Jeg møtte en jente da jeg var rundt 13 år. Jeg ble introdusert for henne gjennom søstra til en venn av meg. Søstra var noen år eldre. Det var ingen bra første date. Jeg likte henne ikke i det hele tatt. Noen uker senere møtte jeg henne igjen på en slags gatefest. Hun var like kjip. Jeg tror det tok to eller tre år med ufrekevente møter før jeg falt for henne, men da var jeg forelsket. For alltid.   

Nå har det gått noen år og vi bumber stadig borti hverandre. I helger og ukedager. I det siste har jeg sett henne så ofte at man neste kunne tro vi var sammen, men jeg har bestemt meg for at vi ikke skal ha fast følge. Jeg vil ikke bli en av de som ødelegger livet sitt på grunn av forhold. Vi går heldigvis mye bedre sammen nå enn da jeg var 13. Jeg elsker lukten hennes, smaken, følelsen av å ha henne rundt meg og å holde henne i hånden. Det er jeg som har forandret meg, ikke hun. Hun er den samme. Jeg husker de første gangene vi rota som veldig spesielle og følelsen dagen etter pleide å være fin. Nå om dagen våkner jeg oftes med en dårlig følelse og det hender jeg angrer på ting vi har gjort sammen. Hun er kjent for å gjøre smarte menn dumme, men vi pleier å ha det så utrolig hyggelig at jeg ikke klarer å holde meg borte fra henne. Hun er langt i fra perfekt. Hun er tidkrevende og oftest grunnen til at jeg er blakk og hadde hun vært en vanlig jente hadde jeg slettet nummeret hennes for lenge siden.   

Jeg liker å tro at vi har et sunt forhold og jeg er glad i henne selv om hun kan gjøre meg rar. Før tenkte jeg ofte at “nok er nok”, men så kom helgen og hun spurt meg om mine planer. Da svaret var -Ingenting, var hun flink til å overbevise meg om at vi burde møtes. Nå har jeg innsett at hun er en del av livet mitt og ser du meg til helgen er nok sjansen stor for at vi roter igjen…