kapital til at jeg kunne begynne å importere dem, men forretningen går heller dårlig når byens to trikkeførere har inngått en konkurranse om hvem av dem som kan kjøre ned flest. En ting er jo syklene i seg selv, men folk blir jo drept.
- Det virker som kommer greit fra det da? sier Formynd.
- Ja, jeg har gudskjelov teknikken inne. Dette er ikke den første sykkelen jeg har hoppet av i min tid. Men den erfaringen har jo naturligvis ikke kundene mine.
- Nei, naturligvis ikke.
Og, med den lille enigheten som beveggrunn utveksler de to visittkort, før Formynd følger etter telegramgutten til oppgangen på den andre siden av gaten.
- Skal jeg følge deg opp? spør gutten.
Formynd nikker, og gutten ringer på en av ringeklokkene, men begynner samtidlig å låse opp ytterdøren med en egen nøkkel. På vei opp den første trappen i oppgangen summer døråpningssignalet langt på etterskudd, og noen snakker også gjennom intercomen til en gjest som har kommet seg inn for lenge siden.

Bror er sent ute med et oppgjør. Lik en sheriff som har solgt hesten sin og går for å oppklare et togtyveri til fots.

Men, bedre sent enn aldri. (Selv om det riktignok kun sjelden er godt nok.) Dette oppgjøret er først og fremst personlig, og det er vel egentlig også derfor en bror ikke tar det så tungt at sakens aktualitet for lengst er blåst over, i den større sammenheng.
Herfra har det allerede meldt seg to ubesvarte motivasjonsspørsmål: Hvorfor gidder sheriffen å gå langs toglinjene når han vet han etter alle solemerker kommer til å komme alt for sent til å kunne utgjøre noen forskjell, og hvorfor har en klein bror satt seg for å besvare noe som ikke lenger er et spørsmål. Sheriffen kan jeg ikke svare for i denne omgang, men jeg vet noe om denne broren. Det går omtrent slik: En natt bror lå våken og innbilte seg at han ble intervjuet av Kråketigeren om hans forhold til kiosklitteratur, begynte noen nøkkelpunkter å formere seg, og anrette seg i et mønster som var broren så påfallende at han ikke kunne la være å skrible det ned. Om ikke annet så for å ha det tilgjengelig om spørsmålet skulle melde seg på ny. På samme måte kan kanskje denne Sheriffen ha et brev på innerlommen av vesten som er forklaring god nok for å selge sin hest og ta bena fatt.

Nei. Jeg skal forsøke å la være å la tåkefyrsten føre pennen, og holde meg til saken: Bror bryr seg tydligvis nok om litteraturens vesen til at han ser noe poeng i å ta dette oppgjøret i det hele tatt. Da bror var liten, og før han ble spesielt klein, sovnet han rett som det var med en kosebamse i nevene, og det er kanskje fordi denne funksjonen nå har tilfalt bror sine bøker at det kjennes riktig å yte dem den samme hengivenhet som man ville bamsen den gang. Redda litteraturen, död eller levande. Det er imidlertid ikke dermed sagt at dette ikke er helt uinteressant.

Problemet: Hvordan kan landets mestselgende forfatter ikke kvalifisere til medlemskap i forfatterforeningen?

Dette var det jo like mange innlegg på den gangen spørsmålet var hipt som det er svevebusker i ørkenen. Torgrim Eggen hadde blant annet en kronikk i en eller annen avis hvor han forsøker å poengtere at et kvalitetsprinsipp er like gjeldene for litteratur som for vin, selv om en nybegynner kanskje vil ha problemer med å gjenkjenne det i begge tilfelle. Bror synes det imidlertid her mangler noen aspekter for å kunne gjøre analogiovergangen fullstendig, og dermed representerende. Dessuten appelerer den ikke til den delen av de drikkende som ikke bryr seg om en vin er rød eller hvit, all den tid man skal drikke og ikke male. Hovedsaklig er det en vesentlig forskjell i hvordan vin og litteratur fremstilles, og da det definerte problemet har direkte sammenheng med produksjonsfasens natur er dette nødvendigvis en ganske stor svakhet ved Eggens lille stykke.

Kunst er tyveri. Goldt sagt. Minus de negative konnotasjonene. Kanskje spesielt den narrative kunsten, derved litteraturen. Dette er selve litteraturens virkemåte: Å stjele fra stående litteraturkultur konsepter, passasjer, situasjonsidéer, etc. – for så å kombinere dem på nye måter. Slik får du nye uttrykk, og er rekombinasjonen god får du nye uttrykk av verdi. Denne ny-verdiskapningen innenfor det skrevne, denne videreforedlingen, er i brors øyne det som kjennetegner litteratur som fenomen.

Innenfor samme uttrykkssfære finnes det imidlertid andre måter å produsere på: Når en forfatter stjeler, men uten å videreforedle. Enten ved hensikt – som er tilfelle med kiosklitteratur, hvor forfatteren imitativt tapper av andre teksters sammenstillinger – eller uten hensikt, fordi forfatteren simpelthen ikke evner bedre. Det siste er åpenbart verdiløst. Det første – å stjele uten intensjon om å videreforedle – er ikke bare verdiløst, men det er innenfor uttrykksfæren en synd. En synd med et navn, det er en klisjé.

Bror finner det egentlig fristende å forklare sin holdning til krimsjangeren innenfor dette systemet også, når han først er i gang. Det blir riktignok en digresjon. Vel, ingen fare for at noen leser dette uansett, så digress i vei. Krim faller et sted mellom litteratur og kiosklitteratur – eller kall det siste forresten underholdningslitteratur, så betegner vi med det all form for litteratur som ikke søker utover seg selv, men blott mot leserens responsregister. Krim hever seg over det sistnevnte ved at det faktisk vektlegger foredlingen av verdier, rekombinasjonen og nykomposisjonen – men, og dette er grunnen til at bror fortsatt ikke kan vedkjenne seg at krim generelt er litteratur; denne rekombinasjonen har i sjangerens tilfelle fokus på krimplottet, ikke på litteraturen i seg selv. Dermed gjør sjangeren seg delaktig i å være underholdningslitteratur. Bror er naturligvis klar over at det også finnes “høyverdig” litteratur innenfor krimsjangeren, men det er isåfall ikke i kraft av å være krimlitteratur, men fordi krimsjangeren – i motsetning til kiosksjangeren – ikke er uforenlig med litteraturens virkemåte.

Tilbake til problemstillingen om medlemskapet i forfatterforeningen: Her har egentlig forfatterforeningen spent ben på seg selv ved å ta seg et for allment navn. Hva er en forfatterforening? Nøvendigvis en forening for forfattere. I dette tilfellet en fagforening. Hva er forfatter? En person som i større eller mindre grad lever av å skrive bøker. Er det etter disse kritereiene noen som kan nekte for at en som skriver aldri så ræva bøker fortsatt er en forfatter, og således burde ha rett til å være medlem av forfatterforeningen? Nei. Problemet er at forfatterforeningen er et villedende navn, for det er slettes ingen forfatterforening. Det er en litteraturforening. Og hadde de tatt dette navnet fra utgangspunktet av hadde de ikke hatt problemet med å bli rent ned dørene av taskenspillere som ikke kjenner sin besøkelsestid. Da kunne man ha avvist kioskforfatterene i porten med tilrop om at OK, så er du forfatter, men det du skriver er faen ikke litteratur. Keniggets.

(Bror er åpen for saklige korrekser, så lenge de ikke kommer fra And0r.)

(foto: John Isaacs )

En dag bror våknet opp og var klein oppdaget han at han hadde – vel, ihvertfall – tre armer, men var egentlig mest bekymret for om han egentlig burde hatt fler. Bror setter seg opp i sengen, pannesvettetørking gjøres, bekymringen går snart over i en sugende panikk og bror kjenner at trapesartister kaster seg rundt under mellomgulvet som innunder et sirkustelt. Bror setter fart ut mot kjøkkenet men blir tatt igjen av en kjempehummer som slår han i bakken, rett ved dørstokken. Imidlertid en rent konseptuell hummer, og et rent konseptuellt slag, så istedenfor å smelle i dørken og reise seg opp igjen med en blåveis som blinker, forsvinner bror gjennom gulvet og ut i eteren. Fra å være sengeliggende og klein, til plutselig å sveve, eller svømme, uten egentlig å beherske noen av delene, i en konseptuell eter, hvor foregående kvelds fyllameldinger danner kometskudd med haler av pulserende lys rundt ham - livsfarlige, for hummeren vet de er gode ledetråder. Angst! Terskelen for ting som flyter ut er ikke høy hos en klein bror. Tilbake på kjøkkengulvet renner linjer av tekst ut av kjøleskapet, og langs disse skrekkinngytende linjene ser vi antydningene til en bok:

“The Raw Shark Texts” møtte først bror som et hypet fenomen; det var egentlig en freak av en bok som nesten tilfeldigvis falt opp i handlekurven min på amazon. Fordi jeg hadde hørt mye om den, men enda mer fordi de jeg har hørt om den fra, har hatt vanskelig med å faktisk si noe om boken. Det er et godt tegn. Ofte. Dessuten kostet den stusselige £3.99. Vel. Som med de fleste andre hypede bøker begynner lesingen med en slags medregnet skuffelse – over at det jeg leser fortsatt er bare en bok, og at den faktisk har svakheter. Etterhvert, imidlertid, begynner den å utfolde seg til den strukturen som hypen viser tilbake til, og som faktisk hever mine kleine øyebryn – i positiv forstand.

Romanens hovedperson er Eric Sanderson den andre. Det eneste som skiller ham fra Eric Sanderson den første er det følgende: En konseptuell hai, et bekjentskap med en professor som bor i en labyrint bygget av bøker, et fullstendig hukommelsestap, og en nær-drukningsdøden-opplevelse i egen dagligstue. Man tager altså en stk. platonisk idéverden, slipper derinn en overstadig mannevond hai, lar følgelig et skjær av et William Gibson-aktig Matrix-driv prege interaksjonen mellom den jagede hovedpersonen og haien som av og til trenger igjennom til han fra idéverdenen for å spise sjelen hans. Her er det altså snakk om en mer eller mindre sømløs sammenveving av abstraksjon og realisme. Nå er det ikke unikt å anvende abstraksjon og surrelisme som innslag for å betone eller modulere en prinsipal fortellerlinje, men dette er skrevet som en hel symfoni hvor surrealisme har en av førstestemmene.

Hall har selv uttalt at en av kommentarene han har fått på boken er at den ikke kunne ha vært skrevet for ti år siden. Det har et gram av sannhet i seg, men er egentlig mest piss. Den kunne lett ha blitt skrevet for ti år siden – eller tyve, for den saks skyld, men den ville neppe ha trengt gjennom til det populærkulturelle marked slik den har gjort idag. (Gyldendal, som har oversatt og pushet boken ut i det norske markedet, vil nok kanskje være litt uenig i at den har gjort det i det hele tatt. Den har angivelig crap salgstall her til lands…) For ti-tyve år siden ville den sannsynligvis kun ha funnet et tilstrekkelig modent publikum i den mindre scenen som er science fiction-litteratur. Denne genren har imidlertid frembragt mer eksplorative romaner enn dette, tidligere enn for ti-tyve år siden.

Tittelen, “The Raw Shark Texts” henspiller på Rorschach-testen, mer populært kjent som inkblot-testen, hvor man lar et subjekt fortelle hva han ser i en serie blekk-klatter for å anslå om vedkommende er psykotisk eller ikke. Dette danner jo en litt besnærende paratekst til romanen, men har ikke noen videre innvirkning. Eller, det ligger jo noe i hentydningen til forestillingsevnen, boken er tross alt en suppe av realisme og surrealisme som krever litt innsats for å kunne leses som en helhet. Det sagt, så er det egentlig en suppe som smaker helt greit, men som litteratur er dette langt ifra høyverdig. Dialogen er i stor grad ganske platt, figurene er karakterløse stereotyper og poetikken har absolutt ingen edge. Kort sagt: Denne romanen har dette anstrøket av overfladiskhet som bøker som er skrevet for å bli visualisert som en film stort sett har. Men så er filmrettighetene også solgt for lengst.

All denne gallen fra en klein bror til tross, det er noe ved denne boken som gjør den verdt et anerkjennende tipp på hatten; det er noe ved den som overbeviser om at hypen den har fått ikke er helt ufortjent. Hovedsakelig dette: Når det kommer til ren og skjær litterær orginalitet så er dette den sterkeste boken jeg har lest på lang tid.

At e-bøker er den fjollete og fullstendig useriøse lillebroren til de uhåndterlige hardbackene er egentlig lett kunnskap. Likevel er det de som mener at den er noe å satse på, og amazon har i stor stil rukket opp hånden og meldt seg i denne gjengen. Vel. Dem om det, vi dømmer ingen. Det er heller ikke poenget. Poenget er at Steven Poole, forfatteren av boken Trigger Happy – som jo egentlig begynner å bli sine år gammel nå – er så misfornøyd med denne ebok-satsningen til amazon at han har besluttet å gjøre sin egen. Det idiosynkratiske ved denne satsingen må vel sies å ligge i dens enkelhet; for en begrenset tid vil boken være tilgjengelig online i lett nedlastbar og anvendbar .pdf-form.
Bror Kleinheart anbefaler, for alle som allerede har en sans for den fornøyelige studien av dataspill som interaksjonsform og ikke minst estetisk form, men også for alle som ikke visste at de brydde seg, men som overrasker seg selv ved å la seg fascinere av de skarptrukne idéene om hvordan dataspill relaterer seg til andre medieformer! Film, kunst, litteratur. Litteratur, som er best på fest.
Kleinhearts første hyperlink til en annen blogg: Her.

Yambo er en gjøk som våkner en dag i en sykehusseng og ikke husker noe av sitt eget liv. Heldigvis er han litterat, og dette er forutsetning nok til at han husker alle bøker han noensinne har lest. (Retrograd amnesi, ja, flott unnskyldning, forfatter for ikke-medisinere.) Det tar ihvertfall ikke lang tid før vi ser han ta seg rundt på sykehuset og uttrykke seg utelukkende i sitater fra verdenslitteraturen. Etterhvert skjønner han også at hans frelse fra dette mystiske hukommelsestapet ligger i å oppsøke sitt behendig avseglede barndomshjem og plage leseren med å bruke brorparten av en bok på å fortelle om hvordan tegneseriene han leste som liten sneip formet han som person - ad infinitum.

Men rett skal være rett, Eco er ikke talentløs, og det er en del godbiter rundt omkring i boken, hadde det bare ikke vært så langt mellom hver… Her er uansett et lite utdrag hvor Eco får vist hvor god han kan være til å veie ord:

   One sunday, Papà, a soccer fan and a bit disappointed in that son of his who spends his days ruining his eyes over books, takes me to a match. It is a minor contest, the stands are nearly empty, speckled with the colours of the few onlookers, blotches on white stands that are scorching in the sun. The game is stopped by a referee’s whistle, one captain protests the call, the other players move around the field aimlessly. Two colours of jerseys in disarray, bored athletes milling around about a green field, a scattered mess. Everything stalls. What happens unreels now in slow motion, as in a parochial movie theatre when the sound suddenly cuts off with a miaow, movements become more careful, then jerk frame by frame to a stop on a single image, which dissolves on the screen like melting wax.
And in that moment I experience a revelation.
I realize now that it was a painful sense that the world is purposeless, the lazy fruit of a misunderstanding, but in that moment I was able to translate what I felt only as: “God does not exist.”

Om du liker at bøker, passierende og mediterende som de kan være, ihvertfall har en viss flyt, så vil det være bortkastet av meg å skrive dette innlegget om jeg ikke også opplyser om at Eco har forsvinnende liten intensjon om å komme leseren i møte akkurat på dette punktet. Denne gamle reven nærer simpelthen ingen respekt for narrativet og dets funksjon, og ser ut til å være mer enn tilfreds med å la sitt eget knusktørre tankespinn bære seg selv. Unødvendig å tilføye, kanskje, overlater han til leseren å måtte - hente – den – sjæl, når det naturligvis viser seg at tankespinnet ikke evner dette. Nå er ikke det å unnlate å gjøre seg alt for tilgjengelig en synd i seg selv, men når jeg som leser denne lefsa hans tar hvert skritt jeg tar gjennom boken for å følge hans spor av smuler, så forventer jeg å få noe igjen for det; jeg forventer en pay-off eller en avsluttning som gjør vandringen verdt tiden. I enden av Ecos smulespor er det derimot lite å finne, det beste han har å by på er en dødscene innhyllet i noen – egentlig mest pretensiøse – delirier. Eco forsøker også å kle disse i estetikken og ikonene av sin barndom. — Og som det faller i fisk, som bare skikkelig skikkelig tung fisk kan. Eco er og blir en akademiker, det er hver eneste setning i denne boken et vitnesbyrd på, og når han så forsøker å trekke til seg beina og fly ut i nostalgigonzo-solnedgangen, kan jeg ikke annet enn å bli stående igjen og vinke. Hit, men ikke lenger. Jeg innser at jeg har gitt opp boken, men siden det ikke er mange sidene igjen, tusler jeg det siste stykket frem til målstreken, mens Eco kun har øyne for solnedgangen, som en slags fatalistisk Karslon på taket.

Det eneste prosjektet som faktisk har noe driv i denne boken er hovedpersonens innbitte forsøk på å huske ansiktet til sin ungdomskjærlighet, et prosjekt som har de fleste av den siste halvdel av bokens små glimt av ytre handling viet til seg. Denne jakten kuliminerer imidlertid i et teppefall som leseren lenge i forkant godt vet ikke kan leve opp til sin oppbyggning – eller innfri på annet vis, uansett hvilket utløp det har. (Samtidlig kan det ikke heller like gjerne kalles et antiklimaks, for jeg ga opp forventningene om et klimaks for lenge siden.)

Jeg innser at jeg har lest nok av Eco. Han er ingen dårlig forfatter, men det er bare så mange som er så mye bedre.

Om hvordan det viktigste du leser kanskje er det du hopper over. Et lite litterært fridykk med skrevet snorkel og lesebrillene til Davy Jones.

Jeg skal forsøke å holde de utagerende obskure skyggene av pretensiøsitet i dette innlegget til et minimum, men med akkopagnement av Thrice sitt vannalbum er det nok en fare for at de av og til kan slå seg selv ut til brummende dysterhet – se, der er jeg allerede igang… Nå er dessuten en av grunnene til at jeg i det hele tatt skriver for denne bloggen å vedlikeholde håndverket enn så lenge jeg er i eksil, og ettersom det er heller sjelden jeg får kastet meg rundt og skrevet noe, så bærer de få skrevene stykkene her nok litt preg av den overdrevenhet som følger av en desperat markering av egne tegn; sjeldene, men dype gisp over en brutt vannflate som det kan tegne til å være, om du vil.

Denne gangen skal vi altså ned på havets bunn. Det litterære havet, i dette tilfellet. Fra den tåkelagte havoverflaten og ned gjennom spekteret av dype blåtoner. Vi skal ned under vrakgodset av overfladisk litteratur som flyter i vannskorpen. Forbi de halvoppløste likene som ikke har sunket lengere enn til like under, sammen med fillete pocketbøker og krimlitteratur. Den gamle mannen ser oss bli en del av sjøen, vi trekker fyllepenner i brede bevegelser foran oss for å holde råhaiene på avstand mens vi nedstiger. Ikke le, du får vann i nesen. Smilehull er også farlig på denne dybden, trykk, osv. Ser du, Moby Dick spiser krill som egentlig er bittesmå astronauter som roper Houstonwehaveaproblem mens de farer inn i sluket og nok forstår at de aldri får se sin egen nasjons store roman. Gamle utleste og uleste aviser flyter forbi oss og er eneste spor igjen av en verdensomseiling som passerte forbi her for flere uker siden. Ved det hyperplasiske korallrevet av semikolon – ved nærmere ettersyn mine semikolon! – er det en annen hipster i forskemannsdrakt som ler av en forkjølet reke som får alt snørret i antennene og rostrumet sitt. Kan du se bunnen nå? Konturene av bundede bøker og tradepaperbacker som stikker seg ut av grumset. Jarmann! Hva gjør De her? Glemte figurer som tar veien direkte fra skyggen av protagonisten og hit ned. Han skjøt seg selv på Tjuvholmen, for simpelthen å kunne velte ut til sin ontologiske favn. Disse figurene som sleper seg rundt på bunnen her, uten å bry seg om naturen av deres værende – de er overgitt allerede. De vibrerer allerede, nesten umerkelig, av den dypeste tonen det mørke havet har for dem. Det er her nede vi finner det vi leter etter;

Det du aldri leser.

Du ser det ikke; hvilken form tar det? Jeg er ikke sikker, hvordan skulle jeg vite det, egentlig. Se deg om du da, se om du ser det. Men se hvor du går, disse bøkene kan sluke deg like lett som du kan sluke dem – det er ikke alle bøkene som ligger her nede av samme grunn.

Æsj. Nå har jeg rotet meg inn i noe jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal komme meg ut av. Som en mester som gir sin lærling et oppdrag han selv egentlig ikke vet hvordan kan løses. Ah. Skal vi se, jeg har et kart her. Nu er vi direkte under … Direkte under teksten, det er der vi er. Det er her vi er. Og det var vel også poenget, kjære lærling, å ta denne undersiden nærmere i betraktning. For her, rundt oss i denne understrømmen, er også underlesningen. Dette du leser, men uten egentlig å feste deg ved det; dette du leser, men som du allerede mens du leser det velger å la være å forsøke å bringe til noe høyere bevissthetsplan. Konkylene du vet nærer en dybde du kan suge margen ut av, men som du nøyer deg med å stryke overflaten av før du gir den videre til sjøen. Og du tror det gir deg rett til å synge som konkylene, at du har sett overflaten på tusen av dem? I beste fall andres skisser av deres innside?

Har du funnet noe ennå? Nei. Men hva tenker du, hva er viktigst? Det er mange nok nå som advokerer at å høre konkyliesangen førstehånds er overflødig, at det er viktigere å ha kjennskap til den oppleste historien av konkylienes nybrudd av mønstre og toner. At det er en kulturell fellesnevrose å skamme seg over å nøye seg med å stryke dem over overflaten, eller til og med å sende dem ut på dypet igjen uten å ha fjernet de bittersøte broddene av det uoppdagede som i utgangspunktet ikke er deg innvidd. Hvordan begynte jeg å snakke om konkylier her, egentlig? Du står jo og børster sjøstjerner ut av en innholdsfortegnelse.

En bibliotekarfisk svømmer forbi i midjehøyde mens den søker gjennom bøkene med sin lille lanterne. Jeg tenker: Å tviholde på nærlesingen, som med en intensjon om å komme igjennom alt, eller ihvertfall, for å kunne demarkere sin litterære sfære – en naivitet utstrukket inn i mørket i alle retninger. Disse uleste bøkene dekker faktisk hele havbunnen. (Er disse to virkemåtene så komplementere at de kan settes opp imot hverandre som noelunde symmetriske motparter? Nærlesningen og de enkeltstående litterære dypdykkene på den ene siden; skummede bøker og vandringen på skallkonjunkturer på den andre siden. Hvor kanskje et større bilde forsøkes malt, skjønt med tynnere maling.) Finner du noe i den innholdsfortegnelsen?… Æsj. Jeg vet som sagt ikke hva jeg tok deg med ned hit for å finne; kanskje var det bare opplevelsen av deg selv stående til knes i dette. Om du lot deg lure til å tro at jeg var noen slags læremester kan det kanskje komme av min froskedrakt, som jeg har laget av konkylieskjell. Se, svømmeføttene mine er også laget i samme stilen. Nei, for sent, pokker, du burde ha sett i stad, før jeg tråkket opp dette grumset.