Man skal vanligvis reise et stykke for å finne sin tvillingsjel. Det heter seg så, ihvertfall. Men ikke alltid. Av og til holder det å reise til feks. Thailand.  Der bor nemlig ihvertfall én av Hornis tvillingsjeler. Det er lett å se at han ikke er helt lik. For det første ser han jo ut som en Thai, og det gjør jo ikke den Horni vi kjenner fra Kjelsås. For det andre har Thai-Horni en sans for reggae, noe vi heller ikke kan si vi kjenner Kjelsås-Horni for. På den annen side kjenner vi igjen mang en kjent egenskap felles for de begge. Det gode vesen, først og fremst. Thai-Horni, selv om han spilte i oppvarmingsbandet (før Job2Do), var nok alle tilskuerenes favoritt. Han lyste ut med god stemning over plassen, og løftet stemningen det ekstra hakket under refrenget med noen velplasserte “Wap-wap-de-de-de” og noen “Nana-nana, nana-nana”. Vi ser også at begge blad Horni er svært stabile mennesker, både av og på scenen. Ingen tvil om hvem som styrte skuta etter showet. Mens de andre thaiene vimset rundt, gikk Thai-Horni stabilt og direkte og gjorde det han skulle. Det var i det hele tatt et hyggelig gjensyn på andre siden av kloden!

(PS: Det så ikke ut som Thai-Horni hadde dame, men det vet jeg ikke så veldig mye om. Vanskelig å få innsikt.)

(PS2: Herved er utfordringen åpenbart. Eller, ingen utfordring kanskje, men hadde vært hyggelig om brødrene holder utkikk etter dobbeltgjengere av brødrene når de er ute og reiser i verden.)

Alright. Jeg tar en slurk vann. Det er på tide å vise at jeg er tilbake på bloggescenen, under byens scene. Jeg tar en slurk vann til. … Kropla Beskidu. Nam. Godt vann. Problemet bare, er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det har gått så lang tid. Det har samlet seg opp så mye, men samtidlig så lite. (Klassiker. Nesten litt for klassisk.) Jeg kan begynne kveldens bloggfremstøt i denne enden: Musikken jeg hører på nå – mens jeg blogger. Det er pianocrescendoene til (Fork and Knife) av Brand New som triller ut av squeezeboksen i skrivende stund. Så ja – sett deg gjerne inn i samme lydbilde mens du er her, åpne Spotify og søk deg frem til “Brand New”. Den er fin.

Idag skal jeg sende ut en liten hilsen på verdensveven – til noen jeg bare kjenner en bitteliten fasett av. (Hvor hyggelig er ikke dét?!) Det er en hilsen, men det er også en takk. Historien går slik: (Haha, jeg digger sånne kolon som bare blir rigget opp og introdusert! “Historien går slik – kolon! POW!!!” Noe av det beste jeg vet.) Vinterferien for meg i år har vært strandtid. Men like fullt – som ferier er – også lesetid. Da vi kom til Railay hadde jeg lyttet meg gjennom Naiv.Super mens jeg vandret opp og ned stranden på Lanta (dævver av å ligge stille når solen steker. Verste jeg vet.) og jeg hadde lest ut Cormac McArthys Alle de vakre hestene. Den var det mye hester i, den siste, og de svettet veldig mye fikk jeg inntrykk av. Jeg er ikke hestevant – annet enn for kjepphestene jeg skulle måtte ha på stallen min – men jeg har skjønt at mye av magien mellom hest og rytter oppstår i det poetisk-dynamiske bildet når hesten er svett. Gjerne rykende svett. Vel, det er ikke en så verst bok, virkelig. Kan være verdt å lese. For noen. Mye sosiologi mellom linjene. Men jeg må advare, den avsluttes med rytter i solnedgang. (Cormac, da! — eller … er ikke det egentlig klisjé det lenger, kanskje? Jeg bare tenker høyt. Det har kanskje fått tilstrekkelig formtilløp over årene til å danne sitt eget språk? En “minisjanger”. Eller kanskje altså som et motiv som er så etablert at det ikke lenger er snakk om “rytter i solnedgang” eller ikke, men hvordan “rytter i solnedgang”. Hva vet vel jeg. Jeg har knapt sett en hest i hele mitt liv. Langt mindre en rytter.)

På Railay var det så varmt at jeg over fem-seks dager orket å ligge til sammen 2 timer på stranden. Det sier seg selv at en del tid ble omregulert til “hatt og pils (Chang) og bok på veranda”-tid. Den beste tiden, vil noen si. Jeg vet ikke om jeg kan kaste meg en så bastant påstand, (hva er det jeg snakker om – det var jo jeg som fremsatte den!?) men vil ihvertfall ikke protestere. Under denne reguleringen fikk jeg god tid til å nærlese Brenn Ned Skiten, det lille Flamme Forlags litterære manifest, kan man vel kalle det. Jeg liker ideén til prosjektet veldig godt: Som forlegger må man erkjenne at man har en form for litterær makt – derfor er det redelig at en forlagsaktør stikker ut hodet litt og sier hva de selv mener om litteratur og kvalitet osv.

Som lesning er imidlertid boken som en pose med smågodt av essayer og småtekster. Men: en sånn pose med smågodt som du ikke har valgt selv, men som kommer ferdig assortert. Du vet at det følger med noen biter der som bare er helt ufyselige, og noen som ikke er spesielt gode, men som du bare spiser. Det virker som litt for mange tekster er valgt inn i samlingen på grunnlaget “dette har jeg skrevet – en gang, og det var ganske bra”, uten at teksten har noen relevans ifh. til vaskeseddelen, altså hva de utgir at boken skal dreie seg rundt. Likevel da, selv om jeg kanskje kan høre kritisk ut, så er dette den mest stimulerende leseopplevelsen jeg har hatt så langt i år.

Tilbake til Railay, til hatten og Changen (og de tomme Chang-flaskene som nå har begynt å samle seg opp i verandahjørnet.) Det kom en dag hvor jeg ikke hadde flere bøker å lese, hvor alle ovenforstående var pløyet gjennom. Da var gode råd dyre. Railay er ikke et stort sted, det er ingen veier der, og man må ta båt for å komme dit. Jeg tok min hatt på og gikk litt rundt. Flip-flop. Lyden av ledig sommergange. Optimistisk så jeg meg rundt under hattebremmen etter noe som kunne ligne en bokhandel mellom alle resortene. Jeg hadde ikke flaks. Jeg fant først noe som lignet på en bokhandel noen dager senere – det var en turistkontorstand som hadde en hylleseksjon med second-hand bøker som folk hadde levert inn, som de solgte for en billig penge – men det hjalp meg jo ikke da, flere dager før jeg fant den. Det hjalp meg imidlertid med å finne en bok til flyturen hjem – Alex Garlands The Coma. Den var pikant, men jeg var ikke helt i modus da jeg leste den, og det er en bok man må være i modus for lese. En ømfintlig bok, vil jeg kalle det. Men ikke uten sine små lyse punkter, selv om man skulle komme til å høvle over de mer sensitive poengene.

Vel, fortsatt, tilbake til den situasjon hvor jeg tusler rundt og speider etter en hylle som kan møte mitt åsyn med bokrygger. Solegangsbrisen har begynt å ta tak i hatten min, men det er ingen fare, den sitter godt på. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sulten, har jo ikke spist siden en porsjon “flied lie” til lønsj. Jeg vender sandalene mine hjemover. Det er ikke mer enn noen steinkast, selv om jeg er på helt andre siden av bukten. Det er da, på vei hjem, jeg kommer over redningen. Kaffebaren på vår strandside har – skulle du sett – “Book Exchange”. Ta en bok, legg igjen en. Men: utvalget er lite og – viser det seg, etter litt gjennomsyn – fullstendig rævva. Jommen sa jeg redning. Men (her blir det mange “men”, gitt. Men men, hyggelig å skrive barneskoleform også. Men da-, Og så-) i denne lille haugen ligger en Bukowski-bok jeg ikke har lest. Jeg tar den, og går. Jeg tar den! Og går! Poenget med “Book Exchange” er jo at man skal gi en tilbake også, men jeg har ingen å gi! 

Det er derfor jeg skriver dette, denne hilsenen. Fordi: Dette er en formell takk fra en yngre bror Kleinheart til eieren av Bukowsi-boken Nedenom og hjem som vedkommende la fra seg i kaffebaren på østsiden av Railay en eller annen gang før februar 2009. Den står nå i min bokhylle! Takk! Snakkas!

Jeg tar en slurk vann til. Godt å være tilbake. (Ble det langt? Ja, ble kanskje det. Hva kan jeg si; Blog is back. Snakkas igjen.)

Man skal faen meg ikke påstå at ulovlig nedlasting ikke fører noe godt med seg. Jeg innrømmer at jeg prøver før jeg kjøper, og det har det lille uavhengige plateselskapet Rise Records dratt god nytte av. Det er ingen hemmelighet at dette har utviklet seg til å bli mitt favoritt-label. Derfor kjøper jeg stort sett alt de gir ut. Det har resultert i at jeg nå eier over halvparten av alle cdene de har gitt ut. Og bildet over er beviset. Stolt viser jeg frem min samling av cder Rise Records har i katalogen sin!

Jeg vet mange av dere har bekymret dere for scrobblingen min. “Har han virkelig begynt å scrobble mindre for tiden?” er vanlige spørsmål jeg har overhørt. Vel, svaret er nei. Dere kan slappe av. Jeg nådde 44000 i dag, og alt er for tiden fryd og gammen. Det har gått mest i Passenger Action, A Day To Remember og selvsagt Chiodos for tiden. Og snart kan dere vente dere en virkelig godbit av et blogginnlegg, når jeg om ikke lenge kommer tilbake med mine topplister for året som har vært. Inntil videre; Fornøyelig scrobbling!

Dagbladet Magasinet melder idag om en amerikansk kvinne – Jennifer Figge – som ifølge nyhetsbyrået AP skal ha svømt tvers over Atlanterhavet på 25 dager. 3380 kilometer tilbakelagt. Flere norske medier kastet seg på saken, men ingen sjekket om dette virkelig var mulig, noe det selvsagt ikke er. Sportsreporteren Chris Chase kalte det hele for “The great Atlantic swimming hoax”.

Men nå kan imidlertid Brødrene Kleinheart melde om at en større bragd er gjort. Det er hobbysvømmeren Svein som har prestert mesterstykket å svømme jorda rundt på 40 dager. Han skal verken ha spist eller sovet på turen; Bare svømt, natt og dag. Turen startet ved kaia på Aker Brygge i Oslo i slutten av desember 2008, og 4. februar var han tilbake på kaia, noe dere kan se på bildet over.

- En glimrende gjennomført svømmetur, sa Svein til Kleinheart.org, etter ankomst Oslo. Og vi i redaksjonen kunne ikke vært mer enig. Sky’s the limit for denne atleten. Vi ønsker Svein lykke til videre med svømmingen!

Kleinheart sendte ut to mann til å teste byen London, både på godt og vondt. Svein og Horni tok turen til the Capital Hipster of Great Britain og sjekket inn på Thistle Marble Arch på stedet med 2/3 av samme navn.

Som Horni allerede visste, var dette et hotell – om kanskje ikke i særklasse – men i særdeles god klasse. Men det skulle virkelig ikke gå som smurt å komme seg dit. Ihvertfall ikke når Svein starter turen med en fabelaktig manøver. La meg beskrive:

Vi sitter på Gardermoen og venter på “Go to gate”. Tar oss en baguette fra en av de små sjappene der. Svein kaster baguette-papiret sitt og går mot gate. Etter et drøyt minutt forstår han at billetten hans er borte. Krise, flause osv.. Svein har selvsagt lagt billetten inni baguette-papiret som han kastet i søpla. Så da måtte det snus, og Svein måtte grave i søpla. Der lå billetten.

Vel fremme på Stansted og ute av terminalen møter vi noen Rumenske ungfoler som skulle til Coventry. Men siden det var snøkaos i England (1 cm snø på bakken), gikk det ingen fly dit. Bussen var flott, og etter evig tid stopper den rett utenfor hotellet.

Kvelden brukes på shopping, vorsing og Innerpartysystem. Vi tok en taxi til Islington og fant o2 academy. My Passion og MC Rut varmet opp, til Hornis store fortvilelse. Ingen sigar der, akkurat. Innerpartysystem, derimot, var meget hyggelig. Det var både Horni og Svein enige om. Videre bar det til Barfly i Camden, der Kjetil dukket opp. Det ble noen øl og litt whiskey, og kvelden ble avsluttet med en skummel kebab (To på Svein, som stort sett spiste to av alt hver gang vi spiste).

Kjetil ble med tilbake til hotellet, og mens Horni spydde som bare Horni klarer, lå Kjetil på gulvet og Svein mett og glad i senga. En vakker dag.

Hodet var fryktelig vondt på fredagen, men vi trosset smerter og dro på shopping. Kvelden var nokså lik kvelden før. Vi dro på Chiodos-konserten på Underworld i Camden, men tok oss en Subway først (Svein spiste to foot-long såklart). Sonny Moore og Fei Comodo varmet opp. Sistnevnte viste seg å være overraskende god emocore, men Horni måtte nok skrive ned Sonny Moore i boka som en klovn.

Chiodos gjorde en virkelig god jobb og overbeviste til de grader. Vi stakk videre til Club Koko, som bare lå et hardt steinkast unna. Koko var et av de morsomste utestedene undertegnede hadde vært på. Hundre etasjer, balkonger, losjer, barer, og stort dansegulv nederst, selvsagt akkompagnert av lystig livemusikk til tider. Svein danset så bra at vi ble bedt med til Whitechapel, der to engelske kvinner bodde, Zoe og Katie. Svein tryna ut av bussen på vei til Aldgate, men det hele endte som det fleste med Svein ender; Flott.

Lørdagen skulle vi egentlig på Charlton-kamp, men den ble avlyst. Derfor sov vi litt ekstra, shoppet et par timer ekstra, og slappet av mer på rommet til PL-runden. Staselig. Vi var temmelig slitne etter hard drikking de siste to dagene, så etter litt reising rundt om i London med Kjetil, satte vi oss på en kinaresturang i Chinatown. Der spiste vi i evig tid og gjorde oss svært mette.

Bussen til Stansted igjen gikk tidlig, så det ble ikke verdens hardeste kveld. Hjemturen gikk for så vidt fryktelig greit. Ingen forsinkelser og god stemning. Dermed konkluderte vi med at turen hadde vært en stor suksess, og kan absolutt gjøres årlig.

(Reisereferatet er skrevet i “passiv tid”, dvs en blanding mellom historisk presens og preteritum. Sånn i tilfelle noen språk-nerder der ute av våre 20 daglige lesere ikke kommer og klager.)

Vi stikker hit, vi. Svein og jeg, altså. Målet er Thistle Marble Arch, gode gamle firestjerners luksus. Ikke for alle og en hver, med andre ord. For de som ikke forstår, skal vi bo i den røde ringen. Det ligger i enden av Hyde Park og Oxford Street. Kan ikke tenke meg det blir annet enn shopping og champagne.

Planene er mange. Torsdag skal vi på Innerpartysystem på O2 Academy i Islington, før turen sannsynligvis går til Barfly i Camden, der det er afterparty. Fredagen blir det Chiodos på Underworld i Camden, før vi muligens stikker på Club Koko i Mornington Crescent. Vi får se, planer kan alltids endre seg. Lørdagen kan det hende vi stikker på The Valley og ser Charlton-kampen mot Cardiff. Hvis vi gidder da. Kvelden blir det vel fest igjen, før vi stikker hjem søndag morgen. Vi skal selvsagt shoppe og oppleve den flotte byen mellom eventene.

Det blir moro. Jeg antar faktisk at vi snakkas der.

Jessass.

“Gjedda” er en bra mann.

Det har jeg alltid sagt.

Endelig er styringsrenta nede i 2,5 og det er egentlig på tide å lete etter leilighet. Med boliglån på litt over 4% kan jo “hvemsomhelst” eie en leilighet fremfor å leie. Anyways, har jeg ikke tenkt å blogge om noe så kjedelig som styringsrente. Neida.

Dagbladet melder at Skandiabanken var den første banken som varslet at de kom til å kutte renten etter rentemøte i NB. “20 minutter” melder Dagbladet. “HELE 20 minutter?” spør nå jeg. I disse digitale tider burde det ikke ta mer en et halvt minutt å sende ut en pressemelding til NTB. Eller bare tekste en SMS til 02255, som er TV2s tipstelefon. 20 minutter er jo som en mannsalder i våre dager. Choppi Chopp!