Det følgende er egentlig et kampreferat fra impulsfylla, et konsept startet av meg og Svein “Kleinvell” for noen uker siden. Poenget med spillet er at to personer konkurrerer. Det går på tur å “serve”, som vil si å ringe den andre en dag man skal på fylla, og utfordre vedkommende til å dra på impulsfylla. Vedkommende må da enten ta utfordringen og dra impulsivt ut på fylla, eller feige ut. Dersom han drar på fylla får han ett poeng, dersom han feiger ut får utfordreren et poeng. Det finnes også en “tabberegel”, som gjelder dersom man drar på fylla men gjør noe bemerkelsesverdig teit, som å kaste opp eller pådra seg en kjønnssykdom. Før denne historien starter ledet jeg 2 – 0, og det var Svein sin serv.
Følg nøye med, så kan du legge merke til at jeg i denne teksten bytter tidsform litt hyppig og tilfeldig. Dette er et nytt litterært virkemiddel jeg jobber mye med for tiden, som jeg velger å kalle “slapphet og latskap”.
Det var en kveld jeg hadde gledet meg til.
Etter en heller lang og fuktig Halloween-feiring var jeg god og klein da jeg våknet opp lørdag første November, fremdeles med ett stykk stygt mutert arm og diverse kjemikaliebeholdere utover soveromsgulvet, de fleste av dem merket “skadelig” eller “etsende”. Jeg så frem til en god og lat dag, med en rolig kveld å slappe av på. Står opp sent, slapper av og gjør ingen verdens ting. Går en tur i butikken og kjøper endel bra mat, ingen alkohol. Espen, en kammerat i leiligheten, har tenkt seg på fylla. Jeg har tenkt å holde meg hjemme. Kvelden begynner slapt foran pcen med tvserier.
Jeg hører ikke telefonen ringe, men kjenner vibrasjonen. Umiddelbart kjenner jeg at en guffen følelse begynner å gjøre seg gjeldende i mageregionen. Jeg vet ikke hva det er enda, men det er som om underbevisstheten min allerede vet hvor dette bærer vei. Av ukjent grunn titter jeg bort på msn, og blikket mitt draes som ved magi til min personlige melding. Klein, lang som han var. En monumental tabbe, og det underbevisstheten min allerede har funnet ut kryper nå også frem som bestemte tanker. Jeg trenger ikke se teksten på mobiltelefonen for å vite det. “Svein Hjem”. Den gutten ringer neppe for å selge sukkertøy.
Etter en kort samtale med en selvsikker motstander ser jeg at det bare er en ting å gjøre. Selv om jeg hadde gledet meg til en sløv aften har jeg blitt servert en glimrende mulighet til å punktere kampen Kleinvell – Halvorsen. Jeg heller ned et glass Bushmills og hopper i dusjen.
Mens jeg slenger på meg det jeg kan finne av rene klær ringer jeg Espen og hører hvordan stemningen er for at jeg krasjer inn på det vorset han er på. Espen sier at det er greit, og at han allerede har snakket med Svein på telefonen. Det vil senere vise seg at de har lagt skumle planer. Jeg drar med meg en flaske hvitvin fra under sengen og setter av gårde mot vorspiel.
Ettersom Svein hadde vært en sleip liten fisk og ringt temmelig sent ankom jeg vorset omtrent i 22.30 – tiden. Dette var hos Konrad, en medstudent fra Datateknikk. Tilstede var broren hans og en vennegjeng jeg tror i stor grad tilhørte denne broren. Jeg rekker ikke å finne ut så mye om denne saken ettersom jeg får høre at de har tenkt seg inn på hyblene på Samfundet, og derfor må gå litt over elleve. Jeg smaker på vinen jeg grabbet med meg og registrerer at den er av den tørre sorten, ikke helt utmerket til å drikke alene, langt mindre i hastverk. Det blir en halvtime med innbitt drikking, men jeg får drukket den opp før vi går til Samfundet.
Jeg leverer som vanlig frakken, genseren og vesken min i garderoben og får et stempel for å komme inn på hyblene som “følge” (gjest) av Espen. Vi henger litt rundt på forskjellige steder på Samfundet og drikker litt. Underveis snakker jeg med Espen og Konrad om boka jeg leser for tiden – “The Game” av Neil Strauss.
Jeg har et enormt problem med innlevelse i all media, kanskje spesielt i bøker. Problemet mitt er at jeg lever meg alt for mye inn i boka / tvserien / filmen til det punktet hvor jeg begynner å oppføre meg som en av rollene i boka / tvserien / filmen. For eksempel begynte jeg, etter å ha sett litt mye “Scrubs” i en periode å ligne faretruende på dr. Cox, noe som medførte mye sarkasme og negativ innstilling til omtrent alle jeg møtte. På lignende måte prøvde jeg etter å ha lest “Idioten” å være overdrevent snill mot alle jeg møtte.
Denne gangen var det en bok om pickup-artists og sjekking jeg hadde greid å lese for mye i. Etter å ha snakket med Konrad og Espen, som begge kjente til fenomenet, ble vi enige om at det hadde vært gøy å prøve prinsippene en gang. Da vi litt senere befinner oss i en ganske tom og kjedelig bar finner jeg ut at “en gang” like gjerne kan være akkurat nå, og bestemmer meg for å teste prinsippene fra boka i praksis.
Etter å ha snakket en stund med noen jenter der må vi løpe inn på hyblene før de stenger inngangen. Espen setter kursen mot serverings-gjeng-hybelen og som hans “følge” følger jeg med han dit. Der møter vi et tomt lokale med unntak av Ørjan ( han het ikke egentlig helt Ørjan, heller Øyvind eller noe, men jeg kalte han Ørjan for det ). Ettersom det ikke var noen andre der finner vi ut at vi skal kjøre “hybel-til-hybel-tog”, gir oss like gjerne kallenavn fra Thomas Toget for å presisere viktigheten av dette. Espen leder vei og blir derfor “Thomas”, Ørjan blir “Percy” og jeg blir, naturlig vis, “Henry”.
Vi forklarer også for Percy hvordan vi testet ut “The Game”-metoden tidligere, og ettersom han også har lest boken og mener dette må være gøy blir vi enige om å prøve dette videre på de forskjellige hyblene. Dessverre kjenner både Thomas og Percy litt for mange folk på de forskjellige hyblene – eller de er i det feige hjørnet – så det blir egentlig i stor grad Henry som besøker ulike jentegrupper og spør om deres mening om den sjalu ekskjæresten, tester vennskapene deres og tester “kuben”. Om det hele ikke var produktivt, så var det ihvertfall ravende morsomt.
Vi møter også lillebroren til Svein, Knut, på en av hyblene. Vi gir han kallenavnet “Toby”, Espen gir meg to øl og drikker ingen selv, og vi kjører toget videre. Det viser seg etterhvert at Espen har fått i oppdrag av Svein å prøve å få meg overstadig beruset, så Svein kan få et poeng grunnet “tabberegelen”. Planen fungerer imidlertid ikke så bra, jeg kaster ikke opp og får ikke klamydia iløpet av kvelden. Et lite tryn på dansegulvet, men ikke spektakulært nok til å hindre Halvorsen i å ta sitt tredje strake poeng, i det som ser ut til å være en punktert kamp.
Ettersom jeg glemte å hente tingene mine fra garderoben, som stenger lenge før hyblene, må jeg til slutt gå hjem kun iført den tynne genseren jeg gikk med inne på Samfundet. Jeg fryser dog ikke, varmet som jeg er av tanken på enda et godt poeng , samt det som faktisk ble en av de morsommere turene på fylla på ganske lenge. Impulsfylla redder faktisk det som kunne blitt en kjedelig dag alene hjemme, sikkert ikke for siste gang heller.
For mer informasjon om impulsfylla med regler, kampreferater og bilder se gruppen “impulsfylla” på Facebook.
