Det er to år siden Vheissu ble utgitt; et album som forandret folks syn på Thrice som band. Et album som var beviset på at Thrice hadde forlatt sine røtter for godt, og lagt nye stier åpne foran seg. Og ikke bare var det nyskapende, men Thrice behersket det. Nå er bandet tilbake med sitt sjette studioalbum “The Alchemy Index Vol. 1″.

“The Alchemy Index Vol. 1″ består av to EP’er, henholdsvis “Fire” og “Water”, og er første del av to album som totalt gir oss de fire elementene. “Vol. 2″ er ventet til våren, der vi får servert både “Earth” og “Wind”.

“Fire” er vårt første møte med “The Alchemy Index”. Dette er Thrice slik vi kjenner de fra før, eller i hvert fall nesten. Firebreather starter ballet, og er en powerballade som er like dyster som den er vakker. Blottet for tempo, uten at det har nevneverdig betydning. The Messenger er albumets korteste spor, og sannsynligvis også den kraftigste. Dette er Thrice på sitt aller beste. Raskere, hardere, og også melodiøst. Refrenget er knallsterkt, og er albumets høydepunkt. Backdraft og The Arsonist beviser at Thrice også med “The Alchemy Index” beveger seg over mot nye landskaper. Sangene preges av sære kryptiske vers der refrengene er sterke, og selve flaggskipet i sangene. Sistnevnte er riktignok bedre enn Backdraft, som kan virke som et litt for iherdig forsøk på å ikke høres ut som seg selv. Burn The Fleet trekker tempoet ned igjen, og der det absolutt er en god sang, kan den nærme seg kanten til det kjedelige til tider. Et episk vidunder får æren av å avslutte “Fire”. The Flame Deluge er “The Alchemy Index” svar på Stand And Feel Your Worth fra “Vheissu”. Med kraftig bruk av distortion på vokalist Dustin Kensrues stemme kan sangen høres ut som en krysning av Sigur Ros på speed og eldre Hopesfall.

“Water” er Thrice slik man aldri kunne drømme om å høre de. Riktignok har bandet selv lekt meg sjangeren tidligere (Se Atlantic fra “Vheissu”), men en hel EP med dreamy, sære og vakre sanger er ikke hverdagskost. Men behersker de det? Det gir Digital Sea tvilerne svar på. Ikke bare er Digital Sea en atmosfærisk og vakker drømmeballade, den er også albumets høydepunkt sammen med The Messenger. Open Water fortsetter der Digital Sea slapp, og er også særdeles behagelig å høre på. “Water” starter med andre ord sterkt, men faller etterhvert. Lost Continent følger opp i samme fotspor som de foregående sangene, men inntrykket blekner litt da Thrice følger den samme oppskriften. Visstnok er Lost Continent en fin sang, men det kan bli mye av det samme av et band som er er veldig opptatt av å unngå akkurat dette. Det merkeligste øyeblikket på albumet er den seks minutter lange instrumentalen Night Diving; nok et bevis på at Thrice ikke er redd for å prøve på nye ting. Sangen er også relativt ensformig, men passer godt med temaet, og er stemningsskapende på et høyere nivå. The Whaler og Kings Upon The Main avslutter Vol. 2, der førstnevnte tar i bruk mengder av sampling med tilhørende piano. Definitivt et av de sterkeste sporene på “Water”. Kings Upon The Main klarer dessverre ikke å bevare det gode inntrykket The Whaler gir, og setter et noe merkverdig punktum på et allerede spesielt album.

Noe av det mest imponerende med “The Alchemy Index”, er at Thrice har produsert hele albumet selv. Fra innspilling, til mixing og mastering. Til og med artworken er hjemmelaget. Det viser hva for et multitalent Thrice har i gitarist Teppei Teranishi, som har vært drivkraften bak prosjektet.

At Thrice virkelig mestrer forskjellige sjangere, og får til det de forsøker å få til, kommer ikke som et sjokk. “Water” er en sterk EP. Likevel gir “Fire” et noe bedre inntrykk, muligens fordi den er kraftigere og mer hardtslående. Thrice har beveget seg vekk, nok en gang. Og nok en gang gjør de det til 20 i stilkarakter. “Vheissu” blåste karakterskalaen til helvete. Det gjør ikke “The Alchemy Index”, men viser at Thrice rett og slett er et utrolig bra band uansett hva de gjør.

Karakter: 7,5/10