Om hvordan det viktigste du leser kanskje er det du hopper over. Et lite litterært fridykk med skrevet snorkel og lesebrillene til Davy Jones.

Jeg skal forsøke å holde de utagerende obskure skyggene av pretensiøsitet i dette innlegget til et minimum, men med akkopagnement av Thrice sitt vannalbum er det nok en fare for at de av og til kan slå seg selv ut til brummende dysterhet – se, der er jeg allerede igang… Nå er dessuten en av grunnene til at jeg i det hele tatt skriver for denne bloggen å vedlikeholde håndverket enn så lenge jeg er i eksil, og ettersom det er heller sjelden jeg får kastet meg rundt og skrevet noe, så bærer de få skrevene stykkene her nok litt preg av den overdrevenhet som følger av en desperat markering av egne tegn; sjeldene, men dype gisp over en brutt vannflate som det kan tegne til å være, om du vil.

Denne gangen skal vi altså ned på havets bunn. Det litterære havet, i dette tilfellet. Fra den tåkelagte havoverflaten og ned gjennom spekteret av dype blåtoner. Vi skal ned under vrakgodset av overfladisk litteratur som flyter i vannskorpen. Forbi de halvoppløste likene som ikke har sunket lengere enn til like under, sammen med fillete pocketbøker og krimlitteratur. Den gamle mannen ser oss bli en del av sjøen, vi trekker fyllepenner i brede bevegelser foran oss for å holde råhaiene på avstand mens vi nedstiger. Ikke le, du får vann i nesen. Smilehull er også farlig på denne dybden, trykk, osv. Ser du, Moby Dick spiser krill som egentlig er bittesmå astronauter som roper Houstonwehaveaproblem mens de farer inn i sluket og nok forstår at de aldri får se sin egen nasjons store roman. Gamle utleste og uleste aviser flyter forbi oss og er eneste spor igjen av en verdensomseiling som passerte forbi her for flere uker siden. Ved det hyperplasiske korallrevet av semikolon – ved nærmere ettersyn mine semikolon! – er det en annen hipster i forskemannsdrakt som ler av en forkjølet reke som får alt snørret i antennene og rostrumet sitt. Kan du se bunnen nå? Konturene av bundede bøker og tradepaperbacker som stikker seg ut av grumset. Jarmann! Hva gjør De her? Glemte figurer som tar veien direkte fra skyggen av protagonisten og hit ned. Han skjøt seg selv på Tjuvholmen, for simpelthen å kunne velte ut til sin ontologiske favn. Disse figurene som sleper seg rundt på bunnen her, uten å bry seg om naturen av deres værende – de er overgitt allerede. De vibrerer allerede, nesten umerkelig, av den dypeste tonen det mørke havet har for dem. Det er her nede vi finner det vi leter etter;

Det du aldri leser.

Du ser det ikke; hvilken form tar det? Jeg er ikke sikker, hvordan skulle jeg vite det, egentlig. Se deg om du da, se om du ser det. Men se hvor du går, disse bøkene kan sluke deg like lett som du kan sluke dem – det er ikke alle bøkene som ligger her nede av samme grunn.

Æsj. Nå har jeg rotet meg inn i noe jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal komme meg ut av. Som en mester som gir sin lærling et oppdrag han selv egentlig ikke vet hvordan kan løses. Ah. Skal vi se, jeg har et kart her. Nu er vi direkte under … Direkte under teksten, det er der vi er. Det er her vi er. Og det var vel også poenget, kjære lærling, å ta denne undersiden nærmere i betraktning. For her, rundt oss i denne understrømmen, er også underlesningen. Dette du leser, men uten egentlig å feste deg ved det; dette du leser, men som du allerede mens du leser det velger å la være å forsøke å bringe til noe høyere bevissthetsplan. Konkylene du vet nærer en dybde du kan suge margen ut av, men som du nøyer deg med å stryke overflaten av før du gir den videre til sjøen. Og du tror det gir deg rett til å synge som konkylene, at du har sett overflaten på tusen av dem? I beste fall andres skisser av deres innside?

Har du funnet noe ennå? Nei. Men hva tenker du, hva er viktigst? Det er mange nok nå som advokerer at å høre konkyliesangen førstehånds er overflødig, at det er viktigere å ha kjennskap til den oppleste historien av konkylienes nybrudd av mønstre og toner. At det er en kulturell fellesnevrose å skamme seg over å nøye seg med å stryke dem over overflaten, eller til og med å sende dem ut på dypet igjen uten å ha fjernet de bittersøte broddene av det uoppdagede som i utgangspunktet ikke er deg innvidd. Hvordan begynte jeg å snakke om konkylier her, egentlig? Du står jo og børster sjøstjerner ut av en innholdsfortegnelse.

En bibliotekarfisk svømmer forbi i midjehøyde mens den søker gjennom bøkene med sin lille lanterne. Jeg tenker: Å tviholde på nærlesingen, som med en intensjon om å komme igjennom alt, eller ihvertfall, for å kunne demarkere sin litterære sfære – en naivitet utstrukket inn i mørket i alle retninger. Disse uleste bøkene dekker faktisk hele havbunnen. (Er disse to virkemåtene så komplementere at de kan settes opp imot hverandre som noelunde symmetriske motparter? Nærlesningen og de enkeltstående litterære dypdykkene på den ene siden; skummede bøker og vandringen på skallkonjunkturer på den andre siden. Hvor kanskje et større bilde forsøkes malt, skjønt med tynnere maling.) Finner du noe i den innholdsfortegnelsen?… Æsj. Jeg vet som sagt ikke hva jeg tok deg med ned hit for å finne; kanskje var det bare opplevelsen av deg selv stående til knes i dette. Om du lot deg lure til å tro at jeg var noen slags læremester kan det kanskje komme av min froskedrakt, som jeg har laget av konkylieskjell. Se, svømmeføttene mine er også laget i samme stilen. Nei, for sent, pokker, du burde ha sett i stad, før jeg tråkket opp dette grumset.