Nå har de gamle dødd og du unge blitt født og de mellomstore kommet seg til flat mat for en tropisk pizza til mat etter en fyllesyk juleferie. Det er et nytt år i byen, og det var ikke lengre plass til det gamle. Det vil si at et annet land nå har tatt over det året vi nettopp gikk ut av, med alle dets strømninger, farser og fadeser. Eller kan hende har det bare blitt presset oppover i landet. Noen av oss husker fortsatt hva som skjedde med 1991.
Her er et bilde jeg tok mens jeg var i Balkeby og drakk enten kaffe eller børst:
Det er første gang jeg noensinne har opplevd at en heis har blitt erklært “upålitelig”. De fleste heiser som går på tverke pleier å bli “i ustand”, men ikke i Balkeby. Der blir heisen bare “upålitelig”. Humørsyk og grinete. Den tar deg til femte etasje når du egentlig vil av i tredje, den stanser mellom etasjene når du ser deg selv i speilet, og den finner på å nekte å bevege seg fra kjelleretasjen om du ikke har med en kvalifisert heisfører om bord. Det siste er vanskelig, for de er det ikke mange av igjen, men de få som er kjenner godt til Balkeby, så er alle relativt raskt på pletten om det skulle trengs.
Det som er mer til ettertanke, eller som ihvertfall jeg ville tenkt litt over hvis jeg bodde i Balkeby og måtte forholde meg til Balkebyheisen hver eneste dag, var hvorfor heisen faktisk ble “upålitelig” i juletiden. Jeg vet ihvertfall at Andor ikke var hjemme da det skjedde, og det kan jo være en troverdig grunn. Hvis jeg var en heis ville jeg også blitt litt humørsyk om Andor ikke var hjemme til å kjøre opp og ned med meg av og til. Ihvertfall når det er jul, da! Når jeg tenker over det tror jeg kanskje jeg skal begynne å ta med en liten julegave til balkebyheisen fremover, så vi slipper at den blir trist når den må kjøre sikk-sakk mellom all julematlukten oppover i oppgangen.
Vel. Heldigvis rakk jeg å se at heisen ble friskmeldt før jeg dro fra Oslo igjen, så det må vel nesten bety at Andor er tilbake i hus. Eller at juledepresjonen er over. Gode ting, uansett.
Apropos Andor, jeg ble nettopp ferdig med Saabye Christensens “Oscar Wildes heis” (OMG, forresten! Enda mer heis! Det var ikke tilsiktet.) Det er en novellesamling, og det er noen noveller der som kan gjøre godt. Også er det den aller siste novellen i hele boken. Den heter “Såmannen”, er kun tre sider lang, og kanskje den mest utilgjengelige av alle novellene i skreppa. Les første siden av denne novellen under, så kommer det med ett til å stå langt mer klart frem at det ikke er tilfeldig at novellesamlingen har blitt oppkalt etter en heis:
Ja, og dermed var liksom det sagt. Nu: Godt nytt år, Andor, og alle andre. Til sist bare en liten oppfordring til alle og enhver: Bruk den tiden i det neste året du står i en heis og venter, til å tenke deg litt om! Eller til å kline. Men da må man helst være to. Og heisfører gjelds ikke.
En pakke. Samme hvor stor den er. Ingen bryr seg. Den skal fra A til B. Hvem A er, bryr ingen seg om. Hvem B er, bryr bare B seg om. Ok. Pakken er middels stor. Den leveres til en mann på postkontoret. Kanskje det er en dame. Alle driter egentlig i om det er mann eller en dame. Personen sier at det er greit, og sier hvor mye A må betale. A betaler. Pakken legges i en postsekk.
