Bror er sent ute med et oppgjør. Lik en sheriff som har solgt hesten sin og går for å oppklare et togtyveri til fots.
Men, bedre sent enn aldri. (Selv om det riktignok kun sjelden er godt nok.) Dette oppgjøret er først og fremst personlig, og det er vel egentlig også derfor en bror ikke tar det så tungt at sakens aktualitet for lengst er blåst over, i den større sammenheng.
Herfra har det allerede meldt seg to ubesvarte motivasjonsspørsmål: Hvorfor gidder sheriffen å gå langs toglinjene når han vet han etter alle solemerker kommer til å komme alt for sent til å kunne utgjøre noen forskjell, og hvorfor har en klein bror satt seg for å besvare noe som ikke lenger er et spørsmål. Sheriffen kan jeg ikke svare for i denne omgang, men jeg vet noe om denne broren. Det går omtrent slik: En natt bror lå våken og innbilte seg at han ble intervjuet av Kråketigeren om hans forhold til kiosklitteratur, begynte noen nøkkelpunkter å formere seg, og anrette seg i et mønster som var broren så påfallende at han ikke kunne la være å skrible det ned. Om ikke annet så for å ha det tilgjengelig om spørsmålet skulle melde seg på ny. På samme måte kan kanskje denne Sheriffen ha et brev på innerlommen av vesten som er forklaring god nok for å selge sin hest og ta bena fatt.
Nei. Jeg skal forsøke å la være å la tåkefyrsten føre pennen, og holde meg til saken: Bror bryr seg tydligvis nok om litteraturens vesen til at han ser noe poeng i å ta dette oppgjøret i det hele tatt. Da bror var liten, og før han ble spesielt klein, sovnet han rett som det var med en kosebamse i nevene, og det er kanskje fordi denne funksjonen nå har tilfalt bror sine bøker at det kjennes riktig å yte dem den samme hengivenhet som man ville bamsen den gang. Redda litteraturen, död eller levande. Det er imidlertid ikke dermed sagt at dette ikke er helt uinteressant.
Problemet: Hvordan kan landets mestselgende forfatter ikke kvalifisere til medlemskap i forfatterforeningen?
Dette var det jo like mange innlegg på den gangen spørsmålet var hipt som det er svevebusker i ørkenen. Torgrim Eggen hadde blant annet en kronikk i en eller annen avis hvor han forsøker å poengtere at et kvalitetsprinsipp er like gjeldene for litteratur som for vin, selv om en nybegynner kanskje vil ha problemer med å gjenkjenne det i begge tilfelle. Bror synes det imidlertid her mangler noen aspekter for å kunne gjøre analogiovergangen fullstendig, og dermed representerende. Dessuten appelerer den ikke til den delen av de drikkende som ikke bryr seg om en vin er rød eller hvit, all den tid man skal drikke og ikke male. Hovedsaklig er det en vesentlig forskjell i hvordan vin og litteratur fremstilles, og da det definerte problemet har direkte sammenheng med produksjonsfasens natur er dette nødvendigvis en ganske stor svakhet ved Eggens lille stykke.
Kunst er tyveri. Goldt sagt. Minus de negative konnotasjonene. Kanskje spesielt den narrative kunsten, derved litteraturen. Dette er selve litteraturens virkemåte: Å stjele fra stående litteraturkultur konsepter, passasjer, situasjonsidéer, etc. – for så å kombinere dem på nye måter. Slik får du nye uttrykk, og er rekombinasjonen god får du nye uttrykk av verdi. Denne ny-verdiskapningen innenfor det skrevne, denne videreforedlingen, er i brors øyne det som kjennetegner litteratur som fenomen.
Innenfor samme uttrykkssfære finnes det imidlertid andre måter å produsere på: Når en forfatter stjeler, men uten å videreforedle. Enten ved hensikt – som er tilfelle med kiosklitteratur, hvor forfatteren imitativt tapper av andre teksters sammenstillinger – eller uten hensikt, fordi forfatteren simpelthen ikke evner bedre. Det siste er åpenbart verdiløst. Det første – å stjele uten intensjon om å videreforedle – er ikke bare verdiløst, men det er innenfor uttrykksfæren en synd. En synd med et navn, det er en klisjé.
Bror finner det egentlig fristende å forklare sin holdning til krimsjangeren innenfor dette systemet også, når han først er i gang. Det blir riktignok en digresjon. Vel, ingen fare for at noen leser dette uansett, så digress i vei. Krim faller et sted mellom litteratur og kiosklitteratur – eller kall det siste forresten underholdningslitteratur, så betegner vi med det all form for litteratur som ikke søker utover seg selv, men blott mot leserens responsregister. Krim hever seg over det sistnevnte ved at det faktisk vektlegger foredlingen av verdier, rekombinasjonen og nykomposisjonen – men, og dette er grunnen til at bror fortsatt ikke kan vedkjenne seg at krim generelt er litteratur; denne rekombinasjonen har i sjangerens tilfelle fokus på krimplottet, ikke på litteraturen i seg selv. Dermed gjør sjangeren seg delaktig i å være underholdningslitteratur. Bror er naturligvis klar over at det også finnes “høyverdig” litteratur innenfor krimsjangeren, men det er isåfall ikke i kraft av å være krimlitteratur, men fordi krimsjangeren – i motsetning til kiosksjangeren – ikke er uforenlig med litteraturens virkemåte.
Tilbake til problemstillingen om medlemskapet i forfatterforeningen: Her har egentlig forfatterforeningen spent ben på seg selv ved å ta seg et for allment navn. Hva er en forfatterforening? Nøvendigvis en forening for forfattere. I dette tilfellet en fagforening. Hva er forfatter? En person som i større eller mindre grad lever av å skrive bøker. Er det etter disse kritereiene noen som kan nekte for at en som skriver aldri så ræva bøker fortsatt er en forfatter, og således burde ha rett til å være medlem av forfatterforeningen? Nei. Problemet er at forfatterforeningen er et villedende navn, for det er slettes ingen forfatterforening. Det er en litteraturforening. Og hadde de tatt dette navnet fra utgangspunktet av hadde de ikke hatt problemet med å bli rent ned dørene av taskenspillere som ikke kjenner sin besøkelsestid. Da kunne man ha avvist kioskforfatterene i porten med tilrop om at OK, så er du forfatter, men det du skriver er faen ikke litteratur. Keniggets.
(Bror er åpen for saklige korrekser, så lenge de ikke kommer fra And0r.)
Storebror sitter i vinduskarmen med avisen under den ene armen. Ute er det mørkt. Det regner. Livet er ikke voldsomt mye å skryte av for tiden. Kaffen har blitt kald. Sigarettene smaker gjedde. Skikkelig tørr gjedde. Bikkja som pleide å bo i hulen utenfor har tatt seg selv på fersken i å bjeffe etter en brannbil som bråkte mer enn den burde.
