Etter mye klaging ( igjen ) på manglende bloggvirksomhet er tiden kommet for missbruk av dette grumsete mediet igjen. Fremdeles i sterk skepsis til blogging vil jeg prøve å begi meg ut på den vanskelige andreposten. Heldigvis for alle involverte har jeg ingenting å snakke om denne gangen, etter å ha brukt det eneste temaet som interesserer meg, meg selv og mine fobier, i min første post. Dessverre for alle involverte er kanskje mer treffende.

Vi begir oss i gang. Det å flytte fra det ville studentlivet i Trondheim ( ganske vanskelig å være ironisk i skrevet form, red. anm. ) hjem til mor og far i juleferien er ikke uten komplikasjoner. Her kunne jeg gått inn på mye. Mitt overdrevne og noe skremmende savn til xboxen min. Min overdrevne og noe skremmende frykt for å falle ut av den smalere sengen. Min overdrevne og noe skremmende tendens til å ødelegge egen kropp ved avtagende trening og uansvarlig kebabinntak. Jeg velger heller å fokusere på problematikken knyttet til en fremmed kaffetrakter.

Jeg har i løpet av høsten utviklet et – dere gjettet det – overdrevet og noe skremmende forhold til kaffetrakteren vår i Trondheim. Vi har vært igjennom tykt og tynt. Det er vanskelig å kunne forestille seg en morgen uten dens vidunderlige produkt. Vi har vært igjennom utallige lange, tunge netter sammen. Jeg har igjennom prøving og feiling funnet akkurat den blandingen vann og kaffe som trengs for å jage vekk Henka 3 de tøffe morgenene. Jeg trenger ikke lenger tenke for å produsere akkurat den mørke, kraftige kaffen jeg liker best. Det sitter i hendene.

Jeg trenger vel ikke beskrive angsten jeg dermed opplever ved å komme hjem til en kaffetrakter jeg ikke kjenner. En kaffetrakter som for meg er mer fremmed enn det stedet på ryggen man ikke kan nå, mer uforståelig enn kvinners sinn og tenkemåter. Og det er ikke bare trakteren. Selve kaffeskapet er fylt opp av alskens fremmede sorter og varianter, sorter og varianter jeg ikke kjenner, ikke forstår. Jeg famler i blinde i et rom med gjemte gaver, men også dødelige feller. Her forleden måtte jeg frem med et slags apparatur og male egne kaffebønner. Jeg er på fremmed mark, og fellene er mange.

Men jeg gjør, dag for dag, en viss fremgang. Jeg begynner å se sammenhenger, skjønne årsak og virkning bak mine eksperimenter. Mine øyne begynner å venne seg til mørket i det fremmede rommet, og jeg begynner å ane hvor de søteste gavene befinner seg. Og det aner meg nå at ved å beseire dette gedigne virvar av fremmede kaffesorter og apparater, vil jeg finne gaver som overgår selv min villeste fantasi. Og de som kjenner min fantasi vil innse at dette ikke er lite. Og ikke minst: ved å overvinne denne fremmede slagmark, kan det tenkes jeg oppnår en ting jeg ikke lenger har turt drømme om.

Å overvinne meg selv.

( takk til http://www.toothpastefordinner.com/ for lån av bilde )