I anledning at boken min – som dere kanskje allerede kjenner til etter Andors smigrende presentasjon – nå er i ferd med å bli oversatt til tysk, har agenten min bedt meg om å komponere et utdrag som kan brukes i salgspresentasjoner og pressemeldinger og slikt. Jeg var forresten på en bokmesse i München sist helg, for å presentere boken min. Jeg hadde med meg et hundespann og en hattebutikk. Det ble et show. Men også: Så kom jeg over et velkjent ansikt i gjengen av bokelskere som minglet utenfor toalettanlegget på messen. Det var Andor. (Noen av dere vil kanskje reagere på dette, At Andor angivelig skal ha minglet. Det gjorde han heller ikke. Det var sånn jeg kjente han igjen.) Det var hyggelig å treffe Andor igjen og jeg ropte stille mange hyggelige kommentarer til ham, slik jeg pleier. Og han svarte med like hyggelige kommentarer, på engelsk med sammenbitte tenner og tre prikker etter hver setning, slik han pleier.

Vel, poenget ihvertfall, er at jeg tenkte jeg skulle dele dette utdraget med mine brødre på Kleinheart. Ingen grunn til å holde noe tilbake for denne bloggen som blir sluppet løs i tysk presse.

(Det skjedde forresten også noe helt vanvittig da Andor og jeg bestemte oss for å kjøre dampveivals hjem fra München; (Vi var fulle som måker, og rakk ikke bussen de skandinaviske forlagene hadde satt opp sammen. Synd, egentlig, for jeg og Andor hadde allerede lastet bussen full med smuglegods og weissbier kvelden i forveien, mens alle de andre satt i storsalen og hørte på en nypult Åsne Seierstad snakke om tsjetsjenske hunder med hatter. Det var også til publikums forlystelse at Henrik Langeland måtte bæres ut av lokalet etter å ha tisset på seg selv i et akutt anfall av new literaturism, eller hva det var. Det var ingen ringere enn Andor som hadde pult Åsne, sjenket Henrik, og lært dem begge om hunder med hatter.) Men ja, altså, det må han nesten få fortelle om selv, Andor. Det om dampveivalsen, altså.)

Her er utdraget: (Det er in medias res – midt i planeten, i følge Andor – i en scene hvor negeren med gul frakk, han heter Formynd, er på vei til en leilighet med to eskimoer som bygger en modell, med alle tenkelige virkemidler, av en historie hvis refraksjoner belyser verdens tilblivelse og undergang i symbol av et ekorn. Personen som går sammen med Formynd er telegramgutten, som har vært og hentet Formynd på hotellet hvor han egentlig bor. Telegramgutten er det ene av de to barna han er på vei med.)

De to står under en palme på Rue de Cakes og venter på at trikken skal passere så de får krysset gaten. Formynd lar seg hensette til sine ungdomsår via en assosiasjonsrekke med utgangspunkt i den passerende trikken. Hans debut fant sted i en trikkestall. Det hadde nesten kostet ham livet, men det hadde ikke vært så farlig der og da. Formynd har skjønt at leiligheten gutten fører ham til ligger umiddlerbart på andre siden av gaten, så han begynner å strekke i slipset sitt, og tørke seg enda mer pertentlig om munnviken for potensielle blindgjengere av noen kokoskorn. Omtrent samtidlig aksellererer trikken plutselig, påfølgende smeller det lengre fremme, og hele greia stanser med et hvin. Munnhuggeri oppstår: En ung bekfrakket mann på sykkel med kurv har blitt rent i senk av trikken idet den første krysset den andres spor. Den ungen mannen – en advokat, sikkert, tenker Formynd på vei mot bråket da han ser den unge mannens rake, nesten overutbøyde rygg – har klart å hoppe av sykkelen sin under sammenstøtet, og har dermed unngått annen traume enn en forkrøplet sykkel. Trikkeføreren stabler seg selv ut av førerhuset sitt – som er alt for lite, forresten, til den relativt store trikkeføreren. Når han sitter i førerposisjon sitter han med hodet nede mellom skulderbladene, og med knærne foran øynene.
- Der kan du se, sier den unge mannen, nesten skingrende. Det var den fjerde sykkelen min denne uken.
Trikkeføreren går frem og luter seg over trikkeforparten for å inspisere etter skader, men sier ingenting. Han stryker trikken sin her og der med to fingre. Mens han står der tar den ungen mannen til orde for å formidle sin mistanke om at trikkeførerens hjerne er laget av barberskum eller porøst balsatre.
- Fordømt. Nå har jeg bare to sykler igjen, sier den unge mannen og stikker hendene i lommene på frakken. Så må jeg begynne å bruke av sortimentet i butikken min.
- Du får sende skadeskjema til trikkeombudet, sier trikkeføreren og retter seg opp.
- Ja, såpass har jeg forstått, sier den unge mannen. Men den mølla begynte jeg på allerede etter du kverket den første sykkelen min, men jeg har enda ikke fått noe ordentlig svar. Jeg får bare vite at saksbehandlingen er under behandling. Og at jeg har sendt inn feilutfyllte skjemaer og at saksbehandler er på feire, og sånn bare fortsetter det.
Trikkeføreren går tilbake og lener seg inn i førerhuset, romsterer rundt og kommer til slutt ut igjen, og bærer ikke tegn til å høre så nye etter til den unge mannens vedvarende tirade. Ved utgangen trekker han i en spak og lukker klappdørene manuellt. På den ene delen av døren er det tegnet små sykler i en kvadrat, og trikkeføreren teller seg til enden av dem før han tar korken av spirttusjen han hentet ut av førerhuset og begynner under stor konsentrasjon å tegne inn en ny stensilert tegning av en sykkel i system med de gamle. Denne, som de fleste tegningene som allerede er på døren, får påtegnet seg en strekmann med frakk.
Den unge mannen gir opp sitt allerede halvveise forsøk på å få noen form for oppreisning ut av trikken og trikkeføreren, han begynner å plukke opp sykkeldelene som har spredd seg foran trikken.
- Synd med sykkelen da, sier Formynd. Den var fin. Deutsche Fahrrad.
- Ja, det er egentlig flotte sykler, sier den unge mannen. Jeg solgte meg ut av advokatfirmaet mitt for å få nok kapital til at jeg kunne begynne å importere dem, men forretningen går heller dårlig når byens to trikkeførere har inngått en konkurranse om hvem av dem som kan kjøre ned flest. En ting er jo syklene i seg selv, men folk blir jo drept.
- Det virker som kommer greit fra det da? sier Formynd.
- Ja, jeg har gudskjelov teknikken inne. Dette er ikke den første sykkelen jeg har hoppet av i min tid. Men den erfaringen har jo naturligvis ikke kundene mine.
- Nei, naturligvis ikke.
Og, med den lille enigheten som beveggrunn utveksler de to visittkort, før Formynd følger etter telegramgutten til oppgangen på den andre siden av gaten.
- Skal jeg følge deg opp? spør gutten.
Formynd nikker, og gutten ringer på en av ringeklokkene, men begynner samtidlig å låse opp ytterdøren med en egen nøkkel. På vei opp den første trappen i oppgangen summer døråpningssignalet langt på etterskudd, og noen snakker også gjennom intercomen til en gjest som har kommet seg inn for lenge siden.

Det bilde har omkommet i en teknisk feil. Sorry. Bildet viser egentlig sveins last.fm recently played liste. Utelukkende Breathe Carolinas ene sang. (Se andors bilde…)

Noen bruker repeatknappen på spillern sin oftere enn andre. Svein Jervell er en ivrig repeat-bruker. Noen ganger går knappen varm, fordi en ivrig Svein er på ny ute etter å finne en ny sang å “spille ihjel”.

På 17. mai gjorde jeg den store tabben å vise Svein sangen “The Birds And The Bees” av gruppen “Breathe Carolina”. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort. Klart, Svein ble i fyr og flamme, og tok i bruk repeatknappen på utstyret mitt. En støvete knapp som sjelden er i bruk her i Balkeby. Han var såpass dyktig at da jeg igår oppdaget at den nye ukentlige “mest spilt”-lista på last.fm var ute, hadde Sveins repeating gitt resultater. “Breathe Carolina” var på listen.

Da jeg idag tok en snartur innom Sveins side, måtte jeg le. Bildet sier vel sitt, og vi kan alle være enige om at Svein er en bauta innen fenomenet repeating.

For dagen går Grand Theft Auto 4 sin seiersgang kloden over. Men alt tyder på at utviklerne Rockstar ikke har planer om å sitte på sine laurbær etter suksessen. Ryktene har allerede begynt å gå om en tilleggspakke til spillet, og informasjon Kleinheart har fått i hende kan peke på at vi snart får se kjente trakter i spillet.

Ifølge den ( svært uoffisielle ) informasjonen Kleinheart har fått tak i, vil tittelen på det neste skrittet i serien være Grand Theft Auto 4: Balkeby. Ja, det stemmer. Spillet er satt til en klone av nær-fremtidens Oslo, forvirrende nok med navnet Balkeby. Sa jeg fremtiden? Ja, det stemmer. Spillet er nemlig, som det første i serien, satt noen år frem i tid.

Coveret til GTA4: Balkeby
Klikk for stor og flott!

Året er 2015, og du kommer som den mystiske “Tigerkråke” tilbake til Balkeby, etter et langt utenlandsopphold. Og i ditt fravær har ting virkelig skjedd i byen. Historien i spillet er sålangt hysj-hysj, men Rockstar lover “en slagkraftig, gripende historie, med mer tønnelyd enn samtlige GTA-tittler hittil kombinert”.

Det vi vet er at Tigerkråke, som vanlig er i serien, havner i en rekke problemer og må løse små og store oppgaver for tidligere og nye bekjente i byen. Dette dreier seg om et bredt spekter av aktiviteter, fra å kaste brostein på politiet med Metz til å hente “Kaffe” for Henka 2. Etterhvert som byen låses opp og man får tilgang til det faktiske Balkeby, vil man også ha mulighet for å delta i en mengde mini-spill, fra Snopp og Berg-og-Ølbane til å mekke bil som aldri blir ferdig med And0r. Rockstar lover også mer og bedre musikk enn noen gang, og spillet vil komme med hundrevis av timer musikk av A Deadly Lovetrap In Berlin, Gitar Horni og selvsagt Drunken Borris. Svein har også en egen radiokanal som spiller den samme sangen gang på gang, døgnet rundt.

Dette kan umulig bli annet enn en kjempesuksess. Rockstar har gjort det igjen.