Foto: Thomas Horni

Da er Kleinheart tilbake med den meget spennende føljetongen “Horni møter folket”, og denne gangen har Horni vært ei litta tur nede i sentrum og møtt selveste Håkon Njøten. Med strek under selveste. Alle som noen gang har vært borti norske kjendiser vil dra kjensel på denne lysluggen. Jeg vil påstå at han er en bauta innen norsk kjendisliv.

For de som ikke kjenner han; Håkon Njøten deltok i Idol i 2004, der han kom på en imponerende 5. plass. Nå, noen år senere, har han skiftet utseende til de grader, og satset på en karriere innen indiebandet “The Micropops”. Horni var så heldig å få et eksklusivt intervju i anledning deres plateslipp, og det utviklet seg til litt av en stund.

Gode historier ble delt, latter og sang og munter passiar mellom to jevngamle rampegutter. Sannsynligvis et øyeblikk jeg kommer til å huske for resten av livet. Og Håkon stilte gledelig opp på bilder. Hihi.

Johan Harstad – Hässelby 

Premisset for boken er ganske greit: Vår alles Albert Åberg kommer i puberteten, og innser at livet er problemfylt lekeplass. Og dette ikke bare fordi Albert må trekke sine ungdomsår gjennom åttitallet.

Albert har også vokst opp til å bli en usedvanlig mistilpasset person. Til dels med god grunn. Det er ikke uvanlig at en psykotisk disposisjon bryter overflaten i løpet av ungdomsårene, og det viser seg etterhvert at det er greit mye bagasje Albert har fått å bære på. Han har adfærdsvansker, er paranoid, har alvorlige relasjonsproblemer med sin far, alt dette på toppen av sin psykose. Nå ville det naturligvis være kvapsete av meg å avskrive hovedpersonens åndsliv blott som en psykiatrisk tilstand, men så syk som Albert er i denne boken, tillater bare fiksjonen at personer er uten at de blir innlagt.

Hm. Jeg merker at det ikke bare er jeg som skriver. Det sitter også en aldri så liten brodd her. Kanskje er det en oppgitt djevel i meg som er lei av forfattere og annet kunstnerrask som bruker psykiatrien som et mystisk, romantisk og røkfylt kognitivt rom de kan møblere som de vil; hvorfra deres aktanters mentale og åndelige premisser kan diktes fritt? Jeg vet ikke om det kanskje kreves usedvanlig sterk penneføring å la absurdisme stå for sin egen regning, uten å måtte sikre seg en (syltynn) kontakt med det rasjonelle ved å gi absurdismen et anstrøk av en antydning til mental forstyrrelse. ”Demonteringen har begynt” som bokens undertittel sier. Vel. Jeg skal ikke la denne innstillingen styre lesingen min, men noen måtte komme ut og si det.

Så får jeg ta for meg resten av boken da: Her. Ta en sekk med situasjonsskisser – noen av dem riktignok ganske gode, men det samlede utvalget er fullstendig tilfeldig – og tøm den mellom to permer, uten særlig tanke for komposisjon. Faktisk er det her snakk om en begredelig komposisjon. Men kanskje står det nettopp musisk i forhold til sitt eget tema, at det er snakk om en komposisjon etter punkens prinsipper. Da levner jeg faktisk boken i overkant mye cred. Uansett. Komposisjon, schmomposisjon. Så ligger nå alle disse situasjonsskissene utover hele boken, og det er på tide å sende aktantene løpende gjennom dem og lage ”handling”. Det er lett match, det er bare å stokke personene inn i bokbladene, for personene i denne boken er alle sammen todimensjonale pappfigurer. Ingen har noe større personlig nærvær enn skuespillerene i en 5. klasses juleavsluttningsskuespill, og – boże – den graden de setter seg selv og handling i scene på er direkte klein.

Denne kleinhet til tross, yngstebror Kleinheart lar seg dessverre ikke imponere.

Karakter: 3,8/10

Dance Gavin Dance slapp sitt andre album i august på Rise Records. Borte vekk er vokalist Johnny Craig som udiskutabelt er en av de aller beste vokalistene i post hardcore-scenen, og Kurt Travis fra Five Minute Ride er erstatteren. En vanskelig jobb, men Travis kommer greit fra det.

Bandet ga ut “Downtown Battle Mountain” i 2007, et debutalbum som virkelig plasserte Dance Gavin Dance på kartet, med sine progressive gitarelementer, Kraftige dual vokaler og blanding av flere sjangere. Alle elementene er fortsatt å finne. Gitarene er vel så progressive, om ikke enda mer. Jon Mess skriker som aldri før, dog ikke så imponerende som på debutalbumet, og bandet mikser fortsatt sjangere.

Drahjelp fra gjestevokalister får Dance Gavin Dance nok av på denne platen. Selveste Chino Moreno fra Deftones setter sitt preg på låta “Caviar”, enkelt en av de sterkeste sporene på albumet. Nic Newsham fra Gatsbys American Dream gjør gjestevokal på “Uneasy Hearts Weigh The Most”, og Matt Geise fra Lower Definition gjør en god jobb på “Rock Solid”. Det meste Newsham tar i blir til gull, og jobben han gjør her er veldig bra.

Sanger som “Me And Zoloft Get Along Just Fine” og “The Robot With Human Hair Pt 3″ har sterke refrenger, og får frem det beste i Dance Gavin Dance. Det klassiske partiet fra fanfavoritten “Burning Down The Nicotine Armoire” har fått plass på platen i versjon to av denne sangen, noe som er et morsomt gjenhør.

Men albumet har også sine negative sider. Produksjonen er på mange måter skuffende. Det samme er som tidligere nevnt vokaljobben til Mess. Det er også et par låter som ikke gjør det helt store (“Hot Water On Wool”, “People You Know”). Men alt i alt er “Self-Titled” er bra album som ikke er så ulikt debuten, og som sannsynligvis vil bli likt av den samme crowden som likte “Downtown Battle Mountain”.

Karakter: 7,7/10 

Dette er et av navneforslagene til bandet som tidligere har gjort seg kjent som Jockstrap. Det er et navn som skal lede tankene hen på den nære opplevelsesrusen; det å være tilstede der store ting skjer – men uten å være i kontakt med fenomenet. “Dette gjenspeiler veien vi har valgt i gå i arbeidet mot vårt nye album,” sier bandets notoriske lekkasjeinformant og trommeslager, Abula. Her er i Kleinheart er vi fortsatt spente på hva det nye navnet blir; det er bare å bli med å gjette! 

At Dahle koser seg på fest er intet nytt. Men hvem han snakker med her, det er Kleinheart uvisst. Hvem faen snakker du med, Dahle? Første person til å kjenne igjen denne unge kvinnen, vinner Kleinhearts første identifiseringskonkurranse. Premien er hemmelig.

Onsdag morgen. Klokka ringte ti på halv ni. Bussen min gikk tolv. Destinasjonen var Hønefoss, en by jeg hadde vært på reise gjennom flere ganger. Men det nærmeste jeg hadde vært å “være” der, var da jeg en gang bytta buss der. Skulle videre til Norefjell. Men ikke denne gang. Nå skulle jeg være i selve Hønefoss. For en tur det skulle bli.

Målet for turen var fotballkamp. Hønefoss Ballklubb mot Alta på det nest høyeste nivået. En kamp jeg selvfølgelig aldri hadde dratt på om jeg ikke måtte. Men kampen skulle dekkes, Horni betales. Så det bar avsted, og bussen reiste avgårde presist klokken tolv.

Reiseruta var ikke av det mest spennende slaget. Oslo – Lysaker – Sandvika – Sollihøgda – Sundvollen – Vik – Hønefoss. Vi kjørte faktisk forbi Horniveien ved Skui. Uansett, bussen ankom et Hønefoss med skyfri himmel, dog mye vind. Horni gikk mot det han trodde var idrettsparken, spurte en dame om han var på rett sted, og ble sendt motsatt retning. Jaja, en tar feil iblant. Under er ruten han burde ha tatt, og som han til slutt lærte seg.

Det viste seg at det ikke var internett i pressebua i Hønefoss idrettspark, så jeg måtte se meg nødt til å sette meg helt nederst på den ene tribunen for å kanskje få litt nett fra klubbhuset. Sola i trynet og ingen strømtilførsel. Jadda, fasilitetene var det ihvertfall ikkenoe å si på.

Kampen var heller ikke voldsomt å skryte av. Hønefoss vant til slutt 2-0. Og kulden var hard mot stakkars Horni, som holdt på å fryse ihjel. Det bar rett inn i speakerbua i pausen for litt lading og en koselig prat over en kaffe med den lokale speakeren i Hønefoss som hadde mageproblemer og var redd for å måtte på do midt i kampen.

En pølse på Mix, før hjemturen begynte. “Fin by denne Hønefoss”, tenkte Horni, i viten om at han skulle tilbake kun tre dager senere.

Et lite hopp fremover i tid. Dagen er lørdag, og klokka ringer ti på halv ti. Samme rutine som sist. Ny kamp skal dekkes, ny tur på meg. Kjøper meg en club sandwich og en litago sjokomelk på Ica Oslo S, og løper til bussen. Full kontroll nå, jeg kjenner jo Hønefoss’ skru.

Ankomst Hønefoss ti på halv ett. 40 minutter til kampstart. Denne gangen er det Sarpsborg Sparta som gjester Hønefoss idrettspark. Samme plass som sist. Like kjedelig som sist. Hønefoss vinner 1-0, og Horni pakker raskt sammen. Ti minutter til bussen går. Her må det løpes. Heldigvis rekker jeg bussen, og turen til Oslo foregår i halvsøvne.

Vil tilbake i Oslo tenker jeg: “To turer til Hønefoss på en uke. Hvor heldig er ikke jeg?”. Neste år har Hønefoss BK ny stadion med bedre fasiliteter. Kanskje det blir flere turer? Forhåpentligvis ikke. Byen er omtrent like spennende som en uke i Biologisk museum.

Til dere som bor i byen eller langt avsted, kan jeg melde at høsten også har meldt sin ankomst på Tåsen. 

I dag er det jævlig trist i Balkeby. Himmelen er helt grå, bakken er søkkvåt og det blåser hunder og katter ute. Løv som har falt ned fra Balketreet ligger overalt. Og verre skal det bli.

Høst er riktignok ille. Men når vinteren kommer, da er det godt å ha balkepeisen. Låse seg inne, skalke vinduene, og jekke seg en god rødvin som man kan varme seg på.

Det er litt trist å glede seg til sommer når kalenderen viser oktober. I år tenkte jeg å kjøpe meg en ny jakke, siden det er fire år siden sist.

Jeg slenger med et bilde jeg har tatt med mobilen av Balkeby i medgangstider. Blå himmel og grønt gress. Sånn det skal være.

Gjort mye, men lite å vise til.

Det var en oppsiktsvekkende syn som møtte meg, da jeg idag leste gjennom fotballnyhetene på Aftenposten.no. Jeg leste naturligvis om landslaget til Estland, som hadde vært ute i VM-kvalifiseringskamper. En tøff oppgave for hele laget, og ikke minst HVEM? Navnet jeg leser får det til å stikke meg langt ned i hjerterota.

På onsdag spilte Glimt-duoen Londak og Bärengrub, samt Piiroja og Aalesunds Einar Jääger hele kampen da Estland tapte 0-3 hjemme for Spania. TILs Joel Lindpere ble byttet ut etter 75 minutter.

Jeg visste jo at denne Jäger hadde vært min beste venn i vanskelige tider. Men landslagsspiller? På Estland? Umulig! Dessuten etter videre research, lignet han ikke det spor på denne Jäger som jeg var så glad i. Jeg tenkte med ett at jeg ble utsatt for en konspirasjonsteori.

 Jäger hadde vært en trofast venn i nødens tid. Da kulden satte inn som verst, og undertegnede trengte varme, glede, og sikkerhet. Dessuten var han ikke arisk, som denne fotballspiller-Jäger er. Den virkelige Jäger var definitivt svart.

Ikke får jeg svar da jeg ringer, ei heller får jeg svar på mail. Jeg var sikker på at min trofaste Einar var født i Berlin en gang på 1800-tallet. Wikipedia hevder han kom til verden i byen Kohlia i 1984. Så han er like gammel som meg? Nyheten kommer som et sjokk. Jeg får frysninger nedover ryggraden.

At du spiller på lag med Pavel Londak gjør ikke saken det spor bedre. Og om jeg noen gang tør møte deg igjen er uvisst (Selv om jeg antar jeg tar sjansen).

Hvem faen er du, Einar Jäger?

Jeg selger nå min pent brukte böblebil, grunnet økonomiske vanskeligheter. Bilen har hatt en omtenksom eier i alle årene jeg har hatt den, og den er fortsatt i meget god stand. Bilen er lydig, og stanser bare når den vet det passer for deg. Vi har hatt mange hyggelige turer sammen, både her på kontinentet og hjemme i böbleland. I alle år har den hjulpet meg med å komme meg ut og rundt, og den har drukket opp ølen min når jeg er blitt så full at jeg bare ser vannrotter i bunnen av glasset.

Bilen har som kjent et visst lune, men den er grunnleggende positivt innstilt, og det gjelder ihvertfall når den vet den må ta seg sammen. Vi flyktet en gang fra fiskebåtene utenfor kysten av Zanzibar – gjorde oss til uvenn med dem da vi böblet litt mye i vannet, var mest min skyld – og da kjørte Böblebilen på så voldsomt at vi mistet vaskeservanten jeg hadde bundet fast på taket. Det var jo ikke så farlig, ettersom vi til gjengjeld slapp unna en grusom skjebne. Denne flukten gjorde Böblebilen så og si kun på viljen – den var nesten tom for bensin i utgangspunktet. En god venn i nøden, altså.

Pris må diskuteres. (Også i samråd med Böblebilen selv.)

Pastill er en ganske undervurdert ting. Men er det egentlig en ting i det hele tatt? Eller er det mat? Jeg tror ikke pastill kan settes i en bås. Jeg tror en pastill rett og slett ikke kan være annet enn en pastill.

Uansett er en pastill noe man kan bruke på forskjellige måter. Er man godtesyk, kan man kjøpe seg gomp. Røde eller gule søte ovale pastiller som jeg selv må innrømme jeg var veldig glad i en gang i 1992. Og gir noen meg gomp den dag i dag, ville jeg nok ikke vært kar om å takke nei.

Er man derimot litt sår i halsen og vil synge opera, bør man kjøpe Ifa. Ifa er tvers igjennom verdens beste pastill. Alle som synger opera i hele verden spiser Ifa før konsert. Den klarner opp halsen, og får deg til å synge som det skulle vært i går.

De fleste pastiller skal inn i munnen. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke det finnes noe som heter stikk-pastiller. Håper egentlig ikke det gjør det.

Hva er det egentlig som definerer en pastill? Jeg tror det er graden av mykhet. En pastill kan ikke være helt hard. Den er nødt til å være ganske myk. Det er derfor man lett setter pastiller fast i tennene. Ta piller derimot, de er ganske harde, og vanskeligere å sette fast i tennene.

Jeg tror vi alle kan være enige om at verden ikke hadde vært et bedre sted uten pastiller. Jeg tror vi kan være enige om at med pastiller tilgjengelig, så knyttes verden tettere sammen. Pastiller er bra – sannsynligvis bedre enn død.

Det er noe jeg har tenkt mye på i dag; “Når hadde det IKKE smakt godt med ei pilly”? 

Jeg har ikke for vane å ha øl i kjøleskapet, med de siste dagene har jeg det og hver gang jeg har åpnet det har jeg sett de og tenkt at “Nå hadde det jammen smakt med ei litta pilly”. Jeg er, som seg hør og bør, mild motstander av drikking alene, midt på dagen uten grunn og …ja det er egentlig det. Men det betyr ikke at det ikke hadde smakt god med ei litta for det.

Derfor ønsker jeg å rulle videre diskusjonsballen og spørre leserene; Når hadde det IKKE smakt godt med en øl?
Jeg har nemlig ikke kommet på noe…