Jeg vil si noe om mitt forhold til frisører.

Jeg hater.. nei vent. Dette kommer ikke til å funke. Jeg hater ikke frisører, og å påstå det kun for å få introduksjonen til denne posten til å ligne på en Odd Børretzen-låt blir bare kvalmt. La oss prøve på nytt.

Jeg misliker å gå til frisøren.

Jeg har forsåvidt ingenting imot frisører. Frisører er vel som alle andre stort sett ålreite folk. Det hender til og med at de kan være aldri så søte. Det jeg derimot etterhvert har innsett at jeg missliker er det å gå til frisøren.

Det første som skjer er selvsagt at frisøren er en dame på 1.50, og frisørstolen ikke kan stilles lavt nok. Dette med det selvsagte resultatet at jeg må slumpe i stolen som en slapp ungdomsskoleelev så den stakkars frisøren kan se hva hun gjør på hodet mitt.

Så skal selvsagt denne frisøren vite hvordan hun skal klippe håret mitt. Det er her jeg virkelig kommer til kort. Hvordan forklarer man en sveis? Jeg får det ihvertfall aldri til, og resultatet blir alltid at vi later som vi har kommet til enighet, mens damen klipper noe hun tror jeg har ønsket og jeg ber til alle hårklippingens guder. Jeg kjenner dog ikke til noen slike guder, så den bønnen blir kort.

Jeg har prøvd andre metoder for å få formidlet mine tanker til frisøren. Jeg har hatt med bilder av meg selv med en sveis jeg har vært fornøyd med. Jeg har prøvd å få frisøren til å forklare hvordan jeg kan beskrive sveisen jeg har fått etter et overraskende vellykket besøk, for så å fremføre dette ved neste besøk. Resultatene har stort sett blitt omtrent slik: frisøren er svært fornøyd, og mener jeg ligner på bildet på en prikk. Jeg er uenig.

Etter en lang unaturlig samtale om de samme gamle temaer ( “jasså, du er frisør?” ) er man så ferdig. Man får se baksiden av hodet sitt ved hjelp av et speil, og sier hvor kjempefornøyd man er med hårklippen. Frisøren har tross alt fremdeles et stort utvalg skarpe gjenstander innen rekkevidde, og jeg har få forestillinger om min egen udødelighet. Frisøren tar noe voks-ting i håret som ikke fungerer helt sånn det skal, jeg betaler, sykler hjem og fikser sveisen som best jeg kan.

Nei takk, jeg tar heller korken av Jameson og slår litt på liksom-trommene mine.

Som kjent har Brødrene Kleinheart en lang tradisjon med å teste ting man vanligvis ikke bruker på soverommet, nettopp på soverommet. Og neste objekt ut i test er mikrobølgeovnen.

Er mikrobølgeovnens tid forbi? Definitivt ikke. Den trenger bare et lite boost. Tine kjøtt på kjøkkenet? BORING. Ta med mikrobølgeovnen inn på soverommet, og tin kjøttet der. Resultatet? Smashing.

Dessuten er det kjempemoro. Matlagingen går som en lek, når man kan leke matlaging på andre steder enn der man lager mat. Forvirret? Ikke bli. Ta deg heller en bolle. Som du baker på soverommet. I mikroen.

Mikrobølgeovn. Min gode mann.

Jeg avsier en morgenskål idag, det blir en skål i kaffe nødvendigvis – baren har ikke åpnet ennå. Idag tenkte jeg å skåle for det som i fremtiden vil bli husket som dagens scenes mest definerende instrument. Det er en skål for kakemonstervokalen. Men det behøver ikke stanse der. Det stanser først når Henka tømmer baren.

Jeg har lyst til å avslutte denne uken med å sende en stor takk til Mark Noble, som til de grader ødela for laget sitt i dag. Noble tenkte det var like greit å bli utvist, og på ti minutter pådro han seg to helt korrekte gule kort; Det første ved å viljehandse, det andre ved å komme seilende for sent inn i en takling med knottene først.

Oppgjøret endte med 3-0-tap mot Manchester City, og gjorde en allerede sur dag enda surere for Bror Horni som fulgte kampen fra postgirobyggets syvende etasje.

Mark Noble – Takk skal du faen meg ha.

Du var ute i går. De få hjernecellene som fremdeles er aktive holder pipekonsert over masakeren som fant sted kvelden før og magen har sitt eget private opprør. I følge Medisinhåndbokens avsnitt “Dagen der på” har du pådratt deg kleinhet. Anbefalt medisinering er et glass Cola annenhver time til symtomene avtar.Du forsøker å huske hvor og hva fra i går og om det var verd dagens miserablitet.Du var på vors. Det var hygelig. Du traff byen i en passe, muligens litt overdrevet, påvirket tilstand, men alt var bra. Utestedet var passe fullt, ølen var passe kald, musikken var passe pop. Passe var desverre ikke bra nok og følge skulle videre.Du kommer deg fram til noe som tilsynelatende ser ut som er vors. Klokken er over ett. Det er jenter der, men når alle har satt seg og du gjør tellingen ser det ut til at kjønnsfordelingen er biased. Det blå laget har en spiller for mye. Greit nok. Det rosa laget stiller i joggebusker antageligvis for komforten sin del. OK. Kvaliteten på kvelden har sunket fra hyggelig til OK. Fornuften vinner heldigvis over instinktet og du drar.Du var ute i går. Du drakk, du tok to taxier, du hadde nattmat. Kvelden var en liten katastrofe, men likevel våknet du med en kleinhet fra hælvete. Hvorfor? Er ikke kleinhet straffen for alle morsomhetene man gjorde dagen før? Hvis man da ikke hadde det morsomt, fortjener man da kleinheten som alltid følger? Nei, men rettferdigheten syntes ikke alltid så tydelig gjennom en reindråpes fall mot jorden. Dessverre.

- Hei og velkommen. Jo takk, bare bra. Vil du ha litt vin? Rød eller hvit? Det skal bli. Jeg er veldig glad for å se deg igjen, det er så lenge siden sist. Hehe. Jo da, døgnet har bare fireogtjue timer, men det føles liksom som en evighet. Har du hatt det bra? Jeg vi´kke vite det, men jeg vil vite det. Det er godt å høre. Jeg har laget litt mat hvis du er sulten. Det gjør ingenting, den holder seg lenge i plastfolie. Ja, det er jo for så vidt sant. Jeg har jo bare varmet den opp. Hehe. Har du gjort noe spennende siden sist da? Jeg vi´kke vite det, men jeg vil vite det så både si det og ikke si det. Nei, ikke jeg heller. Jeg har lyst til å lyve og si at jeg drømte om deg i natt, men det er ikke sant. Ja, det var det jeg tenkte også, så jeg sa det likevel. Er du ferdig med vinen, vil du ha litt til? Jeg vi´kke vite det, så si det. Vær så god. Ja. Ja. Hehe. Ja. Ikke jeg heller! Haha. Du kan jammen meg spøke. Forrige gang jeg så den var på DVD hos en venn. Du liker den? Jeg vil vite det, ikke si det. Nei, jeg har den ikke, det er vennen min som har den. Jeg kan spørre neste gang. Fint at du kunne komme i dag da. Nå har vi det hyggelig, men hvor mange har du ligget med egentlig?

I natt var det klart for de olympiske lekers sannsynligvis mest spennende konkurranse; Nemlig turnøvelsen bom for kvinner. Med hjertet i halsen satt jeg der alene midt på natten og fulgte konkurransen med argusøyne. Min favoritt Shawn Johnson fra USA var på forhånd blant favorittene til å vinne, etter å ha blitt nummer tre i kvalifiseringen. Kunne hun klare det?

Svaret var ja. Alt satt som det skulle! Først gjorde Kinas yndling Cheng Fei en god serie. Så falt storfavoritten Li Shanshan av bommen, og ble med det straffet såpass at medaljesjansene røk. Til slutt sto bare Johnson og Nastia Lukin fra USA igjen. Det var Johnsons tur.

Front Pike; standing tucked full; switch split leap to layout step out to pike back; 2 back handsprings to a back layout; full-in tuck dismount. Tårene trillet. Nå var det bare verdensener Lukin som kunne ta fra Johnson medaljen.

Lukin var ustø. Det ville bli jevnt. Johnson hadde 16.225 poeng. Begge holdt seg foran ansiktet. 16.025!! Johnson vinner! Det var et stort øyeblikk sportshistorie. Et øyeblikk som vil bli husket i mange mange år.

Farfar satt på trappa utenfor smia hans en varm dag i juni. Luftfuktigheten hadde passert fire millioner luftfuktighetmeter i sekundet, og svetten stod som en foss ut av panna hans. Dette var dagen da solen hatet verden, og ville gjøre livet surt for befolkningen. Farfar tok av seg brillene, slukket sigaretten i strålen som stod ut fra panna, og gikk inn i smia.

- Helvete som det steiker, sa han til seg selv. Men en kan vel ikke gjøre stort annet enn å smi seg en ny kaffetrakter.

Så han gjorde det. Kaffetrakteren ble enorm. Da den var ferdig, kokte Farfar seg en kopp deilig norsk kaffe. Kaffebønnene var plukket i Akershus’ mektige skoger, og ga en mild, rund smak, som Farfar likte så godt.

Plutselig ringte det på døren. Inn kom en lystig gutt med et stort brev i hånden. Brevet var skrevet på et tykt A2-ark, så det var vanskelig å få med seg inn den smale døren. Farfar åpnet brevet. På brevet stod det ingenting. Det fikk Farfar til å fly i flint. Så sint ble han, at han ødela hele smia og døde av utmattelse.

I ettertid viste det seg at det egentlig stod noe på brevet. Farfar hadde bare glemt å ta på seg brillene igjen. Smålig eid, det, Farfar.