Jeg vil si noe om mitt forhold til frisører.
Jeg hater.. nei vent. Dette kommer ikke til å funke. Jeg hater ikke frisører, og å påstå det kun for å få introduksjonen til denne posten til å ligne på en Odd Børretzen-låt blir bare kvalmt. La oss prøve på nytt.
Jeg misliker å gå til frisøren.
Jeg har forsåvidt ingenting imot frisører. Frisører er vel som alle andre stort sett ålreite folk. Det hender til og med at de kan være aldri så søte. Det jeg derimot etterhvert har innsett at jeg missliker er det å gå til frisøren.
Det første som skjer er selvsagt at frisøren er en dame på 1.50, og frisørstolen ikke kan stilles lavt nok. Dette med det selvsagte resultatet at jeg må slumpe i stolen som en slapp ungdomsskoleelev så den stakkars frisøren kan se hva hun gjør på hodet mitt.
Så skal selvsagt denne frisøren vite hvordan hun skal klippe håret mitt. Det er her jeg virkelig kommer til kort. Hvordan forklarer man en sveis? Jeg får det ihvertfall aldri til, og resultatet blir alltid at vi later som vi har kommet til enighet, mens damen klipper noe hun tror jeg har ønsket og jeg ber til alle hårklippingens guder. Jeg kjenner dog ikke til noen slike guder, så den bønnen blir kort.
Jeg har prøvd andre metoder for å få formidlet mine tanker til frisøren. Jeg har hatt med bilder av meg selv med en sveis jeg har vært fornøyd med. Jeg har prøvd å få frisøren til å forklare hvordan jeg kan beskrive sveisen jeg har fått etter et overraskende vellykket besøk, for så å fremføre dette ved neste besøk. Resultatene har stort sett blitt omtrent slik: frisøren er svært fornøyd, og mener jeg ligner på bildet på en prikk. Jeg er uenig.
Etter en lang unaturlig samtale om de samme gamle temaer ( “jasså, du er frisør?” ) er man så ferdig. Man får se baksiden av hodet sitt ved hjelp av et speil, og sier hvor kjempefornøyd man er med hårklippen. Frisøren har tross alt fremdeles et stort utvalg skarpe gjenstander innen rekkevidde, og jeg har få forestillinger om min egen udødelighet. Frisøren tar noe voks-ting i håret som ikke fungerer helt sånn det skal, jeg betaler, sykler hjem og fikser sveisen som best jeg kan.
Nei takk, jeg tar heller korken av Jameson og slår litt på liksom-trommene mine.
Her treffer du en spiker midt mellom øya! Dette er virkelig så sant og ekte som livet selv! Mitt forhold til frisører er absolutt minst like traumatisk! En gang etter at jeg hadde klippet meg og sagt “ja, det ble fint, kthxbai” dro jeg rett hjem og fant frem hårklipperen og svidde vekk alt sammen.
Men: for en gangs skyld har jeg fått verdens lønn utbetalt i noe annet enn utakk; jeg har funnet en løsning! Jeg kan ikke helt forklare hvordan det fungerer, men det er en frisørsalong i Krakow som heter Roman, som jeg alltid går HAPPYFACE ut ifra. (Vi snakker 3 av 3 ganger!) Til og med voksingen på slutten er faktisk noe jeg ikke forsøker å rette på med en gang jeg kommer ut på gata. Dertil kommer at denne frisørsalongen kanskje er den hyggeligste jeg noensinne har vært borti, likegyldig av land (Norge, Spania, Polen – jeg frister lykken der jeg er.) De serverer til og med også kaffe mens du sitter der. Det er ikke så sykt praktisk å drikke kaffe mens man blir klippet, men i mine øyne er det gesten som teller. Prisen, derimot, teller ikke. 80 kroner tåler man å betale, selv med en lønnsutbetaling hovedsaklig i utakk.
For øvrig, vil jeg nominere dette blogginnlegget til årets SCOOP, og denne kommentaren til Kleinhearts lengste kommentar. Tror jeg.
Jeg sekunderer, stående, og tar av meg begge sokkene i enighet. Jeg har det ikke like ille under akten, men etterdønningene pleier å være av samme kaliber:)
Tips til alle som misliker å gå til frisøren: Spar til lengre hår. I tillegg til at man slipper å bli misfornøyd, er det også kulere.
Dessuten går det ikke an å være misfornøyd når man har kort hår fra før og deretter klipper seg. Sveisen blir jo prikk lik, bare et par cm kortere.
Dette blir flaut.
Dessuten nominerer jeg dette til et av Kleinhearts mest kritiske kommentarer.
Inhabilemannen. Som tydligvis har hatt langt hår for lenge til å verdsette nyansene av kort hår.
Du må huske det, Horni, at ikke alle ser så kule ut som deg med langt hår… med eller uten bånd.
Kan godt være, men det er neimen ikke mange som tør å prøve heller!
foreslår at dahle kommer med en kommentar her. er det én person i hele vide verda som vender sine tomler ned til frisører er det han. alltid skuffa etter endt frisering. mener å huske at han faktisk har gått tilbake til frisøren etter en særs mislykket (i hans øyne) styling. dahlemannen; hva skal man si?