Johan Harstad – Hässelby 

Premisset for boken er ganske greit: Vår alles Albert Åberg kommer i puberteten, og innser at livet er problemfylt lekeplass. Og dette ikke bare fordi Albert må trekke sine ungdomsår gjennom åttitallet.

Albert har også vokst opp til å bli en usedvanlig mistilpasset person. Til dels med god grunn. Det er ikke uvanlig at en psykotisk disposisjon bryter overflaten i løpet av ungdomsårene, og det viser seg etterhvert at det er greit mye bagasje Albert har fått å bære på. Han har adfærdsvansker, er paranoid, har alvorlige relasjonsproblemer med sin far, alt dette på toppen av sin psykose. Nå ville det naturligvis være kvapsete av meg å avskrive hovedpersonens åndsliv blott som en psykiatrisk tilstand, men så syk som Albert er i denne boken, tillater bare fiksjonen at personer er uten at de blir innlagt.

Hm. Jeg merker at det ikke bare er jeg som skriver. Det sitter også en aldri så liten brodd her. Kanskje er det en oppgitt djevel i meg som er lei av forfattere og annet kunstnerrask som bruker psykiatrien som et mystisk, romantisk og røkfylt kognitivt rom de kan møblere som de vil; hvorfra deres aktanters mentale og åndelige premisser kan diktes fritt? Jeg vet ikke om det kanskje kreves usedvanlig sterk penneføring å la absurdisme stå for sin egen regning, uten å måtte sikre seg en (syltynn) kontakt med det rasjonelle ved å gi absurdismen et anstrøk av en antydning til mental forstyrrelse. ”Demonteringen har begynt” som bokens undertittel sier. Vel. Jeg skal ikke la denne innstillingen styre lesingen min, men noen måtte komme ut og si det.

Så får jeg ta for meg resten av boken da: Her. Ta en sekk med situasjonsskisser – noen av dem riktignok ganske gode, men det samlede utvalget er fullstendig tilfeldig – og tøm den mellom to permer, uten særlig tanke for komposisjon. Faktisk er det her snakk om en begredelig komposisjon. Men kanskje står det nettopp musisk i forhold til sitt eget tema, at det er snakk om en komposisjon etter punkens prinsipper. Da levner jeg faktisk boken i overkant mye cred. Uansett. Komposisjon, schmomposisjon. Så ligger nå alle disse situasjonsskissene utover hele boken, og det er på tide å sende aktantene løpende gjennom dem og lage ”handling”. Det er lett match, det er bare å stokke personene inn i bokbladene, for personene i denne boken er alle sammen todimensjonale pappfigurer. Ingen har noe større personlig nærvær enn skuespillerene i en 5. klasses juleavsluttningsskuespill, og – boże – den graden de setter seg selv og handling i scene på er direkte klein.

Denne kleinhet til tross, yngstebror Kleinheart lar seg dessverre ikke imponere.

Karakter: 3,8/10