Det er en ny uke, og det er på tide med en ny hemmelighet! I dag skal jeg snakke om min hemmelige hobby: laiv!
Vel. Kanskje ikke en så stor hemmelighet, ihvertfall ikke for alle, men men. Som de andre hemmelighetene jeg kommer trekkende med her i bloggen er også denne stemplet “utdatert og avgradert”. Det begynner å bli mange år siden. Men det var en god periode. You had to be there, som man sier.

Det er en rar verden vi lever i: For ikke mange år siden, da jeg var en liten flis, var det ingen andre enn de av oss som hadde lest Ringenes Herre eller spilt D&D som visste hva alver var for noe. Jeg hadde en engelsklærer på barneskolen som bare “Alver ja, sånne som Tingeling i Peter Pan!”
…
(- Nei. Sånne som Elrond, bitch.)
Men dette endret seg jo, som vi alle kjenner til. Da jeg mens jeg bodde i Oslo dro fra et nachspiel i C14 til maratonvisningen av Ringenes Herre på Colosseum var det en fremmed verden som møtte meg. Det krydde av jenter. Jente-jenter, som ikke for alt i verden hadde visst hva man skulle bruke en D20 til. (Må innrømme at jeg kom litt sent, paiet nesten med en gang jeg satte meg ned og frem til etter brorskapet var oppløst, og begynte å kjenne tegn til kleinhet allerede i løpet av Helm’s Deep, men ellers var det en kjempenatt.)

En liten digresjon i digresjonen: Tolkien ble ihvertfall solgt ut og popularisert på en verdig måte, hadde bare Whitewolf vært like heldige med vampyrene og varulvene sine…

Nok om det. Uansett: Det var altså i dette kulturelle klimaet, hvor selv ikke du visste hva en alv var, at jeg ble shanghaiet med på min første laiv. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men plutselig sto jeg der altså alene i et lånt kostyme, klar til å laive. Rollen min: En gnom. Nei, ikke som i hagegnom, mer som gnomene i D&D eller de i flyet i Warcraft 2. En fredselskende skogvokter, navn “Røyskatt”. Hatten min hadde bøy i kanten – litt som han på bildet, og jeg hadde en lang vandrestav. Jeg hadde også et plot, men det husker jeg ikke, jeg husker bare at jeg feilet fullstendig i å oppnå det. Jeg ble faktisk drept, når jeg tenker meg om. Det ble på et tidspunkt et veldig slagsmål inne i vertshuset, og jeg forsøkte å roe gemyttene ved å slå folk i svime med vandrestaven min, men da fikk jeg kjeft av vertshusholderen, og like etterpå ble jeg strupekuttet utenfor vertshuset.
Det gjorde ikke så mye, for når man dør på en laiv – ihvertfall en god en, sånn som jeg gjorde – så er det bare å ta hendene over hodet for å vise at du ikke er i spill, og gå ned til Dødsriket, som er utenfor spillomerådet, og få en ny rolle.
Dette skjedde ganske sent i laivens forløp, så den nye rollen jeg fikk var ikke like gestaltet som den jeg hadde, men jeg fikk et lite sverd og ble satt til å bli med i en bandittgjeng som skulle herje byen litt. Vi hadde også med oss en ork i følget, en grønn sværing med platerustning, og det var han som vinket mest gemyttelig til turgåerene på andre siden av vannet da vi litt senere fant oss selv på flukt fra landsbyens milits.

Jada. Det var en fin en det, men jeg ble likevel aldri helt dratt inn i laiv-miljøet. Det skulle gå flere år til neste gang jeg dukket opp på en laiv – da nesten like alene og fortapt som på den første – og dette var allerede starten på slutten av mine løpebane.

I dag er det bare sporstoffer av tegn igjen på at jeg noensinne har deltatt i denne samfunnets kanskje mest organiserte form for eskapisme, og det kan jeg konstatere med både lettelse og vemod. Men, det er som jeg sa, you had to be there.