Siden det tross alt er jul, tenkte jeg å friste lykken med et flax-lodd. Tenkte at det sikkert ville gi uttelling fordi vi er inne i gode tider osv. Derfor satte jeg meg ned for å kose meg litt, og tente et telys. Det var spennende å skrape loddet, men all spenning til tross; Det ble ingen gevinst, som dere kan se. Som vanlig. God jul, Thomas.

Solen speilte seg i reinvannet og refleksjonene danset grasiøst oppetter husveggene. Det var den første solskinnsdagen på flere uker og Jonas hørte latter fra parken like ved. Klokken var fem og han var godt på vei ned i sin femte kaffekopp. Kaffen hadde rent over kanten og laget brune striper i den hvite pappen. Han hadde lånt en bok, men var bare på femte side. Han hadde ikke lest de fire første. Han klarte ikke konsentrere seg. Han så på menneskene rundt seg. Menneskene som gikk forbi var tydelig oppspilt på grunn av finværet om endelig hadde ankommet den franske byen. Selv om det var begynnelsen av juni var noen allerede blitt over gjennomsnittet gyllenbrune og gikk rundt i shorts og singlet for å vise fram fargen de hadde klart å svette seg til. Jonas hadde vært så opptatt de siste ukene at han ikke hadde enset regnværet som nærmest hadde skylt bort rosebuskene som kommunen så fint hadde plantet ved benken. Jonas kikket mot den høye bygningen, men døren var fremdeles lukket og ingen hadde kommet ut. Han tok en ny slurk av kaffen og kjente ganen surne enda litt til. Han hadde ikke spist på fem timer. – Han må da være ferdig snart, tenkte Jonas og forsøkte å roe ned ristingen i beinet. Han visste ikke om det var det enorme koffeininntaket som forårsaket ristingen eller nervøsiteten.

Det var gått seks måneder siden Jonas hadde fortalt Richard om ideen. De hadde hatt forelesning på universitetet og dratt ut for å ta en øl etterpå. Da den femte ølen var blitt servert hadde Jonas spurt, – ”Hvis jeg sa at jeg vet om en måte vi kan bli ´filthy rich´ på, er det noe du ville vært interessert i å høre mer om?” Jonas likte å stille spørsmål på den måten. Han hadde det fra en amerikansk serie.  –” Selvfølgelig”, hadde Richard svart. – ”Hva om jeg sa at det ikke er helt lovlig?”, spurte Jonas igjen og løftet ølglasset for å ta en slurk. – ”Da kommer det vel an på hvor ulovlig i forhold til hvor ”filthy rich””, hadde Richard respondert og blunket lurt. – ”Jeg tipper det klassifiserer til 40 år bak murene, avhengig av hvilket land vi blir dømt i, drap om ikke politiet tar oss først og ”rich” av klasse 100 millioner, men jeg er verken jurist eller økonom”. Richard hevet øyenbrynene. – ”40 år for 100 millioner? Jeg er ikke jurist jeg heller, men det høres mye ut for så lite. Med mindre du regner med å drepe noen underveis så klart”. Jonas så på ølen og smilte før han skulte opp på Richard og sa –”Euro. 100 millioner Euro”.

———————————

I dag er dagen, tenkte Richard. En måned hadde gått siden de hadde startet jobben. Jobben som ville gjøre dem til millionærer. Jobben som kunne straffes hardere enn en drapssak om de ble dømt i USA. Dersom politiet og ikke leiemorderne fikk tak i dem så klart. Richard satt på hotellet i Grenoble og lurte på om han skulle ringen Jonas. De var to uker siden han hadde snakket med han sist. De hadde bestemt seg for å ligge lavt de siste ukene før jobben skulle avsluttes. Han sjonglerte med mobilen. Spant den rundt og kastet den i luften. Nei, det får vente, tenkte han, alt er jo planlagt og det går jo som vi håpet.Ringer jeg nå kan jeg oppføkke hele dritten. Richard hadde planlagt å møte Jonas klokken 15.00 der Rue Champollio og Rue Haxo krysser. Selv i dag måtte Richard smile når han tenkte på det. Han hadde hacket seg inn på serveren i Asia for å gjemme den hemmelige informasjonen og haxo er et slengnavn for hacking innenfor datamiljøet. Det var ingen tilfeldighet at de hadde bestemt seg for å møtes der. Rett rundt hjørnet ligger nemlig bygningen til organisasjonen de gjør jobben for. Ved siden av byens bibliotek. Klokken var blitt 14.20 og Jonas bestemte seg for å gå. Det var et stykke å gå dit fra hotellet og i dag var ikke dagen å kommer for sent.

Klokken 14.59 stod Richard på gatehjørnet. Jonas var ikke å se. Faen, tenkte Richard og fisket opp mobilen fra jakkelommen i den sølvgrå dressen. Skal jeg ringe han nå, tenkte han. Nei, jeg venter to minutter. Han sjonglerte med mobilen mens han så på en gammel mann som dro beina etter seg over fotgjengerfeltet og en brannbil som kjørte forbi. Han sluttet å spinne mobilen og startet å taste nummeret til Jonas. Før han rakk å bli ferdig kjente han et slag på skulderen. –”Hva står du her for, min gode mann”, hørte han en kjent stemme si. Det var Jonas. Det var faen meg på tide, tenkte han. –”Skal vi sette i gang?” –”Jeg er klar hvis du er klar”, sa Jonas. –”Jeg har gjort noen små endringer i planene. Du må gå opp til dem alene”. –”Hva faen!?” Utbrøt Richard. –”Jeg har ikke tid til å fortelle deg alt nå, men tro meg det er best sånn. Jeg kommer til å sitte på caféen til biblioteket rett over gata”. Richard kunne ikke tro det han hørte. Dette gikk akkurat som han hadde forutsett. –”Jeg skjønner ingenting, men jeg stoler på deg Jonas”, sa Richard og forsøkte å høres overbevisende ut mens han egentlig hadde mest lyst til å smile.

Jonas holdt Richard på skuldrene og så han i øynene. –”Du vet du kan stole på meg kompis. Jeg skal forklare deg alt senere, men jeg har ikke tid nå. Nå må vi bare sette i gang”. Jonas grep hardt om skulderbladene til Richard. Det var krefter han måtte få klemt ut fordi han måtte holde alle andre reaksjoner inne. Han kunne ikke tro at Richard gikk med på å gå inn alene. Han fikk nesten litt dårlig samvittighet av å sende sin gode venn av gårde helt alene. Nesten. –”Lykke til”, sa han, ”Dette klarer du fint alene. Jeg ville jo bare vært det tredje hjulet uansett”.

Richard nikket. –”Ikke tenk på det”, sa Richard, ”Jeg klarer meg”. De begynte å gå oppover Rue Haxo og ved Rue de Mably skilte de lag. Jonas gikk til venstre og satte seg ved bibliotekcafeen og Richard gikk rett frem et stykke og inn i bygget på østsiden av parken.

——————————————————

Richard plasserte solbrillene på nesen og løftet kofferten over til høyrehånden. Han gikk skrått og bestemt over veien, mot biblioteket. I det han passerte bordet til Jonas knelte han for å knyte skolisse på venstre sko og satt kofferten sin ved siden av kofferten til Jonas. De var like. Richard og Jonas utvekslet ikke et eneste ord. I det han reiste seg for å gå videre tok han med seg sin egen koffert, mens Jonas så en annen vei.

Jonas ventet fem minutter før han reiste seg, la fra seg fem euro, tok kofferten sin og gikk. Han smilte bak de brune solbrillene. Ingen hadde kommet ut etter Richard, ingen hadde ringt han og han gikk nå og bar på kofferten. Det var en deilig og befriende følelse. Han kunne egentlig ikke tro at det hadde gått så greit. Og stakkars Richard da, tenkte han, hva vil han gjøre når han finner ut at han har blitt lurt av sin gode venn? Det er ingenting han kan gjøre, tenkte Jonas og smilte enda litt bredere. Når jeg og Mr. B har delt pengene stikker jeg til Cuba, kjøper et hotell og kommer aldri tilbake.

Richard kjente svetten renne nedover ryggen. Aldri før hadde han gått så fort. Det føltes som han hadde gnagsår over hele foten på grunn av de nye skoene. Han hadde mest lyst til å kaste dem og løpe av gårde på sokkelessen, men det kunne vekke for mye oppmerksomhet. Han gikk fort som faen i stedet. Det var ikke langt igjen til bilen. Han rundet et hjørne, krysset et forgjengerfelt, gikk over en gressplen og kunne endelig se bilen to hundre meter unna. At Jonas kunne tro jeg var så dum, tenkte han. Det var alltid han som spurte meg om hjelp med skoleoppgavene. Det var alltid han som ikke så det store bildet. Og nå trodde han at han kunne lure meg i dette spillet. Idiot, tenkte Richard og satt seg inn i bilen. En leiebil fra Avis. Den hadde vært jævlig dyr å leie på så kort varsel, men med nesten femti millioner euro på kontoen tenkte Richard det var greit. Han skrudde på tenningen, satt bilen i gir og spant av sted. Han valgte den lokale flyplassen som destinasjon på GPS-en.

I et lite cessna 421C satt en kortvokst italiener i dress og suttet på en sigar. Mannen hadde rynker og arr i hele ansiktet. Et skremmende syn om møtte han i mørket, men i kabinlyset så han fredelig ut. Han kunne gå for å være i sekstiårene, men var egentlig bare 42. Han bladde om siden i den italienske avisen i det en mann kom inn i flyet. Han var blek, hadde blondt hår og var absolutt ingen italiener. Dressen var stripete blå. –”Velkommen Jonas”, sa italieneren. ”Takk, sir” returnerte Jonas i det han satt seg ned. Jonas la kofferten i fanget. –”Det har gått knirkefritt”, sa han, ”Alt gikk som du planla”. Italieneren hadde ikke beveget øynene vekk fra avisen siden Jonas hadde kommet. Han satt fremdeles og leste. Det må være noe jævlig interessant, tenkte Jonas, ettersom han ikke er interessert i å få datadiskene. Jonas bestemte seg for å vente på en respons. Etter fire minutter så italieneren opp på Jonas. –”Du har diskene?”, spurte han. ”Selvfølgelig”, responderte Jonas. ”Jeg tror deg ikke”, sa italieneren og rakte han avisen. Jonas kunne ikke forstå noe av det som stod der ettersom det var på italiensk, men han så et bildet av en mann han kjente godt. Det var Richard. Bildet viste Richard på knærne med hendene over hodet og en koffert stående ved siden av seg. Et drøss med politimenn hadde omringet han utenfor et fly fra Lufthansa. Jonas ble stum. ”Du har diskene?”, spurte italieneren igjen. Jonas stirret på bildet. ”Hvis ikke er du verdiløs”, la italieneren til. Jonas ristet seg løs fra avisen. ”Ja, jeg har diskene”, sa han, ”Men ikke her. De er på et trygt sted som bare jeg vet om”.  ”Jeg tror deg rett og slett ikke”, sa italieneren og ga tegn til den enorme italienske mannen som satt bak han. Mannen reiste seg og gikk mot Jonas. Jonas reiste seg i panikk. Hva faen, tenkte han. Tankene raste gjennom hodet hans, men han klarte ikke fokusere på noe. Plutselig tok han frem pistolen han hadde festet i buksebeltet og fyrte av et skudd mot den store italieneren. Med et brak gikk han i gulvet og hele flyet ristet. Jonas så seg fortvilet om og på den lille italieneren han kun kjente som mr. B. Plutselig hørte han sirener. Den lille italieneren så ut av vinduet og kunne bekrefte at det var politiet som hadde funnet dem. ”Du er under arrest”, sa plutselig mr. B. ”Hæ?” sa Jonas, ”Du er da ikke noe fut?”, sa han med et spørrende og overrasket uttrykk i ansiktet. ”Dessverre for deg er jeg nok det”, sa mannen. ”Men hvorfor, hvordan?” spurte Jonas med nesten hviskende stemme. ”Helt siden vi snappet opp en samtale mellom deg og Richard på MSN Messenger om hvordan dere planla å stjele pengene fra de rikeste imperiene i verden, har vi planlagt en måte å bruke dere til å få tak i pengene og menneskene bak. Vi tok Richard med diskene i går, som du så og vi er allerede i gang med å pågripe alle kontaktene vi fant på diskene. Det er en verdensomspennende aksjon. Takk for hjelpen. Hadde ikke du drept min gode mann for tre minutter siden ville vi kunnet inngått en avtale om forkortet soning, men det blir litt vanskelig nå. Kan du være så snill og gi meg pistolen så jeg kan arrestere deg?” Jonas var fremdeles stum. Hvordan er det mulig, tenkte han. Bare fordi vi måtte prate på Messenger en dag Richard var  syk? Det var forjævelig. Jonas la fra seg pistolen på bordet og satt seg ned på kne, akkurat slik han hadde sett Richard på bildet. I samme øyeblikk kom tre politimenn stormende inn i kabinen, la han i jern og dro han med ut av flyet.

—————————

Det var gått fem år siden de ble tatt og Richard satt i cella si og leste en bok. ”Det er telefon til deg, Richard” hørte han en vakt rope. Richard gikk til telefonen og tok røret. ”Går det bra?” hørte han en kvinnestemme spørre. ”Samme gamle” svarte Richard. ”Dette er som du vet den årlige oppdateringen.” sa kvinnestemmen. ”Ja, jeg vet”, sa Richard. ”Alt er fremdeles som før du dro”, sa kvinnen, ”Jeg betaler fremdeles penger til Saudi-Arabia”. ”Det er godt”, sa Richard, ”Fortsett med det”. Kontakten ble brutt.

Yo. I lys av siste blogginnlegg her på kleinheart tenkte jeg at en “oppskrift” på en julerelatert  web-service var på dagsordenen. Dette er ikke en komplett how-to, men det er da MORSOMT lell.

Skal du først lage en web-service kan det være greit å ha noe å kjøre alt på, jeg bruker jboss med jmx-consol (versjon 4.0.4 GA). jmx-console er kjekk hvis du ønsker litt kontroll over alle servicene dine, den gode gamle MBean inspector lar meg stoppe, starte eller kalle andre metoder jeg har skrevet i servicen. Kuuult!

Moving on… Dagens service har fått navnet Kleinheart’s Cup Of Christmas. Denne er designet for å minne deg på at det er jul, om de så er neste år eller 100 år etter det, dvs om 101 år. Evt alt i mellom og etter. Cup of christmas er strukturert på følgene vis:

::kleinheart-main (Kleinheart Cup Of Christmas)
::::kleinheart-sar (Kleinheart Cup Of Wrapper)
::::kleinheart-service (Kleinheart Cup Of Service)

kleinheart-sar er en “wrapper” som pakker kleinheart-service inn i en sar-pakke sammen med en config-fil som gjør at alt kjører under jboss. (Det trengs litt mapping for å få jboss til å starte riktig java-klasse osv.) Alt bygges med maven og ser ca slik ut når det er ferdig:

For utvikling setter jeg pris på et godt IDE slik som eclipse. Eclipse trenger ingen introduksjon, men jeg legger ved et bilde til beundring.

(det var litt utydelig)

Videre er det bare å bygge prosjektet og slenge den ferdige pakken, sar-filen fra Kleinhearts cup of wrapper, inn i jboss’ deploykatalog (hos meg er dette /opt/jboss-4.0.4.GA/server/default/deploy). Trivelig og ganske enkelt. Når jboss kjører vil den på et angitt klokkeslett fortelle deg at det er jul, sett at datoen er 24/12. Dette blir bare skrevet i loggen, ved hjelp fra log4j, så det kan være lurt å holde denne under oppsikt.

Koden har jeg lagt her sammen med en plugin du trenger for å bygge prosjektet. Det var egentlig alt jeg ville si! så fra meg til dere: Hello, Kleinheart! It’s Christmas

TJOHO og GOD JUL!

mvh
mannen

I dag er endelig dagen før dagen. Dagen før kaker og pakker.
Dagen før familien samles i sofaen og klemmer ut falske smil som takk for det nye paret med sokker.
Dagen før man spiser så mye man orker.
Det er dagen før dagen mange har gledet seg til, men også dagen før dagen med mange krav, og forventninger. En av disse er selvfølgelig kunsten å få sprø svor. Et gammelt mysterium og en umulighet for mange, men heldigvis ikke alle. De som kan det er nemlig ikke sene om å fortelle sine hemmligheter. Bla. vår landbruks- og matminister Lars Peder Brekk fra Sp stiller med sin kunnskap om svor. Dette kan nok oppfattes som forgylling av valgflesk, men ministeren vår er ikke helt grønn. Han sier til Dagbladet:

- Å steke den perfekte juleribba kan være en utfordring. Mange er bekymret for svoren, eller for at pinnekjøttet blir tørt. Men det er ikke så vanskelig hvis du følger oppskriften

“Damn, shizzle”. Tenker du nok nå, “Jeg har jo fulgt oppskriften før, men siden ministeren foreslår det skal jeg jaggu gjøre det ekstra nøye i år”.

Det er klart for feiring på kleinheart.org. Brødrene har nemlig nådd sitt hundrede innlegg. Og da er vi selvsagt utrolig fornøyde, alle mann. Som mannen:med:katten en gang sa det så fint: “Dette fortjener en vodkafest”. Og det gjør dette sannelig. Mannen tar frem vodkaflaska og utbringer en stor skål for brødrene.

Selvsagt er det tid for tilbakeblikk. Vi husker vel alle hva som skjedde oktoberdagen i 2007, da gutta ønsket velkommen en blogg som skulle vise seg å etterhvert dra over 30(!) unike brukere daglig. I tiden etter har vi kunne glede oss over anmeldelser av både litteratur og musikk, som har blitt sitert i medier verden over.

Vi har moret oss mye her på bloggen. Men da vi ønsket mannen velkommen til bords, fikk vi også et knippe samfunnskritiske innlegg, noe vi syntes var både riktig og viktig. Hans kokkekunster var også noe som ga hjertevarme. Katten så vi aldri noe til, kanskje den viser seg senere?

Som kjent ble hipsterbloggen kokt ihop etter en idé av Tigerkråka og Horni. I den første tiden var det mange som satte spørsmålstegn ved Tigerkråka sitt arbeid med bloggen. Da hans egentlige navn kom ut på nettet, kom også overskriftene, både i inn- og utland. Bildet over er en screenshot av toppsaken i danske Ekstra Bladet, som spør seg selv: “Er Jensby bare en fusentast?”

Spørsmålet kom i en vanskelig tid for bloggeren. Han hadde nettopp stilt seg undrende til fenomenet dudecore, og ble stilt opp mot veggen i ettertid. Men Tigerkråka slo knallhardt tilbake med innlegget “Tung dag idag”, og senere med hele hipsterbloggens høydepunkt så lang, nemlig Kleinhearts julekalender; En initiativ som fikk blogg-intensiviteten til å skyte i været.

Henka har vært en av årets mest spennende bloggere. Han kastet seg med godt mot og meget skjev tommel på bloggevogna, da tilbudet kom. Og resultatene kom like skjevt ut. Lite hyppig, men desto mer dybde var det i bloggingen hans. Hvem husker vel ikke Henkas engasjement for kaffen, eller hans nag til frisører?

Diktene har også betydd mye for Trondheimskorrespondenten vår. Og det har videre utviklet seg til litterære leker på brødrenes eget forum. Her fulgte vi Kjell, og ilderen som bodde i badekaret hans gjennom en reise som endte i Nederland. Hvor reisen går videre, vites ennå ikke. Dessverre for Henka fikk han rak motbør da han begynte å blogge i fylla. Motstanderne meldte seg på løpende bånd, og blant annet Maria Mena viste Henka en stiv finger (bildet under).

Introduksjonen av Kleinhearts nyeste halvbror Eide, førte også med seg mye godt. Eide har på kort tid tatt opp hverdagstemaet alkohol opptil flere ganger, men har også vist sine økonomiske interesser, ved å blogge om sentralbanksjefen. Det blir spennende å se hva gründeren har å melde i tiden fremover.

Brødrene Kleinheart er stolte over de første 100. Snart venter et nytt år med nye muligheter. Det ryktes så smått om at det vil bli innført videoblogging, og annet småknask som dere 30(!) unike lesere kan kose dere med. På vegne av samtlige brødre, halvbrødre, onkler, tanter og annet innavl, ønsker jeg dere en riktig så god jul, et godt nyttår, og et fruktbart bloggår.

Etter et langt og krevende juleverksted, etter pepperkakevindmøllen er oppe og spinning free, samles ti tørste ølrever med god kjønnsfordeling rundt et bord det står ølglass på, og det ringer inn til juleølskolens første time!

Det er ikke det mest omfattende utvalget som skal vurderes, men det er ihvertfall både fisk og fugl av juleøl, og tiden skal vise at det er nok smak!

Aller første øl ut er “Aass juleøl” – Lotte sjenker mer eller mindre hemmelighetsfult opp i glass som sendes rundt bordet. Denne juleøltesten som helhet er blindet, men det er ingen tvil om at det likevel er noen som får med seg at det er nettopp Aass som nu sjenkes opp. Etter en kort men resolutt introduksjon, hvor det blir bragt på det rene at Aass skrives med to a-er, føres glassene til munnene rundt bordet, og reaksjonene følger tett som et flysete. “Smaker vi sommer?” bryter PlaySveinPlay ut, og ser opp fra glasset. Joda, flere er enige om at dette er en sommerøl i juleøls drakt. “Lett, bitter” kommer det fra Lotte. horni og eide er enige om at denne lukter bajs,  men horni mener imidlertid at den smaker både godt og trygt. Lett. Det virker som denne juleølen klarer å utvise en viss stabilitet, selv om den ikke gjør all verdens av seg. Barqua, med sine skussmål fra E.C. Dahls ølskole, er riktignok godt fornøyd med det han smaker, og legger vekt på normalfordeling av karaktergivelsen sin. Den Samlede karakteren blir ihvertfall 39,5.

Glassene skylles ned og samles opp i enden av bordet hvor neste kandidat helles opp av ølvertinnen. Nå snakker vi Nøgne Øs Underlige Jul. Eide forsøker ikke å dekke over sin reaksjon på aromaen som møter han, “Krigersk lukt!” sier han og harker. PlaySveinPlay annonserer også at han kommer til å trekke for kjip lukt. “Vel, ja,” sier horni. “Avlang smak. Touch av skismøring. God og velkommen i mitt hjem. Kunne vært gråvann.” Tigerkråka er ikke skremt vekk av hverken lukten og smaken, til tross for en overmoden toppfrukt. “Denne smaker blomst!” roper noen rundt bordet, og det utvises egentlig ganske unison enighet. Undelig jul samler et stabilt nivå av karakterer rundt bordet, men en del lar den få svi for sin barduse lukt og smak. Samlet karakter 35.

Så følger en outsider, om man skal si det så. Julemandens Trøst har tatt seg turen over Skagerak for å la seg stå til dom. Denne blir umiddelbart møtt med svært sprikende oppfattninger. Tidligere ølskoleelever levner den ikke mye fortjeneste, mens andre er forelsket etter bare å se ølet sveipe rundt i glasset.
“Godt i små slurker!” sier eide. “Veldig julete. Karamellblomst. Spretten-søt.”
“Topp øl!” sier horni. “Passer bra på en fest. Smak av honning og lommelerke. Spriker i smaken.”
Noen er uenig i at denne passer på en fest, og mener at ølen er både mettende og kvalmende etter tre slurker, men dette utsagnet møter motstand.
Tigerkråke er også begeistret, og lovpriser aromakaramellen, og den søtlette ettersmaken.
“Denne smaker bedre enn den lukter,” sier eides gemal.
PlaySveinPlay sitter på sin side av bordet og rynker på nesen. “Dette var noe dritt. Men det gjør en jobb. Smaker litt som Oslopils. Synd.”
Barqua og Ida deler ut sine første toere for kvelden, og mener dette er noe tull. Totalkarakteren lander på 38, med sin samling av både topp- og bunnkarakterer. Desidert: Kveldens største standardavvik.

Så kommer Julebokken fra Ringnes og gjør ølglassene enda mørkere. Tigerkråka reagerer spontant, “Oi! Denne var avvisende på lukt…” Barqua er rakt uenig, og mener lukten er så innbydende som noe. “Denne sniker seg rundt smaksløkene” sier også Tigerkråka etter å ha smakt. Eide er enig; “Vertikal” er hans entydige dom. Horni levner ikke denne noen anerkjennelse: “Huff! Smaken krever for mye av stemningen. Blanding av laubær og ludobrikke.” PlaySveinPlay mener imidlertid vi her er iferd med å treffe blink, “Dette var andre boller!” roper han og triller en solid terning. Han får støtte av de skolerte ølhundene fra E.C. Dahls og Christiania, som blant annet verdsetter lakrispreget. Ida sitter likevel uanfektet på sin side av bordet og er raus med bunnkarakterene. Samlet karakter 30.

Sistemann ut er kanskje den mest stilfulle; vi hilser på Nøgne Øs God Jul.
“Høgg og hælvete!” sier eide og gjør ikke engang et forsøk på å tømme glasset.
Sidemann Tigerkråka er høylytt overrasket. “Dette lukter som barken på en utedo! Ikke negativt. Mye frukt i ganen, men den er littegrann besk.” En tett serie med juleøl har imidlertid varmet opp kråka, som smeller til med en toppkarakterer! Horni er bare halvveis entusiastisk, “smaker bedre intravenøst. Kramgod. Gjør seg godt i glasset. Naturens svar på Henrik Ibsen?”
Til tross for en entusiastisk fanbase sørger en negativt stemt vestre sving – med eide, Alexandra, Ida, Christine og Halvard – for å senke snittet. Samlet karakter likevel: 34.

Konklusjonen: Dette viser seg altså å ikke være de robuste juleølenes time, når Aass juleøl – denne testens folkelige alibi – overraskende stikker av med seieren! Den følges poengmessig tett av Julemandens trøst, men denne siste mangler det generelle støttenivået for å kunne utfordre.

Mest gjerrig med poengene ble Halvard og Ida, med snittkarakter på ufattelige 2,6. På den andre siden av skalaen har vi PlaySveinPlay, som viser rund hånd med snittkarakter på 4,7.

Dagbladet har kåret nettåret 2008, og det hele er på mange måter kjedelig lesning. Ikke kjedelig som i “trist”, at det går nedover. Kjedelig som i at det på mange måter interesserer meg lite hva andre mennesker synes er morsomt på YouTube og at en britisk komiker har veldig mange venner på twitter.

Det som imidlertid er spennende er “Årets comeback: Blogg”. Selv er jeg i utgangspunktet meget skeptisk til blogg som medium og ikke minst fenomen, men er selvsentrert nok til å innse at 2008 var året da Kleinheart gikk igjennom store utvidelser i både bredden og mengden av bloggtilbud. Jeg velger derfor å gi Brødrene Kleinheart ubegrenset med ære for at blogg har gjort et slikt comeback i år.

Jeg vil derfor være den første til å reise mitt glass i en skål for bloggåret 2008 og ser frem til lange, tunge morgener med motbakker, kleinhet og blogg i 2009.

 se dagbladet sin artikkel dersom du synes det virker som en god ide.

I følge Utenriksdepartementet var Jens Amundesen blant annet engasjert i transport av kinesiske kulier fra Asia til Karibia. I 1866, omtrent seks år før sønnen Roald ble født, ble kaptein Amundsen nær drept under et opprør blant kuliene ombord på fullriggeren «Constantin». Han ble reddet av styrmannen ombord, men bar med seg et karakteristisk arr fra øret og ned til munnviken.

Episoden, hvis man kan kalle det så – er også omtalt i Odd Arnesens biografi: Roald Amundsen som han var som ble utgitt første gang i 1929. Historien er óg gjengitt i Tor Bomann-Larsens store biografi Roald Amundsen en biografi fra 1995, men her har forfatteren med sin sans for dramaturgi føyet til at kaptein Jens Amundsen kronet sin seier over kuliene ved å tvinge dem til å dømme sin opprørsleder til døden.

I luke 2 blogget min gode bror, Horni, om han og ei litta gjedde. Jeg ønsker i dag å blogge om en helt annen Gjedde. Nemlig den Gjedda vi alle kjenner som sentralbanksjef.

Han ble født den 25. januar 1950. Det var en stormfull vinterdag på Finnøy, hvor kun de ivrigste kristne feiret Pålsmesse. En real festdag for noen, en dag til ettertanke for andre. Det heter seg nemlig at det man begynner på denne dagen vil mislykkes, uten at jeg ønsker å relatere Gjedda til det. Gjedda var en aktiv liten gutt i ungdomsårene. Han spilte fotball, senere også på Viking hvor han ble juniornorgesmester, og dro på fisketur og hang med kamereter. På fotballaget fikk han en god venn som het Svein Kvia. Gjedda pleide bare å kalle han for “Kvien”. På Finnøy ligger to av de ni middelalderkirkene i Rogaland og Gjedda likte å besøke de som barn. Spesielt i juletider for da kunne han synge med til julesangene av full hals. Ettersom faren til Gjedda var meieribestyrer, var det alltid mye mas og kjas i huset i juletria. Det måtte lages edamerost til hele kommunen og familien måtte alltid hjelpe til. Derfor var Gjedda alltid glad når julekvelden kom og familien kunne slappe av. Gjedda har alltid vært glad i jakt og ettersom elg bare finnes på Ombo lå han mye i krattet der i tenårene. Alltid med ei form for børse i hånda.

Den 1. januar 1999 fikk Gjedda en telefon fra sin kone på sitt nye kontor i Norges Bank. Han var blitt sentralbanksjef, men kona lurte bare på om han kom hjem til middag. Det gjorde han ikke. Han måtte jobbe overtid og skrive på sin første artikkel “Utfordringer i pengepolitikken” som kom ut i Aftenposten 4. mai samme år. Det ble mye overtid det året for totalt skrev han fire artikler på seks måneder.

Den 16. desember 2008 var et vendepunkt for Gjedda. Han hadde alltid vært en rolig og forsiktig mann og sa han at han skulle senke renta i små, men hyggige, steg, så kunne du stole på at det var det han kom til å gjøre. Den 16. desember derimot gjorde han noe han alltri hadde gjort før. Han tok en sjans. Han senket styringsrenten med 1.75% selv om han visste at det ikke var lurt for økonomien. Han orket bare ikke stå imot mer press fra pressen og analytikere som trodde de visste bedre enn han. Det var jo tross alt han som var sjef. Han visste best, men nå var han lei. “Ok”, tenkte han. “Hvis de tror det er så jævlig lurt å sette den ned med 1.75% så skal de faen meg få se hva som skjer”. Og han satt den ned. To måneder senere trakk han seg som sentralbanksjef som følge av resultatet.

I dag lever Gjedda et beskyttet liv tilbake på Finnøy sammen med sin familie. Han har tatt over meieriet til faren og lager Edamer for all melka han melker.

I 2002 tok Stian initiativet til å starte et lite spin-off-band til Jockstrap. Han var lei av å covre Blink-182s “All the small things”, noe vi aldri fikk ordentlig knirkefritt til. Tror kanskje det var litt for vanskelige powerchords eller noe. Resultatet ble “Plekter deilig namnam”.

Bandet besto av Stian på plekter, meg selv på gitar med plekter, og Henka på bassplekter. Vi var alle enige om at “Plekter deilig namnam” kanskje ikke var det aller beste bandnavnet. Men vi hadde ihvertfall funnet vår egen nisje. Det var nemlig ikke så mange andre band på den tiden som spiste plekter live.

Stian var helt rå, og en selvsagt frontfigur i bandet. Han kunne konsumere opptil elleve plektere hver gang vi spilte; Et mesterstykke. Henka slet med sine bassplektere, og måtte en gang til legevakten etter at det ene plekteret inneholdt peanøtt.

Vi lagde totalt tre sanger, som etter hvert utviklet seg til å bli klassikere. Vi hadde “Plekter nam”, “Jeg skal studere juss og gifte meg-plekter”, og sist men ikke minst “Nam, deilig plekter”. Sistnevnte en fan-favoritt på konserter.

Vår bandinstruktør het Jørgen Malo. Han ble helt svett av at Stian spiste så mange plektere. Da tok han seg til pannen og pustet ut. Han var også veldig opptatt av at plekterene våre var stemt til enhver tid. En veldig hyggelig fyr.

Dessverre måtte vi legge bandet dødt etter kun to år. Da hadde Stian sett seg lei av musikkens gunst, og la avgårde for å begynne å studere. Vi andre satt slukøret igjen på øvingslokalet og gikk tilbake til å covre “All the small things”. Den lyder fortsatt ikke helt bra.

It’s time for that emergency blog!
It’s kinda heavy though, I am pumped like a dog

This could be called a “Nødblogg”, but instead it’s called “Emergency”
The english wordage just better conveys the urgency

Show some heart
Kleinheart
I missed out on the dart

I have no time
Gotta chase that rhyme
With a mouthful of thyme

It feels like I’ve been doing this forever
Or maybe never
Can’t feel my way out of this bloody fog
writing the emergency blog
(test)

Det var en iskald dag omtrent midtveis igjennom vinteren. Frosten glinset iskald i den stille, mørke skogen.

Det var i dag det skulle skje. Alle de eldste i stammen var enig. I dag var dagen de unge mennene skulle ut og gjøres til menn. Det var det helligste og eldste av ritualer, og stemningen blant de primitive teltene var presset.

De var en drøy håndfull gutter i tenårene som stille og i ytterste ærbødighet gikk i ordnede rekker ut av leiren, ledet av den eldste og mest erfarne av skogmennene. Stillheten lå iskald over skogen, som om skogsgudene selv holdt pusten. Frosten stod kald mot ungguttenes pels- og  skinnklær, men ingen våget å si noe denne morgenen. Ingen våget å trekke gudenes oppmerksomhet mot sin lille, stakkars person blant de enorme, mørke trærne.

Det var en tid lenge før tordenen trådde i manns form og herjet over himmelhvelvingen i en vogn trukket av bukker. Det var i en tid da menneskene fremdeles tilba tordenen, ikke en personifisering. Det var en tid uendelig lenge før menneskene snudde seg mot en mann på et kors. Det var en tid da menneskene fremdeles tilba skogen i all dens stillhet og makt.

Det var skogen som skulle blidgjøres denne dagen, denne viktigste av alle dager for stammens unge menn. Etter en lang marsj i den iskalde snøen markerte lederen, stammens gamle og vise skogsmann, at de var kommet frem. Treet stod i stillhet som resten, men samtidig mer majestetisk og forferdelig enn alle de andre mørke, snødekkede trærne. Blant de eldgamle kvistene hang her og der en pyntegjenstand, hengt opp av stammens gamle for å blidgjøre gudene. I stillhet og ærefrykt samlet de unge seg. Det var nå det skjedde.

De var alle klar over hva som stod på spill. Treet kunne falle når som helst og bare skoggudene kunne avgjøre hvem som befant seg det skjebnesvangre stedet da, hvem som levde og hvem som ville kunne måtte dø. Den gamle skogsmannen tok frem sin øks, og sa en lav bønn mot treet. Så snudde han seg sakte mot ungdommen. Hans mørke røst lød unaturlig høyt i den lydløse midtvintersskogen.

“Så er vi kommet hit, gutter. Be deres stille bønner, og be alle om at dere kommer ut på andre siden i god behold. I dag våknet dere som gutter men vil returnere som menn, eller ikke i det hele tatt”.

Stillheten var nå så dyp at ett snøfnugg som falt mot bakken ville lydd som et ras i ørene til de spente unge guttene. De viste hva som kom, og idet lederen sa de siste, sermonielle ordene grep de lydløst hverandres hender.

“Så går vi rundt om en enebær busk “

Jeg ruslet langs nettet i dag i søken på blogg. Jeg fant bare denne, men det var godt nok for meg. Tenkte jeg skulle skrive et hyggelig innlegg om julen og julevitser. Vitser liker de fleste har jeg hørt og jeg vet akkurat hvor de beste befinner seg. Hos min trofaste venn, humoristen.no. Jeg leste ganske mange av vitsene på siden, det var ca 41 vitser i kategorien julevitser. Det ble ganske mye lol’ing. Feks. hehehe lol heh. Det var noen av vitsene som var litt lange de hoppet jeg over, og det var en jeg ikke tok. Denne tenkte jeg å dele med dere slik at noen kanskje kunne kaste litt lys over poenget.

- Julen kan ikke reddes nå!
- Jo da, jeg ringer en av mine venner.
- Hva kan han gjøre da?
- Han kan kle seg ut som deg og redde jula.
- Vil ikke barna bli lei seg hvis de finner det ut?
- Tror ikke alle barn at julenissen er tjukk da?
- Hmmm… Godt poeng.

“Hmmm… Godt poeng”. Jeg setter et lite spørsmålstegn ved den siste linjen der. Så veldig godt er vel ikke poenget, det gikk meg i hvert fall hus forbi.