Det er 21. desember 2009. En ubetydelig dag for mange av dere, kanskje. Men en stor dag for meg. Jeg har nemlig navnedag. Da jeg skrudde av lyset i natt før jeg la meg, tenkte jeg: “Jeg gleder meg til at meldingene kommer til å strømme inn på telefonen min i morgen”. Ja, kall meg gjerne naiv, men jeg trodde dere kom til å huske på meg. Nå nærmer klokken seg 17, og jeg har ikke mottatt en eneste gratulasjon. Hater livet.

La oss se litt nærmere på hva navnedag egentlig er. Ifølge Wikipedia oppstod skikken med å feire navnedag i den tidlige kristne kirken, nærmest for å redusere betydningen av fødselsdagsfeiringen. Denne ble oppfattet som en hedensk og ukristen skikk. Å feire dåpsdag og navnedag ble sett på som mer heldig enn å feire den dagen man ble født inn i arvesynden.

Greit nok, alle skikker og tradisjoner bunner ut i religion. Selv om jeg kanskje ikke er like flinke som dere andre til å ha troen i orden (Vet jo at Jens tilhører Scientologien, Kjetil tilhører Kaballah, Anders er straight edge og Henka er en god jøde), kan jeg likevel på papiret være en solid kristen person. La meg i hvert fall få feire navnedagen min.

I dag har jeg altså dekket på med duk, levende lys og god mat. Jeg tenker tilbake på gode historier rundt mitt eget navn. Hvordan bestefar ble eid etter jeg var nyfødt, for eksempel. Han trodde jo jeg skulle hete Fredrik, oppkalt etter ham selv, og kom med blomster til og gratulasjoner. “Til Vesle-Fredrik” stod det på kortet. Men neida. Her hadde ombestemmelsens kunst stått i høysetet. Det ble Thomas. Med loff på hodet.

Man kan vel egentlig si jeg er fornøyd med mitt eget navn. Eller. Jeg var i hvert fall det helt til jeg navigerte meg inn på en side der det stod litt random info om akkurat navnet Thomas. Som jeg har trikset inn i topp-bilder, ser dere kanskje mitt navn på røverspråket. Et navn jeg er særdeles lite fornøyd med. Langt ifra, jeg er ingen homofob, men å få servert navnet “Tothohomomasos” med homo plassert midt i smørøyet, nei, det liker jeg dårlig.

Dette bringer meg til mitt siste poeng, noe som jeg også leser på Wikipedia under temaet navnedag. Det er følgende: “Utover at enkelte aviser trykker dagens navn, muligens sammen med et intervju med en navneinnehaver, er markering av navnedager fremdeles lite utbredt i Norge. Navnedag feires i den norske filmen Bare Bea (2004), muligens som følge av at filmens manusforfatter er svensk.” Svensk eller ei, jeg har klina med hovedpersonen i den filmen, noe jeg er JÆVLIG stolt av.

Takk for at jeg fikk ta del i årets julekalender.