Å krysse veien kan, som vi lærer fra vi er små, være farlig. Derfor har noen glupe mennesker satt opp lys der veier og overganger krysser for at vi ganske dødelige mennesker skal vite når det er trygt å krysse. Systemene for hvem som får kjøre eller gå når er ikke alltid de mest optimale. I noen kryss får alle retninger grønt lys etter tur og så får plutselig alle fotgjengere grønt på en gang. Hyggelig om man skal tvers over krysset, men ikke så hyggelig å måtte vente en halv time først. Og det er nettopp det som er poenget i dette innlegget, min utålmodighet. For aldri, hvertfall skjelden, skjer det at jeg venter på grønn mann så lenge det er klar bane.

Jeg vil påstå at Norge er ganske konservative når det gjelder “å krysse gaten på rødt lys”. Det kan hende det er fordi man som barn blir lurt til å tro at man faktisk havner i fengsel dersom man trosser den røde mannen. Hvertfall ble jeg det og kanskje er det derfor jeg trosser det nå som voksen. Ofte har jeg sett folk vente på grønn mann i kryss hvor det er like dødt som i rundkjøringen på Bardufoss klokken 3 om natta. Det som er morsomt, og det egentlige poenget med dette innlegget, er hvor morsomt det er å se folks reaksjon i det du krysset gata på rødt når de har stått i fem minutter og ventet. Mange velger da å følge etter, men de beste menneskene er de som, på tross av det, venter det siste halve minuttet som gjenstå før de trygt kan krysse gaten i selskap med den grønne mannen.

Må innrømme jeg savner Gloria Flames litt. Jeg er sikkert den eneste som føler det sånn, men det får bare være. Det har vært stengt for oppussing i noen måneder nå, og jeg har ikke vært der siden Svein kom med sagnomsuste sitatet: “Nei, gutter.. Vi skal ikke heller dra ut i morgen?” De siste månedene har gått med på å være på Garage litt for ofte, og jeg er lei. Sikkert like lei som dere er av Gloria-maset mitt. Men nå har det seg slik at jeg savner den lystige stemningen, de trivelige menneskene både bak baren og rundt omkring. Fussballbordet og mannen med hansken. Konsertene. Det er så mye. Håper det åpner snart igjen.

Hei, Horni her! Tenkte bare å droppe innom for å fortelle dere at jeg lever fortsatt. Jeg vet det har vært dårlig med blogging fra min side i det siste, og det tar jeg selvkritikk for. Derfor gjør jeg det meget godt igjen ved å skrive et ordentlig blogginnlegg. Ja, det er faktisk helt sant. Dette er mitt aller første “Hei, nå gjør jeg det og det”-blogginnlegg.

Så hva gjør jeg? Jo, nå skal dere høre. De siste dagene har gått med på veldig mye jobb. Vi har flyttet fra Mølleparken og inn i nye lokaler i Stenersgata. Det er tvers over gata for Oslo City. Så i tiden fremover, hvis noen er i sentrum rundt klokka 11 og vil ta ei litta lunsjerunde med Horni, er det bare å friste lykken med en telefonsamtale. Er jeg på jobb, er jeg helt sikkert med.

Fritiden brukes for tiden på scrobbling (wtf?), tv-serier og pilly. Scrobbler mye av The Black Dahlia Murder for tiden, etter en finfin konsert på Garage. Ellers går det i Still Remains, In Fear And Faith, No Use For A Name, The Year Ends In Arson og Thursday. Har også startet enda et nytt musikkprosjekt, noe screamoliknende greier. Mulig det går mot navnet “To Dismantle The Crown”, eller noe annet rart. Får se.

Velvel. Jeg tror jeg skal gi meg mens leken er god. Men hvis styrken viser seg fremover, skal man ikke helt se bort ifra en liten videoblogg. Det kommer selvsagt an på aktiviteten her på siden. Har vært lite å skryte av lately. Nå skal jeg snart se en episode av Cold Case tenkte jeg, før lillegutt skal sove. Har trent i dag, og er sånn passelig bøyd i både armer og ben. Håper dere satte pris på den ordentlige bloggingen, så “bloggez vi senere, tihi”.

Kjære brødre. I dag den 20 januar er en merkedag til minne om helgenene Fabian og Sebastian som ble drept med hhv. øks og piler. I norsk folketradisjon var primstavmerket en øks eller to piler i kors. Emneveden måtte hugges denne dagen før sevjen steg. Håper alle skåler stille for seg selv.

Jeg digger amerikansk TV-reklame, men enda mer digger jeg Microsoft!

Jeg zappet meg gjennom nettnyhetene som jeg ofte gjør på en tirsdag og fant Dagbladets herlige nyhet som Microsofts Songsmith! Jeg orker ikke legge ut om produktet – det fortjener en blogg i seg selv som kanskje noen mer musikkkyndige kan ta seg av – men selve reklamen er jo helt fantastisk og den følger alle normene til legning og rase en reklamefilm nå til dags burde.

Den starter med en hyggelig hvit amerikansk familie og farens utfordring med å lage en reklame til Glow in the Dark towels. Naturligvis en hetero familie. Så videre ut i filmen kommer den svarte mannen inn i bildet. Han er tilsynelatende også homofil. Perfekt å slå to fluer i en smekk der, Microsoft! Får bare håpe det ikke kommer et søksmål denne gangen. Den hyggelige mannen synger sin sang på kjøpesenteret og viser hvor lett det er å lære seg programmet og reklamen føles ferdig. MEN! Hvor er asiaten? Joda, det er bare å holde ut de forferdelige rimene og den dårlige melodien litt til så dukker den om i en kvinnelig skikkelse og ringen er sluttet. Nydelig levert Microsoft! Enda bedre enn den filmen hvor Bill var med.