Om hvordan det viktigste du leser kanskje er det du hopper over. Et lite litterært fridykk med skrevet snorkel og lesebrillene til Davy Jones.

Jeg skal forsøke å holde de utagerende obskure skyggene av pretensiøsitet i dette innlegget til et minimum, men med akkopagnement av Thrice sitt vannalbum er det nok en fare for at de av og til kan slå seg selv ut til brummende dysterhet – se, der er jeg allerede igang… Nå er dessuten en av grunnene til at jeg i det hele tatt skriver for denne bloggen å vedlikeholde håndverket enn så lenge jeg er i eksil, og ettersom det er heller sjelden jeg får kastet meg rundt og skrevet noe, så bærer de få skrevene stykkene her nok litt preg av den overdrevenhet som følger av en desperat markering av egne tegn; sjeldene, men dype gisp over en brutt vannflate som det kan tegne til å være, om du vil.

Denne gangen skal vi altså ned på havets bunn. Det litterære havet, i dette tilfellet. Fra den tåkelagte havoverflaten og ned gjennom spekteret av dype blåtoner. Vi skal ned under vrakgodset av overfladisk litteratur som flyter i vannskorpen. Forbi de halvoppløste likene som ikke har sunket lengere enn til like under, sammen med fillete pocketbøker og krimlitteratur. Den gamle mannen ser oss bli en del av sjøen, vi trekker fyllepenner i brede bevegelser foran oss for å holde råhaiene på avstand mens vi nedstiger. Ikke le, du får vann i nesen. Smilehull er også farlig på denne dybden, trykk, osv. Ser du, Moby Dick spiser krill som egentlig er bittesmå astronauter som roper Houstonwehaveaproblem mens de farer inn i sluket og nok forstår at de aldri får se sin egen nasjons store roman. Gamle utleste og uleste aviser flyter forbi oss og er eneste spor igjen av en verdensomseiling som passerte forbi her for flere uker siden. Ved det hyperplasiske korallrevet av semikolon – ved nærmere ettersyn mine semikolon! – er det en annen hipster i forskemannsdrakt som ler av en forkjølet reke som får alt snørret i antennene og rostrumet sitt. Kan du se bunnen nå? Konturene av bundede bøker og tradepaperbacker som stikker seg ut av grumset. Jarmann! Hva gjør De her? Glemte figurer som tar veien direkte fra skyggen av protagonisten og hit ned. Han skjøt seg selv på Tjuvholmen, for simpelthen å kunne velte ut til sin ontologiske favn. Disse figurene som sleper seg rundt på bunnen her, uten å bry seg om naturen av deres værende – de er overgitt allerede. De vibrerer allerede, nesten umerkelig, av den dypeste tonen det mørke havet har for dem. Det er her nede vi finner det vi leter etter;

Det du aldri leser.

Du ser det ikke; hvilken form tar det? Jeg er ikke sikker, hvordan skulle jeg vite det, egentlig. Se deg om du da, se om du ser det. Men se hvor du går, disse bøkene kan sluke deg like lett som du kan sluke dem – det er ikke alle bøkene som ligger her nede av samme grunn.

Æsj. Nå har jeg rotet meg inn i noe jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal komme meg ut av. Som en mester som gir sin lærling et oppdrag han selv egentlig ikke vet hvordan kan løses. Ah. Skal vi se, jeg har et kart her. Nu er vi direkte under … Direkte under teksten, det er der vi er. Det er her vi er. Og det var vel også poenget, kjære lærling, å ta denne undersiden nærmere i betraktning. For her, rundt oss i denne understrømmen, er også underlesningen. Dette du leser, men uten egentlig å feste deg ved det; dette du leser, men som du allerede mens du leser det velger å la være å forsøke å bringe til noe høyere bevissthetsplan. Konkylene du vet nærer en dybde du kan suge margen ut av, men som du nøyer deg med å stryke overflaten av før du gir den videre til sjøen. Og du tror det gir deg rett til å synge som konkylene, at du har sett overflaten på tusen av dem? I beste fall andres skisser av deres innside?

Har du funnet noe ennå? Nei. Men hva tenker du, hva er viktigst? Det er mange nok nå som advokerer at å høre konkyliesangen førstehånds er overflødig, at det er viktigere å ha kjennskap til den oppleste historien av konkylienes nybrudd av mønstre og toner. At det er en kulturell fellesnevrose å skamme seg over å nøye seg med å stryke dem over overflaten, eller til og med å sende dem ut på dypet igjen uten å ha fjernet de bittersøte broddene av det uoppdagede som i utgangspunktet ikke er deg innvidd. Hvordan begynte jeg å snakke om konkylier her, egentlig? Du står jo og børster sjøstjerner ut av en innholdsfortegnelse.

En bibliotekarfisk svømmer forbi i midjehøyde mens den søker gjennom bøkene med sin lille lanterne. Jeg tenker: Å tviholde på nærlesingen, som med en intensjon om å komme igjennom alt, eller ihvertfall, for å kunne demarkere sin litterære sfære – en naivitet utstrukket inn i mørket i alle retninger. Disse uleste bøkene dekker faktisk hele havbunnen. (Er disse to virkemåtene så komplementere at de kan settes opp imot hverandre som noelunde symmetriske motparter? Nærlesningen og de enkeltstående litterære dypdykkene på den ene siden; skummede bøker og vandringen på skallkonjunkturer på den andre siden. Hvor kanskje et større bilde forsøkes malt, skjønt med tynnere maling.) Finner du noe i den innholdsfortegnelsen?… Æsj. Jeg vet som sagt ikke hva jeg tok deg med ned hit for å finne; kanskje var det bare opplevelsen av deg selv stående til knes i dette. Om du lot deg lure til å tro at jeg var noen slags læremester kan det kanskje komme av min froskedrakt, som jeg har laget av konkylieskjell. Se, svømmeføttene mine er også laget i samme stilen. Nei, for sent, pokker, du burde ha sett i stad, før jeg tråkket opp dette grumset.

Hipster har blitt spurt om å belyse hva denne raske ordvendingen henspiller på. Ved første øyekast kan det jo virke litt sært at et fenomen oppstår ved at noe tar seg selv av veggen og går. Skal vi se om vi kan sløse litt lys rundt dette. Først, noen fastere eller løsere ender å feste argumentasjonen i: (kildekritikk- eller henvisning no-no I have hipster dont care obv.)

A wall is a structure, usually taller than it is thick, and wider than it is tall.

Walls usually have one of three major functions:
 1. To keep things out, like rain, foxes or barbarians
 2. To keep things in, like heat, geese or East Germans
 3. To keep things up, like roofs.

Gjess kan man vel strengt tatt ikke si så veldig mye bra om. Det beste man kan gjøre med gjess er å jage de så fjærene fyker, og det er ikke veldig hipt, selv om det må innrømmes en ikke neglisjerbar underholdningsverdi. Rever og barbarer, derimot, har noe gående. I den senere tid, ihvertfall, har det vist seg å være et slektskap mellom barbari og hipstervirksomhet; rever er simpelthen for smarte til å la være å være hippe. Men om rever og barbarer har en plass på verdens hipsterpall, så var det vitterlig øst-tyskere som bygde den. Se her bare:

The film finally anti-climaxes in an extended sequence at a crowded dance hall where sozzled East German hipsters listlessly sway to a pop beat, marking time before the onrush of an empty future.

Empty Future. Jeg skal ikke besudle dette med mine egne betraktninger og heller hive ballen direkte videre til Edward R. Murrow, en fantastisk svart/hvitt-mann, og kanskje den største av alle radiohipstere;

Language is the memory of man. Without it he has no past, a paltry present, and an empty future. With it he can bring his dreams to life.

Nå begynner det vel snart å komme tilstrekkelig høytløftende tankegods i omløp her til at man bare kan snike seg vekk uten å la det ligge igjen noen egentlig avslutning? Hipster dont mind ofc good night and good luck.

Jeg har funnet veien opp av sengen for dagen. Hodet surrer fortsatt, karusell for fjerde dag på rad, så jeg forsøker å holde meg fast med øynene i spissbarten til Jacques, min eminente kardiolog, uten sammenligning den ypperste i hele Rue de Crap. Han foredrar om mine vitale tegn, som i større og større grad forekommer meg like forutsigbare som bingotall; han vil ha meg til å komme med innspill på behandlingsregimet, men jeg trenger tid til å tenke meg om. Sannelig, han trekker seg i den voksede barten sin og lener seg tilbake, donerer meg all tiden som ligger mellom mitt korpus og hans hvite jakkeslag. Noe godt i glasset, anmoder jeg, ja mens jeg tenker meg om – som å servere en liten en før bestillingen, du vet. Jaja. Jeg blir anbefalt en salin eller kanskje en ringer, men kjenner at i dag er en dag for en sommerfruktig dextrose.

Min eminente overseer lar meg så være i fred. Skrittene vekk minner meg om en kunsthistoriestudent jeg hadde en gang; dette var hennes mest intime hvisken til meg – om meg: jeg tror du har en magisk evne til å høre andre menneskers indre skritt, og se deres åndelige fotspor. Dagen før hadde hun fortalt meg, i samme leie, på den lille madrassen i atelieret hennes, at jeg hadde en svart og våt tunge for andres lidelse. Ja, hun var ikke noen poet, men det var noe med henne som gjorde at jeg opplevde at hun utgjorde en høyere konjunktur i en ellers gjennomtrengende triviell menneskehet. Det var ikke det at hun ikke var triviell selv, gud bedre, men hun innså det på en måte – og hun mestret å forholde seg til det, uten som en katt til en støvsuger. Jeg har hatt andre, som smører på sin rødeste leppestift som i et forsøk på å fiksere seg en livsessens.

Jeg strekker meg opp og oppjusterer dryppet mitt med enda et par tårer i minuttet. Vurderer å kalle på en søster og be om en fentanyletterrett også, men kommer frem til at jeg nok vil få mer ut av det om jeg har sprøytepumpen til gode, og kombinerer den med neste bordsetnings batteri av fluide sansespill.

Denne livslange aggresive dansen med – snarere si mot, egentlig – den gråkledte ennui. Var ikke det sartre? Jeg begynner å glemme, eller så er det bare karusellen i hodet mitt som slynger av en og annen tankerekke i blant. Hodet mitt synker ned i hodeputen igjen. Jeg kunne ha sunket videre. Sunket helt igjennom denne sengen, og vært tilbake i de lakkdunstende maleriers samling i bunn, og det kappes om å holde glassene og flaskene høyest, og dette selskapet begynner å utgjøre et dyr. Vi brøt oss inn i teatermuseet og tegnet bart på en autentisk Mucha, dette kun som en flekken av tenner. Og det trivielle, sammen med den gråkledte, vet like godt som oss at dette ravende dyret er det eneste de ikke kan røre, og vi som svetter, ekstatiske på innsiden av den tykke drakten, nøler heller ikke med å la dette nådeløse dyret ta vårt liv - dets egne, fremfor å la det henngå i gråtoner.

Nei, jeg griper om infusjonsaggregatet så det knirker i skjøten mellom medikamentflasken og infusjonsslangen, du kan ikke tvinge bohemen.

Ok, for det første er dette ikke en spøk. Dette er sann fakta.

Gratulerer med snart vel overstått “Edge Day”. Dette er hentet fra www.punknews.org:

It’s October 17, 2007, Edge Day. The celebration of Edge, and you can take part by checking out a local straight edge hardcore show, getting a sick XXEDGEXX tattoo and abstaining from booze, drugs and smoking while yelling “True till death.”

Helt fair. Jeg har i hvert fall ikke gjort noe galt i dag (Nesten ikke, jeg spiste kylling til middag). Jeg har holdt meg langt unna alkohol og røyk, og kost meg på jobb. Dessverre fikk jeg ikke sjansen til å stille på et hardcoreshow eller få meg en tøff edge-tattoo, men jeg kommer sterkere tilbake neste år.

Her er historien om Edge Day:

The first annual National Edge Day was celebrated on October 17, 1999 at the final Ten Yard Fight concert at the nightclub Karma in Boston, Massachusetts. The concert also featured the bands Bane, In My Eyes, Fastbreak, Reach The Sky and Floorpunch. This show marked the end of the 1990s youth crew revival.

Jeg foreslår at vi er litt mer på alerten neste år, og får til en storslått feiring samlet.

Happy Edge Day alle mann!

Når verden snur seg mot deg og vil gjøre deg klein som en lokfører uten dybde- eller breddesyn, så lønner det seg å hente frem okularene. Her, slik. Det lyser kleinhet og high pass-filtere lang vei, men det plager ingen med briller. Mhm.

Jeg våknet på sofaen her for litt siden, og alt jeg hørte var lyden av dyr som slåss. Det kan hende det er fordi det er tirsdag, og tirsdag kommer to dager før torsdag. Da er det ikke uvanlig at dyr finner det for godt å sloss. Eller så stikker det kanskje noe dypere. Som når bjørnene i midtlandet kommer ut for å hardcore-danse, og ender opp med å ta livet av både hund og herremann. Det er noe med dette bildet, av bamse brakar picking up pennies, som hensetter meg til det samme stemningsleiet hvori jeg første gang skjønnte at middelmådighet er en tåke ved verdens bleke hus. Dette var egentlig tenkt å blomstre til et fantastisk lite innlegg ut av min skalle, men jeg avbrytes i øyeblikket av kallet til tirsdagsquiz. Time to hit the rack.

Bror Kleinheart våkner opp. Prøver å la kroppskarusellen reise. Isteden vil den spinne. Bøye. Tøye. Brekker kroppen tilbake i sengen.

HODET!

- Å nei, det er truffet av et fly, høres på avstand.

- Å shit, det er hipster Bror Kleinheart, kommer fra et annet sted.

Det er ikke lett å forstå hva som skjedde i går, men det er derimot virkelig lett å forstå hva kvelden innebar. Pilly. Hipp kveld med seidel i spissen. Det ga resultater, obv. Her prøver man å jekke kroppen ut av liggende og inn i stående, men den bare vil seg ikke. Bror Kleinheart er klein. Som en bøtte.

Hipt!

Intro betyr introduksjon, men kunne godt også betydd hipster. Derfor kommer nå en hipster.

Henka var hans navn, og han var hipster når han ble født. Mange lurer kanskje på: hva har en slik etterstreber å gjøre på Brødrene Kleinhearts Hipsterblog? Han er da virkelig hverken en bror Kleinheart, eller en hipster? Dette er ikke umulig, men heller ikke særlig hipster.

Mitt navn er altså Henka, eller “hipster” på dansk om du vil. Kvart dansk, og halvt hipster. Jeg er lang som han var, hipster bred, og omtrent et snes år gammel. Og halvt hipster som jeg er, er jeg også halvbrødre med Kleinheart. Derfor kommer jeg iblant til å slenge inn noe tøv på denne bloggen, når jeg føler meg litt hipster. Så det er noe å se frem til for alle og enhver hipster.

Og når man har skrevet hipster i hver eneste setning, har man kanskje gjort seg fortjent til det?

Hipster.

En kort hilsen av en introduksjon. By er navnet; kontinentet er hjemstedet, en litterat i fiendens leir; Kleinhart-bror; liker ord og setninger som slår andre mennesker i ansiktet; liker ikke trivialitet og berm; det hippeste jeg har gjort er å ta på meg svarte hornbriller uten styrke og snike inn begrepet “hipster” mange ganger fler enn jeg kan telle i en samtale med noen som ikke er hipster; er istand til å utvikle flytskjemaer for hvordan man blir den hippeste hipsteren i trange bukser; ble født samtidlig og på samme sted som norges første prøverørsbarn (hipt!!!)
Dette siste er også toneangivende for min fremferd overfor den våte mørke gren av menneskehet der ute: Når det nye og hippe blir unnfanget, er ikke jeg noen semihipster som står og ser på og skriver flåsete morgenblad-innlegg – trallala, mikke mus, la la la “på tide med et høyere presisjonsnivå” – nei, da finner du meg som en parallell konstruksjon til det hippe, en refleksjon hvori kun det hippe faktisk ser seg selv.
På tide med et lavere pretensiøsitetsnivå; jo, nei, jeg skal ikke si mer, annet enn å opplyse om at karusellen spinner bedere på øl. Snakkas!

Hipster hopster!

Horni her, introduserer Brødrene Kleinhearts Hipsterblog! Dette gjør jeg samtidig som jeg spiser en boks ananas i biter. Det beste man kan gjøre når man er i kontakt med nye ting og mennesker, er å lære og kjenne. Her skal dere få lov til å kjenne meg.

La meg presentere…

Hornis hipsterfakta om Horni!

Navn: Horni
Bror Kleinheart: Ja
Har spist ananas i biter: Ja
Høyde: Hipster
Lengde: Hipster
Bredde: Passe
Liker: Øl
Liker ikke: Å bli slått hardt i ansiktet
Alder: 23

La hipsterkarusellen spinne!