(foto: John Isaacs )

En dag bror våknet opp og var klein oppdaget han at han hadde – vel, ihvertfall – tre armer, men var egentlig mest bekymret for om han egentlig burde hatt fler. Bror setter seg opp i sengen, pannesvettetørking gjøres, bekymringen går snart over i en sugende panikk og bror kjenner at trapesartister kaster seg rundt under mellomgulvet som innunder et sirkustelt. Bror setter fart ut mot kjøkkenet men blir tatt igjen av en kjempehummer som slår han i bakken, rett ved dørstokken. Imidlertid en rent konseptuell hummer, og et rent konseptuellt slag, så istedenfor å smelle i dørken og reise seg opp igjen med en blåveis som blinker, forsvinner bror gjennom gulvet og ut i eteren. Fra å være sengeliggende og klein, til plutselig å sveve, eller svømme, uten egentlig å beherske noen av delene, i en konseptuell eter, hvor foregående kvelds fyllameldinger danner kometskudd med haler av pulserende lys rundt ham - livsfarlige, for hummeren vet de er gode ledetråder. Angst! Terskelen for ting som flyter ut er ikke høy hos en klein bror. Tilbake på kjøkkengulvet renner linjer av tekst ut av kjøleskapet, og langs disse skrekkinngytende linjene ser vi antydningene til en bok:

“The Raw Shark Texts” møtte først bror som et hypet fenomen; det var egentlig en freak av en bok som nesten tilfeldigvis falt opp i handlekurven min på amazon. Fordi jeg hadde hørt mye om den, men enda mer fordi de jeg har hørt om den fra, har hatt vanskelig med å faktisk si noe om boken. Det er et godt tegn. Ofte. Dessuten kostet den stusselige £3.99. Vel. Som med de fleste andre hypede bøker begynner lesingen med en slags medregnet skuffelse – over at det jeg leser fortsatt er bare en bok, og at den faktisk har svakheter. Etterhvert, imidlertid, begynner den å utfolde seg til den strukturen som hypen viser tilbake til, og som faktisk hever mine kleine øyebryn – i positiv forstand.

Romanens hovedperson er Eric Sanderson den andre. Det eneste som skiller ham fra Eric Sanderson den første er det følgende: En konseptuell hai, et bekjentskap med en professor som bor i en labyrint bygget av bøker, et fullstendig hukommelsestap, og en nær-drukningsdøden-opplevelse i egen dagligstue. Man tager altså en stk. platonisk idéverden, slipper derinn en overstadig mannevond hai, lar følgelig et skjær av et William Gibson-aktig Matrix-driv prege interaksjonen mellom den jagede hovedpersonen og haien som av og til trenger igjennom til han fra idéverdenen for å spise sjelen hans. Her er det altså snakk om en mer eller mindre sømløs sammenveving av abstraksjon og realisme. Nå er det ikke unikt å anvende abstraksjon og surrelisme som innslag for å betone eller modulere en prinsipal fortellerlinje, men dette er skrevet som en hel symfoni hvor surrealisme har en av førstestemmene.

Hall har selv uttalt at en av kommentarene han har fått på boken er at den ikke kunne ha vært skrevet for ti år siden. Det har et gram av sannhet i seg, men er egentlig mest piss. Den kunne lett ha blitt skrevet for ti år siden – eller tyve, for den saks skyld, men den ville neppe ha trengt gjennom til det populærkulturelle marked slik den har gjort idag. (Gyldendal, som har oversatt og pushet boken ut i det norske markedet, vil nok kanskje være litt uenig i at den har gjort det i det hele tatt. Den har angivelig crap salgstall her til lands…) For ti-tyve år siden ville den sannsynligvis kun ha funnet et tilstrekkelig modent publikum i den mindre scenen som er science fiction-litteratur. Denne genren har imidlertid frembragt mer eksplorative romaner enn dette, tidligere enn for ti-tyve år siden.

Tittelen, “The Raw Shark Texts” henspiller på Rorschach-testen, mer populært kjent som inkblot-testen, hvor man lar et subjekt fortelle hva han ser i en serie blekk-klatter for å anslå om vedkommende er psykotisk eller ikke. Dette danner jo en litt besnærende paratekst til romanen, men har ikke noen videre innvirkning. Eller, det ligger jo noe i hentydningen til forestillingsevnen, boken er tross alt en suppe av realisme og surrealisme som krever litt innsats for å kunne leses som en helhet. Det sagt, så er det egentlig en suppe som smaker helt greit, men som litteratur er dette langt ifra høyverdig. Dialogen er i stor grad ganske platt, figurene er karakterløse stereotyper og poetikken har absolutt ingen edge. Kort sagt: Denne romanen har dette anstrøket av overfladiskhet som bøker som er skrevet for å bli visualisert som en film stort sett har. Men så er filmrettighetene også solgt for lengst.

All denne gallen fra en klein bror til tross, det er noe ved denne boken som gjør den verdt et anerkjennende tipp på hatten; det er noe ved den som overbeviser om at hypen den har fått ikke er helt ufortjent. Hovedsakelig dette: Når det kommer til ren og skjær litterær orginalitet så er dette den sterkeste boken jeg har lest på lang tid.