I dag presenterer jeg en stil fra 8nde klasse. Velbekomme. Og så var det bare 7 dager igjen til jul.

“Endelig ferie” tenkte jeg. Det var 16. juni, klokken 17, og ferien var startet.
Jeg og noen kamerater fra jobben hadde tenkt å feriere sommerferien i Paris, nærmere bestemt Provence. Denne dagen hadde vi ventet på i snart syv uker. Og endelig var den der. Vi bare reiste oss fra pulten som den var. Og gikk smilende ut som noen store “Smily- face” ansikter.
“Vi møtes hos meg i morgen klokken 05.15 presis” sa Knut mens vi var på vei ut døren. Vi hadde bestemt oss for å ta et tidlig fly som gikk klokken 07.10. “Hvorfor må vi møte så tidlig?” spurte Freddy, han var den yngste av oss. “For å rekke gjennom Tax- free butikkene, og få noen bra seter på flyet.” Svarte jeg raskt. Jeg hadde opplevd tidligere å få litt dårlig tid i Tax- free butikkene, men det ville jeg ikke ha nå. For nå skulle det hamstres med godsaker. Ute på parkeringsplassen skilte vi lag. Jeg satt meg inn i min “roserød” Mercedes som det stod “Alt i data” på. “Alt i data” var datafirmaet jeg og mine venner hadde startet for to år siden, og det gikk ganske bra. Det var Knut, Freddy og meg. Vi hadde vært beste- kompiser siden universitetet. Vi fant fort ut at vi hadde de samme interessene og var like interessert i data.

Dagen etter ringte jeg på døra til Knut klokken 05.10. Knut åpnet døra kun få sekunder etter. “Da drar vi” sa Knut. “Men hva med Freddy?” “Han ringte og sa vi skulle møte han på flyplassen, han hadde blitt forsinket av noe”. “Forsinket av hva da?” spurte jeg. “Det sa han ikke”. Vi satt oss inn i bilen til Knut. Jeg skulle kjøre. Bilen startet ikke men bare rullet bortover veien som en skilpadde. “Hva er galt?” hørte jeg Knut spørre om mens jeg åpnet det lille dashbordet og tok ut lommelykten. “Jeg vet ikke” sa jeg. Jeg åpnet døra, og gikk bort til panseret. Jeg tok opp lokket. Der så ingenting ut til å være galt. “Hvorfor kjører ikke bilen?” ville Knut vite. “Jeg har ingen anelse. Har du hatt noen problemer før?” spurte jeg. “Nei, ingen store.” Jeg tok opp mobilen og tastet nummeret som stod på frontruta. Lappen var blitt helt bleket av sola, og jeg så så vidt nummeret. “Hallo, Falkens redningsservice. Hva kan jeg hjelpe deg med?” hørte jeg en kvinnelig stemme si i andre enden. “Hei, du. Æh, bilen min vil ikke kjøre… og jeg vet ikke hva som er galt” sa jeg. Jeg hørtes nok mer ut som en liten unge med trehjulssykkel enn en mann med 440 kubikk Mercedes. “Hva er det som er galt?” Hørte jeg stemmen si. “Det er jo det jeg ikke vet” sa jeg med en litt barsk stemme. “Jeg kan sende noen over dit” sa damen i andre enden. “Det ville vært veldig fint” sa jeg og la på.
“Hva gjør vi nå?” spurte Knut med en stemme som egentlig hørte hjemme i en grøsser film. “Vi venter” svarte jeg. Og satt meg på panseret. Bilen knirket som en gammel dør når jeg satte meg. “Hva har du egentlig gjort med bilen?” spurte jeg litt hissig. “Ingenting” sa Knut, som begynte å kaste småstein på en gammel postkasse.

Tre kvarter etterpå så vi en rød bil svinge oppover veien. Forfra så den ut som et gammelt fotoapparat. Som var klar til å bruke på blitzen. Bilen stoppet foran oss og to
muskuløse menn hoppet ut. “Var det dere som ringte” spurte den minste av de. “Det stemmer det. Dere kommer ikke for tidlig.” sa Knut, “Vi skal rekke et fly, til Frankrike. Og det går om en time”. “Vi får se hva vi kan gjøre” sa den andre mannen som så ut som Goliat i forhold til den andre. Den store mannen presset seg inn i Mercedesen, og prøvde å starte bilen. Motoren slukket med en gang. Han prøvde på nytt, men fremdeles ingen start. Den lille mannen prøvde å åpne panseret på bilen, men det satt godt fast. Etter to eller tre rykk greide han å åpne det. Han studerte motoren godt. “Ingenting galt her” sa han plutselig. “Nei, jeg tror ikke det jeg heller” sa jeg. “Det vil ta lang tid å fikse dette. Vi må jo først finne feilen” sa den store mannen. “Men vi skal ta et fly om litt under en time” sa Knut som tydeligvis var begynt å bli litt hissig. “Og vi har noen som venter på oss på flyplassen” la han til. “Sorry, men det er ikke noe mere enn det vi kan gjøre” sa den store mannen og gikk mot panseret som stod åpent som et krokodillegap. “Hva skal vi gjøre?” spurte Knut, nesten på gråten. “Vi kan jo ringe Freddy og be han hente oss” sa jeg med en spørrende stemme. “Ja, jo, kanskje. Vi kan jo prøve.”
Jeg tok opp mobilen igjen og lette meg fram til Freddy i telefonlista. Jeg trykket på den grønne knappen og hørte det ringte i andre enden. “Hallo, det er Freddy” sa Freddy. “Hei, det er meg” “Hvor er du nå?” spurte Freddy “Jeg er utenfor huset til Knut, det er noe galt med bilen. Vi får ikke startet den” “Men flyet går jo snart” sa Freddy. “Ja, vi vet det. Kan du komme og hente oss?” “Ja sikkert, men jeg vet allikevel ikke om vi rekker det. Han bor jo et stykke unna” “Det får ikke hjelpe” sa jeg. “Ok, jeg kommer med en gang.” Sa Freddy og la på. Jeg nikket til Knut og han forstod hva jeg mente. Nå hadde vi fått dårlig tid og jeg tenkte ikke lenger på hva jeg skulle kjøpe i tax free butikkene, men om vi ville rekke flyet.

Ti minutter senere hørte vi en bil i stor fart. Det var Freddy i sin nye melon fargede Porche. Han kjørte opp ved siden av oss og presset inn bremsen alt han kunne. Det luktet svidd bacon. “Hopp inn kara” sa han med en østlandsk dialekt. Vi smilt mens vi presset koffertene ned i bagasjerommet som to store hamburgere i et pitabrød. Jeg satt meg inn foran, ved siden av Freddy. “Kjør!” ropte jeg. Freddy hoppen på gasspedalen og bilen spant av gårde. Jeg så på klokka den var 06.55 “Vi rekker det ikke” tenkte jeg. “Vi rekker ikke flyet.”

Det er med stor overraskelse jeg leser på VG sine nettsider i dag. Etter mye bra scrolling, oppdaget jeg en litt spesiell sak. Kanskje en agurknyhet? Mer spesielt var det at den omhandler en av mine venner. Og en hytte jeg aldri hadde hørt om. Men greit, jeg leser saken.

- Det var en feil på anlegget, det var utrolig uheldig at det skjedde i helgen, sier Jensby til E24.

Utrolig uheldig, sier kanskje du. Og det vil jeg også faktisk nesten si. Selger man hytta, bør man kunne forvente at strømmen ikke blir kuttet når det er visning. Så ja, Jens, nokså uheldig. Men jeg vil si at du er PR-kåt, og at det kunne vært verre. Saken over på VG sine nettsider handlet om steining. En somalsk mann som var gravd ned til brystet i jorda. Han skulle steines pga utroskap.

Derfor ønsker jeg å stille et spørsmål til Kleinhearts brødre og lesere. Hvis du ville velge mellom disse to personene, hvem synes du er mest uheldig?

1. Den somalske mannen som skulle steines?
2. Jensby som mistet strømmen på visning?

Send svaret til forrett.no, eller skriv det i kommentarfeltet.

Femten.

Luke femten.

Som så vanlig er her i Kleinhearts julekalender, skal vi i dag utforske bloggens medium. Mange vil si missbruke. Jaha, sier jeg da.

Så da tenker du vel som så: hva er det som er så spesielt denne gang? Får vi servert en blogg utelukkende skrevet på hodet? Skal vi få smakt på freshe nye former for innhold, komposisjon og språk?

Er det kanskje noe helt nytt som skal oppleves? En ny, banebrytende form for kommunikasjon som bryter med og revolusjonerer ikke bare bloggens konvensjoner men kommunikasjon generelt?

Desverre. Det eneste spesielle med dagens blogg er at den er en sykeblogg. Skrevet av en syk mann, og dertil levert noe for sent. Skrevet i feber, skrevet i smerte.

Det er vel derfor kvaliteten er som den er.

Jeg regner meg som et dannet og kultivert menneske. Jeg løper ikke rundt og banner og sverter, jeg hilser pent på folk jeg kjenner – av og til også på folk jeg ikke kjenner, når jeg er i det lunet – og jeg oppfører meg stort sett slik at man kan omgås meg uten å skjemmes. Like fullt … hvis noen spør meg om jeg har vist fingeren i løpet av de siste månedene, så er svaret dessverre – ja.
Men hva skal man gjøre da, når man blir ordentlig sur, og kun har kroppspråk å formidle det med?

Historien går som følger: Jeg tenkte det kunne være litt trivelig med en ny plugin her på kleinheart, vi har kanskje ikke så mange av de. Hva vet jeg? Uansett… søkte jeg litt rundt forbi etter noen passende saker vi kunne pryde siden med, og joda sant nok, det var det masser av! Jeg lastet ned og lastet opp (til kleinheart), et flott stykke arbeid av en liten kinamann. let-it-snow.2.0, en fest av en plugin man ofte må se langt etter, men her er den altså. Og som det laver ned her hos oss! Det er sååå trivelig!!

Men du… hva har dette med å vise fingeren å gjøre? Jo, nå skal du høre! Jeg ble så lei av å se på snøen dale, at jeg kom til å gi pc’en min fingern. Det var ikke pent, men hva skal man gjøre? snø er liksom ikke så gøy når det aldri legger seg!!

PS. Jeg tror plugin-saken gjorde noe med kleinheart, men jeg fant ikke ut hva.. kan du prøve å laste opp styles igjen kjære bror kråke?

Jada, hemmeligetene renner på her før jul i Kleinheart! I dag skal vi inn på et tidligere uutforsket hemmelighetsomeråde: Mat! I midlertid i sammenstilling med et hemmelighetsomeråde vi allerede kjenner til: Internett.

I dag skal vi nemlig besøke mitt hemmelige domene!

Historien er like enkel som den er spennende: Det var en dag her i senhøsten, jeg ble oppringt av en av mine busser der hvor jeg studerer, og han sa: “Hei, du husker hvordan av det siste vi pratet om igår du tilbø deg å gjøre en innsats og hjelpe til til lammemiddagen vi skal ha om to timer?”

“Ja.” sa jeg.

“OKGOOD. Du skjønner, vi trenger ei litta forrett…?”

“OKACKNOWLEDGED.” Sa jeg.

Også la vi på.

Det var ihvertfall nesten sånn samtalen gikk. Også tenkte jeg at nå må jeg virkelig bli speedy gonzales på kjøkkenet, for en forrett for et helt middagselskap er ikke noe noen og enhvert kan piske sammen på to timer! Jeg henvendte meg til min trofaste følgesvenn, Interwebs, og som en ryggmargsrefleks dunket jeg inn internettadressen www.forrett.no.

Men så: “DNS-error”? WTF?! Finnes ikke den siden? Seriøst, nei det må den da gjøre… Hm. Får spørre Norid da. “% no matches” WTFFF?! En enslig liten blåklokke i det utplukkede bedet av .no-domener med generiske navn?

Vel. Sa jeg da. Da skal ihvertfall jeg ha den.

Også var den min.

Nå har jeg ikke funnet ut helt hva jeg skal med den. Det må jeg innrømme. Så langt ingen planer om å utvikle den selv, men skal ikke si aldri. Kanskje kan den inngå i min senere satsning på matjournalistikk, ved siden av flaggskipet, det internasjonale hypersegmenterte matinteressemagasinet “Duck Connoisseur“…?

Vi får se. Enn så lenge kan dere ihvertfall alle leve i trygg forvisshet om at dere trenger tips til forretter noen gang, så er ikke forrett.no stedet, enn så lenge!

Hi! I’m Jonathan from Spotify. I hope you’re enjoying this Christmas calendar blog, at Kleinheart, as much as we do. At Spotify, we are constantly looking out for new posts and enjoy reading them all very much.

When Mr. Eide asked me to do a guest appearance on this blog, because he was busy entertaining Mr Obama and Will Smith, I did not hesitate to scream ‘YES’ with all the lung capacity I have. Which is actually not that much because I don’t have time to exercise. People are always listening to our music and I have to be ready to read them our ad spot. I’m constantly reading it to someone, and I’m actually reading it now while I’m writing this. And I hope you’re enjoying this post as much as we do.

So, you see, I don’t have time to exercise. In fact, I don’t have time for anything fun anymore all I do is read this stupid ad. And not that many buy our Premium Pack for just 9.99 pr month so we are not really getting the ROI that we wanted. Luckily for me, Roberta is here. She is so freakin’ hot! I hope you’re enjoying this post as much as we do.

Anyway, Mr. Eide told me that one Marzipan pig equals seven “kokosboller” and that Alexander Rybak has been advised not to talk about his problems. So I don’t really have much more to write about because I was going to tell you that Rybak told me to eat seven “kokosboller”.

Well, I hope you enjoyed reading this post as much as I did writing it. And remember that it is now also possible to upgrade to Premium Christmasship, for just a sock per day you get access to a whole bunch of socks at the end of the year, without interruption. To find out more, click the banner or visit Spotasock.com

I dagens kalenderluke befinner det seg noe man sjelden ser på Kleinheart.org. Nemlig et intervju. Jeg tok en telefon til Anders for å høre hvordan det sto til på hjemmebane (det er mulig jeg glemte å nevne at jeg intervjuet ham på begynnelsen av samtalen).

Som journalist følte jeg det var viktig at det var meg som tok dette ansvaret, og det var deilig å komme så tett på Anders som man sjelden har vært før. Jeg ønsker derfor å lose denne nyheten med en stø og tabloid hånd ut til Kleinhearts lesere, og håper dere setter pris på dagens luke.

(Anders Widgren avfeier spekulasjonene rundt forholdet. FOTO: Thomas Horni / Kleinheart.org)

- Har aldri hatt det så bra som nå

Den populære trommeslageren slår tilbake mot bruddryktene.

Thomas Horni

“Jockstrap”-trommeslager Anders Widgren har den siste tiden blir utsatt for mye rykter som omhandler hans privatliv. I sommer flyttet han til Sagene sammen med samboeren Anne, men flere medier har spekulert i om det snart ville gå mot slutten for paret.

Nå slår 25-åringen tilbake mot ryktene, og hevder det ikke er noen ting å utsette når det kommer til kveldskosen på Sagene.

- Det går veldig fint hjemme. Jeg vil faktisk si jeg aldri har hatt det så bra som jeg har det nå for tiden, avslører Widgren til Kleinheart.org.

Trommeslageren synes det er trist at folk skriver feilaktige ting om samboerskapet, og tar nå et oppgjør mot alle skriveriene.

- Nei, det er absolutt ingen problemer. Er dette forresten et intervju? sier han spørrende.

Kleinhearts reporter må til slutt innrømme at det faktisk er et intervju, noe som ikke synes å påvirke 25-åringen fra Lindeberg. På spørsmål om det er noe Widgren til slutt har å tilføye, svarer han følgende:

- Jeg synes det var hyggelig at Obama (USAs president, red. anm.) kom til Norge.

Tiden flyr når man er klein, og vi har allerede kommet til tiende luke i Brødrene Kleinhearts Julekalender. Og som seg hør og bør ved slik en anledning, skal vi eksperimentere litt i bloggens medium. Dagens luke er nemlig det som sannsynligvis er vm-historiens første frokostblogg.

Hvordan fungerer så dette, hører jeg du spør deg selv. Jo det skal jeg fortelle deg. Nå skal vi skape litt sånn fin stemning. Det viktigste er kanskje at du henter deg litt frokost, så du kan nyte bloggen i dens rette form. Smør deg noen skiver, eller hell opp litt frokostblanding hvis du helst vil ha det.

Ta deg gjerne en nytraktet kopp kaffe. Finn frem de slitte tøflene i skapet og morgenkåpen du liksom aldri får en sjanse til å få brukt skikkelig. Hell deg et kaldt, deilig glass med juice. Ta deg litt god tid denne morgenen, smak litt på hvordan det faktisk kan være deilig å stå opp noen ganger.

Skal vi så ha noen innslag i denne frokostbloggen om besøket i landet senere i dag av USAs president? Skal vi ha en gjest i studio som forteller om hvordan han bodde flerfoldige år blandt kråker i Polen for å studere deres adferd og kommunikasjonsmønster? Nei, det skal vi faktisk ikke.

For nå har jeg faktisk ganske dårlig tid og må løpe på jobben. Men du får bare bli sittende og hygge deg litt til.

Ja, også tar du og rydder av bordet da? Supert.

Å min store blogg. Go’dag!

I dag har jeg brukt store deler av dagen på jobb, det må jeg si var en trivælig afære. Her kan jeg melde om at det ble produsert blogg av et stort kalibær!

I min søken på å effektivisere bloggingen min noe tenkte jeg at det må da være mulig å kjøre blogg fra wave. Tidligere i Q4 så jeg en video om googlewave, den var på 1t og 20min, der hadde de et lite segment med roboten bloggy. En robot som lar deg skrive og publisere posts til bloggen din. Kjempefint… Dog ikke til wordpress, men til noe googleblogg greier, som for eksempel vi to i heisen.

Jeg søkte litt rundt og fant noe som jeg ikke vil kalle det samme, men jeg vil kanskje kalle det sjåv alikevel…
Man kan faktisk integrere en wave inn i en post, jeg vet ikke helt hvordan det funker. Men jeg kan si såpass; ikke prøv dette med opera for det funker hvert fall ikke!! Så bruker du opera nå, bytt…

Over skulle det da ligge en wave, hvis det ikke gjør det var jo ikke dette sjåv i det hele tatt.

God jul enn så lenge…

Det er en ny uke, og det er på tide med en ny hemmelighet! I dag skal jeg snakke om min hemmelige hobby: laiv!
Vel. Kanskje ikke en så stor hemmelighet, ihvertfall ikke for alle, men men. Som de andre hemmelighetene jeg kommer trekkende med her i bloggen er også denne stemplet “utdatert og avgradert”. Det begynner å bli mange år siden. Men det var en god periode. You had to be there, som man sier.

Det er en rar verden vi lever i: For ikke mange år siden, da jeg var en liten flis, var det ingen andre enn de av oss som hadde lest Ringenes Herre eller spilt D&D som visste hva alver var for noe. Jeg hadde en engelsklærer på barneskolen som bare “Alver ja, sånne som Tingeling i Peter Pan!”
…
(- Nei. Sånne som Elrond, bitch.)
Men dette endret seg jo, som vi alle kjenner til. Da jeg mens jeg bodde i Oslo dro fra et nachspiel i C14 til maratonvisningen av Ringenes Herre på Colosseum var det en fremmed verden som møtte meg. Det krydde av jenter. Jente-jenter, som ikke for alt i verden hadde visst hva man skulle bruke en D20 til. (Må innrømme at jeg kom litt sent, paiet nesten med en gang jeg satte meg ned og frem til etter brorskapet var oppløst, og begynte å kjenne tegn til kleinhet allerede i løpet av Helm’s Deep, men ellers var det en kjempenatt.)

En liten digresjon i digresjonen: Tolkien ble ihvertfall solgt ut og popularisert på en verdig måte, hadde bare Whitewolf vært like heldige med vampyrene og varulvene sine…

Nok om det. Uansett: Det var altså i dette kulturelle klimaet, hvor selv ikke du visste hva en alv var, at jeg ble shanghaiet med på min første laiv. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men plutselig sto jeg der altså alene i et lånt kostyme, klar til å laive. Rollen min: En gnom. Nei, ikke som i hagegnom, mer som gnomene i D&D eller de i flyet i Warcraft 2. En fredselskende skogvokter, navn “Røyskatt”. Hatten min hadde bøy i kanten – litt som han på bildet, og jeg hadde en lang vandrestav. Jeg hadde også et plot, men det husker jeg ikke, jeg husker bare at jeg feilet fullstendig i å oppnå det. Jeg ble faktisk drept, når jeg tenker meg om. Det ble på et tidspunkt et veldig slagsmål inne i vertshuset, og jeg forsøkte å roe gemyttene ved å slå folk i svime med vandrestaven min, men da fikk jeg kjeft av vertshusholderen, og like etterpå ble jeg strupekuttet utenfor vertshuset.
Det gjorde ikke så mye, for når man dør på en laiv – ihvertfall en god en, sånn som jeg gjorde – så er det bare å ta hendene over hodet for å vise at du ikke er i spill, og gå ned til Dødsriket, som er utenfor spillomerådet, og få en ny rolle.
Dette skjedde ganske sent i laivens forløp, så den nye rollen jeg fikk var ikke like gestaltet som den jeg hadde, men jeg fikk et lite sverd og ble satt til å bli med i en bandittgjeng som skulle herje byen litt. Vi hadde også med oss en ork i følget, en grønn sværing med platerustning, og det var han som vinket mest gemyttelig til turgåerene på andre siden av vannet da vi litt senere fant oss selv på flukt fra landsbyens milits.

Jada. Det var en fin en det, men jeg ble likevel aldri helt dratt inn i laiv-miljøet. Det skulle gå flere år til neste gang jeg dukket opp på en laiv – da nesten like alene og fortapt som på den første – og dette var allerede starten på slutten av mine løpebane.

I dag er det bare sporstoffer av tegn igjen på at jeg noensinne har deltatt i denne samfunnets kanskje mest organiserte form for eskapisme, og det kan jeg konstatere med både lettelse og vemod. Men, det er som jeg sa, you had to be there.

Endelig bare 17 dager igjen til jul og hae er en liten coomic-collage til alle som venter:

Etter at han for ett og et halvt år siden kastet inn håndkleet og la artistkarrieren på hylla, er nå Gitar-Horni tilbake! Og han er tilbake for fullt! Det er Balkeby Riffklubb som har tilbudt artisten en kontrakt som Horni har signert.

“Det var med tungt hjerte jeg la gitaren på hylla i fjor sommer. Da Balkeby Riffklubb kom på banen med sitt tilbud, var det et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Det hele var for godt til å være sant.”, sa Gitar-Horni i en pressemelding etter at nyheten var et faktum. Men han var ikke den eneste som var fornøyd.

“Vi i Balkeby Riffklubb er stoked etter å ha signert selveste Gitar-Horni. Mannen er en bauta innen norsk akustisk “på sparket”-musikk, og vi gleder oss utrolig mye til å samarbeide med denne kultfiguren innen gitarmusikk.”, lød det fra plateselskapet.

Gitar-Horni har en imponerende karriere, og har tidligere spilt konsert i flere av Norges byer. Her kan byer som Oslo, Trondheim og Balkeby nevnes. I Trondheim spilte han i 2007 for fullsatt loft, der han viste hva han var god for.

Artistens sang-resumé er intet annet enn imponerende. Hvem har vel ikke hørt klassikere som “Heis alle seil”, “Bogstadveien 4″, “Vaskemaskin” og “Vulva”? Nå ligger alt til rette for nye utgivelser og nye utfordringer.

Gitar-Horni vil holde sitt reunion show under årets rOMGjul. Billetter er i salg nå!

Historieskrivere er, som mange kanskje vet, en ufordragelig og selvopptatt gjeng. Det er en velkjent sak at det som oftest er seierherren som skriver historien. Det overasker meg derfor at historieskribentene også er så fryktelig late.

Historien er fulle av mer eller mindre fakta, som at “Napoleon led sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo i 1815″. At dette skjedde den 18. Juni er det færre som bryr seg om. Noen ganger er detenda værre – som i historien om tempelridderne og fredag den trettende ( nå er dette forsåvidt muligens bare en myte, men jeg velger å bruke den som eksempel uansett. Latskap avler latskap, i denne sammenheng ).

Ettersom det er igjennom historiebøkene ( selvsagt skrevet av historieskribentene, hvem skulle ellers lagd dem? ) at de fleste av oss får inn mye av basiskunnskapen vår i historie igjennom barne- og ungdomsårene, blir vi derfor låst fast i dette sløve og detaljfattige mønsteret. Dette er forsåvidt synd. Hvorfor? Jo, nå skal du få høre.

Christoffer Colombus oppdaget Amerika i 1492, men de færreste av oss vet for eksempel at han oppdaget Haiti den femte Desember, altså i dag. Så for alle de som sitter rundt i det veldige land i dag og mangler en anledning til å feire: skyld på historieskribentene.

Jeg, på den annen side, har kanskje grunn til å være fornøyd med denne tilstanden.

Når skolebarna i fremtiden leser om de værste av de grusomme misgjerningene i bloggens forferdelige verden, om feilstaving, latskap og en total mangel på respekt i henhold til alle skrivekunstens edle regler – da kan jeg trøste meg med at de sannsynligvis vil lære om året 2009.

Men ikke nødvendigvis om den femte Desember.